![Grøftet myr, fotografert på Nord-Møre i 1932. I forgrunnen]()
Grøftet myr, fotografert på Nord-Møre i 1932. I forgrunnen ser vi ei handgravd grøft, der torv og noe underliggende mineraljord var spadd opp på den ene sida av grøftetraseen. Bak grøfta vokste det glissen furuskog av varierende form og størrelse. De første forsøk med grøfting med sikte på å stimulere skogproduksjon på vassjuk utmark ble gjort på andre halvdel av 1800-tallet. Suksessen varierte, men i enkelte tilfeller kunne en registrere en rask tilvekstøkning hos trærne når vannet ble ledet vekk. Dette var bakgrunnen for at grøfting ble en hjertesak for Det norske Skogselskap, som ble stiftet i 1898. Selskapet disponerte en stor del av midlene sine til grøftetilskudd. Trangere økonomi i næringa etter krakket i begynnelsen av 1920-åra førte til at grøfteaktiviteten sank. Myndighetene ønsket imidlertid å styrke skogproduksjonen, for å styrke råstoffgrunnlaget for den viktige treforedlings- og trelastindustrien. I 1941 ble det ansatt en egen grøftekonsulent i Landbruksdepartementets skogavdeling. I etterkrigsåra ble det eksperimentert mye med dynamittsprenging av grøfter, men det var traktorgravemaskinene som gav skoggrøftinga et stort oppsving i 1960- og 70-åra. Heller ikke denne gangen tilfredsstilte resultatene alltid forventningene. Myrgrøftinga i skogen har for øvrig blitt mer omdiskutert, både fordi den anses å redusere landskapsmangfoldet og artsmangfoldet, og fordi denne typen dreneringsarbeid aksellererer frigjøringa av karbondioksid fra torva, og dermed har en uønsket klimaeffekt.
