59 results in DigitaltMuseum:

Klesvask på Mo prestegård i Tokke.

Klesvask på Mo prestegård i Tokke.

Anders Sveen og Peder Seltun fra Surnadal komprimerer dekket

Anders Sveen og Peder Seltun fra Surnadal komprimerer dekket på ei nytent tjæremile. Dette ble dels gjort ved å skyve på torvflakene i miledekket med hendene, dels ved å bruke en trestokk som økte tjærebrennernes rekkevidde. Fotografiet er tatt i forbindelse med innspillinga av en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm om tjærebrenning på Nordmøre sommeren 1966. På opptakstidspunktet sivet det tung, kvit røyk gjennom miledekket. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» (radiært) ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived, inntil mila fikk kuppelform. Dermed var mila klar for tildekking med torv, som skulle begrense oksygentilgangen når brenninga kom i gang. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før tjærebrennerne la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet tok man sjansen sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. For å kunne tenne mila og få varmen til å spre seg jevnt i yttersjiktet av vedhaugen ble den nederste torvringen midlertidig lagt til side mens veden i denne delen av mila ble antent. Så snart varmen hadde bredt seg i milas ytterkanter var det på tide å legge torvstykkene langs milefoten på plass igjen, slik at den tørrdestillasjonsprosessen tjærebrenninga var kunne starte. Det kunne fortsatt ta noen timer før det begynte å sive tjæreveg – vannblandet tjære – og etter hvert rein tjære ut av mila. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Anders Sveen og Peder Seltun fra Surnadal komprimerer dekket

Anders Sveen og Peder Seltun fra Surnadal komprimerer dekket på ei nytent tjæremile. Dette ble dels gjort ved å skyve og banke lett på torvflakene i miledekket med en trestokker, som økte tjærebrennernes rekkevidde. Fotografiet er tatt i forbindelse med innspillinga av en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm om tjærebrenning på Nordmøre sommeren 1966. På opptakstidspunktet sivet det tung, kvit røyk gjennom miledekket. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» (radiært) ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived, inntil mila fikk kuppelform. Dermed var mila klar for tildekking med torv, som skulle begrense oksygentilgangen når brenninga kom i gang. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før tjærebrennerne la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet tok man sjansen sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. For å kunne tenne mila og få varmen til å spre seg jevnt i yttersjiktet av vedhaugen ble den nederste torvringen midlertidig lagt til side mens veden i denne delen av mila ble antent. Så snart varmen hadde bredt seg i milas ytterkanter var det på tide å legge torvstykkene langs milefoten på plass igjen, slik at den tørrdestillasjonsprosessen tjærebrenninga var kunne starte. Det kunne fortsatt ta noen timer før det begynte å sive tjæreveg – vannblandet tjære – og etter hvert rein tjære ut av mila. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Peder Seltun fra Bæverfjord i Surnadal komprimerer dekket på

Peder Seltun fra Bæverfjord i Surnadal komprimerer dekket på ei tjæremile ved å skyve på torvstykkene og gi dem lette slag med en trestokk. Fotografiet er tatt i forbindelse med innspillinga av en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm om tjærebrenning på Nordmøre sommeren 1966. På opptakstidspunktet sivet det tung, kvit røyk gjennom miledekket. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» (radiært) ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived, inntil mila fikk kuppelform. Dermed var mila klar for tildekking med torv, som skulle begrense oksygentilgangen når brenninga kom i gang. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før tjærebrennerne la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet tok man sjansen sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. For å kunne tenne mila og få varmen til å spre seg jevnt i yttersjiktet av vedhaugen ble den nederste torvringen midlertidig lagt til side mens veden i denne delen av mila ble antent. Så snart varmen hadde bredt seg i milas ytterkanter var det på tide å legge torvstykkene langs milefoten på plass igjen, slik at den tørrdestillasjonsprosessen tjærebrenninga var kunne starte. Det kunne fortsatt ta noen timer før det begynte å sive tjæreveg – vannblandet tjære – og etter hvert rein tjære ut av mila. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Anders Sveen fra Surnadal komprimerer dekket på ei tjæremile

Anders Sveen fra Surnadal komprimerer dekket på ei tjæremile ved å skyve på torvstykkene og gi dem lette slag med en trestokk. Fotografiet er tatt i forbindelse med innspillinga av en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm om tjærebrenning på Nordmøre sommeren 1966. På opptakstidspunktet sivet det tung, kvit røyk gjennom miledekket. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» (radiært) ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived, inntil mila fikk kuppelform. Dermed var mila klar for tildekking med torv, som skulle begrense oksygentilgangen når brenninga kom i gang. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før tjærebrennerne la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet tok man sjansen sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. For å kunne tenne mila og få varmen til å spre seg jevnt i yttersjiktet av vedhaugen ble den nederste torvringen midlertidig lagt til side mens veden i denne delen av mila ble antent. Så snart varmen hadde bredt seg i milas ytterkanter var det på tide å legge torvstykkene langs milefoten på plass igjen, slik at den tørrdestillasjonsprosessen tjærebrenninga var kunne starte. Det kunne fortsatt ta noen timer før det begynte å sive tjæreveg – vannblandet tjære – og etter hvert rein tjære ut av mila. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Peder Seltun og Anders Sveen brenner tjære sommeren 1966. F

Peder Seltun og Anders Sveen brenner tjære sommeren 1966. Fotografiet er tatt i forbindelse med innspillinga av en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm om tjærebrenning på Nordmøre. På opptakstidspunktet sivet det tung, kvit røyk gjennom miledekket. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» (radiært) ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived, inntil mila fikk kuppelform. Dermed var mila klar for tildekking med torv, som skulle begrense oksygentilgangen når brenninga kom i gang. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før tjærebrennerne la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet tok man sjansen sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. For å kunne tenne mila og få varmen til å spre seg jevnt i yttersjiktet av vedhaugen ble den nederste torvringen midlertidig lagt til side mens veden i denne delen av mila ble antent. Så snart varmen hadde bredt seg i milas ytterkanter var det på tide å legge torvstykkene langs milefoten på plass igjen, slik at den tørrdestillasjonsprosessen tjærebrenninga var kunne starte. Det kunne fortsatt ta noen timer før det begynte å sive tjæreveg – vannblandet tjære – og etter hvert rein tjære ut av mila. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Peder Seltun fra Bæverfjord i Surnadal raker brennende tyris

Peder Seltun fra Bæverfjord i Surnadal raker brennende tyristikker inn mot foten av ei tjæremile som skulle tennes. Fotografiet ble tatt på Nordmøre sommeren i 1966, i forbindelse med opptakene til en dokumentasjonsfilm om tjærebrenning. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Dermed var mila klar for tildekking, slik at «brenninga», tørrdestillasjonsprosessen som skulle gi tjære, kunne starte. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før en la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet ser det ut til at tjærebrennerne tok sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. For å kunne tenne mila og få varmen til å spre seg jevnt i yttersjiktet av vedhaugen ble den nederste torvringen midlertidig lagt til side mens veden i denne delen av mila ble antent. Når dette var oppnådd ble torvstykkene lagt på plass igjen, slik at prosessen kunne gå videre med en svært begrenset oksygentilgang. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Anders Sveen (til høyre) langer et torvstykke opp til arbeid

Anders Sveen (til høyre) langer et torvstykke opp til arbeidskameraten Peder Seltun under tildekking av et tjæremile. Fotografiet ble tatt på Nordmøre sommeren i 1966, i forbindelse med opptakene til en dokumentasjonsfilm om tjærebrenning. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Dermed var mila klar for tildekking, slik at «brenninga», tørrdestillasjonsprosessen som skulle gi tjære, kunne starte. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før en la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet ser det ut til at tjærebrennerne tok sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. Mila var stor og hadde bratte sidekanter. Seltun og Sveen brukte derfor en stige for å komme seg opp på vedhaugen, slik at de kunne plassere torvflakene som skulle ligge der. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Anders Sveen og Peder Seltun fra Surnadal legger torvflak ov

Anders Sveen og Peder Seltun fra Surnadal legger torvflak over brennende tyrived langs foten av ei tjæremile de arbeidet med. Fotografiet ble tatt på Nordmøre sommeren i 1966, i forbindelse med opptakene til en dokumentasjonsfilm om tjærebrenning. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Dermed var mila klar for tildekking, slik at «brenninga», tørrdestillasjonsprosessen som skulle gi tjære, kunne starte. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før en la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet ser det ut til at tjærebrennerne tok sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. For å kunne tenne mila og få varmen til å spre seg jevnt i yttersjiktet av vedhaugen ble den nederste torvringen midlertidig lagt til side mens veden i denne delen av mila ble antent. Når dette var oppnådd ble torvstykkene lagt på plass igjen, slik at prosessen kunne gå videre med en svært begrenset oksygentilgang. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Anders Sveen fra Surnadal, fotografert ved ei tjæremile han

Anders Sveen fra Surnadal, fotografert ved ei tjæremile han og arbeidskameraten Peder Seltun nettopp hadde antent. Fotografiet ble tatt på Nordmøre sommeren i 1966, i forbindelse med opptakene til en dokumentasjonsfilm om tjærebrenning. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Dermed var mila klar for tildekking, slik at «brenninga», tørrdestillasjonsprosessen som skulle gi tjære, kunne starte. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før en la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet ser det ut til at tjærebrennerne tok sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. For å kunne tenne mila og få varmen til å spre seg jevnt i yttersjiktet av vedhaugen ble den nederste torvringen midlertidig lagt til side mens veden i denne delen av mila ble antent. Her brant det friskt langs milefoten og det hadde begynt å sive røyk gjennom torvdekket. Snart var det på tide å legge torvstykkene langs milefoten på plass igjen, slik at prosessen kunne gå videre med en svært begrenset oksygentilgang. Det kunne fortsatt ta noen timer før det begynte å sive tjæreveg – vannblandet tjære – og etter hvert rein tjære ut av mila. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Peder Seltun fra Bæverfjord i Surnadal hakker løs torvflak s

Peder Seltun fra Bæverfjord i Surnadal hakker løs torvflak som skulle brukes som tildekning på ei tjæremile. Fotografiet ble tatt i forbindelse med opptakene til en dokumentasjonsfilm om tjærebrenning på Nordmøre sommeren 1966. Tilgangen på torv var ett av flere hensyn som ble tatt når tjærebrennerne valgte seg milebotner. I tillegg skulle stedet ligge noenlunde skjermet for vind, og i skrånende terreng, slik at tjæra kunne ledes gjennom et rør fra sentrum av milebotnen mot tønner eller andre oppsamlingskar noen meter nedenfor. Torvtekket oppå den kuppelformete vedhaugen på milebotnen var nødvendig fordi tjærebrenninga var en tørrdestillasjonsprosess, der veden skulle eksponeres for varme uten at det kom så mye oksygen til at det oppsto åpen varme, noe som ville ha ført til at både veden og tjærestoffene brant opp. Det var viktig at det ikke kom jord inn i tjæra. Derfor ble det gjerne lagt litt granbar oppå veden, før torva ble lagt oppå, med grassida nedovervendt. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Peder Seltun og Anders Sveen fotografert mens de la torvdekk

Peder Seltun og Anders Sveen fotografert mens de la torvdekke på tyriveden i det som skulle bli ei tjæremile. Bildet ble tatt på Nordmøre sommeren i 1966, i forbindelse med opptakene til en dokumentasjonsfilm om tjærebrenning. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Dermed var mila klar for tildekking, slik at «brenninga», tørrdestillasjonsprosessen som skulle gi tjære, kunne starte. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før en la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet ser det ut til at tjærebrennerne tok sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. Mila var stor og hadde bratte sidekanter. Seltun og Sveen brukte derfor en stige for å komme seg opp på vedhaugen, slik at de kunne plassere torvflakene som skulle ligge der. Da dette bildet ble tatt var det Seltun som sto på miletoppen mens Sveen justerte posisjonen til stigen. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Peder Seltun og Anders Sveen, fotografert mens de la torvdek

Peder Seltun og Anders Sveen, fotografert mens de la torvdekke på tyriveden i det som skulle bli ei tjæremile. Bildet ble tatt på Nordmøre sommeren i 1966, i forbindelse med opptakene til en dokumentasjonsfilm om tjærebrenning. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Dermed var mila klar for tildekking, slik at «brenninga», tørrdestillasjonsprosessen som skulle gi tjære, kunne starte. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før en la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet ser det ut til at tjærebrennerne tok sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Peder Seltun og Anders Sveen fotografert mens de la torvdekk

Peder Seltun og Anders Sveen fotografert mens de la torvdekke på tyriveden i det som skulle bli ei tjæremile. Bildet ble tatt på Nordmøre sommeren i 1966, i forbindelse med opptakene til en dokumentasjonsfilm om tjærebrenning. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Dermed var mila klar for tildekking, slik at «brenninga», tørrdestillasjonsprosessen som skulle gi tjære, kunne starte. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før en la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet ser det ut til at tjærebrennerne tok sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. Mila var stor og hadde bratte sidekanter. Seltun og Sveen brukte derfor en stige for å komme seg opp på vedhaugen, slik at de kunne plassere torvflakene som skulle ligge der. Da dette bildet ble tatt var det Seltun som sto på miletoppen mens Sveen sto ved milefoten, klar til å lange arbeidskameraten mer torv. Her ser det imidlertid ut til at miledekket var komplett. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Peder Seltun (til venstre) og Anders Sveen fotografert mens

Peder Seltun (til venstre) og Anders Sveen fotografert mens de la torvdekke på tyriveden i det som skulle bli ei tjæremile. Bildet ble tatt på Nordmøre sommeren i 1966, i forbindelse med opptakene til en dokumentasjonsfilm om tjærebrenning. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Dermed var mila klar for tildekking, slik at «brenninga», tørrdestillasjonsprosessen som skulle gi tjære, kunne starte. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før en la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet ser det ut til at tjærebrennerne tok sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. Torvdekkinga startet fra milefoten og torvstykkene ble lagt kant mot kant oppover mot toppen. I forbindelse med tenning ble den nederste torvringen seinere midlertidig fjernet igjen, for å åpne for nødvendig oksygentilgang i denne fasen av prosessen (jfr. SJF.1996-02168 og SJF.1996-02174). Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Peder Seltun (nærmest, med ryggen mot fotografen) og Anders

Peder Seltun (nærmest, med ryggen mot fotografen) og Anders Sveen fra Surnadal bryter opp en furustubbe, som de skulle bruke som råstoff for tjærebrenning. Råstoffet til tjærebrenninga har i hovedsak vært furustubber. Kjerneveden på dette treslaget kan inneholde fra 15 til 30 prosent harpiks, men i yteveden er innholdet av slike stoffer så lavt som 2 til 5 prosent. Følgelig har det vært vanlig å la stubbene stå en ti års tid, til yteveden er råtnet bort, før den gjenværende kjerneveden brytes som vist på bildet. På små stubber brukte man hakke (som her) og spett eller bendstang. På støre stubber ble det, i hvert fall på første halvdel av 1900-tallet, brukt stubbebryter og dynamitt. Med enkle handredskaper kunne det brytes 2-3 kubikkmeter per dag, med stubbebryter kunne volumet økes til 4-5 kubikkmeter, og med dynamitt var det mulig med ytterligere en liten volumøkning. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Anders Sveen og Peder Seltun legger tyrived på en milebotn.

Anders Sveen og Peder Seltun legger tyrived på en milebotn. Bildet ble tatt på Nordmøre under opptakene til en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm om tjærebrenning i 1966. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. På dette bildet ser vi så vidt kanten av neverlaget på bakken bak beina til Anders Sveen. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. De to aktørene på dette bildet hadde lagd seg ei bår av ei trekasse (nederst til venstre på bildet) som de bar veden fra tørkestedet til mila på. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Anders Sveen og Peder Seltun legger tyrived på en milebotn.

Anders Sveen og Peder Seltun legger tyrived på en milebotn. Bildet ble tatt på Nordmøre under opptakene til en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm om tjærebrenning i 1966. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived, så tett som mulig, inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Peder Seltun og Anders Sveen legger tyrived på en milebotn.

Peder Seltun og Anders Sveen legger tyrived på en milebotn. Bildet ble tatt på Nordmøre under opptakene til en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm om tjærebrenning i 1966. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. De to aktørene på dette bildet hadde lagd seg ei bår av ei trekasse (ved høyre bildekant) som de bar veden fra tørkestedet til mila på. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Peder Seltun og Anders Sveen legger tyrived på en milebotn.

Peder Seltun og Anders Sveen legger tyrived på en milebotn. Bildet ble tatt på Nordmøre under opptakene til en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm om tjærebrenning i 1966. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Når det ble lagt ved i ei såpass stor mile som denne var det vanskelig å nå helt inn til sentrum, der et hadde lett for å bli en kjegleformet åpning. For å få fylt denne hadde tjærebrennerne lagd seg en stige som de la fra bakken mot toppen av mila, slik at de kunne klatre dit med trekassa de bar tyriveden i uten at det raste nevneverdig. Etter at også toppartiet var tettpakket med tyrived var mila var klar for tildekking, slik at «brenninga», tørrdestillasjonsprosessen som skulle gi tjære, kunne starte. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.