45 results in DigitaltMuseum:

Merkeøks

Merkeøks som har vært i bruk i Drammensvassdraget. Med merke som har tilhørt Gulskogen Tømmer A/S.

Merkeøks

Merkeøks som har vært i bruk i Drammensvassdraget. Med merke som har tilhørt Holmen-Hellefos A/S.

Merkeøks

Merkeøks som har vært i bruk i Drammensvassdraget. Med merke som har tilhørt Norske Statsbaner, NSB.

Merkeøks

Merkeøks som har vært i bruk i Drammensvassdraget. Med merke som har tilhørt H. Amundrud.

Merkeøks

Merkeøks som har vært i bruk i Drammensvassdraget. Med merke som har tilhørt Krogstad Cellulosefabrik.

Øks

Øks

Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er snaut 16 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,5 centimeter lang og om lag 2,3 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4,2 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT MJØNDALEN». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 62 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er snaut 17,7 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,4 centimeter lang og om lag 3,0 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner mot den nedre delen av bladet. Her, nederst, er det utsmidd en cirka 5 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av en stilisert knyttneve. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet har ikke noe synlig smedstempel. Stålet er noe rustent. Øksa har et cirka 65,5 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis av bjørk). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile som skulle redusere faren for at øksehodet løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) er eggprofilen på denne øksa knyttet til Krogstad Cellulosefabrik i Nedre Eiker, som ble etablert i 1893 og var i drift fram til 1971 (jfr. merke nr. 194). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øksehode – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er snaut 14,3 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 9,0 centimeter lang og om lag 3,1 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner mot den nedre delen av bladet. Det er en sprekk i godset i underkant av øyet. Nederst på bladet er det utsmidd en drøyt 3 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko» (målet er tatt i ytterkant, der denne komponenten er smalest). Eggprofilen er formet som omrisset av en fugl med utspente vinger. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet har ikke noe synlig smedstempel. Stålet er noe rustent. Bokstavene «OT» - antakelig smedens initialer - er antakelig smedens initialer. Dette øksemerket ble ifølge merkekart for Glomma fra 1921 bruk til tømmer som ble innkjøpt på vegne av Lillestrøms Cellulosefabrik, en treforedlingsbedrift som var i virksomhet fra 1908 til 1943 (de første åra under navnet «Lillestrøm Sulfitfabrik»). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er 13,1 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 8,2 centimeter lang og om lag 2,5 centimeter bred bakerst, 2,2 centimeter i fronten. «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er en noe avlang åttekant (oktogon). Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er, med unntak av den fasslipte eggen, lakkert med gulfarget lakk. Denne øksa har ikke noe smedstempel, men form og overflatebehandling tyder på at den er produsert av smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) i Mjøndalen i Nedre Eiker. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Fetsund lenser i Glommavassdraget (jfr. merke nr. 35). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er 16,3 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,0 centimeter lang og om lag 2,6 centimeter bred. «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4,6 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er en trekant med en halvsirkelformet utbuktning på ei av sideflatene. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT MJØNDALEN». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 60 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Den venstre skaftsida har vært påført et navn ved hjelp av et svijernstempel. Navnet er imidlertid forsøkt fjernet ved hjelp av ei rasp, antakelig fordi det firmaet som opprinnelig fikk tømmeret sitt merket med denne øksa ble avviklet, slik at merket muligens ble overtatt av en annen virksomhet. Det kan se ut til å ha stått «GL. KUR KOMPANI». Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er 13,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,9 centimeter lang og om lag 2,6 centimeter bred bakerst, 2,2 centimeter i fronten. «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 3,7 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er, med unntak av den fasslipte eggen, lakkert med gulfarget lakk. Øverst på høyre side av øksehodet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» sammen med avbildninger av to medaljer denne smeden hadde oppnådd under vareutstillinger der han hadde vist produktene sine. Karl Henrik Knudsen (1870-1956) i Mjøndalen i Nedre Eiker patenterte denne typen merkeøkser i 1908. Denne øksa har et drøyt 60,5 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Merkekart for Glomma knytter denne øksa til tømmer som ble annammet på vegne av firmaet Bay & Torp (merke nr. 223) Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,2 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 8,2 centimeter lang og snaut 2,4 centimeter bred. «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av denne U-formen er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert anker. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet har vært svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61,5 centimeter langt og forholdsvis rett bjørkeskaft. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn tre bokstaver – «M. D.[?] F.» og «Nr. 255». Ellers har skaftet en del kvaeflekker. Dette er sannsynligvis initialene til den tømmerkjøperen som fikk merket fra denne øksa påslått sitt tømmer og nummeret merket hadde på merkekartet i det vassdraget der den ble brukt. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,7 centimeter lang og snaut 2,4 centimeter bred. Slagflata på øksenakken er svakt konvekst buet. På den nedre delen av bladet er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av denne U-formen er det påsveiset en cirka 4,2 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet har vært rødlakkert. På venstre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like over flisåpningen over merkeskoen, finner vi stempelet «K. KNUDSEN PATENT». Det nevntet patentet på denne merkeøksmodellen ble registrert i 1908, og denne typen økser ble produsert av Karl Henrik Knudsen, sønnen Oddmund og sønnesønnen Oddbjørn Knudsen, som alle arbeidet i den samme smia i Mjøndalen i Nedre Eiker. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile, som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn tre bokstaver – «M. D.[?] F.» og «Nr. 255». Ellers har skaftet en del kvaeflekker. Dette er sannsynligvis initialene til den tømmerkjøperen som fikk merket fra denne øksa påslått sitt tømmer og nummeret merket hadde på merkekartet i det vassdraget der den ble brukt. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Denne merkeøksa er uvanlig liten og lett. Øksehodet (den smidde delen) er snaut 10,6 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 4,7centimeter lang og om lag 2 centimeter bred. «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv) av bladets nedre del er det utsmidd en cirka 3,4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er en noe avlang åttekant (oktogon). Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet har, med unntak av den fasslipte eggen, vært svartlakkert. På venstre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN». Karl Henrik Knudsen patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Øksa har et 34 centimeter langt og forholdsvis rett bjørkeskaft. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Fetsund lenser i Glommavassdraget (jfr. merke nr. 35). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Måleklave

Dette er den minste klaven i et sett på fire. Den er 20,4 centimeter bred og klavearmene er 26,8 centimeter lange. Treelementene klaven er sammensatt av er om lag 1,3 centimeter tjukke. Midtaksen er tappet noenlunde vinkelrett på klavearmenes midtpunkt. Armenes ytterkanter er konvekse, mens «gapet» på klaven er buet, U-formet. Avstanden mellom klavenes ytterender er 13,0 og 15,2 centimeter, med datidas mål 5 og 6 tommer. Den ene sida av klaven er merket «Bull Aakrann», den andre «Elverum», ved hjelp av et smijernstempel. Den ene sida av klaven har også en blyantpåskrift: «1890 gj. Magnus Siljuberg O.B.AA. 1900-1909».

Merkehammer

«Hammer» for påslag av fargestoff på fløtingstømmer. Redskapet har et 22,5 centimeter langt, runddreid skaft med diameter på 3 centimeter. I den ene enden av dette skaftet er det påklinket ei bøyle av galvanisert jern. Denne bøyla omslutter en sylindrisk beholder, muligens av messing, med diameter 5,4 centimeter og med «skulderhøyde» 8,8 centimeter. I den ene enden av denne beholderen er det en 2,8 centimeter høy krage, som er svakt kon og har en utvendig diameter på 3,5 centimeter i overenden. På denne kragen er det tredd en holk av rød gummi. I enden av denne holken er det en åpning med et filter av to lag netting, det ene finmasket, det andre noe grovere, begge festet til en messingring. Den nevnte beholderen inneholder et rødt fargepigment (pulverform). I enden av fargesylinderen sitter det en prislapp som tyder på at dette redskapet ble solgt for 32 kroner av firmaet AL Skogbruk i Elverum. Fargemerking av tømmer ble vanlig i flere av de store norske fløtingsvassdragene i 1960-åra. Det erstattet da merkeøkser med profilert egg som hadde vært slått inn i fløtingstømmeret før utislag. Sjøl om innkjøpsprisen på 32 kroner for dette redskapet sikkert opplevdes som høy, var fargehammeren atskillig billigere enn merkeøksene, som var avanserte handverksprodukter som det lå mange arbeidstimer bak. At man kunne gå over fra økse- til fargemerking hadde sammenheng med at de firmaene som kjøpte fløtingstømmer ble stadig færre, etter hvert såpass få at man kunne greie seg med et begrenset antall fargekoder som lensemannskapene lett kunne skille fra hverandre.

Måleklave

Sett med fire H-formete fastklaver for diametermåling av trær med stammemål på 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11 og 12 tommer. Klaver er lagd av tre trekomponenter - to sidearmer og en midtakse - som er felt sammen i krysningspunktene. Alle ytterkanter er besklått med cirka 1,4 centimeter brede band av rustfritt stål, festet med treskruer. Disse beslagene må ha virket avstivende på sammenføyningene samtidig som det beskyttet klavene mot slitasje ved bruk. Klavene er lagd av brunlig hardtrevirke som er lakkert, men mye av lakken er vekkslitt. Samtlige klaver er stemplet med eierens navn - «Bull Aakrann» - på den ene sida og adressen - «Elverum» - på den andre. De fire klavene holdes sammen av ei 106 centimeter lang brun lærreim med nålespenne.

Mannskap for tømmermåling i Vasslia, omkring 1925. Fra venstre: tømmermåleren som er ukjent, Gullik Emmerud og Engebret Flågan.