61 results in DigitaltMuseum:

Bjørn Haugen fra Knapper i Nord-Odal i Hedmark lager flisban

Bjørn Haugen fra Knapper i Nord-Odal i Hedmark lager flisbane i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Her har Bjørn og to arbeidskamerater lagt emneveden – rettvokst, småkvistet unggran – i ei linje på ei slette i skogen. Da dette fotografiet ble tatt boret Bjørn hull i «flisrajene» ved hjelp av en navar. Dette ble gjort med sikte på at det skulle slås plugger av ospemateriale gjennom disse hullene og ned i bakken, slik at flisrajene ble godt forankret. Deretter ble emneveden barket på oversida, før Bjørn og de to andre karene var klare for å kjøre den store høvelen – «flisoksen» – som ble trukket av to hester. Når dette første laget av flisrajer er høvlet nesten ned mot kjernen, brukes det som underlag for neste lag med emneved, som også festes ved hjelp av treplugger. Karene satte opp flisrajer i to parallelle linjer, slik at flisoksen kunne kjøres «fram» på den ene og «attende» på den andre. Fotografiet er tatt i under opptakene til en instruksjonsfilm om produksjon av takflis og legging av takflis, og karene hadde kledd seg i antrekk som gav assosiasjoner til ei tid da bruken av et slikt taktekkingsmateriale var langt mer utbredt enn på opptakstidspunktet. Bjørn Haugen var kledd i vadmelsbukser, blå busserull og svart hatt.

Ola Kolstad (til venstre) og Bjørn Haugen bærer takflis på b

Ola Kolstad (til venstre) og Bjørn Haugen bærer takflis på bæremeis, fra flisbane til det stedet der blisa skal legges på tak. Karene har bundet flisbunter på bakmeiser av tre, som bæres som ryggsekker. Fotografiet er tatt i samband med produksjonen av en dokumentarfilm om flisproduksjon og legging av flistak, og karene er kledd i antrekk som gir assosiasjoner til tider da slik taktekking var langt vanligere enn det var på opptakstidspunktet (1998). Begge var kledd i vadmelsbukser. Bjørn Haugen har en blå bussrull på overkroppen, Ola Kolstad har ei lys, umønstret skjorte og en vest. Begge har hatt på hodet. Den gangen bruk av flis som taktekkingsmateriale forsøkte man naturligvis å etabere flisbaner på sletter i nærheten av huset som skulle ha ny tekking, slik at det ikke ble for mye bæring. Men enkelte steder var terrenget såpass kupert at man måtte et stykke unna huset for å finne en god flisbanelokalitet. Det var for øvrig et poeng å legge taket forholdsvis raskt etter at flisa var høvlet. Rakk veden å tørke, måtte flisa bløytes på nytt, så den ikke ble for sprø til å tåle den handteringa flistekking innebærer.

«Flisoksen» - en diger høvel – etterses og justeres for bruk

«Flisoksen» - en diger høvel – etterses og justeres for brukt på en flisbane som ble etablert i Norsk Skogmuseums friluftsavdeling på Prestøya i Elverum i forbindelse med opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. På bildet ser vi Kjell Haugen fra Nord-Odal som ligger på knærne og sikter, antakelig for å forsikre seg om at høveltanna er stilt i en slik posisjon i forhold til sålen på høvelen at en kunne regne med å få flis av høvelig tjukkelse. Sambygdingen Bjørn Haugen holdt flisoksen, som lå opp-ned, mens hestekaren Ola Kolstad sto ved siden av og fulgte prosessen med interesse. Til høyre for ham ser vi de to fjordingene som ble brukt under arbeidet og dragene med hummul for tospann som ble brukt under arbeidet. På sletta i bakgrunnen ser vi hvordan de lange, rette granstammene ("flisrajer") som skulle bli til takflis var montert, parallelt med noen meters mellomrom, slik at flisoksen kunne kjøres «fram» på den ene og «tilbake» på den andre.

Bjørn Haugen fra Knapper i Nord-Odal bryner øks i forbindels

Bjørn Haugen fra Knapper i Nord-Odal bryner øks i forbindelse med opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Haugen var kledd i gråsvarte vadmelsbukser, blå busserull med grå striper og en svart filthatt. Han holdt øksa i den venstre handa, med albuen støttet mot venstre kne, mens han førte brynet over eggen med høyre hand. Øksa ble brukt under arbeidet med å få på plass flisbanen, blant annet til å telgje og kvesse ospepluggene som ble brukt til å forankre «flisrajene» – emneveden som det ble høvlet flis fra – i bakken.

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, f

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, fotografert med to fjordinger på Prestøya i Elverum under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Kolstad var kledd i mørke vadmelsbukser, lys bomullsskjorte og en mørke vest. På hodet hadde han en grå filthatt. Da fotografiet ble tatt sto han ved hodelaget til den ene av fjordingene, som han var i ferd med å tjore til et furutre der det var lagt litt høy til hestene. Den andre fjordingen var allerede tjoret i et nabotre ved hjelp av et gul- og svartspraglete nylontau. Disse to hestene trakk «flisoksen», den digre høvelen som ble brukt til å produsere takflis under filmopptakene.

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, b

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, bærer takflis på en bakmeis i forbindelse med opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak», som ble produsert sommeren 1998. Meisen er av tre, med jernbeslag ved de krummete leddene hvor belastningen var størst, og med ferslinger av lær. Flisa hadde Ola lagt på tvers av bæremeisen, i to bunker, som ble holdt på plass av ei taustump. Han sier for øvrig i en kommentar til den nevnte filmen at det var ønskelig at avstanden mellom flisbanen og huset som skulle få tak ikke var for lang, slik at denne typen bæring kunne begrenses til et minimum. Da dette arbeidet ble utført var Ola Kolstad kledd i svarte vadmelsbukser, gråsvart vest, lys skjorte og en grå filthatt.

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, b

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, bærer takflis på en bakmeis i forbindelse med opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak», som ble produsert sommeren 1998. Fotografiet er tatt utenfor ei koie i Romedal allmenning, som fikk nytt tak i forbindelse med filmproduksjonen. Ola står ved en furulegg framfor koia, klar til å sette flisbøra han hadde på en bæremeis på ryggen ned på bakken. Bak ham skimter vi en av Haugen-karene fra Nord-Odal, som også deltok som tradisjonsformidlere i denne sammenhengen, også med en flisbunt på bakken foran seg. På koia i bakgrunnen hadde karene flekket av det gamle taket. Taket på husværet skulle åpenbart lektes opp igjen før det nye taket ble lagt. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Bjørn Haugen (til venstre) og Ola Kolstad fra Nord-Odal, fot

Bjørn Haugen (til venstre) og Ola Kolstad fra Nord-Odal, fotografert under løsning av takflis de nettopp hadde båret til på bæremeiser til ei kole som skulle få nytt flistak. Den halvmeterlange takflisa, som var fordelt på to stabler på bæremeisene, var festet med tau som var spent mellom nedre og øvre rammetre på meisene. Her knyttes tauene opp foran koia. Karene var kledd i arbeidsklær som henspilte på mellomkrigstida, da de hadde opplevd legging av flistak som levende tradisjon. Bjørn Haugen var iført mørke vadmelsbukser, blå busserull og en svart filthatt. Også Ola Kolstad var kledd i mørke varmelsbukser, men han hadde lys skjorte og gråsvart vest på overkroppen og en grå filthatt på hodet. På koia i bakgrunnen hadde karene tatt av det eldre flistaket og skiftet ut enkelte av sperrene på det kombinerte ås- og sperretaket før dette fotografiet ble tatt. Før ny flis kunne legges måtte taket også lektes på nytt. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotogra

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotografiet er tatt i forbindelse med produksjonen av en videodokumentarfilm om produksjon av takflis og legging av flistak. Her ser vi aktørene i filmen i en tidlig fase av taktekkingsarbeidet. Før dette fotografiet ble tatt hadde de fjernet det forrige flistaket og lektinga, som var dårlig. Her har de spikret et bord ytterst på takbreddingen og lagt et par nye lekter aller nederst på sperrene. Hensikten med bordet er å sikre at flistaket får en jamn avslutning, noen centimeter utenfor taksperrenes endeflater. Den første flisfloa som legges kappes i en tredels lengde. Flisenes bredde varierer noe etter hvor i emneveden de er høvlet ut, men de legges uansett med betydelig overlapping i bredderetningen. Om første flo legges fra nord mot sør, legges den neste fra sør mot nord. På den måten ble taket motstandsdyktig mot skiftende værretninger. Flisene festes med spiker som er 1, 7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Tjukkelsen må ikke være større, for i så fall øker faren for at de tynne flisene kan sprekke. Taktekkerne på fotografiet er (fra venstre) Ola Kolstad, Bjørn Haugen (begge på bakken) og Kjell Haugen (på taket). Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotogra

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotografiet er tatt i forbindelse med produksjonen av en videodokumentarfilm om produksjon av takflis og legging av flistak. Her ser vi aktørene i filmen i en tidlig fase av taktekkingsarbeidet. Før dette fotografiet ble tatt hadde de fjernet det forrige flistaket og lektinga, som var dårlig. Her har de spikret et bord ytterst på takbreddingen og lagt et par nye lekter aller nederst på sperrene. Hensikten med bordet er å sikre at flistaket får en jamn avslutning, noen centimeter utenfor taksperrenes endeflater. Når dette var oppnådd kunne bordet løsnes og fjernes. Den første flisfloa som legges kappes i en tredels lengde. Flisenes bredde varierer noe etter hvor i emneveden de er høvlet ut, men de legges uansett med betydelig overlapping i bredderetningen. Om første flo legges fra nord mot sør, legges den neste fra sør mot nord. På den måten ble taket motstandsdyktig mot skiftende værretninger. Flisene festes med spiker som er 1, 7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Tjukkelsen må ikke være større, for i så fall øker faren for at de tynne flisene kan sprekke. Taktekkerne på fotografiet er (fra venstre) Bjørn Haugen, Ola Kolstad (begge på bakken) og Kjell Haugen (på taket). Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotogra

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotografiet er tatt i forbindelse med produksjonen av en videodokumentarfilm om produksjon av takflis og legging av flistak. Her ser vi hvordan en av aktørene i filmen, Kjell Haugen, bendte flisa før han festet den på taket. Dette ble gjort for å danne seg et inntrykk av hvordan fibrene i veden var kuttet under den foregående høvlinga. Det var viktig at flisa ikke ble liggende med motved mot takets hellingsretning, for da ville vannet trenge inn i veden. Flisene ble vendt og lagt med henblikk på at vannet skulle renne over og forbi slike brudd i veden. Før dette fotografiet ble tatt hadde de fjernet det forrige flistaket og lektinga, som var dårlig. Her har de spikret et bord ytterst på takbreddingen og lagt et par nye lekter aller nederst på sperrene. Hensikten med bordet er å sikre at flistaket får en jamn avslutning, noen centimeter utenfor taksperrenes endeflater. Når dette var oppnådd kunne bordet løsnes og fjernes. Den første flisfloa som legges kappes i en tredels lengde. Flisenes bredde varierer noe etter hvor i emneveden de er høvlet ut, men de legges uansett med betydelig overlapping i bredderetningen. Om første flo legges fra nord mot sør, legges den neste fra sør mot nord. På den måten ble taket motstandsdyktig mot skiftende værretninger. Dette fotografiet ser ut til å være tatt da den andre flisfloa skulle legges. Flisene ble festet med spiker som er 1, 7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Tjukkelsen må ikke være større, for i så fall økte faren for at de tynne flisene kunne sprekke.

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotogra

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotografiet er tatt i forbindelse med produksjonen av en videodokumentarfilm om produksjon av takflis og legging av flistak. Her ser vi hvordan en av aktørene i filmen, Ola Kolstad, bendte flisa mot kneet før han festet den på taket. Dette ble gjort for å danne seg et inntrykk av hvordan fibrene i veden var kuttet under den foregående høvlinga. Det var viktig at flisa ikke ble liggende med motved mot takets hellingsretning, for da ville vannet trenge inn i veden. Flisene ble vendt og lagt med henblikk på at vannet skulle renne over og forbi slike brudd i veden. Før dette fotografiet ble tatt hadde de fjernet det forrige flistaket og lektinga, som var dårlig. Her har de spikret et bord ytterst på takbreddingen og lagt et par nye lekter aller nederst på sperrene. Hensikten med bordet er å sikre at flistaket får en jamn avslutning, noen centimeter utenfor taksperrenes endeflater. Når dette var oppnådd kunne bordet løsnes og fjernes. Den første flisfloa som legges kappes i en tredels lengde. Flisenes bredde varierer noe etter hvor i emneveden de er høvlet ut, men de legges uansett med betydelig overlapping i bredderetningen. Om første flo legges fra nord mot sør, legges den neste fra sør mot nord. På den måten ble taket motstandsdyktig mot skiftende værretninger. Dette fotografiet ser ut til å være tatt da den andre flisfloa skulle legges. Flisene festes med spiker som er 1, 7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Tjukkelsen må ikke være større, for i så fall øker faren for at de tynne flisene kan sprekke. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotogra

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotografiet er tatt i forbindelse med produksjonen av en videodokumentarfilm om produksjon av takflis og legging av flistak. Her ser vi hvordan en av aktørene i filmen, Ola Kolstad, spikrer flisa på taket. Før dette ble gjort hadde han bendt flisa mot kneet for å danne seg et inntrykk av hvordan fibrene i veden var kuttet under den foregående høvlinga. Det var viktig at flisa ikke ble liggende med motved mot takets hellingsretning, for da ville vannet trenge inn i veden. Flisene ble vendt og lagt med henblikk på at vannet skulle renne over og forbi slike brudd i veden. Før dette fotografiet ble tatt Ola og de to arbeidskameratene hans fjernet det forrige flistaket og lektinga, som var dårlig. Deretter la de nye lekter ytterst på takflata, og de festet et midlertidig kantbord ytterst (nederst) på takflata. Hensikten med bordet er å sikre at flistaket får en jamn avslutning, noen centimeter utenfor taksperrenes endeflater. Når dette var oppnådd kunne bordet løsnes og fjernes. Den første flisfloa (raden) som legges kappes i en tredels lengde. Flisenes bredde varierer noe etter hvor i emneveden de er høvlet ut, men de legges uansett med betydelig overlapping i bredderetningen. Om første flo legges fra nord mot sør, legges den neste fra sør mot nord. På den måten ble taket motstandsdyktig mot skiftende værretninger. Dette fotografiet ser ut til å være tatt da den andre flisfloa skulle legges. Flisene festes med spiker som er 1, 7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Tjukkelsen må ikke være større, for i så fall øker faren for at de tynne flisene kan sprekke. Det var den øvre delen av flisene som ble spikret mot taklektene. Dermed ble de overdekket av neste flisflo, noe som i praksis betydde at det tok noen år før rustne spiker ble et problem. Et alminnelig flistak sto vanligvis i 20-30 år før det måtte skiftes. Levetida var dels avhengig av kvaliteten i det virket man høvlet flisa av, dels av vedlikehold (fjerning av barnåler og lauv som falt på taket, der slikt strø bandt fuktighet) og av klimaet. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotogra

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotografiet er tatt i forbindelse med produksjonen av en videodokumentarfilm om produksjon av takflis og legging av flistak. Her ser vi hvordan en av aktørene i filmen, Ola Kolstad, spikret flisa på taket. Før dette ble gjort hadde han bendt flisa for å danne seg et inntrykk av hvordan fibrene i veden var kuttet under den foregående høvlinga. Det var viktig at flisa ikke ble liggende med motved mot takets hellingsretning, for da ville vannet trenge inn i veden. Flisene ble vendt og lagt med henblikk på at vannet skulle renne over og forbi slike brudd i veden. Før dette fotografiet ble tatt Ola og de to arbeidskameratene hans fjernet det forrige flistaket og lektinga, som var dårlig. Deretter la de nye lekter ytterst på takflata, og de festet et midlertidig kantbord ytterst (nederst) på takflata. Hensikten med bordet er å sikre at flistaket får en jamn avslutning, noen centimeter utenfor taksperrenes endeflater. Når dette var oppnådd kunne bordet løsnes og fjernes. Den første flisfloa (raden) som legges kappes i en tredels lengde. Flisenes bredde varierer noe etter hvor i emneveden de er høvlet ut, men de legges uansett med betydelig overlapping i bredderetningen. Om første flo legges fra nord mot sør, legges den neste fra sør mot nord. På den måten ble taket motstandsdyktig mot skiftende værretninger. Dette fotografiet ser ut til å være tatt da den andre flisfloa skulle legges. Flisene festes med spiker som er 1, 7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Tjukkelsen må ikke være større, for i så fall øker faren for at de tynne flisene kan sprekke. Det var den øvre delen av flisene som ble spikret mot taklektene. Dermed ble de overdekket av neste flisflo, noe som i praksis betydde at det tok noen år før rustne spiker ble et problem. Et alminnelig flistak sto vanligvis i 20-30 år før det måtte skiftes. Levetida var dels avhengig av kvaliteten i det virket man høvlet flisa av, dels av vedlikehold (fjerning av barnåler og lauv som falt på taket, der slikt strø bandt fuktighet) og av klimaet. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotogra

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotografiet er tatt i forbindelse med produksjonen av en videodokumentarfilm om produksjon av takflis og legging av flistak. Her ser vi hvordan en av aktørene i filmen, Ola Kolstad, spikret flisa på taket. Før dette ble gjort hadde han bendt flisa for å danne seg et inntrykk av hvordan fibrene i veden var kuttet under den foregående høvlinga. Det var viktig at flisa ikke ble liggende med motved mot takets hellingsretning, for da ville vannet trenge inn i veden. Flisene ble vendt og lagt med henblikk på at vannet skulle renne over og forbi slike brudd i trestrukturen. Før dette fotografiet ble tatt Ola og de to arbeidskameratene hans fjernet det forrige flistaket og lektinga, som var dårlig. Deretter la de nye lekter ytterst på takflata, og de festet et midlertidig kantbord ytterst (nederst) på takflata. Hensikten med bordet er å sikre at flistaket får en jamn avslutning, noen centimeter utenfor taksperrenes endeflater. Når dette var oppnådd kunne bordet løsnes og fjernes. Den første flisfloa som legges kappes i en tredels lengde. Flisenes bredde varierer noe etter hvor i emneveden de er høvlet ut, men de legges uansett med betydelig overlapping i bredderetningen. Om første flo legges fra nord mot sør, legges den neste fra sør mot nord. På den måten ble taket motstandsdyktig mot skiftende værretninger. Flisene festes med spiker som er 1, 7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Tjukkelsen må ikke være større, for i så fall øker faren for at de tynne flisene kan sprekke. Det var den øvre delen av flisene som ble spikret mot taklektene. Dermed ble de overdekket av neste flisflo, noe som i praksis betydde at det tok noen år før rustne spiker ble et problem. Et alminnelig flistak sto vanligvis i 20-30 år før det måtte skiftes. Levetida var dels avhengig av kvaliteten i det virket man høvlet flisa av, dels av vedlikehold (fjerning av barnåler og lauv som falt på taket, der slikt strø bandt fuktighet) og av klimaet. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotogra

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotografiet er tatt i forbindelse med produksjonen av en videodokumentarfilm om produksjon av takflis og legging av flistak. Her ser vi hvordan en av aktørene i filmen, Bjørn Haugen, spikret flisa på taket. Før dette ble gjort hadde han bendt flisa for å danne seg et inntrykk av hvordan fibrene i veden var kuttet under den foregående høvlinga. Det var viktig at flisa ikke ble liggende med motved mot takets hellingsretning, for da ville vannet trenge inn i veden. Flisene ble vendt og lagt med henblikk på at vannet skulle renne over og forbi slike brudd i veden. Før dette fotografiet ble tatt Bjørn og de to arbeidskameratene hans fjernet det forrige flistaket og lektinga, som var dårlig. Deretter la de nye lekter ytterst på takflata, og de festet et midlertidig kantbord ytterst (nederst) på takflata. Hensikten med bordet er å sikre at flistaket får en jamn avslutning, noen centimeter utenfor taksperrenes endeflater. Når dette var oppnådd kunne bordet løsnes og fjernes. Den første flisfloa (raden) som legges kappes i en tredels lengde. Flisenes bredde varierer noe etter hvor i emneveden de er høvlet ut, men de legges uansett med betydelig overlapping i bredderetningen. Om første flo legges fra nord mot sør, legges den neste fra sør mot nord. På den måten ble taket motstandsdyktig mot skiftende værretninger. Taktekkerne la et bord som anlegg for flisenes nederkant. Dette bordet ble naturligvis flyttet oppover hver gang karene startet på ei ny flo. Flisene festes med spiker som er 1, 7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Tjukkelsen må ikke være større, for i så fall øker faren for at de tynne flisene kan sprekke. Det var den øvre delen av flisene som ble spikret mot taklektene. Dermed ble de overdekket av neste flisflo, noe som i praksis betydde at det tok noen år før rustne spiker ble et problem. Et alminnelig flistak sto vanligvis i 20-30 år før det måtte skiftes. Levetida var dels avhengig av kvaliteten i det virket man høvlet flisa av, dels av vedlikehold (fjerning av barnåler og lauv som falt på taket, der slikt strø bandt fuktighet) og av klimaet.

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotogra

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotografiet er tatt i forbindelse med produksjonen av en videodokumentarfilm om produksjon av takflis og legging av flistak. Her ser vi hvordan to av aktørene i filmen, Bjørn Haugen og Ola Kolstad, spikret flisa på taket. Før dette ble gjort hadde de bendt flisa for å danne seg et inntrykk av hvordan fibrene i veden var kuttet under den foregående høvlinga. Det var viktig at flisa ikke ble liggende med motved mot takets hellingsretning, for da ville vannet trenge inn i veden. Flisene ble vendt og lagt med henblikk på at vannet skulle renne over og forbi slike brudd i trestrukturen. Før dette fotografiet ble tatt hadde taktekkerne fjernet det forrige flistaket og lektinga, som var dårlig. Deretter la de nye lekter ytterst på takflata, og de festet et midlertidig kantbord ytterst (nederst) på takflata. Hensikten med bordet er å sikre at flistaket får en jamn avslutning, noen centimeter utenfor taksperrenes endeflater. Når dette var oppnådd kunne bordet løsnes og fjernes. Den første flisfloa som legges kappes i en tredels lengde. Flisenes bredde varierer noe etter hvor i emneveden de er høvlet ut, men de legges uansett med betydelig overlapping i bredderetningen. Om første flo legges fra nord mot sør, legges den neste fra sør mot nord. På den måten ble taket motstandsdyktig mot skiftende værretninger. Taktekkerne la et bord som anlegg for flisenes nederkant. Dette bordet ble naturligvis flyttet oppover hver gang karene startet på ei ny flo. Flisene festes med spiker som er 1, 7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Tjukkelsen må ikke være større, for i så fall øker faren for at de tynne flisene kan sprekke. Det var den øvre delen av flisene som ble spikret mot taklektene. Dermed ble de overdekket av neste flisflo, noe som i praksis betydde at det tok noen år før rustne spiker ble et problem. Et alminnelig flistak sto vanligvis i 20-30 år før det måtte skiftes. Levetida var dels avhengig av kvaliteten i det virket man høvlet flisa av, dels av vedlikehold (fjerning av barnåler og lauv som falt på taket, der slikt strø bandt fuktighet) og av klimaet. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotogra

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotografiet er tatt i forbindelse med produksjonen av en videodokumentarfilm om produksjon av takflis og tekking med slik flis. Fotografiet viser koia med digre bunter av nyhøvlet takflis foran dørgavlen. Vi ser også taket, der aktørene i filmen (Bjørn Haugen, Kjell Haugen og Ola Kolstad, alle fra Nord-Odal) hadde fjernet et gammelt, råttent flistak, skiftet sperrer og lekter, og da dette fotografiet ble tatt var de i ferd med å legge nytt flistekke. Et alminnelig flistak sto vanligvis i 20-30 år før det måtte skiftes. Levetida var dels avhengig av kvaliteten i det virket man høvlet flisa av, dels av vedlikehold (fjerning av barnåler og lauv som falt på taket, der slikt strø bandt fuktighet) og av klimaet. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotogra

Flistekking av koietak i Romedal allmenning i 1998. Fotografiet er tatt i forbindelse med produksjonen av en videodokumentarfilm om produksjon av takflis og tekking med slik flis. Fotografiet viser koia med digre bunter av nyhøvlet takflis foran dørgavlen. Vi ser også taket, der aktørene i filmen (Bjørn Haugen, Kjell Haugen og Ola Kolstad, alle fra Nord-Odal) hadde fjernet et gammelt, råttent flistak, skiftet sperrer og lekter, og da dette fotografiet ble tatt var de i ferd med å legge nytt flistekke. Et alminnelig flistak sto vanligvis i 20-30 år før det måtte skiftes. Levetida var dels avhengig av kvaliteten i det virket man høvlet flisa av, dels av vedlikehold (fjerning av barnåler og lauv som falt på taket, der slikt strø bandt fuktighet) og av klimaet. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Kjell Haugen og Bjørn Haugen fra Knapper i Nord-Odal fester

Kjell Haugen og Bjørn Haugen fra Knapper i Nord-Odal fester en mønestokk på ei koia i Romedal allmenning som de, sammen med sambygdingen Ola Kolstad, nettopp hadde lagt nytt flistak på da dette fotografiet ble tatt. Stokken skal dekke glipa som oppstår der de øverste floene med flis på hver takflate møtes i mønet, og dermed hindre innsig av fukt i bygningen. Samtidig dekker den også spikrene de øverste flisene er festet med, slik at de ikke så raskt tæres av rust. Stokken er ei tørrfuru, der karene har hogd et V-formet far med øks i lengderetning på den sida som skal ligge ned. Dette var en prosess som både tok tid og krevde et mer enn alminnelig godt handlag. Derfor var det nok vel så vanlig at flistekkerne spikret sammen to bord slik at de fikk et V-formet tverrsnitt, og la dette over glipen i flistakenes møner. Nettopp i skogen kunne det imidlertid være langt etter bord, og derfor var det noen ganger like greit å bruke en stokk med uthogd spor, som vist på fotografiet. Bildet er tatt i 1998, da Norsk Skogmuseum samarbeidet med tre tradisjonsbærere fra Nord-Odal i Hedmark om å produsere en videodokumentarfilm om høvling av takflis og tekking med slik flis. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.