177 results in DigitaltMuseum:

Utislag av fløtingstømmer i Glomma fra en lastebil ved Helse

Utislag av fløtingstømmer i Glomma fra en lastebil ved Helsetvelta i Elverum i Hedmark. Lastebilen sto parkert på den vestre vegskuldra på Solørvegen, mot en forholdsvis bratt elveskråning. Her ble tømmeret rullet fra lastebilen og nedover skråpningen til det traff vannspeilet, der det fløt stille videre sørover med strømmen. Tømmeret ser ut til å ha vært av ulike dimensjoner, både grove sagstokker og grannere slipvirke. Etter at det i 1950- og 60-åra ble bygd et nettverk av skogsbilveger i norske bygder, ble lastebiltransport et alternativ til fløting i en del av sidevassdragene, der det hadde vært krevende å få tømmeret fram på grunn av vanskelig elvetopografi meg begrenset tilgang på vann. I 1960-åra ble det stadig mer lastebiltransport, og fløtinga i mange av Glommas sidevassdrag ble avviklet. Lastebilen på dette fotografiet er en Bedford S- eller C-serie, produsert 1950-60.

Utislag av fløtingstømmer i Glomma fra en lastebil ved Helse

Utislag av fløtingstømmer i Glomma fra en lastebil ved Helsetvelta i Elverum i Hedmark. Lastebilen sto parkert på en veg som gikk på elvebrinken, der bilføreren ved hjelp av ei Jonsereds-kran løftet maskinbarket virke fra tilhengeren for deretter å slippe det ned i en bratt skråning mot vassdraget. Derfra rullet det ned i vannet, hvor det fløt stille videre med strømmen. Dette var slipvirke (cellulosetømmer) som skulle til Borregaard-fabrikken i Sarpsborg. Fotografiet ble tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i dette vassdraget.

Utislag av fløtingstømmer i Glomma fra en lastebil ved Helse

Utislag av fløtingstømmer i Glomma fra en lastebil ved Helsetvelta i Elverum i Hedmark. Lastebilen sto parkert på en veg som gikk på elvebrinken, der bilføreren ved hjelp av ei Jonsereds-kran løftet maskinbarket virke fra tilhengeren for deretter å slippe det ned i en bratt skråning mot vassdraget. Derfra rullet det ned i vannet, hvor det fløt stille videre med strømmen. Dette var slipvirke (cellulosetømmer) som skulle til Borregaard-fabrikken i Sarpsborg. Fotografiet ble tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i dette vassdraget.

Utislag av fløtingstømmer i Glomma fra en lastebil ved Helse

Utislag av fløtingstømmer i Glomma fra en lastebil ved Helsetvelta i Elverum i Hedmark. Lastebilen (jfr. SJF-F.014656 og SJF-F.014657) sto parkert på en veg som gikk på elvebrinken, der bilføreren ved hjelp av ei Jonsereds-kran løftet maskinbarket virke fra tilhengeren for deretter å slippe det ned i en bratt skråning mot vassdraget. Derfra rullet det videre og traff vannspeilet med et plask, før det fløt stille videre sørover med strømmen. Dette var slipvirke (cellulosetømmer) som skulle til Borregaard-fabrikken i Sarpsborg. Fotografiet ble tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i dette vassdraget.

Tømmeravlasting på opplagsplass på Løvbergsmoen, nordøst for

Tømmeravlasting på opplagsplass på Løvbergsmoen, nordøst for kommunesenteret Leiret i Elverum i 1985. Vi ser to lastebiler med tilhengere, begge med kraner som ble brukt til å løfte tømmeret av bilene og legge det i lunnevelter på det som antas å ha vært tomta til Løvbergsmoen sag og høvleri. Denne bedriften ble etablert i 1947-48 av brødrene August og Arve Smedstad i samarbeid med grunneier Oliver Møystad. Virksomheten ble seinere videreført av neste generasjon, før den ble solgt ut av Smestad-familien. I denne fasen gikk man over fra å være skurlastprodusent med lokalt utsalg til å bli byggevareforretning. Om virksomheten i den perioden da dette fotografiet ble tatt har Stein Smedstad fortalt følgende: Man kjøpte da inn småtømmer av furu og gran som man splittet opp og tørket strølagt ute på tomt. Først ble tømmeret kløvd på kantbenken deretter kjørt gjennom kløvsaga. Så gikk planken til tørk. Etter tørking, strølagt ute på tomt, ble plankene tatt inn til ny "behandling" i sagbruket. Da kjørte man plankene på dobbletkanta og fikk trelast med bredder på 3, 4 og 5 tommer og tykkelser på 1 1/2 og 2 tommer. Denne tørkeprosessen ute på tomt gav en vannprosent på cirka 18. Kvaliteten ble bedre og man fikk et rett og tørt virke som man slapp å kjøre i høvelen.

Tømmeravlasting på opplagsplass på Løvbergsmoen, nordøst for

Tømmeravlasting på opplagsplass på Løvbergsmoen, nordøst for kommunesenteret Leiret i Elverum i 1985. Vi ser to lastebiler med tilhengere, begge med kraner som ble brukt til å løfte tømmeret av bilene og legge det i lunnevelter på det som antas å ha vært tomta til Løvbergsmoen sag og høvleri. Denne bedriften ble etablert i 1947-48 av brødrene August og Arve Smedstad i samarbeid med grunneier Oliver Møystad. Virksomheten ble seinere videreført av neste generasjon, før den ble solgt ut av Smestad-familien. I denne fasen gikk man over fra å være skurlastprodusent med lokalt utsalg til å bli byggevareforretning. Om virksomheten i den perioden da dette fotografiet ble tatt har Stein Smedstad fortalt følgende: Man kjøpte da inn småtømmer av furu og gran som man splittet opp og tørket strølagt ute på tomt. Først ble tømmeret kløvd på kantbenken deretter kjørt gjennom kløvsaga. Så gikk planken til tørk. Etter tørking, strølagt ute på tomt, ble plankene tatt inn til ny "behandling" i sagbruket. Da kjørte man plankene på dobbletkanta og fikk trelast med bredder på 3, 4 og 5 tommer og tykkelser på 1 1/2 og 2 tommer. Denne tørkeprosessen ute på tomt gav en vannprosent på cirka 18. Kvaliteten ble bedre og man fikk et rett og tørt virke som man slapp å kjøre i høvelen.

Tømmeravlasting på opplagsplass på Løvbergsmoen, nordøst for

Tømmeravlasting på opplagsplass på Løvbergsmoen, nordøst for kommunesenteret Leiret i Elverum i 1985. Vi ser to lastebiler med tilhengere, begge med kraner som ble brukt til å løfte tømmeret av bilene og legge det i lunnevelter på det som antas å ha vært tomta til Løvbergsmoen sag og høvleri. Denne bedriften ble etablert i 1947-48 av brødrene August og Arve Smedstad i samarbeid med grunneier Oliver Møystad. Virksomheten ble seinere videreført av neste generasjon, før den ble solgt ut av Smestad-familien. I denne fasen gikk man over fra å være skurlastprodusent med lokalt utsalg til å bli byggevareforretning. Om virksomheten i den perioden da dette fotografiet ble tatt har Stein Smedstad fortalt følgende: Man kjøpte da inn småtømmer av furu og gran som man splittet opp og tørket strølagt ute på tomt. Først ble tømmeret kløvd på kantbenken deretter kjørt gjennom kløvsaga. Så gikk planken til tørk. Etter tørking, strølagt ute på tomt, ble plankene tatt inn til ny "behandling" i sagbruket. Da kjørte man plankene på dobbletkanta og fikk trelast med bredder på 3, 4 og 5 tommer og tykkelser på 1 1/2 og 2 tommer. Denne tørkeprosessen ute på tomt gav en vannprosent på cirka 18. Kvaliteten ble bedre og man fikk et rett og tørt virke som man slapp å kjøre i høvelen.

Tømmeravlasting på opplagsplass på Løvbergsmoen, nordøst for

Tømmeravlasting på opplagsplass på Løvbergsmoen, nordøst for kommunesenteret Leiret i Elverum i 1985. Vi ser en lastebil med tilhenger, og med kran som ble brukt til å løfte tømmeret av bilen og legge det i lunnevelter på det som antas å ha vært tomta til Løvbergsmoen sag og høvleri. Denne bedriften ble etablert i 1947-48 av brødrene August og Arve Smedstad i samarbeid med grunneier Oliver Møystad. Virksomheten ble seinere videreført av neste generasjon, før den ble solgt ut av Smestad-familien. I denne fasen gikk man over fra å være skurlastprodusent med lokalt utsalg til å bli byggevareforretning. Om virksomheten i den perioden da dette fotografiet ble tatt har Stein Smedstad fortalt følgende: Man kjøpte da inn småtømmer av furu og gran som man splittet opp og tørket strølagt ute på tomt. Først ble tømmeret kløvd på kantbenken deretter kjørt gjennom kløvsaga. Så gikk planken til tørk. Etter tørking, strølagt ute på tomt, ble plankene tatt inn til ny "behandling" i sagbruket. Da kjørte man plankene på dobbletkanta og fikk trelast med bredder på 3, 4 og 5 tommer og tykkelser på 1 1/2 og 2 tommer. Denne tørkeprosessen ute på tomt gav en vannprosent på cirka 18. Kvaliteten ble bedre og man fikk et rett og tørt virke som man slapp å kjøre i høvelen.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Til venstre i dette fotografiet ser vi en griplaster som ble brukt til å løfte et tømmerparti opp på inntaksrampa på en barkemaskin. Derfra ble stokkene ble trukket gjennom maskinen mellom langsomtroterende gummihjul. Samtidig passerte de roterende piggvalser, som rev løs barken. Deretter falt tømmeret ned på bakken, hvor det kunne hentes av en griplaster. Bakgrunnen for at tømmeret ble barket var dels at fløtingsvirket skulle få en forsiktig tørk før det ble slått på vannet, hvor det helst skulle flyte til det nådde industrien nederst i vassdragene. For papirindustrien var det viktig at barken var borte, for ellers fikk man mørke flekker i papirmassen. Barkemaskinene var altså mobile, og kunne flyttes mellom termialene. Glomma fellesfløtingsforening og Glommen cellulosetømmerkjøperes forening inngikk den første avtalen om maskinbarking med Mjøsen og Glommen skogeierforening i 1966. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1985. Vi ser utislagsrampa i elveskråningen fra en posisjon på vannet. Rampa er et forholdsvis bratt skråplan, lagd av tømmerstokker som fløtingsvirket skulle skli ned i elva på. På elvebrinken skimter vi en såkalt griplaster, en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig frontmontert gripeklo, som ble brukt til å løfte tømmer fra veltene på terminalen, kjøre det bort til rampa og slippe det slik at det rutsjet ned i vassdraget. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1985. Vi ser utislagsrampa i elveskråningen fra en posisjon på vannet. Rampa er et forholdsvis bratt skråplan, lagd av tømmerstokker som fløtingsvirket skulle skli ned i elva på. På elvebrinken skimter vi en såkalt griplaster, en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig frontmontert gripeklo, som ble brukt til å løfte tømmer fra veltene på terminalen, kjøre det bort til rampa og slippe det slik at det rutsjet ned i vassdraget. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1985. Vi ser utislagsrampa i elveskråningen fra en posisjon på vannet. Rampa er et forholdsvis bratt skråplan, lagd av tømmerstokker som fløtingsvirket skulle skli ned i elva på. På elvebrinken skimter vi en såkalt griplaster, en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig frontmontert gripeklo, som ble brukt til å løfte tømmer fra veltene på terminalen, kjøre det bort til rampa og slippe det slik at det rutsjet ned i vassdraget. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1985. Vi ser utislagsrampa i elveskråningen fra en posisjon på vannet. Rampa er et forholdsvis bratt skråplan, lagd av tømmerstokker som fløtingsvirket skulle skli ned i elva på. På elvebrinken skimter vi en såkalt griplaster, en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig frontmontert gripeklo, som ble brukt til å løfte tømmer fra veltene på terminalen, kjøre det bort til rampa og slippe det slik at det rutsjet ned i vassdraget. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin, en såkalt griplaster med ei kraftig frontmontert klo. Slike griplastere hentet hentet tømmer fra strøveltene på terminalen til en barkemaskin, og derfra tilbake til lange velter på terminalplassen hvor det kunne få en lett tørk før fløtingssesongen startet. Når den tida kom ble samme type griplastere brukt til å hente fløtingstømmer fra veltene til ei utislagsrampe i elveskråningen. Denne maskinen er fra den amerikanske produsenten Allis-Chalmers. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Her ser vi en maskin tømmeret ble kjørt gjennom for å fjerne barken. Det ser ut til at tømmeret - stokk for stokk - ble trukket gjennom maskinen mellom langsomtroterende gummihjul. Samtidig passerte de antakelig roterende piggvalser, som rev løs barken. Deretter ble de drevet fram mot ei jernrenne og kastet fra denne og ned på bakken. Tømmeret ble barket dels fordi det skulle få en forsiktig tørk før det ble slått på vannet, hvor det helst skulle flyte til det nådde industrien nederst i vassdragene. For papirindustrien var det viktig at barken var borte, for ellers fikk man mørke flekker i papirmassen. Glomma fellesfløtingsforening og Glommen cellulosetømmerkjøperes forening inngikk den første avtalen om maskinbarking med Mjøsen og Glommen skogeierforening i 1966. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Her ser vi en maskin tømmeret ble kjørt gjennom (fra venstre mot høyre på dette bildet) for å fjerne barken. Her ser det ut til at stokkene ble trukket gjennom maskinen mellom langsomtroterende gummihjul. Samtidig passerte de antakelig roterende piggvalser, som rev løs barken. Deretter falt tømmeret ned på bakken, hvor det kunne hentes av en griplaster. Bakgrunnen for at tømmeret ble barket var dels at fløtingsvirket skulle få en forsiktig tørk før det ble slått på vannet, hvor det helst skulle flyte til det nådde industrien nederst i vassdragene. For papirindustrien var det viktig at barken var borte, for ellers fikk man mørke flekker i papirmassen. Barkemaskinene var altså mobile, og kunne flyttes mellom termialene. Glomma fellesfløtingsforening og Glommen cellulosetømmerkjøperes forening inngikk den første avtalen om maskinbarking med Mjøsen og Glommen skogeierforening i 1966. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Her ser vi den «arbeidende» delen av en maskin tømmeret ble kjørt gjennom for å fjerne barken. Stokkene ble trukket gjennom maskinen mellom langsomtroterende gummihjul. Samtidig passerte de disse roterende piggvalsene, som rev løs barken. Deretter falt tømmeret ned på bakken, hvor det kunne hentes av en griplaster. Bakgrunnen for at tømmeret ble barket var dels at fløtingsvirket skulle få en forsiktig tørk før det ble slått på vannet, hvor det helst skulle flyte til det nådde industrien nederst i vassdragene. For papirindustrien var det viktig at barken var borte, for ellers fikk man mørke flekker i papirmassen. Barkemaskinene var altså mobile, og kunne flyttes mellom termialene. Glomma fellesfløtingsforening og Glommen cellulosetømmerkjøperes forening inngikk den første avtalen om maskinbarking med Mjøsen og Glommen skogeierforening i 1966. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1980. Her ser vi en maskin tømmeret ble kjørt gjennom (fra høyre mot venstre på dette bildet) for å fjerne barken. Her ser det ut til at stokkene ble trukket gjennom maskinen mellom langsomtroterende gummihjul. Samtidig passerte de antakelig roterende piggvalser, som rev løs barken. I den andre enden av maskinen ble tømmeret kastet ned på bakken, hvor det kunne plukkes opp av en griplaster. Tømmeret ble barket fordi det skulle få en forsiktig tørk før det ble slått på vannet, hvor det helst skulle flyte til det nådde industrien nederst i vassdragene. For papirindustrien var det dessuten viktig at barken var borte, for ellers fikk man mørke flekker i papirmassen. Barkemaskinene var altså mobile, og kunne flyttes mellom termialene. Glomma fellesfløtingsforening og Glommen cellulosetømmerkjøperes forening inngikk den første avtalen om maskinbarking med Mjøsen og Glommen skogeierforening i 1966. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin, en såkalt griplaster med ei kraftig frontmontert klo. Slike griplastere hentet hentet tømmer fra strøveltene på terminalen til en barkemaskin, og derfra tilbake til lange velter på terminalplassen hvor det kunne få en lett tørk før fløtingssesongen startet. Når den tida kom ble samme type griplastere brukt til å hente fløtingstømmer fra veltene til ei utislagsrampe i elveskråningen. Til venstre i bildet ser vi tømmerbiler med hydrauliske kraner som ble brukt til opplessing fra veltene langs skogsbilvegene og til avlessing her på vassdragsterminalen. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» elle

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin, en såkalt griplaster med ei kraftig frontmontert klo. Slike griplastere hentet hentet tømmer fra strøveltene på terminalen til en barkemaskin, og derfra tilbake til lange velter på terminalplassen hvor det kunne få en lett tørk før fløtingssesongen startet. Når den tida kom ble samme type griplastere brukt til å hente fløtingstømmer fra veltene til ei utislagsrampe i elveskråningen. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.