87 results in DigitaltMuseum:

Tømmerkjøring med lastebil. Reidar Hansen og Halvar Mortensen i arbeid. Mekaniseringen av skogbruket siste halvdelen av 1950årene og først i 1960årene.

Øks

Uskjeftet finsk øks, produsert ved Billnäs Bruks AB. Dette er en tung, bredkilet modell med kraftig nakke, som antakelig skulle være spesielt godt egnet for kløyving. Øksehodet er 21,9 centimeter høyt, målt i rett linje mellom den fremre delen av eggpartiet og øksenakken. Bredden på den nedre delen av bladet - målt i rett linje mellom eggens ytterender - er 8,1 centimeter. Den fremre tverrenden av øksa er rettlinjet, den bakre er slakt konkavt buet. Den øvre delen av bladet, på begge sider, har opphøyete midtribber, mens «kjakene» er plane i bredderetningen og noe konvekst buete i høyderetningen. Her er øksekilens største bredde 4,5 centimeter. Godset i øksenakken (mellom den øvre delen av skafthullet og slagflata på nakken) er 2,5 centimeter tjukk. Nakkepartiet har avfasete hjørner. Denne delen av øksa er 5,6 centimeter lang og 4,1 centimeter bred. Øksenakken har en langsgåede sprekk. Produsentnavnet «BILLNÄS» er innstemplet på den venstre øksekjaken. Den øvre delen av øksehodet er svartlakkert. Eggpartiet er stålblankt.

Øks

Uskjeftet øks, produsert av den svenske produsenten Hults Bruk i Östergötland. Øksehodet er 20,9 centimeter høyt. Den nederste delen av øksebladet er 8,0 centimeter bred, målt i rett linje mellom den konvekst buete eggens ytterender. Bladet er grovest langs midtaksen, bare den nederste delen mot eggen er planslipt. Den fremre tverrenden er en aning konkav, men nesten rett. Den bakre tverrenden skrår innover mot buksida av «øyet» (skafthullet). Kjakene er forlenget med slakt buete fliker på denne sida. Slagflata på nakkesida er 7,3 centimeter lang og 3,9 centimeter bred. De siste par millimeteren av dette breddemålet må nok tilskrives deformasjoner som er oppstått fordi øksenakken har vært hyppig brukt som slagredskapet. Godset i denne delen (mellom den øvre delen av «øyet» og den nevnte slagflata) er cirka 2,5 centimeter tjukt. Øksehodet kan sde ut til å ha vært innsatt med en mørk lakk, men mesteparten av lakken er vekkslitt. Den nederste delen av bladet har antakelig alltid vært stålblank. Øverst på høyre side av øksenakken finner vi produsentens runde stempel med forbokstaven «H».

Øks

Tung, uskjeftet øks, produsert av firmaet Dansk stålindustri i Lyngby på Nord-Sjælland. Øksehodet er 20,6 centimeter høyt, målt vinkelrett fra midten av den noe konvekst buete nakkeflata ned mot egglinja. Den nederste delen av øksebladet er 13,1 centimeter bred. Her er målet tatt i rett linje mellom den konvekst buete eggens ytterkanter. Den fremre tverrenden er svakt konkavt buet. På «baksida» er tverrenden noe mer konkav. Nakkepartiet er 8,4 centimeter langt og 2,8 centimeter bredt. Den øvre delen av bladet og «kjakene» (bredsidene av øyet) er grønnlakkert. På den øvre deken av bladet er det halvovale forsenkninger fra sidekantene inn mot bladets midtakse. Her er godset rødlakkert. På venstre side av bladet finner vi produsentens initialer «DSI» og tallet «3» innstemplet med en mellomliggende oval. På venstre side av øksenakken er tallet «561» innstemplet.

Øks

Uskjeftet, rusten skogsøks, stemplet «OJT», en bokstavkonstellasjon vi foreløpig ikke har greid å knytte til noen kjent øksesmed. Øksehodet er snaut 22,0 centimeter høyt, målt vinkelrett fra midten av den noe konvekst buete nakkeflata ned mot egglinja. Den nederste delen av øksebladet er bortimot 8,2 centimeter bred. Her er målet tatt i rett linje mellom den konvekst buete eggens ytterkanter. Den fremre tverrenden er noenlunde rett. «Baksida» av bladet skrår innover mot et punkt under «øyets» - skafthullets - bukside. Denne øksa har det enkelte kalte «dølanakke». Dette betyr at bredden på «kjakene» (øyets bredsider) tiltar mot den bakre enden av øksenakken. Nakkepartiet er 10,4 centimeter langt og 3,4 centimeter bredt bakerst, 3,0 centimeter i fronten. Her er det en sprekk i godset sentralt på øksenakken. Det nevnte stempelet - «OJT» - plassert øverst på øksebladets venstre side.

Øks

Skjeftet kjøre- eller øyeøks fra produsenten Brødrene Øyo på Geillo i Buskerud. Øksehodet er 23,6 centimeter høyt, målt vinkelrett fra midten av den noe konvekst buete nakkeflata ned mot den fremre delen av egglinja. Den nederste delen av øksebladet er snaut 4,4 centimeter bred. Her er målet tatt i rett linje mellom den konvekst buete eggens ytterkanter. Den fremre tverrenden er svakt konvekst buet. På «baksida» skrår bladet noe innover mot et punkt like under «øyet» (skafthullet). «Kjakene» (bredsidene av øyet) er betydelig bredere enn bladet og tiltar ytterligere i bredde mot den bakre enden av nakkepartiet, som er 7,4 centimeter langt og om lag 3,2 centimeter bredt. Den øvre delen av øksehodet er blålakkert, den nedre delen er stålblank. På den høyre sida av øksenakken finnes et stempel - «ØYO GEILO». På den venstre øksekjaken er det en gullfarget etikett med teksten «Brødrene ØYO GEILO». Ved siden av denne teksten er det ei strektegning av ei bredbladet øks med rødfarget hode. Denne øksa har et 64,3 centimeter langt, svakt buet treskaft. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, der skaftet er ført inn i øyet. Her er forbindelsen mellom de to elementene låst ved hjelp av en trekile. Den bakre delen av skaftet har et mer «rundovalt» tverrsnitt. Skafthalen ender i en skaftknopp med skrått avskåret endeflate, og den har et gjennombrutt hull. Skaftet har også en gul etikett med strekkode og en tekst som forteller at dette er et 26 tommers hickoryskaft. Verken øksehodet eller skaftet er preget av bruksslitasje.

Øks

Øks, produsert av det tyske firmaet David Dominicus i Remschreid i Nordrhein-Westfalen. Øksehodet er formet slik at det framstår som noenlunde symmestrisk om midtaksene, enten det betraktes forfra eller fra ei av sidene. Avviket her består i at den fremre enden av egglinja er noe mer avrundet enn den bakre. Høyden, målt fra egglinja til midten av det noenlunde plane nakkepartiet, er 20,0 centimeter. Den nederste delen av øksebladet er 13,0 centimeter bred, målt i rett linje mellom den konvekst buete eggens ytterender. Sett fra sidene framstår øksehodet som noe konkavt. Den rektangulære slagflata på nakkesida er 4.9 centimeter lang og 3,3 centimeter bred. Godset i denne delen (mellom den øvre delen av «øyet»[skafthullet] og den nevnte slagflata) er cirka 1,5 centimeter tjukt i den fremre enden, 1,8 i den bakre. Størstedelen av øksehodet er grønnlakkert, men den nedre delen av bladet er stålblank. På venstre side av øksenakken finner vi stempene «ORIG. ILTIS» og «DAVID DOMINICUS REMSCHEID». Under dette, på den venstre øksekjaken, er det påklistret en rund etikett med teksten «Iltis-Axt DAVID DOMINICUS REMSCHEID». Denne øksa har et 62,7 centimeter langt treskaft. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, mens den bakre delen av skaftet er mer rundoval. Denne redskapsdelen er slakt buet og ender (bakerst) i en markant «skaftknopp» på buklsida. Den fremre skaftenden er kilet med en grov trekile. På venstre skaftside har noen skrevet «ILTIS» med grov tusj.

Øks

Øks, produsert av den svenske produsenten Hults Bruk i Östergötland. Øksehodet er 16,3 centimeter høyt. Den nederste delen av øksebladet er 8,6 centimeter bred, målt i rett linje mellom den konvekst buete eggens ytterender. Den fremre tverrenden er en aning konkav, men nesten rett. Den bakre tverrenden skrår innover mot buksida av «øyet» (skafthullet). Kjakene er forlenget med slakt buete fliker på denne sida. Den rektangulære slagflata på nakkesida er 5,5 centimeter lang og 2,4 centimeter bred. Godset i denne delen (mellom den øvre delen av «øyet» og den nevnte slagflata) er cirka 1,5 centimeter tjukt. Øksehodet har vært blålakkert, men mye av lakken er vekkslitt, og den nedre delen av bladet har antakelig alltid vært stålblank. På venstre side av øksebladet finner vi produsentens runde stempel med initialene «H B», atskilt av ei oppovervendt pil. Under dette symbolet finnes et annet stempel, «MADE IN SWEDEN». Denne øksa har et 65,7 centimeter langt treskaft. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, mens den bakre delen av skaftet er mer rundoval. Skaftbuken er oppfliset og slitt på buksida, like bak øksehadet. Skaftet er slakt buet og ender (bakerst) i en markant «skaftknopp» på buklsida. Den fremre skaftenden er kilet med en grov trekile. På venstre skaftside har noen skrevet «HULTS BRUK» med grov tusj.

Øks

Finsk skogsøks, produsert ved Billnäs Bruks AB. Øksehodets midtakse skrår markant innover i forhold til skaftets lengderetning. Denne komponenten er 18,7 centimeter høy, målt vinkelrett fra slagflata fremst på den stålforsterkete delen av nakken til den midtre delen av egglinja. Den nederste delen av øksebladet er 8,3 centimeter bred. Her er målet tatt i rett linje mellom den konvekst buete eggens ytterkanter. Den fremre tverrenden er markant konkavt buet. På «baksida» er tverrenden innoverskrånende, mot et punkt under den lange skafthylsa, som forlenger skjeftesonen med cirka 5 centimeter i forhold til bredden på den øverste delen av bladet. Fremst på nakkepartiet er det påsveiset en cirka 1,3 centimeter tjukk trapesformet stålforsterkning, 6 centimeter lang og opptil 3,3 centimeter bred (bakerst), som kunne brukes som hammer. Størstedelen av øksehodet er svartlakkert, men den nedre delen av bladet er stålblank. Den venstre kjaken på øksa er merket med tallet «7», innskrevet i et parallellogram. Lengre nede, på øvre del av bladet, finner vi produsentnavnet «BILLNÄS» og en sirkelrund figur med bokstaven «W» og et kronemonogram påstemplet. På høyre side av øksehodet finnes en påklistret etikett - et blåfarget tannhjul som omslutter teksten «SOUMALAINEN ERIKOISTEDS FINSKT SPECIALFABRIKAT». Denne teksten omslutter et rødt felt med gulfarget løvefigur med sabel. Denne øksa har et 73,5 centimeter langt treskaft. Den fremre delen av skaftet er rett, men bakerst er det en karakteristisk knekk mot buksida. Aller bakerst ender det i en skaftknopp med skråskåret og noe avrundet endeflate. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile som er uvanlig grov i forhold til skaftets tjukkelse i denne enden.

Øks

Tung og langskaftet øks, produsert av firmaet Dansk stålindustri i Lyngby på Nord-Sjælland. Øksehodet er 21,0 centimeter høyt, målt vinkelrett fra midten av den noe konvekst buete nakkeflata ned mot egglinja. Den nederste delen av øksebladet er snaut 13,1 centimeter bred. Her er målet tatt i rett linje mellom den konvekst buete eggens ytterkanter. Den fremre tverrenden er svakt konkavt buet. På «baksida» er tverrenden noe mer konkav. Nakkepartiet er 8,4 centimeter langt og 2,8 centimeter bredt. Den øvre delen av bladet og «kjakene» (bredsidene av øyet) er grønnlakkert. På venstre side av bladet finner vi stempelet «DSI 560/3». Over dette stempelet, på øksekjaken finnes fragmenterte rester av en rød etikett med kvit skrift som refererer til produsenten. Denne øksa har et 91 centimeter langt, svakt buet treskaft. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, ved skjeftepunktet. Her er forbindelsen mellom de øksehodet og skaftet låst ved hjelp av en trekile som er drevet inn i skaftenden. Den bakre delen av skaftet har et mer «rundovalt» tverrsnitt. Skafthalen ender i en skaftknopp med skrått avskåret endeflate.

Øks

Øks, produsert ved Billnäs Bruks AB i Finland. Øksehodet er formet slik at det framstår som symmestrisk om midtaksene, enten det betraktes forfra eller fra ei av sidene. Høyden, målt fra egglinja til midten av det svakt konvekst buete nakkepartiet, er 16,9 centimeter. Den nederste delen av øksebladet er 10,0 centimeter bredt, målt i rett linje mellom eggens ytterender. Sett fra sidene framstår øksehodet som noe konkavt. Avstanden mellom øksas «kaker» (øksekilens største bredde) er drøyt 3,6 centimeter. Den rektangulære slagflata på nakkesida er 6,8 centimeter lang og 2,5 centimeter bred. Godset i denne delen (mellom den øvcre delen av «øyet»[skafthullet] og den nevnte slagflata) er cirka 2 centimeter tjukt. Størstedelen av øksehodet er svartlakkert, men den nedre delen av bladet er stålblank. Produsentnavnet «BILLNÄS» er påstemplet den høyre kjaken på øksa. Denne øksa har et 65,5 centimeter langt treskaft. Skaftet er slakt buet og ender (bakerst) i en markant «skaftknopp» med buyet endeflate. Skaftknoppen har et gjennombrutt hull, antakelig for oppheng på en spiker eller liknende. Den fremre skaftenden er kilet med en firefliket trekile som er uvanlig grov i forhold til skaftets tjukkelse i denne enden. På venstre skaftside har noen skrevet «BILLNÆS» med grov tusj.

Øks

Finsk skogsøks, merket «Koto». Øksehodets midtakse skrår markant innover i forhold til skaftets lengderetning. Denne komponenten er 16,9 centimeter høy, målt vinkelrett fra slagflata fremst på den stålforsterkete delen av nakken til den midtre delen av egglinja. Den nederste delen av øksebladet er snaut 10,3 centimeter bred. Her er målet tatt i rett linje mellom den konvekst buete eggens ytterkanter. Den fremre tverrenden er markant konkavt buet. På «baksida» er tverrenden innoverskrånende, mot et hakk under den lange skafthylsa, som forlenger skjeftesonen med cirka 5 centimeter i forhold til bredden på den øverste delen av bladet. Fremst på nakkepartiet er det påsveiset en cirka 1,5 centimeter tjukk trapesformet stålforsterkning, 6 centimeter lang og opptil 3,1 centimeter bred (bakerst), som kunne brukes som hammer. Venstre side av øksehodet er merket med tallet «12», innskrevet i et parallellogram, og bokstavkonstellasjonen «KOTO», som antas å være produsentens navn. Størstedelen av øksehodet er svartlakkert, men den nedre delen av bladet er stålblank. Denne øksa har et 74 centimeter langt treskaft. Den fremre delen av skaftet er rett, men bakerst er det en karakteristisk knekk mot buksida. Aller bakerst ender det i en skaftknopp med skråskåret og noe avrundet endeflate. På venstre side av skaftet har noen skrevet «KOTO» med tusj. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile som er uvanlig grov i forhold til skaftets tjukkelse i denne enden.

Øks

Øks, produsert ved Billnäs Bruks AB i Finland. Øksehodet er formet slik at det framstår som symmestrisk om midtaksene, enten det betraktes forfra eller fra ei av sidene. Høyden, målt fra egglinja til midten av det svakt konvekst buete nakkepartiet, er 15,7 centimeter. Den nederste delen av øksebladet er 8,9 centimeter bredt, målt i rett linje mellom eggens ytterender. Sett fra sidene framstår øksehodet som noe konkavt. Avstanden mellom øksas «kaker» (øksekilens største bredde) er drøyt 3,0 centimeter. Den rektangulære slagflata på nakkesida er 6,3 centimeter lang og snaut 2,5 centimeter bred. Størstedelen av øksehodet er rødlakkert, men den nedre delen av bladet er stålblank. En etikett med produsentnavnet «BILLNÄS» er limt på den høyre øksekjaken. Dette merket er delvis vekkslitt. Denne øksa har et 59 centimeter langt treskaft. Skaftet er slakt buet, men med en markant knekk ved overgangen til skafthalen og «skaftknopp» i ytterenden med buet endeflate. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile som er uvanlig grov i forhold til skaftets tjukkelse i denne enden.

Truge

Nummeret består av et par truger

Truge

Pjaks

Øks

Øks uten skaft. Kan ha vært brukt til å sette inn og fjerne tømmerbleier i tømmeret i forbindelse med tømmerkjøring. Kan også ha blitt brukt som redskap til å flytte tømmerstokker; slått inn i enden på tømmerstokken for så å dra stokken (på tilsvarende måte som en tømmersaks). En del rust. Sprekk i sveisen mellom jern og stål.

Tohjulstraktor. Hurdal, Akershus.

Fra forsøk med tømmerkjøring på vinterføre, antakelig i Jeppedalen i Hurdal. Fotografiet er tatt på en brøytet bilveg med en forholdsvis stor tohjulstraktor i forgrunnen. Traktoren var påsatt ekstra akslinger i lengderetningen. I de bakre endene av disse akslingene var det montert gummihjul, som var atskillig mindre enn de fremre, hvor trekkrafta var. Denne løsningen gjorde det mulig å utstyre taktoren med helbelter, som skulle gi god bæreevne på snødekt mark. Her ble det brukt såkalte ribbebelter, som skulle ha god gripeevne. Bak traktoren sto det fire menn. Fotografen har notert seg tre etternavn: Lindemann, Thoner og Rognlien. Bak karene skimter vi en kort, kraftig slede som også hadde sidemeier. Dette kan være den bakre delen av en todelt tømmerrustning, ei såkalt «geit» (forsleden ble kalt «bukk»). Dette var en meiedoning som var utviklet for hestetransport, men som også ble brukt i den tidlige fasen med tømmerkjøring med traktor. I bakgrunnen ser vi hvordan virket ble lagt i den slake skråningen mellom vegen og det snødekte elveløpet nedenfor. Dette tømmeret skulle tydeligvis fløtes når våren kom. Driftsteknikerne i norsk skogbruk de første tiåra etter 2. verdenskrig var seg bevisst at de skulle mekanisere et skogbruk der de fleste driftsenhetene var forholdsvis små gardsskoger, der eierne hadde begrenset evne til å investere i store og dyre maskiner. Derfor var de svært opptatt av å teste og utvikle redskap som kunne monteres på jordbrukstraktorer, i første omgang firehjulsmodellene. Dette fotografiet viser at man også gjorde forsøk med tohjulstraktorer. Slike fantes det cirka 10 000 av i Norge omkring 1960. Disse traktorene hadde cirka en firedel av trekkrafta til datidas firehjulstraktorer, men var også tilsvarende lettere. I normalt kupert terreng, og på godst snøpakket veg, kunne de forholdsvis lett trekke cirka 2 kubikkmeter tømmer i hver vending fra lunnene i skogen til velteplasser ved vassdrag eller ved bilveg. Lindemann som nevnes i fotografens notater om dette bildet var sannsynligvis Carl Fredrik Lindemann. Han hadde avlagt forstlig embetseksamen ved Landbrukshøgskolen på Ås i 1958 med forsypning på det driftstekniske fagfeltet. Da dette fotografiet ble tatt, vinteren 1960, hadde Lindemann nettopp fått en stilling som vitenskapelig assistent ved NISK (Norsk institutt for skogforskning). Seinere fikk han en lang karriere som skogbrukssjef i Glommen skogeierforening. Også der arbeidet Lindemann mye med driftsteknisk modernisering. Det er sannsynligvis Carl Fredrik Lindemann som står lengst til venstre på dette fotografiet.

Vinsjing av helstammer av furu bak en traktor med belter som skulle øke bæreevnen til traktorhjulene og «hytte» som både fungerte som klimaskjerm og gav føren en viss beskyttelse ved eventuelle velt. Her har traktorføreren stroppet fem ubarkete tømmerstokker og løftet stokkendene litt opp i de fremre endene ved hjelp av en entromlet vinsj. Med trommelen i låst posisjon kunne kjøringa starte. En kraftig stålskjerm, ei «lunnepanne» som kunne heves og senkes ved hjelp av hydraulikken, beskyttet den bakre delen av traktoren under innvisjing og kjøring. Det var viktig å ikke ta for mange stokker i hver vending, for hvis tømmerknippet ble for tungt, kunne traktoren lett steile. Fotografiet er tatt ved Sørvika i Femund, i Røros kommune i Sør-Trøndelag en vinterdag i 1969.