67 results in DigitaltMuseum:

Ola Kolstad (til venstre) og Bjørn Haugen bærer takflis på b

Ola Kolstad (til venstre) og Bjørn Haugen bærer takflis på bæremeis, fra flisbane til det stedet der blisa skal legges på tak. Karene har bundet flisbunter på bakmeiser av tre, som bæres som ryggsekker. Fotografiet er tatt i samband med produksjonen av en dokumentarfilm om flisproduksjon og legging av flistak, og karene er kledd i antrekk som gir assosiasjoner til tider da slik taktekking var langt vanligere enn det var på opptakstidspunktet (1998). Begge var kledd i vadmelsbukser. Bjørn Haugen har en blå bussrull på overkroppen, Ola Kolstad har ei lys, umønstret skjorte og en vest. Begge har hatt på hodet. Den gangen bruk av flis som taktekkingsmateriale forsøkte man naturligvis å etabere flisbaner på sletter i nærheten av huset som skulle ha ny tekking, slik at det ikke ble for mye bæring. Men enkelte steder var terrenget såpass kupert at man måtte et stykke unna huset for å finne en god flisbanelokalitet. Det var for øvrig et poeng å legge taket forholdsvis raskt etter at flisa var høvlet. Rakk veden å tørke, måtte flisa bløytes på nytt, så den ikke ble for sprø til å tåle den handteringa flistekking innebærer.

Bjørn Haugen fra Knapper i Nord-Odal i Hedmark lager flisban

Bjørn Haugen fra Knapper i Nord-Odal i Hedmark lager flisbane i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Her har Bjørn og to arbeidskamerater lagt emneveden – rettvokst, småkvistet unggran – i ei linje på ei slette i skogen. Da dette fotografiet ble tatt boret Bjørn hull i «flisrajene» ved hjelp av en navar. Dette ble gjort med sikte på at det skulle slås plugger av ospemateriale gjennom disse hullene og ned i bakken, slik at flisrajene ble godt forankret. Deretter ble emneveden barket på oversida, før Bjørn og de to andre karene var klare for å kjøre den store høvelen – «flisoksen» – som ble trukket av to hester. Når dette første laget av flisrajer er høvlet nesten ned mot kjernen, brukes det som underlag for neste lag med emneved, som også festes ved hjelp av treplugger. Karene satte opp flisrajer i to parallelle linjer, slik at flisoksen kunne kjøres «fram» på den ene og «attende» på den andre. Fotografiet er tatt i under opptakene til en instruksjonsfilm om produksjon av takflis og legging av takflis, og karene hadde kledd seg i antrekk som gav assosiasjoner til ei tid da bruken av et slikt taktekkingsmateriale var langt mer utbredt enn på opptakstidspunktet. Bjørn Haugen var kledd i vadmelsbukser, blå busserull og svart hatt.

Kjell Haugen fra Nord-Odal legger flistak på ei koie i Romed

Kjell Haugen fra Nord-Odal legger flistak på ei koie i Romedal allmenning. Før dette arbeidet ble gjort hadde koia et gammelt, råttent flistak som karene først flekte av ved hjelp av ei roko (en flat spade). Da oppdaget de at det trengtes nytt bordundertak og nye sperrer også, før taket kunne lektes og flistekkes på nytt. Lufting er viktig på slike tak. Flisa legges rekke for rekke eller flo for flo, fra breddingen nederst mot mønet øverst. Alle floer skulle delvis overlappe underliggende eller nedenforliggende flo, slik at det overalt er tre lag med flis. Her hadde Kjell og arbeidskameratene hans kommet et stykke opp på takflata. Vi ser hvordan de hadde lagt et bord på tvers av taket, som anlegg for de nedre endene på flisene i neste flo. Dette bordet ble flyttet oppover taket, hver gang karene skulle begynne med ei ny flo. Kjell haugen var kledd i mørke vadmelsbukser, grålig skjorte og en svart vest. På hodet hadde han en svart filthatt. I bakgrunnen til venstre skimter vi arbeidskameraten og slektningen Bjørn Haugen. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998.

Fra opptakene til den kulturhistoriske dokumentarfilmen «Fli

Fra opptakene til den kulturhistoriske dokumentarfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak». Denne filmen ble produsert sommeren 1998. Dette fotografiet er tatt i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum, der flisbanescenene ble filmet. På dette fotografiet ser vi de to fjordingene som trakk «flisoksen» - høvelen som ble brukt i flisproduksjonen - over «flisrajene», emneveden, som var fastspent på bakken. Personene på fotografiet er (fra venstre) Kjell Haugen, Bjørn Haugen, Ola Kolstad, Magne Rugsveen og Jarle Leirpoll. De tre førstnevnte var med som tradisjonsbærere og filmskuespillere. Ola Kolstad bidro seinere også med kommentarer på filmens lydspor. Magne Rugsveen var prosjektleder ved Norsk Skogmuseum, og Jarle Leirpoll var innleid som filmfotograf og tekniker.

Taklegging på i laftet koie i Romedal allmenning sommeren 19

Taklegging på i laftet koie i Romedal allmenning sommeren 1998. I forgrunnen ser vi Kjell Haugen telgje, mens Bjørn Haugen holder raja som telgjes. Bak står Ola Kolstad og betrakter arbeidet som gjøres. Alle de tre karene var fra Nord-Odal. Rajene de arbeidet med her skulle antakelig brukes som lekter for det nye flistaket. I bakgrunnen ser vi koia, hvor karene hadde fjernet det tidligere flistaket og lagt nytt undertak av bord med sperrer av tynne rundstokker oppå før de altså startet arbeidet med lektene, som takflisa skulle spikres i. Karene var kledd i plagg som henspilte på arbeidsklærne som ble brukt da disse karene opplevde flislegging av tak som levende tradisjon i sine ungdomsår. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, f

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, fotografert idet han «måter til» flisa nederst på et koietak han og to arbeidskamerater skulle tekke. Takflisa ble høvlet i 50 centimeters lengder, og den ble lagt rekke- eller flovis fra takbreddingen og oppover mot mønet, slik at neste flo hele tida delvis overlappet den nedenforliggende. For at dette skulle gå opp ble flisa som skulle legge i den nederste floa kappet i tredels lengde. Her sjekker Ola om dimensjonen er riktig, slik at flisa kan spikres i nederste og nest nederste taklekt, og samtidig ha et utstikk (dryppkant) på 4-5 centimeter i forhold til den nederste lekta. Ola Kolstad var kledd i ei lys skjorte (smale kvite og lyseblå striper, gråsvart vest og hadde en grå hatt på hodet. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Bjørn Haugen (til venstre) og Kjell Haugen fra Nord-Odal i H

Bjørn Haugen (til venstre) og Kjell Haugen fra Nord-Odal i Hedmark spikrer et bord mot endene av sperrene på taket på ei koie ved Malungen i Romedal allmenning som skulle flistekkes. Bordet skulle bare sitte der midlertidig, slik at karene kunne skulle få den nederste flisfloa rett og med høvelig utstikk (dryppkant) i forhold til underliggende bærekonstruksjoner. Flisa ble lagt rekke- eller flovis fra takbreddingen og oppover mot mønet, slik at neste flo hele tida delvis overlappet den nedenforliggende. For at dette skulle gå opp ble flisa som skulle legge i den nederste floa kappet i tredels lengde. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998.

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, l

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, legger flis på et koietak ved Malungen i Romedal allmenning. Ola og arbeidskameratene hadde på forhånd «spadd av» det tidligere flistaket, som var svært råttent, og de hadde også sett seg nødt til å legge nytt undertak av bord og nye sperrer av grann rundved. Så hadde de montert et bord mot de nedre endene av sperrene, slik at de fikk lagt den nederste rekka eller floa med flis rett og med passelig utstikk (dryppkant) i forhold til underliggende bærekonstruksjoner. Da dette fotografiet ble tatt satt Ola på raftstokken ved den overklagete inngangsgavlen og festet den første flisfloa med 1,7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang spiker. Takleggeren var kledd i svarte vadmelsbukser, gråsvart vest og ei blåkvit skjorte, og han hadde en grå filthatt på hodet. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Kjell Haugen fra Nord-Odal i Hedmark spikrer takflis på ei k

Kjell Haugen fra Nord-Odal i Hedmark spikrer takflis på ei koie ved Malungen i Romedal allmenning. Flisa legges rekke- eller flovis, fra breddingen nederst oppover mot mønet. Her har Kjell og arbeidskameratene spikret et bord mot endene av taksperrene, med mellomliggende klosser som skulle sikre at flistekket fikk et høvelig utstikk (dryppkant på 4-5 centimeter) i forhold til underliggende konstruksjoner. Det nevnte bordet ble altså brukt som et midlertidig anlegg. Flisa ble lagt flo for flo, nedenfra og oppover, slik at ethvert nytt lag hele tida overlappet det underliggende. For at dette skulle «gå opp» måtte flisa i den nederste og underste floa kappes i om lag tredels lengde. Flis i full lengde var 50 centimeter lang. Spikringa ble utført med 1,7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang spiker. Ubrukt spiker oppbevarte takleggeren i en triangulær liten trebeholder som lå an mot ei taklekt (ved høyre bildekant på dette opptaket). Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998.

Ola Kolstad, Bjørn Haugen og Kjell Haugen – alle fra Nord-Od

Ola Kolstad, Bjørn Haugen og Kjell Haugen – alle fra Nord-Odal – legger flistak på ei koie i Romedal allmenning i Hedmark. Koia var en rektangulær laftekonstruksjon, der karene før dette fotografiet ble tatt hadde fjernet et eldre, råttent flistak og lagt nytt undertak av bord med overliggende sperrer av granne rundstokker. Deretter hadde de spikret et bord mot den nedre enden av taksperrene, med klosser mellom. Dette bordet skulle tjene som midlertidig anlegg, og det skulle sikre at flisa fikk et høvelig utstikk, en 4-5 centimeters dryppkant i forhold til underliggende bærekonstruksjoner. Flisa ble ellers lagt i rader eller floer, fra breddingen oppover mot mønet. Floene skulle alltid delvis overlappe den forrige og nedenforliggende. For å få dette til åp «gå opp», ble den første floa kappet i tredels lengde. Normalflis var femti centimeter lang. Her har karene startet arbeidet med den andre floa. Flisa ble festet med spiker som var 1,7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Kjell Haugen fra Nord-Odal legger flistak på i koie i Romeda

Kjell Haugen fra Nord-Odal legger flistak på i koie i Romedal allmenning i Hedmark. Koia hadde stått i mange år med et flistak som hadde råtnet. Før det kunne legges nytt tekke måtte karene derfor fjerne det gamle. De la også nytt undertak av bord og nye sperrer av granne rundstokker. Da dette fotografiet ble tatt hadde karene festet et bord mot den nedre enden av taksperrene, med mellomliggende klosser som skulle sikre at flistaket fikk et utstikk (dryppkant) på fire-fem centimeter. Det nevnte bordet skulle bare tjene som et midlertidig anlegg. Takflisa var 50 centimeter lang. Den ble lagt rekke eller flo for flo, fra breddingen nederst mot mønet øverst. Alle floer skulle delvis overlappe foregående eller underliggende flo. For at dette skulle «gå opp» ble flisa i den nederste eller underste floa kappet i tredels lengde. Flo nummer to ble lagt slik at den dekte den første fullstendig. Flisa ble festet med spiker som var 1,7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Da dette fotografiet ble tatt sto Kjell Haugen på knærne på raftstokken ved den ene enden av taket med ei flis mellom hendene. Vi skimter også arbeidskameraten Ola Kolstad helt til venstre. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Kjell Haugen fra Nord-Odal legger flistak på i koie i Romeda

Kjell Haugen fra Nord-Odal legger flistak på i koie i Romedal allmenning. Koia hadde stått i mange år med et flistak som hadde råtnet. Før det kunne legges nytt tekke måtte karene derfor fjerne det gamle. De la også nytt undertak av bord og nye sperrer av granne rundstokker. Da dette fotografiet ble tatt hadde karene festet et bord mot den nedre enden av taksperrene, med mellomliggende klosser som skulle sikre at flistaket fikk et utstikk (dryppkant) på fire-fem centimeter ut over underliggende bærekonstruksjoner. Det nevnte bordet skulle bare tjene som et midlertidig anlegg. Takflisa var 50 centimeter lang. Den ble lagt rekke eller flo for flo, fra breddingen nederst mot mønet øverst. Alle floer skulle delvis overlappe foregående eller underliggende flo. For at dette skulle «gå opp» ble flisa i den nederste eller underste floa kappet i tredels lengde. I den neste ble det lagt flisd med to tredelers lengde, og fra og med flo nummer tre ble det lagt fulle lengder. Flisa ble festet med spiker som var 1,7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Kjell hadde lagd seg en liten, triangulær spikerbeholder av tre, som her lå framfor ham på flistaket. Han satt med hammeren og ei takflis, som han bendte litt på, mellom hendene. Bendinga ble utført for å undersøke fiberstrukturen. Den måtte legges slik at takvannet ikke rant inn i, men over, eventuelle sprekker i flisene. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998.

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Garvik i Nord-Odal, le

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Garvik i Nord-Odal, legger flis på et koietak i Romedal allmenning. Før dette arbeidet ble gjort hadde koia et gammelt, råttent flistak som karene først flekte av ved hjelp av ei roko (en flat spade). Da oppdaget de at det trengtes nytt bordundertak og nye sperrer også, før taket kunne lektes og flistekkes på nytt. Lufting er viktig på slike tak. Flisa legges rekke for rekke eller flo for flo, fra breddingen nederst mot mønet øverst. Det er viktig at det blir lagt et utstikk på 4-5 centimeter nederst, slik at underliggende bærekonstruksjoner ikke eksponeres for væte. Her er dette gjort ved at karene har spikret et bord mot den nedre enden av taksperrene, med mellomliggende klosser. Dette bordet skulle tjene som midlertidig anlegg mens arbeidet var i startfasen. Ordinær takflis var 50 centimeter lang. Floene med flis skulle legges slik at det hele vegen var tre flislag. For å få dette til å «gå opp» ble flisa i den nederste floa kappet i tredels lengder, i den neste i to tredels lengder, og deretter ble det brukt flis i fulle lengder. Her var Ola Kolstad i ferd med å feste den tredje floa. Dette ble gjort ved hjelp av en hammer og spiker som var 1,7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Lektene ble, som vi ser, lagt etter hvert som Ole og arbeidskameratene arbeidet seg oppover takflata. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Ola Kolstad, Bjørn Haugen og Kjell Haugen – alle fra Nord-Od

Ola Kolstad, Bjørn Haugen og Kjell Haugen – alle fra Nord-Odal – legger nytt flistak på ei koie i Romedal allmenning. Før dette arbeidet ble gjort hadde koia et gammelt, råttent flistak som karene først flekte av ved hjelp av ei roko (en flat spade). Da oppdaget de at det trengtes nytt bordundertak og nye sperrer også, før taket kunne lektes og flistekkes på nytt. Lufting er viktig på slike tak. Flisa legges rekke for rekke eller flo for flo, fra breddingen nederst mot mønet øverst. Arbeidet startet nederst, der det ble spikret et bord mot den nedre enden av taksperrene, med mellomliggende kiler, slik at flisa fikk et utstikk på 4-5 centimeter (dryppkant) som skjermet underliggende konstruksjoner mot væte. Alle floer skulle delvis overlappe underliggende eller nedenforliggende flo, slik at det overalt er tre lag med flis. Da dette fotografiet ble tatt hadde de tre arbeidskameratene hans kommet et stykke opp på takflata. Vi ser hvordan de hadde lagt et bord på tvers av taket, som anlegg for de nedre endene på flisene i neste flo. Dette bordet ble flyttet oppover taket, hver gang karene skulle begynne med ei ny flo. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Kjell Haugen og Bjørn Haugen fra Knapper i Nord-Odal fester

Kjell Haugen og Bjørn Haugen fra Knapper i Nord-Odal fester en mønestokk på ei koia i Romedal allmenning som de, sammen med sambygdingen Ola Kolstad, nettopp hadde lagt nytt flistak på da dette fotografiet ble tatt. Stokken skal dekke glipa som oppstår der de øverste floene med flis på hver takflate møtes i mønet, og dermed hindre innsig av fukt i bygningen. Samtidig dekker den også spikrene de øverste flisene er festet med, slik at de ikke så raskt tæres av rust. Stokken er ei tørrfuru, der karene har hogd et V-formet far med øks i lengderetning på den sida som skal ligge ned. Dette var en prosess som både tok tid og krevde et mer enn alminnelig godt handlag. Derfor var det nok vel så vanlig at flistekkerne spikret sammen to bord slik at de fikk et V-formet tverrsnitt, og la dette over glipen i flistakenes møner. Nettopp i skogen kunne det imidlertid være langt etter bord, og derfor var det noen ganger like greit å bruke en stokk med uthogd spor, som vist på fotografiet. Bildet er tatt i 1998, da Norsk Skogmuseum samarbeidet med tre tradisjonsbærere fra Nord-Odal i Hedmark om å produsere en videodokumentarfilm om høvling av takflis og tekking med slik flis. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Flistekking på koietak i Romedal allmenning, fotografert i f

Flistekking på koietak i Romedal allmenning, fotografert i forbindelse med opptak av videodokumentarfilm om produksjon av takflis og tekking med slik flis. Fotografiet er tatt fra mønet på et tidspunkt da den ene takflata (til høyre) var ferdig tekket, mens arbeidet på den andre bare så vidt var påbegynt. Takflisa høvles i lengder på cirka 50 centimeter, vanligvis av rettvokst, småkvistet unggran. Ettersom den store flishøvelen – «flisoksen» - kapper fibrene i emneveden, må hver enkelt flis bendes, slik at en var sikker på fiberstrukturens retning før flisa festes. Det var viktig at den ikke ble liggende med motved mot takets hellingsretning, for da ville vannet trenge inn i veden. Flisene ble vendt og lagt med henblikk på at vannet skulle renne over og forbi slike brudd i trestrukturen. Flisenes bredde varierer noe etter hvor i emneveden de er høvlet ut, men de legges uansett med betydelig overlapping i bredderetningen. Om første flo legges fra nord mot sør, legges den neste fra sør mot nord. På den måten ble taket motstandsdyktig mot skiftende værretninger. Karene som la dette taket festet flisa med spiker som er 1, 7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Tjukkelsen måtte ikke være større, for i så fall økte faren for at de tynne flisene kunne sprekke. Det var den øvre delen av flisene som ble spikret mot taklektene. Dermed ble de overdekket av neste flisflo, noe som i praksis betydde at det tok noen år før rustne spiker ble et problem. Et alminnelig flistak sto vanligvis i 20-30 år før det måtte skiftes. Levetida var dels avhengig av kvaliteten i det virket man høvlet flisa av, dels av vedlikehold (fjerning av barnåler og lauv som falt på taket, der slikt strø bandt fuktighet) og av klimaet.

Detalj fra nylagt flistak på ei koie i Romedal allmenning, s

Detalj fra nylagt flistak på ei koie i Romedal allmenning, som ble tekket av tre tradisjonsbærere fra Nord-Odal i samband med opptakene til en videodokumentarfilm som Norsk Skogmuseum fikk produsert i 1998. Dette fotografiet viser hvordan flisa ble lagt i floer. Flisenes bredde varierer noe etter hvor i emneveden de er høvlet ut, men de legges uansett med betydelig overlapping i bredderetningen. Om første flo legges fra nord mot sør, legges den neste fra sør mot nord. På den måten ble taket motstandsdyktig mot skiftende værretninger. Dette taket ble lagt av Bjørn Haugen, Kjell Haugen og Ola Kolstad. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Detalj fra nylagt flistak på ei koie i Romedal allmenning, s

Detalj fra nylagt flistak på ei koie i Romedal allmenning, som ble tekket av tre tradisjonsbærere fra Nord-Odal i samband med opptakene til en videodokumentarfilm som Norsk Skogmuseum fikk produsert i 1998. Fotografiet er tatt fra sida. Det viser hvordan flisa ble lagt i rader eller floer, fra breddingen oppover mot mønet, alltid slik at neste rad overlappet to tredeler av den nedenforliggende. På denne måten ble hele taket dekt av tre lag flis. I bredderetningen kunne flisenes dimensjoner variere noe etter hvor i emneveden de er høvlet ut, men de legges uansett med betydelig overlapping i bredderetningen. Om første flo legges fra nord mot sør, legges den neste fra sør mot nord. På den måten ble taket motstandsdyktig mot skiftende værretninger. Dette taket ble lagt av Bjørn Haugen, Kjell Haugen og Ola Kolstad. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Opparbeiding av såkalt «flisbane» i Norsk Skogmuseums friluf

Opparbeiding av såkalt «flisbane» i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum Prestøya i Elverum. I høyre del av bildeflata ser vi «flisrajer», emneved av rettvokst, småkvistet unggran som karene som skulle høvle takflis av hadde boret hull i ved hjelp av en navar. Deretter ble det telgjet plugger av ospeved som ble slått gjennom navarhullene og ned i bakken, slik at flisrajene lå godt forankret på linje (etter hverandre). Neste trinn i prosessen dreide seg om at overgangene mellom flisrajene (møtene mellom topp- og rotender) ble planet og barken ble fjernet. Dette arbeidet ble utført med øks og/eller barkespade. Så ble det skåret spor – på tvers av stammene med om lag 50 centimeters mellomrom – før sjølve «kjøringa» kunne begynne. Flisa produseres ved hjelp av en diger høvel, lagd av en massiv stokk med styrelekter langs hver av sålens sidekanter, og med ei kvass ståltann som skjærer løs cirka fem millimeter tjukke fliser for hver tur. Høvelen – som kalles «flisokse» (se til venstre i fotografiets mellomgrunn) – trekkes av to hester, som en av karene kjører, mens to andre betjener høvelen. Den ene av disse går bak og styrer, mens den andre sitter på høvelstokken, slik at «flisoksen» ligger godt nedpå og høvler flis med jevn tjukkelse. Når høvlinga har nådd nesten ned til margen i den første rekka med flisrajer brukes de som underlag for neste lag med emneved, som også festes med treplugger. Til venstre i forgrunnen på dette fotografiet lå det fem ubarkete flisrajer da bildet ble tatt. I bakgrunnen (sentralt i bildeflata) skimter vi Kjell Haugen og Bjørn Haugen fra Moa i Knapper i Nord-Odal i Hedmark, som tilsynelatende bar en granstokk bort fra flisbanen. Banen besto egentlig av to parallelle rader med flisrajer, slik at den ene kunne høvles på veg «fram» og den andre når hesten gikk «attende». Dette fotografiet er altså enten tatt på et tidspunkt da flisbanen var bare halvferdig, eller slik at vi ser bare halve banen.

Tradisjonsbærerne Kjell Haugen, Ola Kolstad og Bjørn Haugen

Tradisjonsbærerne Kjell Haugen, Ola Kolstad og Bjørn Haugen fotografert ved en såkalt «flisbane» i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Her hadde karene først lagt to snorrette rader av «flisrajer», emneved av rettvokst, småkvistet unggran som karene som skulle høvle takflis av på sletta. Deretter boret de hull i materialene med navar, og slo plugger av ospeved gjennom disse hullene og ned i bakken, slik at flisbanen lå stabilt mot underlaget. Så ble «skjøtene» mellom flisrajene planet med øks og barken på oversida ble fjernet med barkespade. Neste trinn i prosessen besto i å skjære skår med bogesag nesten ned mot flisrajenes kjerneved, med cirka 50 centimeters innbyrdes mellomrom. Så kunne endelig sjølve flisproduksjonen ta til. Den utføres ved hjelp av en diger høvel, lagd av en massiv stokk med styrelekter langs hver av sålens sidekanter, og med ei kvass ståltann som skjærer løs cirka fem millimeter tjukke fliser for hver tur. Høvelen – som kalles «flisokse» (se til venstre i fotografiets mellomgrunn) – trekkes av to hester, som en av karene kjører, mens to andre betjener høvelen. Den ene av disse går bak og styrer, mens den andre sitter på høvelstokken, slik at «flisoksen» ligger godt nedpå og høvler flis med jevn tjukkelse. Når høvlinga har nådd nesten ned til margen i den første rekka med flisrajer brukes de som underlag for neste lag med emneved, som også festes med treplugger. Det later til å være i denne fasen av arbeidet at dette fotografiet er tatt. Kjell Haugen sto bøyd over flisbanen med den ene handa på ei flisraja som ligger oppå ei underliggende, og med ei øks i den andre handa. Kameratene Ola Kolstad og Bjørn Haugen sto ved siden av og fulgte arbeidet med interesse. Fotografiet er tatt i forbindelse med opptakene til en dokumentarvideofilm om flisproduksjon og legging av takflis, og karene hadde valgt klær som minte om tider da det var vanlig å lage takflis og legge flistak.