57 results in DigitaltMuseum:

Bjørn Haugen fra Knapper i Nord-Odal i Hedmark lager flisban

Bjørn Haugen fra Knapper i Nord-Odal i Hedmark lager flisbane i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Her har Bjørn og to arbeidskamerater lagt emneveden – rettvokst, småkvistet unggran – i ei linje på ei slette i skogen. Da dette fotografiet ble tatt boret Bjørn hull i «flisrajene» ved hjelp av en navar. Dette ble gjort med sikte på at det skulle slås plugger av ospemateriale gjennom disse hullene og ned i bakken, slik at flisrajene ble godt forankret. Deretter ble emneveden barket på oversida, før Bjørn og de to andre karene var klare for å kjøre den store høvelen – «flisoksen» – som ble trukket av to hester. Når dette første laget av flisrajer er høvlet nesten ned mot kjernen, brukes det som underlag for neste lag med emneved, som også festes ved hjelp av treplugger. Karene satte opp flisrajer i to parallelle linjer, slik at flisoksen kunne kjøres «fram» på den ene og «attende» på den andre. Fotografiet er tatt i under opptakene til en instruksjonsfilm om produksjon av takflis og legging av takflis, og karene hadde kledd seg i antrekk som gav assosiasjoner til ei tid da bruken av et slikt taktekkingsmateriale var langt mer utbredt enn på opptakstidspunktet. Bjørn Haugen var kledd i vadmelsbukser, blå busserull og svart hatt.

Ola Kolstad (til venstre) og Bjørn Haugen bærer takflis på b

Ola Kolstad (til venstre) og Bjørn Haugen bærer takflis på bæremeis, fra flisbane til det stedet der blisa skal legges på tak. Karene har bundet flisbunter på bakmeiser av tre, som bæres som ryggsekker. Fotografiet er tatt i samband med produksjonen av en dokumentarfilm om flisproduksjon og legging av flistak, og karene er kledd i antrekk som gir assosiasjoner til tider da slik taktekking var langt vanligere enn det var på opptakstidspunktet (1998). Begge var kledd i vadmelsbukser. Bjørn Haugen har en blå bussrull på overkroppen, Ola Kolstad har ei lys, umønstret skjorte og en vest. Begge har hatt på hodet. Den gangen bruk av flis som taktekkingsmateriale forsøkte man naturligvis å etabere flisbaner på sletter i nærheten av huset som skulle ha ny tekking, slik at det ikke ble for mye bæring. Men enkelte steder var terrenget såpass kupert at man måtte et stykke unna huset for å finne en god flisbanelokalitet. Det var for øvrig et poeng å legge taket forholdsvis raskt etter at flisa var høvlet. Rakk veden å tørke, måtte flisa bløytes på nytt, så den ikke ble for sprø til å tåle den handteringa flistekking innebærer.

Kjell Haugen fra Nord-Odal legger flistak på ei koie i Romed

Kjell Haugen fra Nord-Odal legger flistak på ei koie i Romedal allmenning. Før dette arbeidet ble gjort hadde koia et gammelt, råttent flistak som karene først flekte av ved hjelp av ei roko (en flat spade). Da oppdaget de at det trengtes nytt bordundertak og nye sperrer også, før taket kunne lektes og flistekkes på nytt. Lufting er viktig på slike tak. Flisa legges rekke for rekke eller flo for flo, fra breddingen nederst mot mønet øverst. Alle floer skulle delvis overlappe underliggende eller nedenforliggende flo, slik at det overalt er tre lag med flis. Her hadde Kjell og arbeidskameratene hans kommet et stykke opp på takflata. Vi ser hvordan de hadde lagt et bord på tvers av taket, som anlegg for de nedre endene på flisene i neste flo. Dette bordet ble flyttet oppover taket, hver gang karene skulle begynne med ei ny flo. Kjell haugen var kledd i mørke vadmelsbukser, grålig skjorte og en svart vest. På hodet hadde han en svart filthatt. I bakgrunnen til venstre skimter vi arbeidskameraten og slektningen Bjørn Haugen. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998.

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Garvik i Nord-Odal, le

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Garvik i Nord-Odal, legger flis på et koietak i Romedal allmenning. Før dette arbeidet ble gjort hadde koia et gammelt, råttent flistak som karene først flekte av ved hjelp av ei roko (en flat spade). Da oppdaget de at det trengtes nytt bordundertak og nye sperrer også, før taket kunne lektes og flistekkes på nytt. Lufting er viktig på slike tak. Flisa legges rekke for rekke eller flo for flo, fra breddingen nederst mot mønet øverst. Det er viktig at det blir lagt et utstikk på 4-5 centimeter nederst, slik at underliggende bærekonstruksjoner ikke eksponeres for væte. Her er dette gjort ved at karene har spikret et bord mot den nedre enden av taksperrene, med mellomliggende klosser. Dette bordet skulle tjene som midlertidig anlegg mens arbeidet var i startfasen. Ordinær takflis var 50 centimeter lang. Floene med flis skulle legges slik at det hele vegen var tre flislag. For å få dette til å «gå opp» ble flisa i den nederste floa kappet i tredels lengder, i den neste i to tredels lengder, og deretter ble det brukt flis i fulle lengder. Her var Ola Kolstad i ferd med å feste den tredje floa. Dette ble gjort ved hjelp av en hammer og spiker som var 1,7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Lektene ble, som vi ser, lagt etter hvert som Ole og arbeidskameratene arbeidet seg oppover takflata. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Ola Kolstad, Bjørn Haugen og Kjell Haugen – alle fra Nord-Od

Ola Kolstad, Bjørn Haugen og Kjell Haugen – alle fra Nord-Odal – legger nytt flistak på ei koie i Romedal allmenning. Før dette arbeidet ble gjort hadde koia et gammelt, råttent flistak som karene først flekte av ved hjelp av ei roko (en flat spade). Da oppdaget de at det trengtes nytt bordundertak og nye sperrer også, før taket kunne lektes og flistekkes på nytt. Lufting er viktig på slike tak. Flisa legges rekke for rekke eller flo for flo, fra breddingen nederst mot mønet øverst. Arbeidet startet nederst, der det ble spikret et bord mot den nedre enden av taksperrene, med mellomliggende kiler, slik at flisa fikk et utstikk på 4-5 centimeter (dryppkant) som skjermet underliggende konstruksjoner mot væte. Alle floer skulle delvis overlappe underliggende eller nedenforliggende flo, slik at det overalt er tre lag med flis. Da dette fotografiet ble tatt hadde de tre arbeidskameratene hans kommet et stykke opp på takflata. Vi ser hvordan de hadde lagt et bord på tvers av taket, som anlegg for de nedre endene på flisene i neste flo. Dette bordet ble flyttet oppover taket, hver gang karene skulle begynne med ei ny flo. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Fra opptakene til den kulturhistoriske dokumentarfilmen «Fli

Fra opptakene til den kulturhistoriske dokumentarfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak». Denne filmen ble produsert sommeren 1998. Dette fotografiet er tatt i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum, der flisbanescenene ble filmet. På dette fotografiet ser vi de to fjordingene som trakk «flisoksen» - høvelen som ble brukt i flisproduksjonen - over «flisrajene», emneveden, som var fastspent på bakken. Personene på fotografiet er (fra venstre) Kjell Haugen, Bjørn Haugen, Ola Kolstad, Magne Rugsveen og Jarle Leirpoll. De tre førstnevnte var med som tradisjonsbærere og filmskuespillere. Ola Kolstad bidro seinere også med kommentarer på filmens lydspor. Magne Rugsveen var prosjektleder ved Norsk Skogmuseum, og Jarle Leirpoll var innleid som filmfotograf og tekniker.

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, b

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, bærer takflis på en bakmeis i forbindelse med opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak», som ble produsert sommeren 1998. Meisen er av tre, med jernbeslag ved de krummete leddene hvor belastningen var størst, og med ferslinger av lær. Flisa hadde Ola lagt på tvers av bæremeisen, i to bunker, som ble holdt på plass av ei taustump. Han sier for øvrig i en kommentar til den nevnte filmen at det var ønskelig at avstanden mellom flisbanen og huset som skulle få tak ikke var for lang, slik at denne typen bæring kunne begrenses til et minimum. Da dette arbeidet ble utført var Ola Kolstad kledd i svarte vadmelsbukser, gråsvart vest, lys skjorte og en grå filthatt.

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, b

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, bærer takflis på en bakmeis i forbindelse med opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak», som ble produsert sommeren 1998. Fotografiet er tatt utenfor ei koie i Romedal allmenning, som fikk nytt tak i forbindelse med filmproduksjonen. Ola står ved en furulegg framfor koia, klar til å sette flisbøra han hadde på en bæremeis på ryggen ned på bakken. Bak ham skimter vi en av Haugen-karene fra Nord-Odal, som også deltok som tradisjonsformidlere i denne sammenhengen, også med en flisbunt på bakken foran seg. På koia i bakgrunnen hadde karene flekket av det gamle taket. Taket på husværet skulle åpenbart lektes opp igjen før det nye taket ble lagt. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Bjørn Haugen (til venstre) og Ola Kolstad fra Nord-Odal, fot

Bjørn Haugen (til venstre) og Ola Kolstad fra Nord-Odal, fotografert under løsning av takflis de nettopp hadde båret til på bæremeiser til ei kole som skulle få nytt flistak. Den halvmeterlange takflisa, som var fordelt på to stabler på bæremeisene, var festet med tau som var spent mellom nedre og øvre rammetre på meisene. Her knyttes tauene opp foran koia. Karene var kledd i arbeidsklær som henspilte på mellomkrigstida, da de hadde opplevd legging av flistak som levende tradisjon. Bjørn Haugen var iført mørke vadmelsbukser, blå busserull og en svart filthatt. Også Ola Kolstad var kledd i mørke varmelsbukser, men han hadde lys skjorte og gråsvart vest på overkroppen og en grå filthatt på hodet. På koia i bakgrunnen hadde karene tatt av det eldre flistaket og skiftet ut enkelte av sperrene på det kombinerte ås- og sperretaket før dette fotografiet ble tatt. Før ny flis kunne legges måtte taket også lektes på nytt. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Taklegging på i laftet koie i Romedal allmenning sommeren 19

Taklegging på i laftet koie i Romedal allmenning sommeren 1998. I forgrunnen ser vi Kjell Haugen telgje, mens Bjørn Haugen holder raja som telgjes. Bak står Ola Kolstad og betrakter arbeidet som gjøres. Alle de tre karene var fra Nord-Odal. Rajene de arbeidet med her skulle antakelig brukes som lekter for det nye flistaket. I bakgrunnen ser vi koia, hvor karene hadde fjernet det tidligere flistaket og lagt nytt undertak av bord med sperrer av tynne rundstokker oppå før de altså startet arbeidet med lektene, som takflisa skulle spikres i. Karene var kledd i plagg som henspilte på arbeidsklærne som ble brukt da disse karene opplevde flislegging av tak som levende tradisjon i sine ungdomsår. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, f

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, fotografert idet han «måter til» flisa nederst på et koietak han og to arbeidskamerater skulle tekke. Takflisa ble høvlet i 50 centimeters lengder, og den ble lagt rekke- eller flovis fra takbreddingen og oppover mot mønet, slik at neste flo hele tida delvis overlappet den nedenforliggende. For at dette skulle gå opp ble flisa som skulle legge i den nederste floa kappet i tredels lengde. Her sjekker Ola om dimensjonen er riktig, slik at flisa kan spikres i nederste og nest nederste taklekt, og samtidig ha et utstikk (dryppkant) på 4-5 centimeter i forhold til den nederste lekta. Ola Kolstad var kledd i ei lys skjorte (smale kvite og lyseblå striper, gråsvart vest og hadde en grå hatt på hodet. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Bjørn Haugen (til venstre) og Kjell Haugen fra Nord-Odal i H

Bjørn Haugen (til venstre) og Kjell Haugen fra Nord-Odal i Hedmark spikrer et bord mot endene av sperrene på taket på ei koie ved Malungen i Romedal allmenning som skulle flistekkes. Bordet skulle bare sitte der midlertidig, slik at karene kunne skulle få den nederste flisfloa rett og med høvelig utstikk (dryppkant) i forhold til underliggende bærekonstruksjoner. Flisa ble lagt rekke- eller flovis fra takbreddingen og oppover mot mønet, slik at neste flo hele tida delvis overlappet den nedenforliggende. For at dette skulle gå opp ble flisa som skulle legge i den nederste floa kappet i tredels lengde. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998.

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, l

Ola Kolstad, bosatt på garden Fjell i Gardvik i Nord-Odal, legger flis på et koietak ved Malungen i Romedal allmenning. Ola og arbeidskameratene hadde på forhånd «spadd av» det tidligere flistaket, som var svært råttent, og de hadde også sett seg nødt til å legge nytt undertak av bord og nye sperrer av grann rundved. Så hadde de montert et bord mot de nedre endene av sperrene, slik at de fikk lagt den nederste rekka eller floa med flis rett og med passelig utstikk (dryppkant) i forhold til underliggende bærekonstruksjoner. Da dette fotografiet ble tatt satt Ola på raftstokken ved den overklagete inngangsgavlen og festet den første flisfloa med 1,7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang spiker. Takleggeren var kledd i svarte vadmelsbukser, gråsvart vest og ei blåkvit skjorte, og han hadde en grå filthatt på hodet. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Kjell Haugen fra Nord-Odal i Hedmark spikrer takflis på ei k

Kjell Haugen fra Nord-Odal i Hedmark spikrer takflis på ei koie ved Malungen i Romedal allmenning. Flisa legges rekke- eller flovis, fra breddingen nederst oppover mot mønet. Her har Kjell og arbeidskameratene spikret et bord mot endene av taksperrene, med mellomliggende klosser som skulle sikre at flistekket fikk et høvelig utstikk (dryppkant på 4-5 centimeter) i forhold til underliggende konstruksjoner. Det nevnte bordet ble altså brukt som et midlertidig anlegg. Flisa ble lagt flo for flo, nedenfra og oppover, slik at ethvert nytt lag hele tida overlappet det underliggende. For at dette skulle «gå opp» måtte flisa i den nederste og underste floa kappes i om lag tredels lengde. Flis i full lengde var 50 centimeter lang. Spikringa ble utført med 1,7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang spiker. Ubrukt spiker oppbevarte takleggeren i en triangulær liten trebeholder som lå an mot ei taklekt (ved høyre bildekant på dette opptaket). Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998.

Ola Kolstad, Bjørn Haugen og Kjell Haugen – alle fra Nord-Od

Ola Kolstad, Bjørn Haugen og Kjell Haugen – alle fra Nord-Odal – legger flistak på ei koie i Romedal allmenning i Hedmark. Koia var en rektangulær laftekonstruksjon, der karene før dette fotografiet ble tatt hadde fjernet et eldre, råttent flistak og lagt nytt undertak av bord med overliggende sperrer av granne rundstokker. Deretter hadde de spikret et bord mot den nedre enden av taksperrene, med klosser mellom. Dette bordet skulle tjene som midlertidig anlegg, og det skulle sikre at flisa fikk et høvelig utstikk, en 4-5 centimeters dryppkant i forhold til underliggende bærekonstruksjoner. Flisa ble ellers lagt i rader eller floer, fra breddingen oppover mot mønet. Floene skulle alltid delvis overlappe den forrige og nedenforliggende. For å få dette til åp «gå opp», ble den første floa kappet i tredels lengde. Normalflis var femti centimeter lang. Her har karene startet arbeidet med den andre floa. Flisa ble festet med spiker som var 1,7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Kjell Haugen fra Nord-Odal legger flistak på i koie i Romeda

Kjell Haugen fra Nord-Odal legger flistak på i koie i Romedal allmenning i Hedmark. Koia hadde stått i mange år med et flistak som hadde råtnet. Før det kunne legges nytt tekke måtte karene derfor fjerne det gamle. De la også nytt undertak av bord og nye sperrer av granne rundstokker. Da dette fotografiet ble tatt hadde karene festet et bord mot den nedre enden av taksperrene, med mellomliggende klosser som skulle sikre at flistaket fikk et utstikk (dryppkant) på fire-fem centimeter. Det nevnte bordet skulle bare tjene som et midlertidig anlegg. Takflisa var 50 centimeter lang. Den ble lagt rekke eller flo for flo, fra breddingen nederst mot mønet øverst. Alle floer skulle delvis overlappe foregående eller underliggende flo. For at dette skulle «gå opp» ble flisa i den nederste eller underste floa kappet i tredels lengde. Flo nummer to ble lagt slik at den dekte den første fullstendig. Flisa ble festet med spiker som var 1,7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Da dette fotografiet ble tatt sto Kjell Haugen på knærne på raftstokken ved den ene enden av taket med ei flis mellom hendene. Vi skimter også arbeidskameraten Ola Kolstad helt til venstre. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998. Koia står nå ved Malungen i Romedal allmenning, men den skal være flyttet dit i nyere tid fra en annen lokalitet i allmenningen.

Kjell Haugen fra Nord-Odal legger flistak på i koie i Romeda

Kjell Haugen fra Nord-Odal legger flistak på i koie i Romedal allmenning. Koia hadde stått i mange år med et flistak som hadde råtnet. Før det kunne legges nytt tekke måtte karene derfor fjerne det gamle. De la også nytt undertak av bord og nye sperrer av granne rundstokker. Da dette fotografiet ble tatt hadde karene festet et bord mot den nedre enden av taksperrene, med mellomliggende klosser som skulle sikre at flistaket fikk et utstikk (dryppkant) på fire-fem centimeter ut over underliggende bærekonstruksjoner. Det nevnte bordet skulle bare tjene som et midlertidig anlegg. Takflisa var 50 centimeter lang. Den ble lagt rekke eller flo for flo, fra breddingen nederst mot mønet øverst. Alle floer skulle delvis overlappe foregående eller underliggende flo. For at dette skulle «gå opp» ble flisa i den nederste eller underste floa kappet i tredels lengde. I den neste ble det lagt flisd med to tredelers lengde, og fra og med flo nummer tre ble det lagt fulle lengder. Flisa ble festet med spiker som var 1,7 millimeter tjukk og 55 millimeter lang. Kjell hadde lagd seg en liten, triangulær spikerbeholder av tre, som her lå framfor ham på flistaket. Han satt med hammeren og ei takflis, som han bendte litt på, mellom hendene. Bendinga ble utført for å undersøke fiberstrukturen. Den måtte legges slik at takvannet ikke rant inn i, men over, eventuelle sprekker i flisene. Fotografiet er tatt under opptakene til den kulturhistoriske dokumentasjonsfilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak» sommeren 1998.

Ola Kolstad fra Nord-Odal i Hedmark skjærer eller kløver tak

Ola Kolstad fra Nord-Odal i Hedmark skjærer eller kløver takstikker, også kalt takspon, på en stabbe foran Varåkoia i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum i Elverum. De lages vanligvis av seinvokst, kvistfri gran. Også malmfuru har vært brukt, men furu har noe lettere for å sprekke når den skal spikres på taket en granvirke har. Virke som skal brukes til takstikker kappes i kabber med den lengden stikkene skal ha. Kubbene kløves først i fire kvartstykker. Fra disse skjæres eller kløves stikkene radiært med en kniv som har skaft i begge ender, og som betjenes med to hender. Ettersom det arbeides radiært, vil stikkene bli noe grovere på den ene sida enn på den andre. Tjukkelsen på stikkene varierer fra en halv til en centimeter. Det ble sagt at tynne stikker hadde bedre holdbarhet enn tjukke, fordi de tørket raskere etter regnvær. Det var også en utbredt oppfatning at det var greit om stikkene vred seg litt, for da tørket taket raskere. Skåret eller kløvd flis har den fordelen framfor høvlet flis at kniven fulgte fibrene i veden i stedet for å splitte dem. Videre dannet det seg striper etter årringene ved værslitasje, slik at vann som falt på taket rant nedover uten å bli ført sidevegs. Skårne eller kløvde stikker har altså mange fordeler, men det innebærer mye arbeid å lage dem. Derfor ble det etter hvert vanligere å bruke flis som var produsert med en diger høvel som ble trukket av to hester, sjøl om høvelen kuttet fibere og skapte sprekker hvor det hadde lett for å samle seg fuktighet. Enkelte skar også takspon på sirkelsag, men sagbladet etterlot seg gjerne ei ru overflate som holdt på fuktighet, og følgelig hadde tak med slik spon lett for å råtne raskt.

Ola Kolstad fra Nord-Odal i Hedmark skjærer eller kløver tak

Ola Kolstad fra Nord-Odal i Hedmark skjærer eller kløver takstikker, også kalt takspon. Dette er et nærbilde, som viser hvordan han presser knivbladet nedover i emneveden. De lages vanligvis av seinvokst, kvistfri gran. Også malmfuru har vært brukt, men furu har noe lettere for å sprekke når den skal spikres på taket en granvirke har. Virke som skal brukes til takstikker kappes i kabber med den lengden stikkene skal ha. Kubbene kløves først i fire kvartstykker. Fra disse skjæres eller kløves stikkene radiært med en kniv som har skaft i begge ender, og som betjenes med to hender. Ettersom det arbeides radiært, vil stikkene bli noe grovere på den ene sida enn på den andre. Tjukkelsen på stikkene varierer fra en halv til en centimeter. Det ble sagt at tynne stikker hadde bedre holdbarhet enn tjukke, fordi de tørket raskere etter regnvær. Det var også en utbredt oppfatning at det var greit om stikkene vred seg litt, for da tørket taket raskere. Skåret eller kløvd flis har den fordelen framfor høvlet flis at kniven fulgte fibrene i veden i stedet for å splitte dem. Videre dannet det seg striper etter årringene ved værslitasje, slik at vann som falt på taket rant nedover uten å bli ført sidevegs. Skårne eller kløvde stikker har altså mange fordeler, men det innebærer mye arbeid å lage dem. Derfor ble det etter hvert vanligere å bruke flis som var produsert med en diger høvel som ble trukket av to hester, sjøl om høvelen kuttet fibere og skapte sprekker hvor det hadde lett for å samle seg fuktighet. Enkelte skar også takspon på sirkelsag, men sagbladet etterlot seg gjerne ei ru overflate som holdt på fuktighet, og følgelig hadde tak med slik spon lett for å råtne etter kort tid.

Ola Kolstad fra Nord-Odal i Hedmark skjærer eller kløver tak

Ola Kolstad fra Nord-Odal i Hedmark skjærer eller kløver takstikker, også kalt takspon, på en stabbe foran Varåkoia i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum i Elverum. De lages vanligvis av seinvokst, kvistfri gran. Også malmfuru har vært brukt, men furu har noe lettere for å sprekke når den skal spikres på taket en granvirke har. Virke som skal brukes til takstikker kappes i kabber med den lengden stikkene skal ha. Kubbene kløves først i fire kvartstykker. Fra disse skjæres eller kløves stikkene radiært med en kniv som har skaft i begge ender, og som betjenes med to hender. Ettersom det arbeides radiært, vil stikkene bli noe grovere på den ene sida enn på den andre. Tjukkelsen på stikkene varierer fra en halv til en centimeter. Det ble sagt at tynne stikker hadde bedre holdbarhet enn tjukke, fordi de tørket raskere etter regnvær. Det var også en utbredt oppfatning at det var greit om stikkene vred seg litt, for da tørket taket raskere. Skåret eller kløvd flis har den fordelen framfor høvlet flis at kniven fulgte fibrene i veden i stedet for å splitte dem. Videre dannet det seg striper etter årringene ved værslitasje, slik at vann som falt på taket rant nedover uten å bli ført sidevegs. Skårne eller kløvde stikker har altså mange fordeler, men det innebærer mye arbeid å lage dem. Derfor ble det etter hvert vanligere å bruke flis som var produsert med en diger høvel som ble trukket av to hester, sjøl om høvelen kuttet fibere og skapte sprekker hvor det hadde lett for å samle seg fuktighet. Enkelte skar også takspon på sirkelsag, men sagbladet etterlot seg gjerne ei ru overflate som holdt på fuktighet, og følgelig råtnet tak med slik spon raskere enn stak med skårne eller kløvde stikker.