83 results in DigitaltMuseum:

Barde

Barde i glass og ramme

Modell

Halvmodell av D/S hvalbåten "Haabet". Sort og brunt skrog

Plakat

Rektangulært. Tekst i glass og ramme.

Plakat

Rektangulært. Tekst i glass og ramme.

Faggruppa som har bidratt med faglig innhold til utstillingsprosjektet «Det fantastiske treet» ved Norsk Skogmuseum i Elverum i 2014-2015. Til venstre står biologen Lise Cats Myhre, som har vært engasjert som museets hovedkontakt til fagmiljøet ved Norsk institutt for bioøkonomi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, som har levert fagkunnskapen. Der arbeider Dan Aamlid (nr. 2 fra venstre) som forskningsleder, Kjersti Bakkebø Fjellstad er seniorrådgiver i avdelingen Norsk genressurssenter og plantefysiologen Lars Sandved Dalen er kommunikasjonsrådgiver. Gruppa er fotografert nedenfra idet alle fire bøyde seg mot stammen på det 7,5 meter høye aluminiumtreet som er utstillingens hovedobjekt. I forgrunnen ser vi rørstrukturen med innlagte fiberoptiske kabler, som illuderer barken, og høyere oppe skimter vi trekrona, der greinspissene var utstyrt med fargete blader og blomster som kunne åpne og lukke seg. Utstillingsrommet har et pyramideformet glasstak.

Modell av tømmerfløter som vandrer på en tømmerbom, skåret av treskjæreren Ragnar Nysæther i Nordre Osen i Trysil. Dette er en detalj fra en serie modellarbeider Nysæther har levert til Sørlistøa fløtermuseum ved Osensjøen, de fleste fra 1990-åra. Modellene viser scener fra det lokale arbeidslivet i skogen og på vassdraget. De er dels formet i gran eller furu, men menneskefigurene har Nysæther formet i treslaget lind, i mange tilfeller med ansiktstrekk som folk i lokalsamfunnet vil dra kjensel på. I dette tilfellet er det Kelberg E. Jota (1907-1996) fra Slettås i Trysil som er portrettert. Treskjærerens far hadde fortalt at Kelberg Jota hadde markert seg som en spesielt smidig og flink fløter, som «kutte» lett på tømmerbommene. Ragnar Nysæther besøkte Jota for å snakke med ham og ta bilder av ham før han begynte å forme figuren. Arbeidet ble utført med kniv og sulpjern som redskaper. Kelberg Jota er portrettert gående på stokker som var samlet tett i tett i en ringbom. Han bar en fløterhake i den ene handa og hadde tollekniv på motstående hofte. Ellers later det til at treskjæreren har «kledd» Jota i vadmelsbukser og busserull, med vidbremmet hatt på hodet og høyskaftete støvler på beina.

Modell av arbeidslag på spillflåte for buksering av tømmer på innsjø, skåret av treskjæreren Ragnar Nysæther i Nordre Osen i Åmot. Dette er en detalj fra en serie modellarbeider Nysæther har levert til Sørlistøa fløtermuseum ved Osensjøen. Modellene viser scener fra det lokale arbeidslivet i skogen og på vassdraget. De er dels formet i gran eller furu, men menneskefigurene har Nysæther formet i lind, i mange tilfeller med ansiktstrekk som folk i lokalsamfunnet vil dra kjensel på. Denne montasjen ble ferdig i 1990. På dette fotografiet ser vi sju av åtte karer som gikk rundt gangspillet, en tresylinder (kalt «tynna» [tønna]) midt på flåten med to kraftige stenger, montert i kryss, på toppen. På den nevnte sylinderen var det viklet ei trosse, som hadde et kraftig anker («dregg») i enden. Ankeret ble først rodd så langt i ønsket bukseringsretning som trossa rakk, og sluppet ned, slik at den satte seg fast på botnen. Deretter kunne den «spellinga» eller «dansinga» vi ser på denne modellen starte, slik at flåten og en tømmerbom den hadde på slep ble trukket gradvis nærmere ankerpunktet. Deretter karene klare for et nytt «flytt». Karene som er portrettert i denne montasjen er (fra venstre) Ottar Sandvik, Nicolai Myrene, Olaf Sandvik, Torgal Sømo (med skjegg og hatt i forgrunnen), Magne Nergård (i bakgrunnen), Kåre Nordnes og Jens Sagen. Sistnevnte var for øvrig den første figuren Ragnar Nysæther skar til utstillingene ved Sørlistøa fløtermuseum.

Modell av arbeidslag på spillflåte for buksering av tømmer på innsjø, skåret av treskjæreren Ragnar Nysæther i Nordre Osen i Trysil. Dette er en detalj fra en serie modellarbeider Nysæther har levert til Sørlistøa fløtermuseum ved Osensjøen. Modellene viser scener fra det lokale arbeidslivet i skogen og på vassdraget. De er dels formet i gran eller furu, men menneskefigurene har Nysæther formet i lind, i mange tilfeller med ansiktstrekk som folk i lokalsamfunnet vil dra kjensel på. Her ser vi (fra venstre) Torgal Sømo, Birger Skavern, Ottar Sandvik, Magne Nergård, Kåre "Bas" Nordnes og Olaf Sandvik. Denne montasjen ble ferdig i 1990. På dette fotografiet ser vi seks av åtte karer som gikk rundt gangspillet, en tresylinder (kalt «tynna» [tønna]) midt på flåten med to kraftige stenger, montert i kryss, på toppen. På den nevnte sylinderen var det viklet ei trosse, som hadde et kraftig anker («dregg») i enden. Ankeret ble først rodd så langt i ønsket bukseringsretning som trossa rakk, og sluppet ned, slik at den satte seg fast på botnen. Deretter kunne den «spellinga» eller «dansinga» vi ser på denne modellen starte, slik at flåten og en tømmerbom den hadde på slep ble trukket gradvis nærmere ankerpunktet. På Osensjøen var det forresten vanlig at to arbeidslag med hver sin flåte avløste hverandre og «spelte» annenhver etappe.

Modell av arbeidslag på spillflåte for buksering av tømmer på innsjø, skåret av treskjæreren Ragnar Nysæther i Nordre Osen i Trysil. Dette er en detalj fra en serie modellarbeider Nysæther har levert til Sørlistøa fløtermuseum ved Osensjøen. Modellene viser scener fra det lokale arbeidslivet i skogen og på vassdraget. De er dels formet i gran eller furu, men menneskefigurene har Nysæther formet i lind, i mange tilfeller med ansiktstrekk som folk i lokalsamfunnet vil dra kjensel på. Foran på dette bildet er vi Torgal Sømo og Jens Sagen. Bak (til venstre) skimter vi Magne Nergård og Kåre M. Nordnes. Denne montasjen ble ferdig i 1990. På dette fotografiet ser vi fire av åtte karer som gikk rundt gangspillet, en tresylinder (kalt «tynna» [tønna]) midt på flåten med to kraftige stenger, montert i kryss, på toppen. På den nevnte sylinderen var det viklet ei trosse, som hadde et kraftig anker («dregg») i enden. Ankeret ble først rodd så langt i ønsket bukseringsretning som trossa rakk, og sluppet ned, slik at den satte seg fast på botnen. Deretter kunne den «spellinga» eller «dansinga» vi ser på denne modellen starte, slik at flåten og en tømmerbom den hadde på slep ble trukket gradvis nærmere ankerpunktet. På Osensjøen var det forresten vanlig at to arbeidslag med hver sin flåte avløste hverandre og «spelte» annenhver etappe.

Detalj fra modell av spillflåtelag som bukserte tømmer på innsjø, skåret av treskjæreren Ragnar Nysæther i Nordre Osen i Trysil. Fotografiet er fra et av flere modellarbeider Nysæther har levert til Sørlistøa fløtermuseum ved Osensjøen. Modellene viser scener fra det lokale arbeidslivet i skogen og på vassdraget. De er dels formet i gran eller furu, men menneskefigurene har Nysæther formet i lind, i mange tilfeller med ansiktstrekk som folk i lokalsamfunnet vil dra kjensel på. Karene som er portrettert på dette bildet er Ottar Sandvik (til venstre, noe uskarpt gjengitt) og Birger Skavern. Spillflåtelaget besto av åtte menn som arbeidet på en flåte med et gangspill. Spillet hadde en tresylinder (kalt «tynna» [tønna]) som var montert midt på flåten med to kraftige, krysslagte stenger på toppen. På den nevnte sylinderen var det viklet ei trosse, som hadde et kraftig anker (en «dregg») i enden. Ankeret ble først rodd så langt i ønsket bukseringsretning som trossa rakk, og sluppet ned, slik at den satte seg fast på sjøbotnen. Deretter kunne den «spellinga» eller «dansinga» vi ser på denne modellen starte, slik at flåten og en tømmerbom den hadde på slep ble trukket gradvis nærmere ankerpunktet. På Osensjøen var det forresten vanlig at to arbeidslag med hver sin flåte avløste hverandre og «spelte» annenhver etappe. Her ser vi hodene og skulderpartiene til to av karene som skjøv ei av stengene på gangspillet langsomt framfor seg i en stadig rundgang på flåten. Den avbildete utstillingsmodellen ble ferdig i 1990.

Modell av tømmerfløter som vandrer på en tømmerbom, skåret av treskjæreren Ragnar Nysæther i Nordre Osen i Trysil. Dette er en detalj fra en serie modellarbeider Nysæther har levert til Sørlistøa fløtermuseum ved Osensjøen, de fleste fra 1990-åra. Modellene viser scener fra det lokale arbeidslivet i skogen og på vassdraget. De er dels formet i gran eller furu, men menneskefigurene har Nysæther formet i treslaget lind, i mange tilfeller med ansiktstrekk som folk i lokalsamfunnet vil dra kjensel på. I dette tilfellet er det Kelberg E. Jota (1907-1996) fra Slettås i Trysil som er portrettert. Treskjærerens far hadde fortalt at Kelberg Jota hadde markert seg som en spesielt smidig og flink fløter, som «kutte» lett på tømmerbommene. Ragnar Nysæther besøkte Jota for å snakke med ham og ta bilder av ham før han begynte å forme figuren. Arbeidet ble utført med kniv og sulpjern som redskaper. Kelberg Jota er portrettert gående på stokker som var samlet tett i tett i en ringbom. Han bar en fløterhake i den ene handa og hadde tollekniv på motstående hofte. Ellers later det til at treskjæreren har «kledd» Jota i vadmelsbukser og busserull, med vidbremmet hatt på hodet og høyskaftete støvler på beina.

Fra utstillingen «Det fantastiske treet» på Norsk Skogmuseum i Elverum. Fotografiet er tatt i januar 2016, noen få dager før den offisielle utstillingsåpningen. På dette fotografiet ser vi noen av de lysende blomstene på treet (lysegrønn farge) med en lysende, transparent skjerm som illustrerer cellestrukturen i bladene i bakgrunnen. Utstillingens viktigste blikkfang er et 7,5 meter høyt aluminiumtre med påviklete fiberoptiske kabler og «hukommelsesmetall» i vitale elementer er en hovedattraksjon. Lysimpulser i enkelte av kablene illustrerer transporten av vann og mineralstoffer fra røttene oppover i treet og fotosynteseprodukter fra bladene og nedover i stamme og røtter. Her ser vi altså noen lysende blomster i greinspissene, som også kan åpne og lukke seg, og dermed vise hvordan slike plantedeler kan reagere på lys. Blomstene er lagd av designeren Nick Stevens. Bakenfor blomstene skimter vi glassflata som illustrerer cellestrukturen i den indre delen av bladet, markert med rosa, grønne og lilla linjer. Bladets anatomi er preget av at det skal fange mest mulig lys og binde karbondioksid (CO2) med minst mulig forbruk av vann (fotosyntese). Bladets overflater har derfor et beskyttende lag – kutikula – som begrenser fordampingsprosessene og beskytter mot skader. Under kutikula ligger et cellelag som kalles epidermis. I dette laget er det spalteåpninger som står åpne for inntak av karbondioksid når det er lyst, men som lukkes når det mørkner og når bladet har behov for å holde på vann. Under epidermis, mot bladets overside, ligger pallisadecellene. De har en avlang form, som gjør det mulig for dem å slippe mest mulig lys inn i bladets indre. Under pallisadevevet finner vi ei sone med mer løst pakkete celler – det såkalte svampvevet. Den åpne strukturen i denne delen av bladet letter luftvekslinga i bladet, og bidrar til å gjøre det mjukt og plastisk. På dette bildet ser vi svampvev. «Celleveggen» i utstillingen «Det fantastiske treet» er levert av firmaet Kreativ Plast AS på Nøtterøy i Vestfold, som har hatt bistand fra Pivot Design på Lysaker og Light Bureau i Oslo under produksjonen.

Fra utstillingen «Det fantastiske treet» på Norsk Skogmuseum i Elverum. Fotografiet er tatt i skumrende lys i januar 2016, noen få dager før den offisielle utstillingsåpningen. I høyre halvdel av dette fotografiet ser vi krona på den treformete skulpturen som er utstillingens viktigste blikkfang. Det er 7,5 meter høyt, bygd omkring en stålkjerne som er påviklete fiberoptiske aluminiumkabler og utstyrt med blader eller blomster av «hukommelsesmetall». Lysimpulser i enkelte av kablene illustrerer transporten av vann og mineralstoffer fra røttene oppover i treet og fotosynteseprodukter fra bladene og nedover i stamme og røtter. Her ser vi også de lysende, lysegrønne blomstene i greinspissene, som også kan åpne og lukke seg, og dermed vise hvordan slike plantedeler kan reagere på lys. Blomstene er lagd av designeren Nick Stevens. Til venstre i bildet ser vi den transparente glassflata mellom galleriet på utstillingsrommets østvegg og trekrona. Denne glassflata illustrerer cellestrukturen i den indre delen av bladet, markert med rosa, grønne og lilla linjer. Bladets anatomi er preget av at det skal fange mest mulig lys og binde karbondioksid (CO2) med minst mulig forbruk av vann (fotosyntese). Bladets overflater har derfor et beskyttende lag – kutikula – som begrenser fordampingsprosessene og beskytter mot skader. Under kutikula ligger et cellelag som kalles epidermis. I dette laget er det spalteåpninger som står åpne for inntak av karbondioksid når det er lyst, men som lukkes når det mørkner og når bladet har behov for å holde på vann. Under epidermis, mot bladets overside, ligger pallisadecellene. De har en avlang form, som gjør det mulig for dem å slippe mest mulig lys inn i bladets indre. Under pallisadevevet finner vi ei sone med mer løst pakkete celler – det såkalte svampvevet. Den åpne strukturen i denne delen av bladet letter luftvekslinga i bladet, og bidrar til å gjøre det mjukt og plastisk. «Celleveggen» i utstillingen «Det fantastiske treet» er levert av firmaet Kreativ Plast AS på Nøtterøy i Vestfold, som har hatt bistand fra Pivot Design på Lysaker og Light Bureau i Oslo under produksjonen. Over trekrona og galleriene ser vi noe av det pyramideformete glasstaket over atriet der utstillingen «Det fantastiske treet» er montert.

Fra utstillingen «Det fantastiske treet» på Norsk Skogmuseum i Elverum. Fotografiet er tatt i skumrende lys i januar 2016, noen få dager før den offisielle utstillingsåpningen. I høyre halvdel av dette fotografiet ser vi krona på den treformete skulpturen som er utstillingens viktigste blikkfang. Det er 7,5 meter høyt, bygd omkring en stålkjerne som er påviklete fiberoptiske aluminiumkabler og utstyrt med blader eller blomster av «hukommelsesmetall». Lysimpulser i enkelte av kablene illustrerer transporten av vann og mineralstoffer fra røttene oppover i treet og fotosynteseprodukter fra bladene og nedover i stamme og røtter. Her ser vi også de lysende, rødlige blomstene i greinspissene, som også kan åpne og lukke seg, og dermed vise hvordan slike plantedeler kan reagere på lys. Blomstene er lagd av designeren Nick Stevens. Til venstre i bildet ser vi den transparente glassflata mellom galleriet på utstillingsrommets østvegg og trekrona. Denne glassflata illustrerer cellestrukturen i den indre delen av bladet, markert med rosa, grønne og lilla linjer. Bladets anatomi er preget av at det skal fange mest mulig lys og binde karbondioksid (CO2) med minst mulig forbruk av vann (fotosyntese). Bladets overflater har derfor et beskyttende lag – kutikula – som begrenser fordampingsprosessene og beskytter mot skader. Under kutikula ligger et cellelag som kalles epidermis. I dette laget er det spalteåpninger som står åpne for inntak av karbondioksid når det er lyst, men som lukkes når det mørkner og når bladet har behov for å holde på vann. Under epidermis, mot bladets overside, ligger pallisadecellene. De har en avlang form, som gjør det mulig for dem å slippe mest mulig lys inn i bladets indre. Under pallisadevevet finner vi ei sone med mer løst pakkete celler – det såkalte svampvevet. Den åpne strukturen i denne delen av bladet letter luftvekslinga i bladet, og bidrar til å gjøre det mjukt og plastisk. «Celleveggen» i utstillingen «Det fantastiske treet» er levert av firmaet Kreativ Plast AS på Nøtterøy i Vestfold, som har hatt bistand fra Pivot Design på Lysaker og Light Bureau i Oslo under produksjonen.

Fra utstillingen «Det fantastiske treet» på Norsk Skogmuseum i Elverum. Fotografiet er tatt i skumrende lys i januar 2016, noen få dager før den offisielle utstillingsåpningen. I forgrunnen ser vi noen av greinene på den treformete skulpturen som er utstillingens viktigste blikkfang. Det er 7,5 meter høyt, bygd omkring en stålkjerne som er påviklete fiberoptiske aluminiumkabler og utstyrt med blader eller blomster av «hukommelsesmetall». Her ser vi også de lysende, røde og grønne blomstene i greinspissene, som også kan åpne og lukke seg, og dermed vise hvordan slike plantedeler kan reagere på lys. Blomstene er lagd av designeren Nick Stevens. I bakgrunnen ser vi den transparente glassflata mellom galleriet på utstillingsrommets østvegg og trekrona. Denne glassflata illustrerer cellestrukturen i den indre delen av bladet, markert med rosa, grønne og lilla linjer. Bladets anatomi er preget av at det skal fange mest mulig lys og binde karbondioksid (CO2) med minst mulig forbruk av vann (fotosyntese). Bladets overflater har derfor et beskyttende lag – kutikula – som begrenser fordampingsprosessene og beskytter mot skader. Under kutikula ligger et cellelag som kalles epidermis. I dette laget er det spalteåpninger som står åpne for inntak av karbondioksid når det er lyst, men som lukkes når det mørkner og når bladet har behov for å holde på vann. Under epidermis, mot bladets overside, ligger pallisadecellene. De har en avlang form, som gjør det mulig for dem å slippe mest mulig lys inn i bladets indre. Under pallisadevevet finner vi ei sone med mer løst pakkete celler – det såkalte svampvevet. Den åpne strukturen i denne delen av bladet letter luftvekslinga i bladet, og bidrar til å gjøre det mjukt og plastisk. På dette fotografiet ser vi pallisadecellene over de «blomstrende» greinene og svampvev under. «Celleveggen» i utstillingen «Det fantastiske treet» er levert av firmaet Kreativ Plast AS på Nøtterøy i Vestfold, som har hatt bistand fra Pivot Design på Lysaker og Light Bureau i Oslo under produksjonen.

Preparant Robert Huldt, fotografert mens han monterte en kraftig forstørret modell av et tusenbein (Diplopoda), et leddyr som lever i strøsjiktet i strøsjiktet under trærne i skogen, der de lever av dødt, organisk materiale. Denne montasjen er ett av mange elementer i utstillingen «Det fantastiske treet». Sjølve treet er en 7,5 meter høy treformet metallskulptur, omviklet av fiberoptiske kabler. Vi ser den nedre delen av stammen til venstre i øvre del av dette fotografiet. På golvet er det bygd en stilisert rotstruktur, overdekt med solide glassplater. Under disse glassplatene, på et underlag av grus, er det montert ulike elementer som skal kunne brukes i formidling av biologien på bakken og nede i det marksjiktet der røttene befinner seg. Robert Huldt har i perioder vært engasjert for å vedlikeholde Norsk Skogmuseums taksidermipreparater. Høsten 2015 fikk han en del ekstraoppgaver knyttet til montasjer i denne delen av utstillingen «Det fantastiske treet».

Treskulpturen som er det sentrale elementet i Norsk Skogmuseums utstilling «Det fantastiske treet», fotografert i ferdigstillingsfasen i desember 2015. Utstillingen er plassert i atriet som ligger sentralt i den delen av museumsbygningen som ble reist tidlig i 1990-åra. Her – under et pyramideformet glasstak – har kunstneren Kevin Iris med god bistand fra Geir Roger Børresen og Kjell Arne Grøtbekklien reist en cirka 7,5 meter høy treskulptur med jernkjerne, men med påviklete aluminiumrør med fiberoptiske kabler. Treet skal brukes til å formidle trærnes biologi, med transport av vann og mineraler fra bakken og oppover, og fotosynteseprodukter fra bladene og nedover. Designeren Nick Stevens har produsert blader og blomster av «intelligent metall», som skal kunne skifte farge og åpne og lukke seg, slik slike plantedeler i naturen gjør i takt med vekslende lysimpulser. Nederst til høyre i bildeflata ser vi en glassvegg foran et av galleriene i utstillingsrommet. Denne veggen er formet som et lysende tverresnitt av cellestrukturen i et blad.

Treskulpturen som er det sentrale elementet i Norsk Skogmuseums utstilling «Det fantastiske treet», fotografert i ferdigstillingsfasen i desember 2015. Utstillingen er plassert i atriet som ligger sentralt i den delen av museumsbygningen som ble reist tidlig i 1990-åra. Her – under et pyramideformet glasstak – har kunstneren Kevin Iris med god bistand fra Geir Roger Børresen og Kjell Arne Grøtbekklien reist en cirka 7,5 meter høy treskulptur med jernkjerne, men med påviklete aluminiumrør med fiberoptiske kabler. Treet skal brukes til å formidle trærnes biologi, med transport av vann og mineraler fra bakken og oppover, og fotosynteseprodukter fra bladene og nedover. Designeren Nick Stevens har produsert blader og blomster av «intelligent metall», som skal kunne skifte farge og åpne og lukke seg, slik slike plantedeler i naturen gjør i takt med vekslende lysimpulser. I bakgrunnen ser vi en glassvegg foran et av galleriene i utstillingsrommet. Denne veggen er formet som et lysende tverresnitt av cellestrukturen i et blad.

Prosjektgruppa som har hatt hovedansvaret for produksjonen av utstillingen «Det fantastiske treet» ved Norsk Skogmuseum i 2014-2015. Til venstre står fagkonsulent Ida Kristine Teien. Hun er utdannet kulturhistoriker, men har i denne sammenhengen hatt prosjektlederoppgaver. Nummer to fra venstre er biologen Lise Cats Myhre, som har vært bindeledd mellom det fagmiljø ved Norsk institutt for bioøkonomi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet som har levert det faglige innholdet til utstillingen. Til høyre for Lise står interiørarkitekt Elisabet Løvold, som i denne sammenhengen har bistått Ida Kristine Teien med prosjektledelsen. Mannen til høyre er utstillingsutvikler Ole Martin Lislevand, som har hatt et hovedansvar for formgiving i denne utstillingen.

Designeren Nick Stevens fotografert i utstillingen «Det fantastiske treet» på Norsk Skogmuseum, er han hadde lagd blader og blomster som både skulle kunne åpne og lukke seg og skifte farge ytterst på greinene. Stevens er opprinnelig fra New Zealand, men bosatt i Oslo, der han både driver eget designfirma og underviser i faget sitt for studentene ved Arkitektur- og designhøgskolen. Da dette fotografiet ble tatt sto Stevens på ei gardintrapp oppe mellom greinene. Han var kledd i en rød- og svartstripete genser, og smilte mot fotografen. Arbeidet med utstillingen «Det fantastiske treet» ferdigstilles i november 2015, og dette fotografiet er tatt i sluttfasen.