Flatebrenningssprøyte
O. Kubberuds Verksted
Flatebrenningssprøyte, brukt til antenning av hogstavfall i forbindelse med bruk av brann som skogkultiveringsmetode. Redskapets største komponent er ei metallflaske som er 56 centmeter høg og har en diameter på 22, 5 centimeter. I den nevnte høgden er medregnet en sylindrisk kant nederst på flaska så bevirker at den kan stå støtt på et flatt underlag. Egentlig har både toppen og botnen av flaska buet form, toppen er nærmest halvkuleformet. Midt i toppflata er det montert et manometer med en skala fra 0 til 8 som skal angi trykk i kilo per kubikkcentimeter. I botnen av flaska går det ut et metallrør som er vinklet og ført gjennom den sylindriske kragen som tjener som standflate. På utsida av denne kragen er det påsatt ringer for feste av ferslinger samt ei blikkbøyle som skulle få flaska til å henge noenlunde støtt på brukerens rygg. Samtlige komponenter i og på flaska er klinket sammen, og alt er grønnlakkert, bare med unntak av manometeret.
Til røret som fører ut av flaskas botn er det fastskruvd en 1 meter lang slange i rød gummi. Slangen har riflet overflate som begynner å bli litt slitt. Til den ytre enden av gummislangen er det montert ei stoppekran av messing. Utenfor den igjen er det påsatt et messingrør, som umiddelbart "utenfor" krana er omgitt av et 22 centimeter langt runddreid og rødlakkert trehandtak. Røret er cirka 80 centimeter langt. I ytterenden av dette røret er det tilkoplet et tverrstilt rør, og i begge ytterendene av dette igjen er det påsatt dyser som gjorde det mulig å spre tennvæske fra to punkter. Når redskapet ble brukt kunne operatøren bære brenselsflaska på ryggen ved hjelp av to 3 centimeter brede ferslinger som er lagd av striestoff.
Med til flatebrenningssprøyta hører også en pumpeenhet. Den er formet omtrent som ei håndpumpe for bilhjul. Nederst er det et jernplate som er påsveiset ei omvendt U-formet bøyle. Her kunne brukeren plassere tåspissen for å holde pumpa i ro under bruk. Oppå fotbøyla er det plassert et sylindrisk rør av messing. Inni røret er det en pumpeakse med stempel i nederenden og et tverrstilt, rødlakkert trehandtak i den øvre enden. I pumpas botnparti er det to åpninger. Den ene leder over i en cirka 125 centimeter lang rødfarget gummislange. I ytterenden av denne slangen finner vi et munnstykke som er omvendt traktformet, og der åpningen er dekket av et nettinggitter. På motsatt side av pumpefoten er det et tilkoplingsledd med vingemutter av messing. Dette leddet har muligens vært brukt når det skulle pumpes trykk inn i brenseltanken på flatebrenningssprøyta.
Flatebrenning var en kultiveringsmetode som det ble gjort en del forsøk med midt på 1900-tallet. Forbildene ble hentet fra Nord-Sverige og Finland. Poenget var å svi av botnvegetasjon og å brenne opp hogstavfallet. På den måten håpte skogbrukerne å kunne øke omsetningshastigheten for organiske stoffer i skogen, å tilføre grunnen mer lys og varme, samt å utrydde eller svekke mikroorganismer og planter som konkurerte med eller svekket skogen. Metoden fikk aldri noen stor utbredelse i Norge. Dette hadde nok dels sammenheng med at den passet dårlig i vårt småkuperte landskap med gjennomgående små eiendommer og hogstflater. Tidligere rektor ved skogskolen på Brandbu, Torstein Dahl (f. 1937), forteller imidlertid at skolen skal ha gjort forsøk med flatebrenning på 1950-tallet. Det var sannsynligvis da denne sprøyta ble innkjøpt til skolen.