DigitaltMuseum

Pjaks

En av tre T-formete nåler, pjakser eller haker i jern, brukt til å feste tømmer med kjetting til kjøreredskap, særlig lunneredskap. Hovedaksen er noenlunde rett og har et rundt, tilspisset tverrsnitt. Den er cirka 12 centimeter lang, målt fra ytterspissen til undersida av hodet, som er 4,9 centimeter langt, men noe asymmetrisk fordi det er knekt i den ene ytterenden. Midten av hodet er noe elipseformet etter mange tunge slag fra øksehammere. Største bredde er 2,0 centimeter. Denne gjenstanden var antakerlig rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Museet har seinere sørget for at den er elektrolysebehandlet og impregnert med korrosjonsherdende voks.

Pjaks

En av tre T-formete pjakser, haker eller nåler i jern brukt til å feste tømmer med kjetting til kjøreredskap, særlig lunneredskap. Hovedaksen er noenlunde rett og har et rundt, tilspisset tverrsnitt. Den er cirka 12,2 centimeter lang, målt fra ytterspissen til undersida av hodet, som er 6,3 centimeter langt og 1,4 centimeter bredt (på midten). Sett fra sida er hodet triangulært. Nålehodet har ingen slagmerker, og kan ikke ha vært noe særlig brukt. Denne gjenstanden var antakerlig rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Museet har seinere sørget for at den er elektrolysebehandlet og impregnert med korrosjonsherdende voks.

Pjaks

En av tre T-formete pjakser, haker eller nåler i jern brukt til å feste tømmer med kjetting til kjøreredskap, særlig lunneredskap. Hovedaksen er svakt krummet og har et rundt, tilspisset tverrsnitt. Den er cirka 11,5 centimeter lang, målt fra ytterspissen til undersida av hodet, som er 6,9 centimeter langt, men antakelig et noe lengre opprinnelig fordi den ene ytterenden har en liten bruddskade. Midten av hodet er noe elipseformet etter mange tunge slag fra øksehammere. Største bredde er 2,1 centimeter. Denne gjenstanden var antakerlig rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Museet har seinere sørget for at den er elektrolysebehandlet og impregnert med korrosjonsherdende voks.

Stol

En av tre taburetter, som antakelig har vært brukt som sittemøbler og arbeidsunderlag i forbindelse med for eksempel småsnekring (jfr. sagspor i kanten av seteplata). Taburettene er 43,5-45 cm høye. De har fire bein med kvadratiske tverrsnitt - om lag 2,7 X 27 cm nede ved golvet og 4,5 X 4,5 cm i overenden mot seteplata. I denne øvre enden er beina forbundet via inntappete sarger, lagd av bord med tverrsnitt på om lag 6,2 X 1,8 cm. Lengden på sargene er 23-23,5 cm (tappene er ikke medregnet i disse lengdemålene. Taburettene har sprosser som er inntappet mellom beina, ca. 11 cm over golvet. Oversidene av disse spossene er slitt etter at de som har sittet på taburettene har kvilt skosålene sine mot dem. På SJF.0238 B mangler ei av sprossene. Setene er lagd av halvtoms bord og måler om lag 33 X 33 cm. Setebordene er spikret fast til sargene. Beina, sargene og sprossene er grønnmalte på et underlag av gråmaling. Mye av malinga er vekkslitt. Setene er trekvite og preget av slitasje.

Stol

En av tre taburetter, som antakelig har vært brukt som sittemøbler og arbeidsunderlag i forbindelse med for eksempel småsnekring (jfr. sagspor i kanten av seteplata). Taburettene er 43,5-45 cm høye. De har fire bein med kvadratiske tverrsnitt - om lag 2,7 X 27 cm nede ved golvet og 4,5 X 4,5 cm i overenden mot seteplata. I denne øvre enden er beina forbundet via inntappete sarger, lagd av bord med tverrsnitt på om lag 6,2 X 1,8 cm. Lengden på sargene er 23-23,5 cm (tappene er ikke medregnet i disse lengdemålene. Taburettene har sprosser som er inntappet mellom beina, ca. 11 cm over golvet. Oversidene av disse spossene er slitt etter at de som har sittet på taburettene har kvilt skosålene sine mot dem. På SJF.02038 C er to av de opprinnelige sprossene borte, men disse er erstattet av sekundære sprosser, som er spikret mot innsidene av stolbeina og med endeflatene mot de to intakte sprossene. Setene er lagd av halvtoms bord og måler om lag 33 X 33 cm. Setebordene er spikret fast til sargene. Beina, sargene og sprossene er grønnmalte på et underlag av gråmaling. Mye av malinga er vekkslitt. Setene er trekvite og preget av slitasje.

Slede

Tømmerrustning fra Askim i Østfold. Dette er en todelt sledetype, der framsleden også ble kalt «bukk» og baksleden «geit». Framsleden er i dette tilfellet 172 lang. Sporbredden, målt mellom meienes ytterkanter, er 69 centimeter. Meiene er av tre, men har 4,5 centimeter (1 3/4 tomme) brede jernbeslag på sliteflatene. Disse beslagene er også bøyd over meietuppene, og på oversida her er det festet dragkroker av stål. Meiene er forbundet ved hjelp av et inntappet framtre i fronten og en tverrbank som er felt ned i cirka 12 centimeter høye treklosser (i noen distrikter kalt «dyner») lengre bak på meiene. Framtreet har rektangulære, gjennombrudte hull på begge sider (mot meietuppene) for kopling til draget. Denne komponenten er forsterket med et 5 centimeter (2 tommer) bredt beslag på undersida. Også oversidene av dynene er jernbeslåtte. Her har man brukt 3,8 centimeter brede (1,5 toms) beslag. Banken er 105 centimeter lang, 10,5 centimeter bred og 5 centimeter tjukk. Oppå denne er det montert en dreibar svingbank, festet ved hjelp av en kraftig jernbolt som er ført gjennom midtpunktene på fastbanken og midtbanken. Ei sirkelformet jernskive på hver av bankene omgir denne bolten. Disse elementene skulle bidra til å begrense slitasjen på trevirket i bankene. Oversida av svingbanken er beslått med ei 3,8 centimeter bred (1,5 toms) jernstang. I ytterendene av dette beslaget er det hengslet U-formete kroker til kjettingene som ble brukt når lasset skulle bindes fast og strammes ved hjelp av en bendingsbjønn. Denne framsleden («bukken») har sidemeier av stål, som buer utover fra de fremre delene av sledemeiene mot yttere endene av fastbanken. Sentralt på baksida av denne banken er det montert en krok for trossa (kjettingen) som baksleden («geita») var festet i. Baksleden er 185 centimeter lang og har samme sporbredde som framsleden (69 centimeter mellom ytterkantene). Denne sleden er bygd nesten som framsleden, men har to fastbanker, hvorav den fremre ligger noe lavere enn den bakre, som er kraftigere og dessuten forsterket med et jernbeslag på oversida. Dette beslaget er 4,5 centimeter bredt og avsluttes med U-formete jernbeslag med kjettingfester, som på svingbanken på forsleden. Også her er kjettingene og en bendingsbjønn som ble brukt til å finde fast og stramme lasset intakt. Det var fastbanken på baksleden som bar mesteparten av vekta under tømmerkjøring med slike meiedoninger. Også baksleden har sidemeier av stål, slik som framsleden. Redskapet har rester av brun maling. Lastebredden på denne tømmerrustningen er 100 centimeter. Den todelte tømmerrustningen ble oppfunnet i Värmland i slutten av 1880-åra, og den begynte å få en viss utbredelse i skogbygdene i norsk-svenske grensetrakter omkring 1900. Denne sledetypen viste seg smidig i bruk på svingete og staupete veger i utmarka. Transport på slike sleder innebar også at man unngikk øying eller bruk av pjekser (jernbleier), som tidligere hadde vært årsak at endeveden på skurtømmeret ikke var brukbar.

Fløterhake

Fløterhake av «østerdalstypen». Haken har et kraftig skaft av ubehandlet gran. Bakerst har skaftet en fortykning. Haken er festet til skaftet med en jernring og en hjemmesmidd spiker. Stempelet «PW» viser at redskapet er produsert av smeden Per Wolla, Heradsbygd, Elverum.

Linnekleppen brannvaktstasjon på grensa mellom Degernes og Øymark i Østfold. Det første anlegget her ble bygd i 1908, men i 1934-35 finansierte forsikringsselskapet Skogbrand et nytt betongtårn. Fotografiet er tatt i forbindelse med at en representant for selskapet, antakelig Julius Nygaard (1882-1963), besiktiget anlegget i 1928. Sentralt i bildet ser vi vaktstua, en bordkledd laftekonstruksjon med ett rom, reist på et stolpefundament på berget. Huset hadde inngangsdør sentralt på den langveggen som vendte mot fotografen, med adkomst via ei utvendig trapp. Saltaket var tekket med bølgeblikk. Da fotografiet ble tatt var en mann, muligens daværende brannvakt, i ferd med å heise et norsk flagg på ei stang som var reist like foran brannvaktstua. Bygningen var reist på en bergrygg som ikke var dekt av jordsmonn. I bakgrunnen, omkring brannvaktstua, vokste det litt lauvskog.

jakke

Jakka har to skulderklaffer. To lommer, en på hver side. 5 knapper på hver side, med hempe øverst ved kragen. Den har også klaffer nederst på hver arm. Hempe i nakken. Klaffer bak nederst i ryggen som kan justeres med to kapper.

Pjakser

Tre T-formete pjakser, haker eller nåler i jern brukt til å feste tømmer med kjetting til kjøreredskap, særlig lunneredskap.

Tømmerfløting gjennom Ørje Sluser i Haldenvassdraget. Slusing av tømmer ved Ørje i Marker kommune i Østfold. Dette fotografiet ble tatt i 1982, som var den siste sesongen med tømmerfløting i Haldenvassdraget. De siste tre åra ble det utelukkende fløtet ubarket massevirke i tre meters lengder. Tømmeret ble utislått i bunter ved Skulerud i Høland. Derfra ble det først fløtet i store slep til Ørje ved sørenden av Rødenessjøen. Der måtte slepene deles opp i lenker som var tilpasset lengden på de tre slusekamrene. Med det nevnte virkessortimentet gikk det fire bunter i hver slusevending. Dette fotografiet viser ei slik slusevending i et fullt slusekammer, foran nederste sluseport. Bak og nedenfor porten skimter vi vannspeilet på Ørjeelva, der allerede nedsluset tømmer lå fortøyd i påvente av sammenlenking med blant annet den slusevendinga vi ser i forgrunnen på dette fotografiet. Høydeforskjellen mellom Rødenessjøen på oversida av sluseanlegget og Ørjeelva nedenfor er cirka 10 meter.

«Renna» som førte tømmeret mot en av «mosemaskinene» ved Glennetangen lense i Glomma, Østfold.

Arbeid i ei av mosemaskinene ved Glennetangen lense i nedre Glomma sommeren 1985. Fotografiet er tatt på tvers av det bassenget der tømmeret ble presset sammen mellom den faststående «brøkkerbrua» ytterst i anlegget (ved høyre bildekant) og den bevegelige «kjørebrua» (til venstre), som gikk på skinner på flåtegangene som dannet «renna», hvor tømmeret kom sigende. Kjørebrua ble drevet fram og tilbake ved hjelp av en motorisert vinsj, som ble operert fra motor- og styrhuset til venstre i bildet. Begge bruene hadde nedfellbare stenger («sverd») som skulle gi maskinen grep om alt tømmeret som befant seg i mosekammeret. Ved hjelp av dette utstyret presset maskinføreren i brakka i bakgrunnen tømmeret mot brøkkerbrua, slik at det ble til en forholdsvis kompakt bunt. Så kuttet han strømmen på vinsjen og slo inn bremsen, slik at karene ute på mosemaskinen kunne feste to «grimer» - vaierbind med en kjettingstump i den ene enden og «kaus», et beslag med festespalte for kjettinglekkene, i den andre. Hver «mose» (tømmerbunt) ved Glennetangen lense fikk to slike bind, før den var klar for videre sleping nedover vassdraget. Det var fire arbeidere som samarbeidet om driften ved hver mosemaskin: En satt i styrhuset og betjente vinsjen og bremsen, mens han fulgte prosessen gjennom store vindusruter. To karer la grimer på mosene (antakelig de to som var i aktivitet på bilet). Vanligvis sto det også en fjerdemann på brøkkerbrua (til høyre i dette bildet), klar til å løfte stengene etter at grimene var på plass, slik at maskinføreren kunne gi mosen et siste dytt med kjørebrua. Dermed skled den ut av anlegget og ble tatt hånd om av karer som arbeidet nedenfor med å binde mosene sammen til slep, som ble trukket videre i Glommas østre eller vestre løp ved hjelp av slepebåter. De siste åra det ble fløtet i Glomma var det bare Borregaard som hadde tømmer i vassdraget, og dermed var det bare det østre løpet, ned mot opptaksplassen Oppsund, som ble brukt. Glomma fellesfløtingsforening brukte fortsatt to mosemaskiner på Glennetangen. Dette fotografiet er tatt i den såkalte «A-maskinen», «B-maskinen» med tilsvarende konstruksjoner og bemanning, skimtes i bakgrunnen. I tillegg til de nevnte fire karene som sørget for at tømmeret ble «moset» (buntet), arbeidet det også en teller på hver maskin. Han befant seg ved «tellerbrua», ovenfor kjørebrua, der han telte og bokførte virket som skulle moses

Fra den nedre eller ytre delen av Glomma fellesfløtingsforenings lenseanlegg ved Glennetangen i Nedre Glomma, som her var grense mellom Skiptvet og Varteig kommuner i Østfold. Her kom tømmeret ut av lenseanlegget i «moser» - bunter omsluttet av to «grimer» (vaierbindsel). Mosene ble bundet sammen til slep, som seinere skulle bukseres mot industrien i den nedenforliggende delen av vassdraget. Lenge var det slik at noe av tømmeret skulle nedover det østre elveløpet til bedrifter i Sarpsborg-området. mens et som kulle i retning Fredrikstad-regionen ble ført gjennom det vestre løpet. Dette fotografiet ble tatt i 1985, og da var det bare Borregaard i Sarpsborg som fortsatt kjøpte fløtingsvirke i Glommavassdragets nedslagsfelt. Følgelig var sorteringa ved Glennetangen lense redusert til at det ordinære sulfittømmeret, som skulle moses og bindes sammen til slep, ble skilt fra «cellulosekubben» (korte stokker), som ble buksert videre i «ringbommer». 1985 ble for øvrig den siste fløtingssesongen i Glommavassdraget.

Sammenbinding av tømmerslep ved et flåtested i nordenden av Aremarksjøen i Østfold. Fotografiet er tatt i 1982, som var den siste sesongen det ble fløtet tømmer i Haldenvassdraget. Fløtingsvirket i Haldenvassdraget ble de siste driftsåra utislått som lastebilbunter. Disse buntene ble bundet sammen i store slep, som ble buksert over innsjøene med kraftige slepebåter som trekkraft. Ved slusestedene måtte imidlertid slepene deles opp i kortere lenker, som fikk plass i slusekamrene. Nedenfor slusene ble slusevendingene bundet sammen i lengre lenker igjen, og flere slike lenker ble samlet til store, rektangulære slep. Over disse ble det spent en langsgående såkalt «revevaier» med en «hanefot» bakerst for sleping. Det var disse vaierne slepelina ble festet i. Her ser vi slepebåten «Mette Meng» ved siden av et slep. Kranarmen som henger over slepet ble brukt ved utlegging av revevaieren. Mannen som arbeidet til venstre i forgrunnen er Harald Gunneng. I bakgrunnen til høyre ser vi Odd Johansen. Haldenvassdragets Fellesfløtningsforening kjøpte slepebåten Mette Meng i 1947. Fartøyet var på det tidspunktet 25 år gammelt. Mette Meng var nemlig bygd ved Glommens mek. Verksted i 1922. Skroget var 14,2 meter langt, 3,5 meter bredt og det indre volumet ble oppgitt til 19 registertonn (53,8 kubikkmeter). Fartøyet hadde opprinnelig dampmaskin, men det ble i begynnelsen av 1960-åra ombygd til dieseldrift, noe som muliggjorde en viss nedbemanning. M/S Mette Meng ble etter avviklinga av tømmerfløtinga i 1982 solgt til John Floeng, Reni Braarud og Preben Poulsen på Ørje. Haldenvassdragets Fellesfløtningsforening valgte å gi båten navn etter ei framtredende kvinne fra Haldens gamle trelasthandleraristokrati. Personen Mette Meng (død 1696) var datter av kjøpmann Nils Hanssøn Meng (1604-1676), som var blant dem som ivret sterkest for at Halden skulle få kjøpstadrettigheter. Seinere ble han magistratpresident i byen. Dattera Mette var blant partisipantene i sagbrukskompaniet Tista, en av forløperne for sagbruks- og treforedlingsselskapet Saugbrugsforeningen. Mette var først gift med den rike kjøpmannen og offiseren Peder Olssøn Nordmand (død 1676), deretter med en annen framstående trelasthandler, visepresident Niels Stub (1638-1723).

Fløterbåten Pirion fotografert i forbindelse med sluttrensk ved Glennetangen, Skiptvet, Østfold. Tømmerfløting i Glommavassdraget. Fløting i Glomma.

To unge tømmerfløtere i arbeid med landrensk ved Nedre Glomma, et sted i nærheten av Glennetangen i Skiptvet i Østfold. De to karene bar stokker som vårflommen, da den kulminerte, hadde lagt igjen i krattskogen langs elvebredden. Der ble fløtingsvirket kastet i en haug ved vannlinja, der det ville bli enkelt å «hake» det tilbake til det strømmende elvevannet som skulle transportere det videre mot industrien ved den nedre delen av vassdraget.