132 results in DigitaltMuseum:

Indtaket til tømmerrennen."

Indtaket til tømmerrennen."

Inntaket til renna som skulle føre tømmeret forbi dammen ved

Inntaket til renna som skulle føre tømmeret forbi dammen ved Mørkfoss-Solbergfoss kraftverk i Nedre Glomma. Bildet viser tømmer på veg inn i renna. Mørkfoss-Solbergfoss kraftverk ble bygd for Oslo Lysverker og staten i perioden 1917-1924. Dammen ble plassert i en trang del av elveløpet, ved Solbergfossen, cirka 5 kilometer nedenfor det opprinnelige naturlige utløpet av Øyeren. Dermed ble den nevnte innsjøen en del av vannmagasinet til kraftverket. Anlegget fikk en fallhøyde på 22-23 meter, men dammen var på det høyeste 45 meter høy. Mens kraftstasjonen ble plassert under et stort kanalbasseng ved den østre elvebredde. Fløtinga skulle utelukkende skje gjennom ei 700 meter lang fløtingsrenne på vestsida av elva. Om lag 400 meter av denne strekningen gikk i tunnel. Renna ble bygd av impregnert trevirke. Den skulle ha en kapasitet på 12 000 stokker i timen med et vannforbruk på maksimum 15 kubikkmeter. Inntaket til renna var utstyrt med en hengslet skuff som var bygd etter noe som kalles Gran-Meyers system.

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Øs

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Østfold (nedre Glomma). Fotografiet er tatt fra en av lensearmene, ei stivlense med gangbane av bord. I forgrunnen sto det to barn, en gutt og ei jente. På den innlensete delen av vannflata ligger det «moser» med slipvirke, tømmerbunter som holdes i hop av ei «grime», et vaierbind. Tømmeret ble «moset» ved Fetsund lenser i nordenden av innsjøen Øyeren. Mosene ble samlet i digre slep som ble trukket sørover innsjøen til Sleppetangen i Spydeberg, der Glommas renner ut av Øyeren. Her ble slepene ankret opp, og som oftest ble all vaier, både den som holdt slepene sammen i lengde- og bredderetning og «grimene» rundt de enkelte mosene løsnet og buntet, slik at de kunne buntes og sendes tilbake til Fetsund for gjenbruk i nye slep. På denne måten ble tømmeret vanligvis sluppet løst (frittflytende enkeltstokker) som fikk drive med strømmen nedover. Når det blåste vestavind innebar imidlertid oppløsning av mosene ved Sleppetangen en fare for at enkeltstokker drev tilbake mot innsjøen, der det ville bli en arbeidskrevende prosess å sanke dem sammen og få dem tilbake til elveløpet. Under slike værforhold valgte man derfor ofte å la mosene gå hele fra Sleppetangen og Mørkfoss øverst i elveløpet ned mot Solbergfoss. Der måtte «grimene» tas av mosene, for det var ikke plass til hele moser i tømmerrenna forbi kraftverksdammen, verken her eller ved de nedenforliggende kraftverkene Kykkelsrud og Vamma.

Fra påstikkingslensa til tømmerrenna ved kraftverksdammen i

Fra påstikkingslensa til tømmerrenna ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Østfold (nedre Glomma). Fotografiet er tatt fra en av lensearmene, ei stivlense med gangbane av bord. I forgrunnen satt to barn, en gutt og ei jente, på knærne på lensa med blikket vendt ned i vannet. I bakgrunnen skimter vi lensearbeidere med langskaftete fløterhaker framfor «inntaksskuffen» til tømmerrenna. På den innlensete delen av vannflata ligger det «moser» med slipvirke, tømmerbunter som holdes i hop av ei «grime», et vaierbind. Tømmeret ble «moset» ved Fetsund lenser i nordenden av innsjøen Øyeren. Mosene ble samlet i digre slep som ble trukket sørover innsjøen til Sleppetangen i Spydeberg, der Glommas renner ut av Øyeren. Her ble slepene ankret opp, og som oftest ble all vaier, både den som holdt slepene sammen i lengde- og bredderetning og «grimene» rundt de enkelte mosene løsnet og buntet, slik at de kunne buntes og sendes tilbake til Fetsund for gjenbruk i nye slep. På denne måten ble tømmeret vanligvis sluppet løst (frittflytende enkeltstokker) som fikk drive med strømmen nedover. Når det blåste vestavind innebar imidlertid oppløsning av mosene ved Sleppetangen en fare for at enkeltstokker drev tilbake mot innsjøen, der det ville bli en arbeidskrevende prosess å sanke dem sammen og få dem tilbake til elveløpet. Under slike værforhold valgte man derfor ofte å la mosene gå hele fra Sleppetangen og Mørkfoss øverst i elveløpet ned mot Solbergfoss. Der måtte «grimene» tas av mosene, for det var ikke plass til hele moser i tømmerrenna forbi kraftverksdammen, verken her eller ved de nedenforliggende kraftverkene Kykkelsrud og Vamma.

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Øs

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Østfold (nedre Glomma). Dette var ei traktformet ledelense, et flytende stengsel, som skulle lede fløtingstømmer fra den ovenforliggende delen av vassdraget inn mot ei tømmerrenne som skulle føre det uskadd forbi dammen med minst mulig vannforbruk. Lensearmene på denne lensa var lagd som flåteganger, der lensearbeiderne kunne gå med langskaftete fløterhaker og justere flytvinkelen på tømmerstokkene, slik at de ikke kom på tverke inn i renna. Dette fotografiet er tatt på tvers av påstikkingslensa. Vi ser en lensearbeider som sto og dro i tømmeret mens en arbeidskamerat fulgte interessert med. Bakenfor skimter vi en del vaierbunter - såkalte «grimer». Dette var bindsel som ble brukt under bunting - «mosing» - av tømmer ved lenseanlegget på Fetsund i nordenden av innsjøen Øyeren. Derfra ble «mosene» buksert i digre slep sørover til Sleppetange, der Nedre Glomma renner ut av Øyeren. Der ble grimene vanligvis løsnet fra mosene, slik at enkeltstokkene igjen fikk flyte fritt, for det var ikke plass til hele moser i tømmerrenna forbi kraftverksdammen, verken her eller ved de nedenforliggende kraftverkene Kykkelsrud og Vamma. Under visse vindforhold valgte man stundom å utsette løsninga av grimene til tømmeret nådde påstikkingslensa. Vaierbuntene som lå på påstikkingslensa hadde antakelig sist vært brukt under slike forhold, og skulle etter hvert transporteres tilbake til Fetsund for gjenbruk. Tømmerrenna ble bygd av selskapet som i perioden 1917-1924 fikk reist Mørkfoss-Solbergfoss kraftstasjon. Den var om lag 700 meter lang, hvorav de 400 øverste gikk i fjelltunnel med et fall på 1:60 og hvor strømhastigheten i vannet på rennebotnen skulle være 6-7 meter i sekundet. Lengre nede gikk tømmerrenna i friluft, og på den aller nederste strekningen (120 meter) var fallet 1:10. Der ble strømhastigheten kalkulert til 10 meter i sekundet. Vannet var en viktig ressurs for kraftselskapet som produserte elektrisk energi ved Solbergfossen. Fløterne hadde derfor ikke lov å bruke mer enn 15 kubikkmeter vann per sekund i tømmerrenna. Den kunne ta 12 000 tømmerstokker i timen om den ble matet effektivt. Se ellers fanen «opplysninger».

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Øs

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Østfold (Nedre Glomma). Fotografiet er tatt fra en av lensearmene, ei stivlense med gangbane av bord. Her ser vi fire menn i arbeid, tre på den gangbanen fotografen sto på og en på motstående side. Den nærmeste mannen var i ferd med å bunte en vaier, de tre andre sto med langskaftete fløterhaker og forsøkte å styre stokker stømdraget førte mot den cirka 700 meter lange tømmerrenna riktig inn i denne passasjen. Poenget med denne renna var å få fløtingsvirket uskadd forbi kraftverksdammen med minst mulig vannforbruk. Vannføringa i renna ble regulert i takt med tilsiget av vann til dammen, via en inntaksskuff. Dette var en klaff nede i vannet, som kunne heves og senkes fra et maskinhus på en diger betongportal som var bygd over innløpet til renna. På dette fotografiet ser vi ikke maskinhuset, men de støpte vertikale pilarene i portalen. Denne renna ble bygd av selskapet som i perioden 1917-1924 fikk reist Mørkfoss-Solbergfoss kraftstasjon. Den var om lag 700 meter lang, hvorav de 400 øverste gikk i fjelltunnel med et fall på 1:60 og hvor strømhastigheten i vannet på rennebotnen skulle være 6-7 meter i sekundet. Lengre nede gikk tømmerrenna i friluft, og på den aller nederste strekningen (120 meter) var fallet 1:10. Der ble strømhastigheten kalkulert til 10 meter i sekundet. Vannet var en viktig ressurs for kraftselskapet som produserte elektrisk energi ved Solbergfossen. Fløterne hadde derfor ikke lov å bruke mer enn 15 kubikkmeter i sekundet i tømmerrenna. Den kunne ta 12 000 tømmerstokker i timen om den ble matet effektivt. Se ellers fanen «opplysninger».

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Øs

Fra påstikkingslensa ved kraftverksdammen i Solbergfoss i Østfold (Nedre Glomma). Fotografiet er tatt fra en av lensearmene, ei stivlense med gangbane av bord. Her ser vi tre menn i arbeid, to som sto på den samme gangbanen som fotografen med langskaftete fløterhaker. Tredjemann sto med en vaierkveil i handa på tømmeret som fløt innover mot tømmerrenna, der fløtingsvirket skulle passere kraftverket uskadd med minst mulig forbruk av vann. Tømmeret fra bygdene langs den øvre delen av Glommavassdraget ble «moset» ved Fetsund lenser i nordenden av innsjøen Øyeren. Mosene ble samlet i digre slep som ble trukket sørover innsjøen til Sleppetangen i Spydeberg, der Nedre Glommas renner ut av Øyeren. Her ble slepene ankret opp, og som oftest ble all vaier, både den som holdt slepene sammen i lengde- og bredderetning og «grimene» rundt de enkelte mosene løsnet og buntet, slik at de kunne buntes og sendes tilbake til Fetsund for gjenbruk i nye slep. På denne måten ble tømmeret vanligvis sluppet løst (frittflytende enkeltstokker) som fikk drive med strømmen nedover. Når det blåste vestavind innebar imidlertid oppløsning av mosene ved Sleppetangen en fare for at enkeltstokker drev tilbake mot innsjøen, der det ville bli en arbeidskrevende prosess å sanke dem sammen og få dem tilbake til elveløpet. Under slike værforhold valgte man derfor ofte å la mosene gå hele fra Sleppetangen og Mørkfoss øverst i elveløpet ned mot Solbergfoss. Der måtte «grimene» tas av mosene, for det var ikke plass til hele moser i tømmerrenna forbi kraftverksdammen, verken her eller ved de nedenforliggende kraftverkene Kykkelsrud og Vamma. Dette ser ut til å ha være moset tømmer der «grima» er løsnet like framfor innløpet i renna. Denne renna ble bygd av selskapet som i perioden 1917-1924 fikk reist Mørkfoss-Solbergfoss kraftstasjon. Den var om lag 700 meter lang, hvorav de 400 øverste gikk i fjelltunnel med et fall på 1:60 og hvor strømhastigheten i vannet på rennebotnen skulle være 6-7 meter i sekundet. Lengre nede gikk tømmerrenna i friluft, og på den aller nederste strekningen (120 meter) var fallet 1:10. Der ble strømhastigheten kalkulert til 10 meter i sekundet. Vannet var en viktig ressurs for kraftselskapet som produserte elektrisk energi ved Solbergfossen. Fløterne hadde derfor ikke lov å bruke mer enn 15 kubikkmeter i sekundet i tømmerrenna. Den kunne ta 12 000 tømmerstokker i timen om den ble matet effektivt. Se ellers fanen «opplysninger».

Flyfotografi som viser utløpet av tømmerrenna ved Solbergfos

Flyfotografi som viser utløpet av tømmerrenna ved Solbergfossen i Nedre Glomma. Her er elveløpet kommunegrense, og fotografiet er tatt fra en posisjon over elvebredden på Askim-sida mot Spydeberg-sida, der renna kom ut fra et berglendt, delvis skogbevokst terreng skrått inn i elveløpet i medstrøms retning. Her var det rikelig med vann og strøm, noe som må ha redusert faren for at tømmeret fra renna skulle vase seg sammen i hauger som ble liggende som stengsler i eleveløpet like nedenfor rennemunningen. Tømmerrenna ved Solbergfossen hadde sitt innløp fra ei lense som lå på kraftverksdammen og ledet tømmeret mot den øvre enden av renna. Vanligvis kom tømmeret løstflytende dit fra Sleppetangen ved Nedre Glommas utløp fra innsjøen Øyeren, men i kraftig vestavind hendte det at «soppene» eller «mosene» (tømmerbunter som var buksert langsetter sjøen av en slepebåt) fikk flyte hele ned til Solbergfossdammen. Før påmating på tømmerrenna måtte imidlertid alle «grimer» (vaierbind) av, for renna hadde ikke kapasitet til å ta buntet tømmer. Den var om lag 700 meter lang, hvorav de øverste 400 meterne gikk i en tunnel som var sprengt inn i berget på den nordvestre sida av kraftverksdammen. Ved effektiv mating skulle det være mulig å ekspedere 12 000 stokker gjennom denne renna i løpet av en time. Den var i bruk fra 1924 til Glomma-fløtinga opphørte i 1985. Dette fotografiet ble tatt den siste driftssesongen.

Tur til Haldenvassdraget 29. -30. august 1962. Tømmerrenne.

Tur til Haldenvassdraget 29. -30. august 1962. Tømmerrenne. Tistedalen.

Tur til Haldenvassdraget 29. -30/8 1962. Tømmerrenne av stål

Tur til Haldenvassdraget 29. -30/8 1962. Tømmerrenne av stålplater, fritt opplagt på underlag av impregnerte materialer.

Tur til Haldenvassdraget 29. -30/8 1962. Tømmerrenne av stål

Tur til Haldenvassdraget 29. -30/8 1962. Tømmerrenne av stålplater, fritt opplagt på underlag av impregnerte materialer.

Den nederste delen av tømmerrenna ved Ganerød i tidligere Id

Den nederste delen av tømmerrenna ved Ganerød i tidligere Idd herred, nåværende Halden kommune, i Østfold. Renna gjorde den nederste, bratte delen av Ganerødelva (Ertåa) fløtbar ned til det stedet der Brekkeelva rant ut i Femsjøen. Dette er ei såkalt våtrenne, der tømmeret skulle gå i en strøm av vann. Renna kvilte på langsgående stokker, stedvis med tømmerbukker og tømmerkar som understøttelse. På tvers av disse, med anslagsvis en meters mellomrom, lå det såkalte «klemkabber» på tvers. Oppå disse igjen var det, på begge sider av klemkabbenes midtpunkt, reist utoverskrånende «klembein», avstivet med kortere kabber fra klemkabbenes ytterender. På denne måten hadde man lagd et rammeverk for ei bordrenne med trapesformet tverrsnitt. Rennas fall flatet ut noe de siste meterne før den nådde det nedenforliggende vannspeilet. Til høyre for renna ser vi noen tørrmurte steinmurer. Dette er fundamentene etter ei gammel vanndrevet sag som lå ved Ganerød. Fotografiet ble tatt i 1982, den siste sesongen det foregikk tømmerfløting i Haldenvassdraget. Sagbruket var på dette tidspunktet for lengst nedråtnet og også bruken av denne tømmerrenna hadde opphørt. Bygningsfundamentene og renna ble følgelig fotografert som kulturminner i fløtingsvassdraget. En liten historikk om tømmerfløting og kanaliseringsarbeid i Haldenvassdraget finnes under fanen «Opplysninger».

Fra inntaket til tømmerrenna som skulle ta fløtingstømmeret

Fra inntaket til tømmerrenna som skulle ta fløtingstømmeret forbi kraftverksdammen ved Kykkelsrud-kraftverket i Nedre Glomma. Dette er den renna som ble bygd i perioden 1939-1941, etter at fløterne som arbeidet for Fredrikstad Tømmerdirektion hadde slitt med den opprinnelige tømmerpassasjen, som fungerte dårllig, siden 1903. Den øvre delen av tømmerrenna er sprengt i tunnel i fjellet. Tunnelen er betongforblendet. Ei stivlense med gangbru på oversida ledet tømmeret mot denne passasjen. Ved renneåpningen var det en såkalt «inntaksskuff», ei diger trakt av stålplater. Denne delen av konstruksjonen kunne heves og senkes, slik at vannføringa i tømmerrenna kunne justeres. På bergknausen til høyre for renneinntaket sto det en liten bygning, antakelig ei spise- og kvilebakke for fløterne som hadde ansvar for «påstikkinga» (innmatinga av tømmer). Da dette fotografiet ble tatt sto ei gruppe menn, antakelig fløtingsfunksjonærer på befaring, på en støpt plattform framfor brakka og kikket oppover mot inntakslensa.

Fløtingstømmer i lensa som skulle lede det mot tømmerrenna v

Fløtingstømmer i lensa som skulle lede det mot tømmerrenna ved kraftverket Kykkelsrud i Askim i Østfold sommeren 1983. Bildet er tatt fra ei bru, med rekkverket i forgrunnen, og med kameraet i motstrøms retning. På vannspeilet ser vi maskinbarket slipvirke (papirråstoff), som ved hjelp av ei buet stivlense ledes mot den vestre elvebredden, der det (bak fotografen) var innsprengt en tunnel i fjellet der fløtingsvirket kunne passere kraftstasjonen uten å ta skade av det. Renna var betongstøpt. Den trengte mellom 10 og 25 kubikkmeter med vann i sekundet når tømmeret skulle ekspederes – jo mer tømmer det var i det området vi ser her, jo mer vann var det behov for. På det meste skal det ha gått 12 000 tømmerstokker gjennom renna i timen. Lyktestolpene på stivlensa vitner om at fløtinga her – i Nedre Glomma – kunne vare langt utover høsten, da korte dagslysperioder måtte forlenges ved hjelp av elektrisk lys.

Fra Vammasjøen, kraftverksdammen som oppsto etter at man i 1

Fra Vammasjøen, kraftverksdammen som oppsto etter at man i 1907 startet arbeidet med å reise et kraftverk ved Vammafossen i Nedre Glomma, der elva var kommunegrense mellom Askim og Skiptvet. Fotografiet er antakelig tatt fra Vamma bru, som krysser vassdraget 2-300 meter ovenfor kraftstasjonen. Bildet er tatt i motstrøms retning, altså med kameraet vendt nordvestover. Vi ser hvordan løstømmeret kom flytende på vannspeilet, og hvordan man hadde lagt ei lense, et flytende stengsel av sammenlenkete tømmerstokker, med henblikk på å lede tømmeret mot fløtingskanalen, som var sprengt inn i fjellet på sørsida av kraftverksdammen - jfr. fanen «Opplysninger».

Tømmerrenna som skulle føre fløtingsvirket forbi kraftverksd

Tømmerrenna som skulle føre fløtingsvirket forbi kraftverksdammen ved Vamma i Spydeberg i Østfold. Fotografiet er fra den øvre delen av renna, som var sprengt ned i fjellet. Her skimter vi en del tømmerstokker i det kvitskummende vannet. Øverst, ved innløpet til renna, skimter vi ei bru. Denne renna ble bygd i perioden 1925-27, etter en langvarig konflikt mellom Vamma Fossekompagni og Fredrikstad Tømmerdirktion om ei de fløtingstekniske problemene knyttet til den første tømmerrenna som ble bygd forbi Vamma-kraftverket. Dette fotografiet ble tatt i 1985, som var den siste sesongen det ble fløtet tømmer i Glomma,

Flyfotografi, att over kraftverksdammen ved Solbergfoss i Ne

Flyfotografi, att over kraftverksdammen ved Solbergfoss i Nedre Glomma, der elveløpet også var grenselinje mellom Askim og Spydeberg kommuner. Dette fotografiet er tatt fra en posisjon over Askim-sida av elva mot lensa som ledet fløtingstømmer inn mot renna som skulle ta det videre forbi kraftverksdammen på Spydeberg-sida. Dette var ei kraftig «stivlense» som var lagt som ei trakt mot den øvre enden av tømmerrenna. På lensearmende var det gangbaner der fløterne kunne bevege seg med hakene sine. Hit kom tømmeret vanligvis løstflytende fra Sleppetangen cirka 5 kilometer høyere oppe, ved elvas opprinnelige utløp fra innsjøen Øyeren, der slepebåtene som hadde buksert «soppet» eller «moset» (fløteruttrykk for buntet tømmer) fra Fetsund lenser gjorde vendereis. Når det blåste fra vest ble ikke «grimene» (vaierbindslene) løsnet fra soppene eller mosene ved Sleppetangen, for det kunne ha ført til at vinden drev tilbake mot vannspeilet på innsjøen, der det kunne bli arbeidskrevende å samle dem igjen. Under slike vindforhold fikk tømmeret flyte sammenbundet ned mot Solbergfossdammen, noe som later til å ha skjedd den dagen dette fotografiet. Lekteren som lå fortøyd inntil lense ble brukt til oppsamling av grimer, som skulle returneres til lenseanlegget. Framfor den øvre enden av tømmerrenna ser vi et langt, smalt hus som kvilte på to kraftige betongsøyler. Her var spillene som ble brukt til å heve- eller senke «inntaksskuffen», en stålterskel under vannspeilet, som ble brukt til å regulere vannføringa i renna. Glomma fellesfløtingsforening hadde anledning til å disponere 15 kubikkmeter med vann i sekundet. Renna var 700 meter lang og der øverste 400 meterne gikk gjennom en tunnel som var innsprengt i berget ved den nordvestre elvebredden. I de travleste periodene var det 15 menn, fordelt på tre skift, som hadde lense og renneanlegget som arbeidsplass.

Fra lensa som skulle lede tømmeret mot inntaket til tømmerre

Fra lensa som skulle lede tømmeret mot inntaket til tømmerrenna forbi Solbergfossen i Negdre Glomma. Dette var et traktformet, flytende stengsel som skulle lede løstflytende stokker som kom flytende fra innsjøen Øyeren, om lag fem kilometer høyere oppe. Poenget var å skjerme inntaksbassenget til kraftstasjonen, som lå på Askim-sida av vassdraget, og overløpet sentralt på dammen, og i stedet få stokkene til å bevege seg mot renna som var bygd på Spydeberg-sida av elevløpet. Dette var ei såkalt «stivlense», konstruert slik at det ikke skulle oppstå utposninger på lensa når den inneholdt mye tømmer. Flåtegangene (en av dem ses til høyre i dette fotografiet) var arbeidsplattformene til tømmerfløterne, som ved hjelp av langskaftete haker forsøkte å få stokkene til å flyte mot renneinntaket. Da dette bildet ble tatt arbeidet to av karene (Gunnar Østern og Helge Sandberg) ute på det flytende tømeret. «Påstikkinga» begynte litt utpå våren og pågikk til seint på høsten, og anlegget kunne være bemannet døgnet rundt. Derfor var det viktig at den indre delen av lenseanlegget hadde god elektrisk belysning. Rekka av lyktestolper på yttersida av flåtegangene viser hvordan dette var løst. Det var viktig at tømmerrenna ikke brukte for mye av det oppsamlede vannet som ellers skulle drive turbinene i kraftstasjonen. Med beskjedent vanninnsig i renna ble det heller ikke noe kraftig strømdrag i det innlensete området. Derfor var det installert en strømdanner, en kraftig, elektrisk drevet propell, under vannskorpa i den øvre delen av lenseområdet.

Tømmerfløteren Gunnar Østern fra Spydeberg i arbeid på innta

Tømmerfløteren Gunnar Østern fra Spydeberg i arbeid på inntakslensa til tømmerrenna som skulle føre fløtingsvirket i Nedre Glomma forbi kraftverket ved Solbergfossen. Fotografiet ble tatt i 1985, som var den siste fløtingssesongen i dette vassdraget. På dette tidspunktet ble det bare fløtet slipvirke som skulle til Borregaard fabrikker i Sarpsborg. Tømmer fra bygdene som lå langs Øvre Glomma ble fløtet løst ned til Fetsund lenser, der det ble buntet («soppet» sa fløterne på Fetsund) og buksert over innsjøen Øyeren ved hjelp av en kraftig slepebåt. Ved innløpet til Nedre Glomma (Sleppetangen) ble «grimene» (vaierbindene) rundt «soppene» vanligvis løsnet igjen, for videre i nå skulle tømmeret passere flere kraftstasjoner gjennom tømmerrenner der det ikke var plass til buntet tømmer. Den øverste av disse lå ved Solbergfoss, cirka 5 kilometer nedenfor Øyerens utløp, der dette fotografiet er tatt. Ved Solbergfossen skulle tømmeret over i ei cirka 700 meter lang trerenne, som dels gikk i en tunnel som var innsprengt i berget på den nordvestre sida av kraftverket, og som førte fløtingsvirket ut i elveløpet igjen lengre nede. Tilsiget av tømmer i inntakslensa til den nevnte tømmerrenna var ujevnt, og derfor hadde Glomma fellesfløtingsforening skiftbemanning, som skulle sørge for kontinuerlig innmating på dette stedet. Her ser det likevel ut til å ha hopet seg opp mye tømmer. Fløteren Gunnar Østern bendte på stokkene med den langskaftete fløterhaken sin, antakelig for å få dem til å ligge i den retningen renneløpet hadde. Han var arbeidskledd med dongeribukse og dongerijakke over en islender (ullgenser). Hodeplagget var ei skyggelue, og på beina hadde Østern joggesko. Til høyre i bakgrunnen ser vi en av varpebåtene som ble brukt ved dette anlegget.

En av fløterne som arbeidet ved inntakslensa til tømmerrenna

En av fløterne som arbeidet ved inntakslensa til tømmerrenna ved Solbergfoss i Nedre Glomma, fotografert i arbeid sommeren 1985, som var den siste sesongen med fløting i dette vassdraget. På kraftverksdammen ved denne fossen lå det ei såkalt «stivlense» - et traktformet, flytende stengsel som skulle lede tømmeret inn mot den nevnte renna. Fløteren sto på ei av gangbanene som var lagt oppå lensa med en langskaftet fløterhake som han brukte til å bevege stokkene, slik at de gikk riktig inn på den forholdsvis smale renna. Mannen var kledd i dongeribukse og hadde en genser med ei lys, rutet skjorte under på overkroppen.