103 results in DigitaltMuseum:

Fra forsøk med strømdannerapparat i dammen ved Kykkelsrud kr

Fra forsøk med strømdannerapparat i dammen ved Kykkelsrud kraftstasjon i 1942. Da dette fotografiet ble tatt sto en mann, ingeniør Mohn, på flåten apparatet var montert på. Vannet mellom pontongene var kvitskummende og tydelig i bevegelse. Det som satte vannet i bevegelse var sannsynligvis en diger, roterende propell som befant seg i vannet, og som antakelig ble drevet av en motor som befant seg i det nevnte huset, via kjeder. Flåten ble holdt i posisjon ved hjelp av vaiere, som formodentlig var forankret i fastpunkter på land. Poenget var at propellen skulle skape en ønsket bevegelse i vannet. Her ved Kykkelsrud, hvor det var en kraftstasjon, dreide det seg antakelig om å skape strømninger som skulle bevege fløtingsvirket mot den tømmerrenna som skulle ta stokkene forbi kraftverksdammen. Det dreide seg med andre ord om et tiltak som skulle øke ekspedisjonshastigheten ved tømmerrenna uten å øke forbruket av vann, noe som jo ville ha gått på bekostning av kraftproduksjonen. Vi vet foreløpig lite om akkurat dette forsøket, men etter krigen markedsførte Olsen & Thorsen mek. verksted, ofte kortkortet til «OTHO», slike strømdannere med motorer som kunne yte fra 10 til 60 hestekrefter. Firmaet hevdet at disse maskinene kunne generere strøm så langt som 60 til 80 meter fra det stedet hvor den roterende propellen ble montert. Fløtingsfunksjonærene erfarte nok at vikrkningen ikke var fullt så vidtrekkende som produsenten forespeilte dem. Olsen & Thorsen mek. verksted markedsførte det samme produktet overfor virksomheter som hadde behov for mudring. Dette er en montasje av tre bilder - hentet fra et av Glomma fellesfløtingsforenings album, der man, i mangel av vidvinkelobjektiv, hadde forsøkt å montere tre fotografier, tatt med korte intervaller, ved sida av hverandre.

Fra forsøk med strømdannerapparat i dammen ved Kykkelsrud kr

Fra forsøk med strømdannerapparat i dammen ved Kykkelsrud kraftstasjon i 1942. Da dette fotografiet ble tatt sto to menn, Kristoffer Mørch og W. Olsen, i samtale ved rekkverket i enden av flåten. Vannet mellom pontongene var kvitskummende og tydelig i bevegelse. Det som satte vannet i bevegelse var sannsynligvis en diger, roterende propell som befant seg i vannet, og som antakelig ble drevet av en motor som befant seg i det nevnte huset, via kjeder. Flåten ble holdt i posisjon ved hjelp av vaiere, som formodentlig var forankret i fastpunkter på land. Poenget var at propellen skulle skape en ønsket bevegelse i vannet. Her ved Kykkelsrud, hvor det var en kraftstasjon, dreide det seg antakelig om å skape strømninger som skulle bevege fløtingsvirket mot den tømmerrenna som skulle ta stokkene forbi kraftverksdammen. Det dreide seg med andre ord om et tiltak som skulle øke ekspedisjonshastigheten ved tømmerrenna uten å øke forbruket av vann, noe som jo ville ha gått på bekostning av kraftproduksjonen. Vi vet foreløpig lite om akkurat dette forsøket, men etter krigen markedsførte Olsen & Thorsen mek. verksted, ofte kortkortet til «OTHO», slike strømdannere med motorer som kunne yte fra 10 til 60 hestekrefter. Firmaet hevdet at disse maskinene kunne generere strøm så langt som 60 til 80 meter fra det stedet hvor den roterende propellen ble montert. Fløtingsfunksjonærene erfarte nok at vikrkningen ikke var fullt så vidtrekkende som produsenten forespeilte dem. Olsen & Thorsen mek. verksted markedsførte det samme produktet overfor virksomheter som hadde behov for mudring.

Fra forsøk med strømdannerapparat i dammen ved Kykkelsrud kr

Fra forsøk med strømdannerapparat i dammen ved Kykkelsrud kraftstasjon i 1942. Fotografiet viser fem menn, hvorav en satt med ryggen mot fotografen og var delvis skjult, avbildet ved et lite hus som sto på pongtonger. Vannet mellom pontongene var kvitskummende og tydelig i bevegelse. Det som satte vannet i bevegelse var sannsynligvis en diger, roterende propell som befant seg i vannet, og som antakelig ble drevet av en motor som befant seg i det nevnte huset, via kjeder. Flåten ble holdt i posisjon ved hjelp av vaiere, som formodentlig var forankret i fastpunkter på land. Poenget var at propellen skulle skape en ønsket bevegelse i vannet. Her ved Kykkelsrud, hvor det var en kraftstasjon, dreide det seg antakelig om å skape strømninger som skulle bevege fløtingsvirket mot den tømmerrenna som skulle ta stokkene forbi kraftverksdammen. Det dreide seg med andre ord om et tiltak som skulle øke ekspedisjonshastigheten ved tømmerrenna uten å øke forbruket av vann, noe som jo ville ha gått på bekostning av kraftproduksjonen. Vi vet foreløpig lite om akkurat dette forsøket, men etter krigen markedsførte Olsen & Thorsen mek. verksted, ofte kortkortet til «OTHO», slike strømdannere med motorer som kunne yte fra 10 til 60 hestekrefter. Firmaet hevdet at disse maskinene kunne generere strøm så langt som 60 til 80 meter fra det stedet hvor den roterende propellen ble montert. Fløtingsfunksjonærene erfarte nok at vikrkningen ikke var fullt så vidtrekkende som produsenten forespeilte dem. Olsen & Thorsen mek. verksted markedsførte det samme produktet overfor virksomheter som hadde behov for mudring. Mennene på bildet skal være (fra venstre): W. Olsen, ukjent, Mohn.

«Glennetangen. Sortering av tømmeret.»

«Glennetangen. Sortering av tømmeret.»

«Glennetangen. Sorteringsanlegget»

«Glennetangen. Sorteringsanlegget»

Detalj fra skrenserettingsmaskin av en ny type som ble monte

Detalj fra skrenserettingsmaskin av en ny type som ble montert ved lensene på Glennetangen i 1962-63. Noe høyere oppe i motstrøms retning (bak fotografen) var det en serie roterende piggvalser som tømmeret skulle under. Hver valse hadde sin egen motor. Her ble tømmeret drevet i suksessivt i økende hastighet fram mot ei «bru» – det skråplanet vi ser sentralt i dette fotografiet. Derfra ble virket kastet ned i en kum. Like ovenfor kummen var det et retterhjul på tvers av strømretningen som bidro til at stokkene kom rett og fint inn i «renna», kanalen som ledet ned mot «mosemaskinene» som skulle bunte tømmeret med sikte på buksering i retning Sarpsborg. Ved rettemaskinen var det også et elektrisk drevet vannhjul som forsterket strømmen, og dermed bidro til at prosessen gikk noenlunde raskt. Dette fotografiet er tydeligvis tatt under en befaring på nyanlegget. Hovedpoenget med det nye materiellet var for øvrig å redusere bemanninga. På denne delen av lensa (som ble kalt «Søkke’») hadde det tidligere stått 16 menn med fløterhaker og rettet «skrens». Glennetangen lenser skal ifølge veteraner fra anlegget ha fått to slike skrenserettingsmaskiner i 1963, men en av dem ble cirka fem år seinere flyttet til Fetsund lenser. De roterende valsene på rettemaskinen ble drevet av en serie elektromotorer. Strømforbruket ved Glennetangen lenser økte med cirka 60 prosent etter at rettemaskinene og vaiertrekk som dro tømmeret raskere ned mot mosemaskinene ble installert. De utgiftsøkningene dette innebar var imidlertid langt mindre enn de beløpene Glomma fellesfløtingsforening spare ved å kunne drive lenseanlegget med betydelig redusert bemanning.

Detalj fra skrensrettingsmaskin som ble montert ved lensene

Detalj fra skrensrettingsmaskin som ble montert ved lensene på Glennetangen i 1962-63. Noe høyere oppe i motstrøms retning (bak fotografen) var det en serie roterende piggvalser som tømmeret fra den ovenforliggene beholdningslensa skulle under. Hver valse hadde sin egen motor. Her ble tømmeret drevet i suksessivt økende hastighet fram mot ei «bru» – en konstruksjonen stokkene passerer på dette fotografiet. Derfra ble virket kastet ned i en kum. Like ovenfor kummen var det et retterhjul på tvers av strømretningen som bidro til at stokkene kom rett og fint inn i renna. Her var det også et elektrisk drevet vannhjul (til høyre på dette fotografiet) som forsterket strømmen, og dermed bidro til at prosessen gikk noenlunde raskt. I bakgrunnen ser vi et transformatortårn. Driften av lenseanlegget krevde store mengder strøm.

Fra påstikkingslensa ved innløpet til tømmerrenna som skulle

Fra påstikkingslensa ved innløpet til tømmerrenna som skulle ta fløtingsvirket forbi kraftverksdammen ved Solbergfoss i Østfold (nedre Glomma). Fotografiet er tatt fra en av lensearmene, ei stivlense med gangbane av bord. På den innlensete delen av vannflata ligger det «moser» med slipvirke, tømmerbunter som holdes i hop av ei «grime», et vaierbind. Tømmeret ble «moset» ved Fetsund lenser i nordenden av innsjøen Øyeren. Mosene ble samlet i digre slep som ble trukket sørover innsjøen til Sleppetangen i Spydeberg, der Glommas renner ut av Øyeren. Her ble slepene ankret opp, og som oftest ble all vaier, både den som holdt slepene sammen i lengde- og bredderetning og «grimene» rundt de enkelte mosene løsnet og buntet, slik at de kunne buntes og sendes tilbake til Fetsund for gjenbruk i nye slep. På denne måten ble tømmeret vanligvis sluppet løst (frittflytende enkeltstokker) som fikk drive med strømmen nedover. Når det blåste vestavind innebar imidlertid oppløsning av mosene ved Sleppetangen en fare for at enkeltstokker drev tilbake mot innsjøen, der det ville bli en arbeidskrevende prosess å sanke dem sammen og få dem tilbake til elveløpet. Under slike værforhold valgte man derfor ofte å la mosene gå hele fra Sleppetangen og Mørkfoss øverst i elveløpet ned mot Solbergfoss. Der måtte «grimene» tas av mosene, for det var ikke plass til hele moser i tømmerrenne forbi kraftverksdammen, verken her eller ved de nedenforliggende kraftverkene Kykkelsrud og Vamma. Da dette bildet ble tatt sto fløteren Helge Sandberg fra Spydeberg på mosene, antakelig for å løsne grimene, mens arbeidskameraten Gunnar Østern med sin langskaftete fløterhake forsøkte å få stokkene til å flyte inn mot renna. Tømmerrenna ved Solbergfoss var cirka 700 meter lang. De øverste 400 meterne gikk gjennom en tunnel som var drevet gjennom berget på den nordvestre sida av kraftverksdammen. Lengre nede gikk renna cirka 300 meter i åpent lende før den endte tilbake i elveløpet. Gjennom tømmerrenna ved Solbergfoss kunne det ekspederes opptil 12 000 tømmerstokker i timen dersom innmatinga ble effektivt utført. Vannet var verdifullt for kraftverket, og fløterne hadde ikke lov til å slippe mer en 15 kubikkmeter per sekund på renna. Vanntilførselen ble regulert via en «inntaksskuff», en hev- og senkbar stålterskel som befant seg under vannspeilet. Posisjonen til denne konstruksjonen kunne justeres etter vekslende vannstand i kraftverksdammen via et kjettingspill fra huset som sto på de kraftige betongsøylene ved innløpet til tømmerrenna.

En av fløterne ved Glennetangen lense i Nedre Glomma, fotogr

En av fløterne ved Glennetangen lense i Nedre Glomma, fotografert ved rettemaskinen, som ble installert ved dette anlegget tidlig i 1960-åra. Retteanlegget var konstruert som ei oppoverbuet bru med roterende piggvalser som først løftet tømmeret opp og deretter førte stokkene noenlunde parallelt ned i kanalen, der strømmen i vannet, der overflatestrømmen i elva førte dem langsomt gjennom sorteringsanlegget. De bevegelige komponentene i sorteringsmaskinen ble drevet av en serie elektromotorer som kunne startes og stanses ved hjelp av bryterpaneler som var montert på stativer med pulttak på gangbanen ved sida av rettemaskinen.

Detalj fra skrenserettingsmaskin av en ny type som ble monte

Detalj fra skrenserettingsmaskin av en ny type som ble montert ved lensene på Glennetangen i 1962-63. Noe høyere oppe i motstrøms retning (bak fotografen) var det en serie roterende piggvalser som tømmeret skulle under. Hver valse hadde sin egen motor. Her ble tømmeret drevet i suksessivt i økende hastighet fram mot ei «bru» – det skråplanet vi ser på dette fotografiet. Derfra ble virket kastet ned i en kum. Like ovenfor kummen var det et retterhjul på tvers av strømretningen som bidro til at stokkene kom rett og fint inn i renna. Her var det også et elektrisk drevet vannhjul som forsterket strømmen, og dermed bidro til at prosessen gikk noenlunde raskt. Dette fotografiet er tydeligvis tatt under en befaring på nyanlegget. Hovedpoenget med det nye materiellet var for øvrig å redusere bemanninga. På denne delen av lensa (som ble kalt «Søkke’») hadde det tidligere stått 16 menn med fløterhaker og rettet «skrens». Glennetangen lenser skal ifølge veteraner fra anlegget ha fått to slike skrenserettingsmaskiner i 1963, men en av dem ble cirka fem år seinere flyttet til Fetsund lenser. I bakgrunnen på dette fotografiet skimter vi en stolpekonstruksjon som bærer en transformator som var viktig for strømforsyninga til anlegget. Strømforbruket ved Glennetangen lenser økte med cirka 60 prosent etter at rettemaskinene og vaiertrekk som dro tømmeret raskere ned mot mosemaskinene ble installert. De utgiftsøkningene dette innebar var imidlertid langt mindre enn de beløpene Glomma fellesfløtingsforening spare ved å kunne drive lenseanlegget med betydelig redusert bemanning.

Detalj fra skrenserettingsmaskin av en ny type som ble monte

Detalj fra skrenserettingsmaskin av en ny type som ble montert ved lensene på Glennetangen i 1962-63. Noe høyere oppe i motstrøms retning (bak fotografen) var det en serie roterende piggvalser som tømmeret skulle under. Hver valse hadde sin egen motor. Her ble tømmeret drevet i suksessivt i økende hastighet fram mot ei «bru» – det skråplanet vi ser på dette fotografiet. Derfra ble virket kastet ned i en kum. Like ovenfor kummen var det et retterhjul på tvers av strømretningen som bidro til at stokkene kom rett og fint inn i «renna», den kanalen som ledet tømmeret ned mot «mosemaskinen», hvor det ble buntet med sikte på videre buksering mot Sarpsborg. Øverst i renna ble det installert en elektrisk drevet strømdanner som bidro til at stokkene fløt raskt ned mot mosemaskinen. I perioden 1863-65 ble strømdannerne supplert med vaiertrekk som økte framdriften og ekspedisjonshastighetem ytterligere. Hovedpoenget med det nye materiellet var for øvrig å redusere bemanninga. På denne delen av lensa (som ble kalt «Søkke’») hadde det tidligere stått 16 menn med fløterhaker og rettet «skrens». Glennetangen lenser skal ifølge veteraner fra anlegget ha fått to slike skrenserettingsmaskiner i 1963, men en av dem ble cirka fem år seinere flyttet til Fetsund lenser. I bakgrunnen på dette fotografiet skimter vi en stolpekonstruksjon som bærer en transformator som var viktig for strømforsyninga til anlegget. Strømforbruket ved Glennetangen lenser økte med cirka 60 prosent etter at rettemaskinene og vaiertrekk som dro tømmeret raskere ned mot mosemaskinene ble installert. De utgiftsøkningene dette innebar var imidlertid langt mindre enn de beløpene Glomma fellesfløtingsforening spare ved å kunne drive lenseanlegget med betydelig redusert bemanning.

Arbeid i en av mosemaskinene ved Glennetangen lense i nedre

Arbeid i en av mosemaskinene ved Glennetangen lense i nedre Glomma sommeren 1985. Fotografiet er tatt mot den faststående «brøkkerbrua» ytterst i anlegget, der en «mose» (tømmerbunt) ble sluppet ut av «mosekammeret». I forkant av det som skjedde her var tømmeret ledet parallelt gjennnom i lang, rett «renne» mot det nevnte mosekammeret. Der ble en høvelig tømmermengde komprimert - «moset» - ved å kjøre den bevegelige «kjørebrua» i overenden av mosekammeret mot brøkkerbrua. Kjørebrua gikk på skinner på flåtegangene som dannet «renna», hvor tømmeret kom sigende mot mosemaskinen med strømdraget i elva og med litt framdrift fra et vaiertrekk som gikk i rennas lengderetning. Kjørebrua ble drevet fram og tilbake ved hjelp av en motorisert vinsj, som ble operert fra motor- og styrhuset som vi på dette bildet ser over og bak brøkkerbrua. Ved hjelp av dette utstyret presset maskinføreren tømmeret mot brøkkerbrua, slik at det ble til en forholdsvis kompakt bunt. Så kuttet han strømmen på vinsjen og slo inn bremsen, slik at karene ute på mosemaskinen kunne feste to «grimer» - vaierbind med en kjettingstump i den ene enden og «kaus», et beslag med festespalte for kjettinglekkene i den andre. Hver «mose» (tømmerbunt) ved Glennetangen lense fikk to slike bind, før den var klar for videre sleping nedover vassdraget. Det var fire arbeidere som samarbeidet om driften ved hver mosemaskin: En satt i styrhuset og betjente vinsjen og bremsen, mens han fulgte prosessen gjennom store vindusruter. To karer la grimer på mosene, mens en fjerdemann sto på brøkkerbrua (til høyre i dette bildet), klar til å løfte stengene etter at grimene var på plass, slik at maskinføreren kunne gi mosen et siste dytt med kjørebrua. Dermed skled den ut av anlegget (slik vi ser et på fotografiet) og ble tatt hånd om av karer som arbeidet nedenfor med å binde mosene sammen til slep, som ble trukket videre i Glommas østre eller vestre løp ved hjelp av slepebåter. Dette fotografiet er tatt i sistnevnte fase av mosingsprosessen. De siste åra det ble fløtet i Glomma var det bare Borregaard som hadde tømmer i vassdraget, og dermed var det bare det østre løpet, ned mot opptaksplassen Oppsund som ble brukt. Glomma fellesfløtingsforening brukte fortsatt to mosemaskiner på Glennetangen. Dette fotografiet er tatt i den såkalte «A-maskinen», «B-maskinen» med tilsvarende konstruksjoner og bemanning, skimtes i bakgrunnen. I tillegg til de nevnte fire karene som sørget for at tømmeret ble «moset» (buntet), arbeidet det også en teller på hver maskin. Han befant seg ved «tellerbrua», ovenfor kjørebrua, der han telte og bokførte virket som skulle moses.

Fra lenseanlegget mellom Glennetangen i Varteig og Furuholme

Fra lenseanlegget mellom Glennetangen i Varteig og Furuholmen i Skiptvet, der løstømmer som kom flytende på Glomma ble samlet, sortert og «moset» (buntet) med sikte på videre buksering, enten i det østre elveløpet mot treforedlingsbedriften Borregaards tømmerterminal ved Oppsund i Sarpsborg eller gjennom Mingevannet, Isnesfjorden og tømmertunnelen mot Eidet i Tune i det vestre elveløpet. Da dette fotografiet ble tatt var det bare Borregaard som fortsatt kjøpte fløtingsvirke langs Glommavassdraget, så sorteringa var det ikke lenger behov for. Alt tømmeret ble moset og slept nedover det østre løpet. Dette fotografiet er tatt fra ei av «kloppene» (bruene) over «renna», der den svake elvestrømmen førte tømmeret langsomt nedover mot ei av «mosesmaskinene» nederst i anlegget. Vaiertrekket langs rennas midtakse skulle bidra til jevn driftshasrighet. Fotografiet ble tatt i 1985, som var det siste året det ble fløtet tømmer i Glommavassdraget.

En tømmerfløter ved et overbygd bryterpanel for de elektrisk

En tømmerfløter ved et overbygd bryterpanel for de elektriske motorene som drev mange av komponentene ved lenseanlegget på Glennetangen i Nedre Glomma etter den moderniseringa som skjedde der i første halvdel av 1960-åra. Dette er sannsynligvis panelet for rettemaskinen, ei bru med piggvalser som løftet tømmerstokkene opp og kastet dem ned igjen i en bakenforliggende kum. Like ovenfor kummen var det et retterhjul på tvers av strømretningen som bidro til at stokkene kom rett og fint inn i «renna», den kanalen som ledet tømmeret ned mot «mosemaskinen», hvor det ble buntet med sikte på videre buksering mot Sarpsborg. Øverst i renna ble det installert en elektrisk drevet strømdanner som bidro til at stokkene fløt raskt ned mot mosemaskinen. I perioden 1863-65 ble strømdannerne supplert med vaiertrekk sdom økte framdriften og ekspedisjonshastighetem ytterligere. Hovedpoenget med det nye materiellet var for øvrig å redusere bemanninga. På denne delen av lensa (som ble kalt «Søkke’») hadde det tidligere stått 16 menn med fløterhaker og rettet «skrens». Glennetangen lenser skal ifølge veteraner fra anlegget ha fått to slike skrenserettingsmaskiner i 1963, men en av dem ble cirka fem år seinere flyttet til Fetsund lenser.

Fra et av de to skrensrettingsanleggene som ble installert v

Fra et av de to skrensrettingsanleggene som ble installert ved Glomma fellesfløtingsforenings lenseanlegg ved Glennetangen i Nedre Glomma, der elva var grense mellom Skiptvet og Varteig kommuner. Bildet er tatt fra ei av bruene som skulle føre tømmeret mot en skrenserettingsmaskin som ble montert ved lensene på Glennetangen i 1962-63. Tømmeret fløt langsomt inn mot disse maskinene fra beholdnings- eller inntakslensa øverst i anlegget (også kalt «Søkke’»). I den ene enden av rettemskinene var det en serie roterende piggvalser som tømmeret skulle under. Hver valse hadde sin egen motor. Her ble tømmeret drevet i suksessivt økende hastighet fram mot ei «bru» – det skråplanet vi ser på dette fotografiet. Derfra ble virket kastet ned i en kum. Like ovenfor kummen var det et retterhjul på tvers av strømretningen som bidro til at stokkene kom rett og parallelt inn i renna. Her var det også et elektrisk drevet vannhjul som forsterket strømmen, og dermed bidro til at tømmeret fløt raskt videre. Lensearbeideren på dette fotografiet sto antakelig ved et overekt bryterpanel som skulle gjøre et mulig å styre de mange motorene i skrensrettingsanlegget. Hovedpoenget med det nye materiellet var for øvrig å redusere bemanninga. På denne delen av lensa hadde det tidligere stått 16 menn med fløterhaker og rettet «skrens» - stokker som fløt skeivt i tømmerrenna. Glennetangen lenser skal ifølge veteraner fra anlegget ha fått to slike skrenserettingsmaskiner i 1963, men en av dem ble cirka fem år seinere flyttet til Fetsund lenser. Strømforbruket ved Glennetangen lenser økte med cirka 60 prosent etter at rettemaskinene og vaiertrekk som dro tømmeret raskere ned mot mosemaskinene ble installert. De utgiftsøkningene dette innebar var imidlertid langt mindre enn de beløpene Glomma fellesfløtingsforening sparte ved å kunne drive lenseanlegget med betydelig redusert bemanning.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings lenseanlegg ved Glennetan

Fra Glomma fellesfløtingsforenings lenseanlegg ved Glennetangen i Nedre Glomma, som på dette stedet var kommunegrense mellom Skiptvet og Varteig i Østfold. Dette bildet er tatt fra ei av bruene som forbandt de langsgående flåtegangene som skulle lede fløtingsvirket ned mot «mosemaskinene» nederst i anlegget, der tømmeret ble «moset» i høvelige bunter («moser») for videre buksering nedover vassdraget. Da dette fotografiet ble tatt sto det en tømmerfløter med en fløterhake i hendene på kloppa. Mannen hadde ei mønstret flanellskjorte med oppbrettete ermer på overkroppen og en bøttehatt på hodet. På beina hadde han gummistøvler. Bak ham sto det en termos og en kaffekopp. På en stolpe i forgrunnen hang det ei jakke og ei bogesag. I renna under kloppa fløt tømmeret parallelt nedover mot de nevnte mosemaskinene.

Detalj fra en av mosemaskinene ved Glennetangen lense i Østf

Detalj fra en av mosemaskinene ved Glennetangen lense i Østfold, der løstømmeret som kom flytende med strømmen på Glomma ble samlet, sortert og «moset» (buntet). Fotografiet er tatt mot den såkalte «brøkkerbrua», den ytre, faststående enden av mosemaskinen. Tømmeret, som ble samlet i et bakenforliggende basseng som ble kalt «mosekammer», ble presset sammen ved at ei ovenforliggende «kjørebru», som ikke sees på dette fotografiet, ble trukket mot denne konstruksjonen. Nedsenkete stenger eller «sverd» i underkant av begge bruene komprimerte tømmeret, som ble bundet sammen til en ”mose” (bunt) ved hjelp av stålvaiere. Dermed kunne stengene eller sverdene på brøkkerbrua heises opp, og mosen kunne slippes ut

Oversiktsbilde som viser hvordan tømmeret ble ført fram mot

Oversiktsbilde som viser hvordan tømmeret ble ført fram mot en skrenserettingsmaskin som ble montert ved lensene på Glennetangen i 1962-63. Ovenfor rettemaskinen var det en serie roterende piggvalser som tømmeret skulle under. Hver valse hadde sin egen motor. Her ble tømmeret drevet i suksessivt i økende hastighet fram mot ei «bru» – det skråplanet vi ser på dette fotografiet. På ei av bruene i forgrunnen sto det en fløter med hake som ble brukt til å få stokkene noenlunde rettvendt inn mot rettemaskinen. Der ble stokkene løftet opp og deretter kastet ned i en bakenforliggende kum. Like ovenfor kummen var det et retterhjul på tvers av strømretningen som bidro til at stokkene kom rett og fint inn i «renna», den kanalen som ledet tømmeret ned mot «mosemaskinen», hvor det ble buntet med sikte på videre buksering mot Sarpsborg. Øverst i renna ble det installert en elektrisk drevet strømdanner som bidro til at stokkene fløt raskt ned mot mosemaskinen. I perioden 1863-65 ble strømdannerne supplert med vaiertrekk som økte framdriften og ekspedisjonshastighetem ytterligere. Hovedpoenget med det nye materiellet var for øvrig å redusere bemanninga. På denne delen av lensa (som ble kalt «Søkke’») hadde det tidligere stått 16 menn med fløterhaker og rettet «skrens». Glennetangen lenser skal ifølge veteraner fra anlegget ha fått to slike skrenserettingsmaskiner i 1963, men en av dem ble cirka fem år seinere flyttet til Fetsund lenser. I bakgrunnen på dette fotografiet skimter vi en stolpekonstruksjon som bærer en transformator som var viktig for strømforsyninga til anlegget. Strømforbruket ved Glennetangen lenser økte med cirka 60 prosent etter at rettemaskinene og vaiertrekk som dro tømmeret raskere ned mot mosemaskinene ble installert. De utgiftsøkningene dette innebar var imidlertid langt mindre enn de beløpene Glomma fellesfløtingsforening spare ved å kunne drive lenseanlegget med betydelig redusert bemanning.

Vasshjul ved Sanne og Soli bruk i Tune i Østfold. Fotografi

Vasshjul ved Sanne og Soli bruk i Tune i Østfold. Fotografiet er tatt mot «underetasjen» under det saghuset der materialene ble kantet («kantsaga»). Det illustrerer hvordan saga i hovedsak var bygd av tre med rennende vann som energikilde. Hovedmotivet her var det digre vasshjulet med en kraftig treaksling, men med endetapper og beslag av jern. Fotografiet er antakelig tatt i 1931, 18 år etter at sagbruket ble nedlagt. Noe mer informasjon om skurlastproduksjonen ved Solifossen i Ågårdselva finnes under fanen «Opplysninger».

Modell av Sanne og Soli bruk i Tune i Østfold. Modellen ska

Modell av Sanne og Soli bruk i Tune i Østfold. Modellen skal ha vært lagd til Østfold-utstillingen i 1930. På dette tidspunktet begynte det å gro fram historisk interesse fra sagbruksanlegget, som hadde vært et av de største vanndrevne sagbruksanleggene i vår del av verden. Virksomheten ble avviklet i 1913, og forfallet gikk raskt. Ved inngangen til 1930-åra var sagbruksbygningene sterkt preget av forfall. Man hadde ikke økonomi til å bevare dem, men et godt utgangspunkt for å lage denne modellen. Anlegget den refererer til ble i hovedsak bygd i 1850-åra. Det besto av en bortimot 110 meter lang kjerrat, som skulle dra skurtømmeret opp til rammesaghuset. Videre omfattet anlegget et 95 meter langt og 10 meter bredt saghus med 9 rammesager. Denne bygningen kvilte på 22 tørrmurte steinpilarer. Anlegget omfattet også et saghus med 5 kantsager. Bygningen viser hvordan disse bygningene var plassert i forhold til hverandre. De to saghusene vises delvis uten tak, slik at publikum skulle kunne danne seg et godt inntrykk av interiørene. På grunn av opptaksvinkelen ser vi lite av dem på dette fotografiet.