674 results in DigitaltMuseum:

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Seterstøa eller Sæterstøa,

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Seterstøa eller Sæterstøa, i grensetraktene mellom Sør-Odal kommune i Hedmark og Nes kommune i Akershus, i andre halvdel av mai 1938. Bildet viser et stilleflytende elveløp som var helt fullpakket av tømmer på et sted der elva dreide ganske krapt fra en sørgående flytretning vestover mot Funnefossen. Her har fotografen forsøkt å lage et vidvinkelbilde ved å sette sammen to opptak som er gjort fra samme punkt, men med kameraet i posisjoner som gjør at bildeutsnittene supplerer hverandre. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Sæterstøa eller Seterstøa,

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Sæterstøa eller Seterstøa, i grensetraktene mellom Sør-Odal kommune i Hedmark og Nes kommune i Akershus, i andre halvdel av mai 1938. Bildet viser et stilleflytende elveløp som var helt fullpakket av tømmer på et sted der elva dreide ganske krapt fra en sørgående flytretning vestover mot Funnefossen. Her har fotografen forsøkt å lage et vidvinkelbilde ved å sette sammen to opptak som er gjort fra samme punkt, men med kameraet i posisjoner som gjør at bildeutsnittene supplerer hverandre. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Seterstøa eller Sæterstøa,

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Seterstøa eller Sæterstøa, i grensetraktene mellom Sør-Odal kommune i Hedmark og Nes kommune i Akershus, i andre halvdel av mai 1938. Bildet viser et stilleflytende elveløp som var helt fullpakket av tømmer på et sted der elva dreide ganske krapt fra en sørgående flytretning vestover mot Funnefossen. Her har fotografen forsøkt å lage et vidvinkelbilde ved å sette sammen to opptak som er gjort fra samme punkt, men med kameraet i posisjoner som gjør at bildeutsnittene supplerer hverandre. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Sæterstøa eller Seterstøa,

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Sæterstøa eller Seterstøa, i grensetraktene mellom Sør-Odal kommune i Hedmark og Nes kommune i Akershus, i andre halvdel av mai 1938. Bildet viser et stilleflytende elveløp som var helt fullpakket av tømmer på et sted der elva dreide ganske krapt fra en sørgående flytretning vestover mot Funnefossen. Her har fotografen forsøkt å lage et vidvinkelbilde ved å sette sammen to opptak som er gjort fra samme punkt, men med kameraet i posisjoner som gjør at bildeutsnittene supplerer hverandre. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

«Børteråa tømmer rennen og utløpet i Preståa.»

«Børteråa tømmer rennen og utløpet i Preståa.»

«Børteråa tømmer i rennen og utløpet i Preståa.»

«Børteråa tømmer i rennen og utløpet i Preståa.»

Ånebydammen i Nitelva i Nittedal kommune på Nedre Romerike,

Ånebydammen i Nitelva i Nittedal kommune på Nedre Romerike, slik dammen så ut i april 1935. Bildet er tatt på tvres av damkrona i april, da flomvannføring i elva. Ånebydammen ser ut til å ha vært en terskeldam, altså en konstruksjon som skulle heve vannspeilet i den umiddelbart ovenforliggende delen av vassdraget. Her et det ett løp med et fall som kan se ut til å ha vært anslagsvis en meter høyt. På begge sider av damløpet er det støpte murer. I bakgrunnen, ved venstre bildekant, ser vi et toetasjes kvitmalt bolighus med veranda mot vassdraget. I 1935 ble det innmeldt 34 304 tømmerstokker til fløting i Nitelva.

Kraftverksdammen ved Rånåsfoss i Sørum kommune på Øvre Romer

Kraftverksdammen ved Rånåsfoss i Sørum kommune på Øvre Romerike, fotografert fra østre elvebredd i 1934. Dette anlegget ble bygd for Akershus fylke i perioden 1918-1922, men ett av de seks aggregatene var i drift alt i 1921. Rånåsfossen var egentlig en cirka 4 kilometer lang serie av stryk med et samlet fall på om lag 12 meter. Rånåsfoss kraftverk utnytter imidlertid ikke bare dette fallet, men hele elvestrekningen opp til undervannet ved det neste kraftverket ovenfor, ved Funnefossen lengst nord i Nes kommune, en strekning på drøyt to mil. Magasinet fikk dermed et areal på om lag 10 kvadratmeter. Sjølve kraftstasjonen ble plassert ved den østre elvebredden, og i forlengelsen av denne ble det støpt en 186 meter lang og 18 meter høy. Nærmest kraftstasjonen hadde dammen et isløp. Deretter fulgte to regulerbare, 50 meter lange sektorløp, som da anlegget var nytt ble omtalt som de største i Europa, og et 45 meter langt valseløp.

Kraftverksdammen ved Rånåsfoss i Sørum kommune på Øvre Romer

Kraftverksdammen ved Rånåsfoss i Sørum kommune på Øvre Romerike, fotografert fra den vestre elvebredden i 1934. Dette anlegget ble bygd for Akershus fylke i perioden 1918-1922, men ett av de seks aggregatene var i drift alt i 1921. Rånåsfossen var egentlig en cirka 4 kilometer lang serie av stryk med et samlet fall på om lag 12 meter. Rånåsfoss kraftverk utnytter imidlertid ikke bare dette fallet, men hele elvestrekningen opp til undervannet ved det neste kraftverket ovenfor, ved Funnefossen lengst nord i Nes kommune, en strekning på drøyt to mil. Magasinet fikk dermed et areal på om lag 10 kvadratmeter. Sjølve kraftstasjonen ble plassert ved den østre elvebredden, og i forlengelsen av denne ble det støpt en 186 meter lang og 18 meter høy. Nærmest kraftstasjonen hadde dammen et isløp. Deretter fulgte to regulerbare, 50 meter lange sektorløp, som da anlegget var nytt ble omtalt som de største i Europa, og et 45 meter langt valseløp.

Ånebydammen i Nitelva i Nittedal kommune på Nedre Romerike,

Ånebydammen i Nitelva i Nittedal kommune på Nedre Romerike, slik dammen så ut våren 1935. Bildet er tatt i motstrøms retning. Dette ser ut til å ha vært en terskeldam, altså en konstruksjon som skulle heve vannspeilet i den umiddelbart ovenforliggende delen av vassdraget. Her et det ett løp med et fall som kan se ut til å ha vært anslagsvis en meter høyt. På begge sider av damløpet er det støpte murer. I bakgrunnen, ved venstre bildekant, ser vi et toetasjes kvitmalt bolighus med veranda mot vassdraget. I 1935 ble det innmeldt 34 304 tømmerstokker til fløting i Nitelva.

Ånebydammen i Nitelva i Nittedal kommune på Nedre Romerike,

Ånebydammen i Nitelva i Nittedal kommune på Nedre Romerike, slik dammen så ut i 1934. Bildet er tatt i motstrøms retning. Dette ser ut til å ha vært en terskeldam, altså en konstruksjon som skulle heve vannspeilet i den umiddelbart ovenforliggende delen av vassdraget. Her et det ett løp med et fall som kan se ut til å ha vært anslagsvis en meter høyt. På begge sider av damløpet er det støpte murer. I bakgrunnen, over damløpet, ser vi et toetasjes kvitmalt bolighus med veranda mot vassdraget.

Lensekar på en sandgrunn, antakelig øverst i Vorma, like ned

Lensekar på en sandgrunn, antakelig øverst i Vorma, like nedenfor Minnesundbrua. Lensekaret er ei steinfylt tømmerkiste, sannsynligvis brukt som forankringspunkt for tømmer som var slept i bunter – også kalt «moser» eller «sopper» - over Mjøsa. Bindene skulle løsnes, slik at stokkene kunne fløtes løst ned til lenseanlegget ved Fetsund.

Den provisoriske brua som ble bygd ved sida av den store Min

Den provisoriske brua som ble bygd ved sida av den store Minnesundbrua, der hvor Vorma renner ut av Mjøsa, i Eidsvoll kommune på Øvre Romerike, etter at norske militære hadde sprengt istykker deler av den nevnte brua for å vanskeliggjøre den tyske framrykkinga under invasjonen. Etterpå ble det bygd ei provisorisk trebru ved sida av for vegtrafikken, og for togpassasjerene, som måtte gå mellom Minnesund stasjon og tog som ventet på Langset-sida av vassdraget. Jernbanetraséen ble istandsatt, slik at togene kunne passere fra månedsskiftet juni-juli 1940. Dette innebar at passasjerene slapp den besværlige omstigninga ved Minnesund, og at togturen mellom Oslo og Hamar ble en time kortere. Den provisoriske trebrua, som skulle ta vegtrafikken over elva, var fortsatt i bruk, slik vi ser den på dette fotografiet fra 1941. Den provisoriske brua ble omtalt som ei pongtongbru, men som vi ser på dette fotografiet var det bare den midtre delen som var flytende, resten var en stolpebåren konstruksjon, bygd av rundtømmer og planker. Erstatningsbrua var lav og den representerte et hinder for fløtinga, så den midtre delen måtte periodevis fjernes slik at det ble mulig å få tømmeret fra Mjøsvassdraget forbi.

Den provisoriske brua som ble bygd ved sida av den store Min

Den provisoriske brua som ble bygd ved sida av den store Minnesundbrua, der hvor Vorma renner ut av Mjøsa, i Eidsvoll kommune på Øvre Romerike, etter at norske militære hadde sprengt istykker deler av den nevnte brua for å vanskeliggjøre den tyske framrykkinga ved krigsutbruddet. Etterpå ble det bygd ei provisorisk trebru ved sida av for vegtrafikken, og for togpassasjerene, som måtte gå mellom Minnesund stasjon og tog som ventet på Langset-sida av vassdraget. Jernbanetraséen ble istandsatt, slik at togene kunne passere fra månedsskiftet juni-juli 1940. Dette innebar at passasjerene slapp den besværlige omstigninga ved Minnesund, og at togturen mellom Oslo og Hamar ble en time kortere. Den provisoriske trebrua, som skulle ta vegtrafikken over elva, var fortsatt i bruk, slik vi ser den på dette fotografiet fra 1941. Den provisoriske brua ble omtalt som ei pongtongbru, men som vi ser på dette fotografiet var en stor del av denne brua en stolpebåren konstruksjon, bygd av rundtømmer og planker. Erstatningsbrua var lav og den representerte et hinder for fløtinga, så den midtre delen måtte periodevis fjernes slik at det ble mulig å få tømmeret fra Mjøsvassdraget forbi.

Den provisoriske brua som ble bygd ved sida av den store Min

Den provisoriske brua som ble bygd ved sida av den store Minnesundbrua, der hvor Vorma renner ut av Mjøsa, i Eidsvoll kommune på Øvre Romerike, etter at norske militære hadde sprengt istykker deler av den nevnte brua for å vanskeliggjøre den tyske framrykkinga under invasjonen. Etterpå ble det bygd ei provisorisk trebru ved sida av for vegtrafikken, og for togpassasjerene, som måtte gå mellom Minnesund stasjon og tog som ventet på Langset-sida av vassdraget. Jernbanetraséen ble istandsatt, slik at togene kunne passere fra månedsskiftet juni-juli 1940. Dette innebar at passasjerene slapp den besværlige omstigninga ved Minnesund, og at togturen mellom Oslo og Hamar ble en time kortere. Den provisoriske trebrua, som skulle ta vegtrafikken over elva, var fortsatt i bruk, slik vi ser den på dette fotografiet fra 1941. Den provisoriske brua ble omtalt som ei pongtongbru, men som vi ser på dette fotografiet var det bare den midtre delen som var flytende, resten var en stolpebåren konstruksjon, bygd av rundtømmer og planker. Erstatningsbrua var lav og den representerte et hinder for fløtinga, så den midtre delen måtte periodevis fjernes slik at det ble mulig å få tømmeret fra Mjøsvassdraget forbi.

Fra øvre del av Vorma, like nedenfor denne elvas utløp fra M

Fra øvre del av Vorma, like nedenfor denne elvas utløp fra Mjøsa, fotografert fra Minnesundbrua våren 1941. Det lå ennå is og snø langs strendene, og vannstanden var lav. Dette muliggjorde arbeider i elveløpet. Her skimter vi et par menn i arbeid ved et steinfylt tømmerkar, og et par andre karer som arbeidet på et annet punkt, der det muligens skulle bygges nok et slikt tømmerkar. Karene ble antakelig brukt til å forankre tømmer som var buksert i bunter - «moser» eller «sopper» - over Mjøsa. Buntene skulle løsnes opp, slik at stokkene kunne flyte fritt nedover til Fetsund lenser.

Stor tømmervase i Bingsfossen i Sørum kommune i Akershus i n

Stor tømmervase i Bingsfossen i Sørum kommune i Akershus i november 1940. Bingsfossen har et fall på cirka 7 meter. Den deles i to av Bingsholmen. Løpene er forholdsvis brede og grunne, og ved lav vannføring i elva er det en del steinskjær som kunne binde fløtingstømmer. Her ser vi et fløterlag på cirka 15 mann i arbeid med å rive haugen med fløterhaker som redskap. To av karene opererte fra en robåt, de øvrige sto på det sammenfiltrete tømmeret. Vegtrafikken over Bingsfossen går over to bruer, via Bingsholmen. Hengebrua til venstre i bildet ble bygd i midten av 1920-åra. Dette bruprosjektet ble aktualisert da det i 1907-1908 ble lansert ideer for en veg mellom Sørumsand og Ålgård. Det tok imidlertid om lag 10 år før dette vegprosjektet kom inn i Akershus fylkes investeringsplan for samferdsel. Det praktiske vegarbeidet ble igangsatt sommeren 1921. Bruløsningene var fortsatt et diskusjonstema, og det ble lansert flere alternativer. Ettersom Akershus elektrisitetsverk hadde sikret seg rett til å bygge kraftverk ved fossen, ble det poengtert at det ville bli nødvendig med lange bruspenn. Også Christiania Tømmerdirektion uttrykte skepsis til alternativer som innebar pilarer i hovedløpet, for her kunne det passere 40 000 tylfter tømmer – bortimot en halv million stokker – i løpet av et døgn i de mest intensive fløtingsperiodene. Behovet for lange bruspenn fikk konsekvenser for valg av brutype, og det innebar større byggekostnader. Til gjengjeld ble man forespeilet at elektrisitetsverket skulle bidra med halvparten av byggekostnadene. I ly av dette ble det foreslått ei hengebru i ett spenn med drøyt 130 meters lengde over det nordre løpet. Brutårnet ble støpt i armert betong av vegvesenets folk, mens jernkomponentene ble levert av Erik Ruuds mekaniske verksted. Det var overingeniør Nikolai Saxegaard som hadde hovedansvar for byggeprosjektet, men Lars Samdal hadde det daglige tilsynet. Brua ble åpnet for trafikk sommeren 1927.

Stor tømmervase i Bingsfossen i Sørum kommune i Akershus i n

Stor tømmervase i Bingsfossen i Sørum kommune i Akershus i november 1940. Bingsfossen har et fall på cirka 7 meter. Den deles i to av Bingsholmen. Løpene er forholdsvis brede og grunne, og ved lav vannføring i elva er det en del steinskjær som kunne binde fløtingstømmer. I forgrunnen ser vi en skådam, ei lang, rektangulær steinfylt tømmerkiste, overdekt med en plattform av bord.

I Glomma fellesfløtingsforenings fotoarkiv er dette motivet

I Glomma fellesfløtingsforenings fotoarkiv er dette motivet kommentert med teksten «Minne pongtongbru under ombygn.». At det ble nødvendig med ei provisorisk bru her skyldtes skader den store Minnesundbrua ble påført i forbindelse med krigsutbruddet i 1940. I påvente av at brua ble reparert ble det bygd ei midlertidig bru av tre ved sida av den skadde brua, slik at noe av vegtrafikken kunne gå sin gang og slik at togpassasjerene på Dovrebanen kunne gå mellom ventende tog på Minnesund stasjon og på Langset-sida av vassdraget. Denne brua skapte naturligvis problemer for fløtinga av tømmeret fra Mjøsvassdraget. Fra midten av september og utover, etter at jernbaneforbindelsen over Vorma var reetablert, ble det derfor lagd en åpning i den provisoriske brua for tømmeret. Dete fotografiet viser ei traktformet lense der man hadde forsøkt å lede noe av fløtringstømmeret under den provisoriske brua.

Nåledammen ved Svanfoss i Nes kommune på Øvre Romerike i Ake

Nåledammen ved Svanfoss i Nes kommune på Øvre Romerike i Akershus fylke, fotografert i medstrøms retning høsten 1940. Den daværende Svanfossdammen var en såkalt «fermettedam», en stålkonstruksjon som bar ei gangbru på «luftsida», der fløterne kunne gå når de skulle «sette dammen» (stenge) eller «sprette» (åpne) den. Dette ble gjort ved hjelp av «nåler», plank som ble stukket mot strømmen, slik at den lå an mot en terskel i botnen av elveløpet og mot gangbrua. Disse nålene ble satt tett i tett, slik at de sammen dannet en vegg mot vannet. Når dammen ble åpnet, brukte karene små kjetting- eller taustubber med ei jernnål i enden, som ble tredd gjennom hull i den øvre delen av nålene, og trakk opp. I forgrunnen på bildet ser vi hvordan man hadde lagt ei ledelense på dammen for å få få fløtingsvirket til å flyte mot den vestre delen av dammen, som sto åpen.