DigitaltMuseum

Plugger

Tre plugger - bleier - som ble brukt til å forankre transportkjetting i stokkene under tømmerkjøring. De tre pluggene er noe ulikt dimensjonert, men alle har samme brunnform: en spiss, kjegleformet hovedakse med et noe kortere «hode» i den øvre enden. Disse hodene har nok i utgangspunktet hatt triangulær form, men på to av pluggenes del har mange tunge slag fra øksehammeren ført til deformasjoner som har gitt dem en mer avrundet, buet form. Pluggene er smidd av giveren, Olav Stålerød (1894-1986) fra Andebu i Vestfold. De var antakelig rustne da de ble overlatt til Norsk Skogmuseum, som har elektrolysebehandlet dem og impregnert dem med korrosjonsherdende voks.

Øks

Skogsøks - såkalt «kjøreøks» eller «kjørerøks» - med skaft. Øksfehodet er 21,5 centimeter høyt, målt fra eggen til nakken. Den nedre enden av bladet er snaut 4,2 centimeter bred, målt i rett linje mellom eggpartiets ytterender. Den fremre tverrenden er slakt konvekst buet. «Kjakne» har buete fliker eller ører som peker bakover mot skaftet og øksebrukeren. Denne detaljen skulle sannsynligvis stabilisere skjeftinga, som ellers lett kan bli «lealaus» på smalbladete økser. Nakkepartiert på denne øksa er om lag 3 centimeter tjukt, målt fra den øvre delen av øyet til slagbanen øverst. Den er for øvrig velbrukt, noe som kommer til uttrykk ved «skeggdannelser» - deformasjoner - langs ytterkantene. Umiddelbart under disse deformasjonene er øksenakken 5 centimeter lang og 3 centimeter bred. Økseskaftet er snaut 68 centimeter langt. Det er forholdsvis rett og har ovalt tverrsnitt. I den bakre enden er det antydning til en liten «skaftknopp» på buksida. I den fremre enden er det slått løs ei flis på buksida av skaftet, slik at det ikke helt fyller «øyet» på øksehodet lenger. Skaftet er dessuten noe oppfliset på venstre side. Skaftet skal være lagd av lønnemmateriale. Den har tilhørt Ole Ådne, og er trolig smidd av ham. Kløften er lang og smal, smalest over eggen. På undersiden har bladet avrundete skafthullsfliker, og nakken, som er av stål, har tydelige merker etter bruk. Kjøreøksa ble brukt av tømmerkjørere til å slå pjakser i tømmeret under låsing av lasset etc. Øksa har et utydelig smistempel.

Baklenke

Lenka er snaut 71 centimeter lang, målt i hengnde tilstand. Den består av, fra ende til ende, en kile («pjaks» eller «pjeks»), en stor lekk, 5 mindre lekker, svivel, en stor lekk og en kile. Kilene ha slagmerker og er noe bøyde etter å ha vært slått inn og ut av tømmerstokker lenka ha forbundet ved mange anledninger.

Baklenke

Lenke, brukt under lunning av tømmer. I den ene enden av dette redskapet er det en 12,8 centimeter lang jernblei - en såkalt «pjaks» eller «pjeks» - som ble slått inn i en tøømmerstokk som skulle slepekjøres ved å banke øksehammeren mot pjaksens nakkeparti. I den øvre enden av denne komponenten er det et gjennombrutt hull der det er innsmidd en oval kjettinglekk (9,0 X 5,1 centimeter), som igjen er sammensmidd med en annen kjettinglekk (8,4 X 5,1 centimeter). Denne er i sin tur innsmidd i en svivel - altså ei kopling med et roterbart kuleledd - som antakelig ble festet i draget på skogshesten. Totalt sett er baklenka (i utstrakt tilstand) 39,5 centimeter lang. Denne gjenstanden var antakelig rusten da den ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum. Museet har seinere sørget for at den er elektrolysebehandlet og innsatt med en korrosjnonsherdende voks.

Bremselenke

Lenken har 8 lekker med en krok i den ene enden og en ring i den andre. Den ble festet rundt sledemeiene for å bremse farten. Lenken ble brukt av Kristian Kristoffersen Berg (Sterke-Kristian) fra 1850 og utover. Han var Vestfolds, kanskje landets sterkeste mann på den tida. Det skal være notert på tollboden i Tønsberg at han der løftet 1120 kg. (7 skippund)

Kjetting

Kjetting, brukt på stubbeslede i forbindelse med tømmerkjøring. Kjettingen er 216-217 centimeter lang, inkludert et sjakkel i den ene ytterenden. Den består av 25 ovale lekker, tilsynelatende skjøtt sammen av to opphavskjettinger, den ene smidd av rundstål med døyt 1,2 centimeters diameter, den andre av rundstål med 0,8-0,9 centimeters diameter. De største og groveste lekkene befinner seg i den enden som avsluttes med et sjakel, ei U-formet bøyle med en liten bjelke som er inntappet mellom ytterendene. Denne kjettingen var antakelig rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Museet har seinere sørget for elektrolysebehandling og impregnering med korrosjonsherdende voks.