4 results in DigitaltMuseum:

Greiner fra nordmannsedelgran eller nordmannsgran (Abies nor

Greiner fra nordmannsedelgran eller nordmannsgran (Abies nordmanniana), et eviggrønt nåletre som har sitt naturlige utbredelsesområde i fjelltraktene sør og øst for Svartehavet. Navnet har treslaget fått for å hedre den finske biologen Alexander von Nordmann (1803–1866), som var botanikkprofessor i Odessa i Russland. I sitt naturlige utbredelsesdistrikt kan nordmannsedelgran bli om lag 60 meter høye og få en diameter på bortimot to meter i brysthøyde. I norsk klima oppnår ikke treslaget slike dimensjoner. Nålene er to-tre centimeter lange og har forholdsvis butte ender. Konglene er digre, oftest over ti centimeter lange, i ekstreme tilfeller opp mot det dobbelte. I forbindelse med frøfellinga faller også kongleskjellene av, slik at det bare blir stående igjen en liten pinne der konglenes sentralakser var. Veden på nordmannsedelgran er mjuk og porøs, men kan brukes i papirproduksjon. I Norge har nordmannsedelgran i hovedsak vært brukt som park- og prydtre, og den er blitt svært populær som juletre. Det siste skyldes dels de butte nålene, dels det faktum at nålene ikke faller så lett av, sjøl om nordmannsedelgrana tørker.

Rensemaskin, brukt til rensing av skogfrø ved Vestlandets fo

Rensemaskin, brukt til rensing av skogfrø ved Vestlandets forstlige forsøksstasjon på Stend (Fanaflaten 4) i Bergen kommune i Hordaland. Dette er nok egentlig en landbruksmaskin, bygd for rensning av korn og grasfrø. Det materialet som skulle renses ble tømt over perforerte sold, mens en vinde med brede blader roterte og genererte en vindstrøm som blåste vekk store og lette partikler som ikke skulle følge frøet videre. Den nevnte viftevinda befant seg i den delen av maskinen som er til venstre i dette bildet. Opprinnelig ble den trukket med handmakt, men her er den koplet til en liten elektrisk motor på golvet vet siden av. Maskinen sto i forsøksstasjonens klengrom. Den er produsert av J. Nielsen i Vester-Åby på Fyn i Danmark. Sannsynligvis var dette utstyr som ble innkjøpt til et av de tidligere klenganleggene Bergen skogselskap drev, først på Voss, etter 1932 på Ekhaug i Os, og som ble flyttet til forskningsstasjonen da den fikk sitt eget klenganlegg i andre halvdel av 1950-åra.

Interiør fra klenganlegget ved Vestlandets forstlige forsøks

Interiør fra klenganlegget ved Vestlandets forstlige forsøksstasjon på Stend (Fanaflaten 4) i Bergen kommune. Klenginga foregikk i et lite anneks til stasjonens kontor- og laboratoriebygning, som ble innviet i 1956. Klenganlegget sto ferdig fire år seinere. Begge bygningene ble tegnet av bergensarkitekten Hans W. Rohde. Klengstua på Stend ligger i en vestvendt skråning og har tre plan. Konglene ble tatt inn i loftsetasjen, der de kunne mates ned i klenga fra en traktformet åpning i golvet. Sjølve klenginga foregikk i etasjen under. Der sto den grønnmalte trommeklenga som ses sentralt i dette bildet. Den roterende, perforerte trommelen med kongler befant seg bak den kvadratiske døra midt på bildet. Den ble kjørt rundt med stadig tilførsel av varmluft fra ei vifte i kjelleretasjen, noe som fikk kongleskjellene til å begynne å sprike, slik at frøet falt ut gjennom perforeringa i trommelen, ned i ei trakt mot en sekk eller et oppsamlingskar i kjellerrommet under. Fuktigheten og temperaturen i trommelen, som var viktige for prosessen, kunne avleses på ei måleskive på klengeveggen, til høyre i dette bildet. Trommelklenga på forsøksstasjonen skal ha vært hentet fra det klenganlegget Bergen og Hordaland skogselskap fikk bygd ved planteskolen på Ekhaug i Os i 1932. Etter at den hadde vært brukt på forsøksstasjonen noen år, innså skogforsøksleder Asbjørn Løken at den brukte mye energi og at den egentlig var for stor med tanke på de mange små konglepartiene som skulle klenges separat. Derfor fikk vaktmester Haldor Telle og en lokal snekkermester omkring 1970 i oppdrag å bygge ei ny klenge, der konglene skulle legges i kasser med nettingbotn i et skap som ble tilført oppvarmet luft fra ei vifte i det underliggende kjellerrommet. Dette skapet befinner seg bak den gråmalte veggen til høyre i bildet. Skap- eller skuffeklenga skal ha vært bygd etter danske tegninger. Den fungerte ikke i så mange år før all klengaktivitet ble flyttet til Statens klenganstalt (Skogfrøverket) på Hamar. Apparatet med sveiv på ei kasse til høyre i bildet er en enkel børsteavvingingsmaskin, brukt til å befri skogfrøet fra de vingene som i naturen får det til å sveve et stykke bort fra mortreet. Ved maskinell såing i skogplanteskolene kan ikke frøet ha slike vinger. Kanalen som går opp fra ei vifte bak avvingingsmaskinen er en del av et støvavsug, som også skal ha vært montert omkring 1970. Ved siden av klengrommet var det et kontorrom med utstyr for veiing og pakking av frø. I kjelleren var det, i tillegg til det rommet der frøet fra trommelklenga ble samlet, et kjøle- og fryserom for oppbevaring av frø og planter i kontrollert, kaldt klima.

Kongler på koreagran, også kalt koreansk edelgran eller Abie

Kongler på koreagran, også kalt koreansk edelgran eller Abies koreana. Treslaget har, som navnet antyder, sin naturlige utbredelse på den koreanske halvøya og omkringliggende øyer. I Korea kan denne grantrearten vokse også i forholdsvis høye bergtrakter. Koreagrana er et eviggrønt nåletre med forholdsvis rette greiner og med spiss, kjegleformet krone. Stammen har forholdsvis mørk bark. Koreagrana kan bli 10-15 meter høy, og vokser best på soleksponerte steder med næringsrik mark. I Norge og ellers i Europa er dette treslaget en del brukt som prydtre i parker. Dette bildet er fra ei trerekke som er plantet langs vegen inn mot Vestlandets forstlige forsøksstasjon (NIBIO Bergen) på Stend i Fana i Hordaland.