DigitaltMuseum

Furutangen barkeplass ved Vorma, ikke langt fra Minnesund i Eidsvoll kommune på Øvre Romerike. Fotografiet er tatt i 1965 på ei slette ved vassdraget, der sjåførene hadde lagt igjen ubarket tømmer i lunnevelter, med sikte på at stokkene skulle barkes maskinelt før det ble utislått i fløtingsvassdraget. Dette var et ledd i en strategi for å mekanisere en arbeidsprosess som ute i skogen, på kalde vinterdager og med barkespade som arbeidsredskap, var slitsomt og la beslag på en betydelig del av arbeidstida. Disse stokkene ble sannsynligvids matet inn i en motordrevet maskin med roterende kniver. Barkinga ble utført fordi man mente å ha erfaring for at ubarket tømmer fløt dårligere og hadde lettere for å sette seg fast på grusører i elveløpet enn barket virke.

Kjelke

Rektangulær (tradisjonell) formet kjelke i eik med fem spiler som utgjør sete. Spilene er skrudd fast til u-formete bukker/tverrtre. De to ytre spilene er reist på høykat, de tre i mditen ligger flatt. De ytre spilene er noe lenger enn de trre i midten, som former en spiss (v-formet). Det er innskåret to dekorstriper i hver spile. Det er ein skade i festet på ytterste spile, venstre bak, den er noe løs. Under de u-formete tverrtrea/bukkene er det montert jernbeslag med samme fasong. Kjelken har jernskodde meier. Det er borret hull i avstiver i front, for å feste tau? Spilene er påmontert en rektangulær sinkplate ca. 24x23 cm til sete. Kjelken er noe bredere nede enn setet. Kjelken har jarnskodde meier. Jarnskoddane dekkar heile meienes lengde. I framkant er jarnskoddinga forlenga ut forbi meienes lengde og festa med skruer i sidetrea. Tau til å dra kjelken følgjer også med. Kjelken er brukt til å frakte varer og utstyr til Langvassheimen.

Furutangen barkeplass. Floret tømmer i vannkanten.

Ytterengkoia i daværende Kolveried kommune i Ytter-Namdalen, fotografert i 1964. Dette er en skogstuetype som skal ha vært vanlig i Trøndelag. Den har mannskapsrom i den ene enden og stall i den andre med et mellomliggende «peskhus», som var åpent på den sida av bygningskomplekset som her vender mot fotografen, men var stengt med en enkelt bordvegg på den andre sida. Peskhuset ble brukt som lager for høy til skogshestene og som lager for ved som ble brukt i komfyren som var varmekilde i mannskapsrommet. Både stallen og mannskapsrommet var laftekonstruksjoner, noe som ikke så lett lar seg lese ut fra dette fotografiet, for da det ble tatt var disse bygningsdelene utvendig bordkledd. Den opprinnelige løsningen med mannskapsrom, peskhus og stall på rekke var supplert med tilbygg i begge gavlendene. Inntil stallen var det reist et bindingsverksskur med bølgeblikktekket pulttak, og mannskapsrommet hadde også en forlengelse, et tørkerom, utført i bindingsverk med pappkledning og platetak som hadde røykavløp via et blikkrør. På det ellers torvtekte saltaket vokste det bjørkekratt som tydet på at det var lenge siden denne skogstua hadde vært brukt og vedlikeholdt. Norsk Skogbruksmuseum ønsket i 1960-åra å supplere den østlandsdominerte samlinga av skogshusvære i friluftssamlinga på Prestøya med koietyper fra andre norske skogdistrikter. I 1965 fikk de dette bygningskomplekset som gave fra daværende grunneier, Bangdalsbruket. Karsten Solum (1923-1970) og Bjarne Myhre (1922-1977) bisto med demontering, og sistnevnte hadde også hovedansvar for gjenoppføringa på museet. Her gjenoppsto Ytterengstua eller Bangdalskoia uten den sekundære ytterkledningen og uten tilbyggene i gavlendene - jfr. Norsk skogmuseums bygningssamling - SJF-B.0029 - der det finnes mer informasjon.

Ytterengkoia i daværende Kolveried kommune i Ytter-Namdalen, fotografert i 1964. Dette er en skogstuetype som skal ha vært vanlig i Trøndelag. Den har mannskapsrom i den ene enden og stall i den andre med et mellomliggende «peskhus», som var åpent på den ene sida av bygningskomplekset, men var stengt med en enkelt bordvegg på den andre sida. Peskhuset ble brukt som lager for høy til skogshestene og som lager for ved som ble brukt i komfyren som var varmekilde i mannskapsrommet. Både stallen og mannskapsrommet var laftekonstruksjoner, noe som ikke så lett lar seg lese ut fra dette fotografiet, for da det ble tatt var disse bygningsdelene utvendig bordkledd. Den opprinnelige løsningen med mannskapsrom, peskhus og stall på rekke var supplert med tilbygg i begge gavlendene. Inntil stallen var det reist et bindingsverksskur med bølgeblikktekket pulttak, og mannskapsrommet hadde også en forlengelse, et tørkerom, utført i bindingsverk med pappkledning og platetak som hadde røykavløp via et blikkrør. Dette fotografiet er tatt mot tørkerommet og gavlveggen på mannskapsrommet. På det ellers torvtekte saltaket vokste det bjørkekratt som tydet på at det var lenge siden denne skogstua hadde vært brukt og vedlikeholdt. Norsk Skogbruksmuseum ønsket i 1960-åra å supplere den østlandsdominerte samlinga av skogshusvære i friluftssamlinga på Prestøya med koietyper fra andre norske skogdistrikter. I 1965 fikk de dette bygningskomplekset som gave fra daværende grunneier, Bangdalsbruket. Karsten Solum (1923-1970) og Bjarne Myhre (1922-1977) bisto med demontering, og sistnevnte hadde også hovedansvar for gjenoppføringa på museet. Her gjenoppsto Ytterengstua eller Bangdalskoia uten den sekundære ytterkledningen og uten tilbyggene i gavlendene - jfr. Norsk skogmuseums bygningssamling - SJF-B.0029 - der det finnes mer informasjon.

Ytterengkoia i daværende Kolveried kommune i Ytter-Namdalen, fotografert i 1964. Dette er en skogstuetype som skal ha vært vanlig i Trøndelag. Den har mannskapsrom i den ene enden og stall i den andre med et mellomliggende «peskhus», som var åpent på den sida av bygningskomplekset som her vender mot fotografen, men var stengt med en enkel bordvegg på den andre sida. Peskhuset ble brukt som lager for høy til skogshestene og som oppbevaringssted for ved som ble brukt i komfyren som var varmekilde i mannskapsrommet. Både stallen og mannskapsrommet var laftekonstruksjoner, noe som ikke så lett lar seg lese ut fra dette fotografiet, for da det ble tatt var disse bygningsdelene utvendig bordkledd. Den opprinnelige løsningen med mannskapsrom, peskhus og stall på rekke var supplert med tilbygg i begge gavlendene. Inntil stallen var det reist et bindingsverksskur med bølgeblikktekket pulttak, og mannskapsrommet hadde også en forlengelse, et tørkerom, utført i bindingsverk med pappkledning og platetak som hadde røykavløp via et blikkrør. På det ellers torvtekte saltaket vokste det bjørkekratt som tydet på at det var lenge siden denne skogstua hadde vært brukt og vedlikeholdt. Dette fotografiet er tatt mot mannskapsrommet og den «bakre» langveggen. Vinduet vi ser til høyre i bildet kastet lys inn i peskhuset. Norsk Skogbruksmuseum ønsket i 1960-åra å supplere den østlandsdominerte samlinga av skogshusvære i friluftssamlinga på Prestøya med koietyper fra andre norske skogdistrikter. I 1965 fikk de dette bygningskomplekset som gave fra daværende grunneier, Bangdalsbruket. Karsten Solum (1923-1970) og Bjarne Myhre (1922-1977) bisto med demontering, og sistnevnte hadde også hovedansvar for gjenoppføringa på museet. Her gjenoppsto Ytterengstua eller Bangdalskoia uten den sekundære ytterkledningen, uten tilbyggene i gavlendene og uten den inntrukne piskhusveggen, som antakelig også var sekundær. Jfr. Norsk skogmuseums bygningssamling - SJF-B.0029 - der det finnes mer informasjon.

Slepebåt og tømmer på innsjø. Tømmersleping med slepebåten M/S Fram på Vråvatn, Kviteseid kommune, Telemark. Vråvatnet. M/S Fram ble bygd som slepebåt i 1909. Formålet var å slepe tømmer på Nisser og Vråvatn. Bygd på Fredrikstad mek. Verksted.

Fløter i robåt ved tømmerbom. Vråvatn, Kviteseid kommune, Telemark. Tømmeret er slept over Vråvatn i ringbommer, slippes løst gjennom Storstraum for igjen å samles i ringbommer for videre transport over Nisser.

Helikopter av typen MI-6, fotografert under nedstigning mot Kviteseidvatnet i Telemark under forsøk med tømmertransport fra det bratte fjellterrenget sør for Dyreskarnut ned til fløtingsvassdraget. Den avbildete maskinen var i midten av 1960-åra verdens største helikopter. Helikopterkroppen var 33,2 meter lang og rotorbladene spente over en diameter på 35 meter. Maskinen veide 40,5 tonn og kunne i tillegg frakte 12 tonn nyttelast i et romslig, men enkelt utstyrt lasterom. MI-6 hadde to kraftige gassturbinmotorer, som til sammen kunne utvikle 11 000 hestekrefter med et drivstofforbruk på 3 500 – 4 000 liter i timen. I Kviteseid ble maskinen testet på henting av buntet tømmer fra den nevnte lokaliteten sør for Dyrskarnut, 4 860 meter fra og 390 meter høyere enn slippstedet i Kviteseidvatnet. Tømmeret på hogstfeltet var på forhånd samlet i bunter med drøyt 5 tonns vekt og gjennomsnittlig 8,5 kubikkmeters volum (fastmasse). Buntene ble hengt under helikopteret i cirka 10 meter lange bærestropper. Konklusjonen fra disse undersøkelsene ble at kostnadsbildet minte om det man hadde hatt da man et par år tidligere hentet noe tømmer fra en annen lokalitet i området med et noe mindre helikopter et par år tidligere. Den store russiske maskinen kunne riktignok ta noe større bunter, men på kløftet, blokkrik mark som her innebar det tidkrevende manuelt slit å samle store tømmerbunter. «Selv om selve helikoptertransporten blir noe billigere med en større maskin, vil de øvrige kostnader bli noe høyere», skrev forsøkslederen, professor Ivar Samset (1918-2015). Det han ikke skrev, men erfarte, var at helikoptertransport av tømmer var tapsbringende. Driftskostnadene knyttet til arbeidet på hogstfeltet og bruken av helikopteret oversteg tømmerets omsetningsverdi. Mer informasjon om forsøkene med helikoptertransport av tømmer fra vanskelig terreng finnes under fanen «Opplysninger».

1

Helikopter av typen MI-6, fotografert under nedstigning mot Kviteseidvatnet i Telemark under forsøk med tømmertransport fra det bratte fjellterrenget sør for Dyreskarnut ned til fløtingsvassdraget. Fotografiet ble tatt idet helikopteret nærmet seg en høyde over vannspeilet der tømmerbunten – «hivet» – kunne slippes uten nevneverdig fare for skade på tømmeret. MI-6 var i midten av 1960-åra verdens største helikopter. Helikopterkroppen var 33,2 meter lang og rotorbladene spente over en diameter på 35 meter. Maskinen veide 40,5 tonn og kunne i tillegg frakte 12 tonn nyttelast i et romslig, men enkelt utstyrt lasterom. MI-6 hadde to kraftige gassturbinmotorer, som til sammen kunne utvikle 11 000 hestekrefter med et drivstofforbruk på 3 500 – 4 000 liter i timen. I Kviteseid ble maskinen testet på henting av buntet tømmer fra den nevnte lokaliteten sør for Dyrskarnut, 4 860 meter fra og 390 meter høyere enn slippstedet i Kviteseidvatnet. Tømmeret på hogstfeltet var på forhånd samlet i bunter med drøyt 5 tonns vekt og gjennomsnittlig 8,5 kubikkmeters volum (fastmasse). Buntene ble hengt under helikopteret i cirka 10 meter lange bærestropper. Konklusjonen fra disse undersøkelsene ble at kostnadsbildet minte om det man hadde hatt da man et par år tidligere hentet noe tømmer fra en annen lokalitet i området med et noe mindre helikopter et par år tidligere. Den store russiske maskinen kunne riktignok ta noe større bunter, men på kløftet, blokkrik mark som her innebar det tidkrevende manuelt slit å samle store tømmerbunter. «Selv om selve helikoptertransporten blir noe billigere med en større maskin, vil de øvrige kostnader bli noe høyere», skrev forsøkslederen, professor Ivar Samset (1918-2015). Det han ikke skrev, men erfarte, var at helikoptertransport av tømmer var tapsbringende. Driftskostnadene knyttet til arbeidet på hogstfeltet og bruken av helikopteret oversteg tømmerets omsetningsverdi. Mer informasjon om forsøkene med helikoptertransport av tømmer fra vanskelig terreng finnes under fanen «Opplysninger».

1

Helikopter av typen MI-6, fotografert under nedstigning mot Kviteseidvatnet i Telemark under forsøk med tømmertransport fra det bratte fjellterrenget sør for Dyreskarnut ned til fløtingsvassdraget. Fotografiet er tatt idet helikopterpiloten nettopp hadde sluppet en tømmerbunt ned på Kviteseidvatnet. Den avbildete maskinen var i midten av 1960-åra verdens største helikopter. Helikopterkroppen var 33,2 meter lang og rotorbladene spente over en diameter på 35 meter. Maskinen veide 40,5 tonn og kunne i tillegg frakte 12 tonn nyttelast i et romslig, men enkelt utstyrt lasterom. MI-6 hadde to kraftige gassturbinmotorer, som til sammen kunne utvikle 11 000 hestekrefter med et drivstofforbruk på 3 500 – 4 000 liter i timen. I Kviteseid ble maskinen testet på henting av buntet tømmer fra den nevnte lokaliteten sør for Dyrskarnut, 4 860 meter fra og 390 meter høyere enn slippstedet i Kviteseidvatnet. Tømmeret på hogstfeltet var på forhånd samlet i bunter med drøyt 5 tonns vekt og gjennomsnittlig 8,5 kubikkmeters volum (fastmasse). Buntene ble hengt under helikopteret i cirka 10 meter lange bærestropper. Konklusjonen fra disse undersøkelsene ble at kostnadsbildet minte om det man hadde hatt da man et par år tidligere hentet noe tømmer fra en annen lokalitet i området med et noe mindre helikopter et par år tidligere. Den store russiske maskinen kunne riktignok ta noe større bunter, men på kløftet, blokkrik mark som her innebar det tidkrevende manuelt slit å samle store tømmerbunter. «Selv om selve helikoptertransporten blir noe billigere med en større maskin, vil de øvrige kostnader bli noe høyere», skrev forsøkslederen, professor Ivar Samset (1918-2015). Det han ikke skrev, men erfarte, var at helikoptertransport av tømmer var tapsbringende. Driftskostnadene knyttet til arbeidet på hogstfeltet og bruken av helikopteret oversteg tømmerets omsetningsverdi. Mer informasjon om forsøkene med helikoptertransport av tømmer fra vanskelig terreng finnes under fanen «Opplysninger».

1

Helikopter av typen MI-6, fotografert under nedstigning mot Kviteseidvatnet i Telemark under forsøk med tømmertransport fra det bratte fjellterrenget sør for Dyreskarnut ned til fløtingsvassdraget. Fotografiet ble tatt mens maskinen svevde over en tømmerbunt som skulle «stroppes» til en krok i ei line under maskinen. MI-6 var i midten av 1960-åra verdens største helikopter. Helikopterkroppen var 33,2 meter lang og rotorbladene spente over en diameter på 35 meter. Maskinen veide 40,5 tonn og kunne i tillegg frakte 12 tonn nyttelast i et romslig, men enkelt utstyrt lasterom. MI-6 hadde to kraftige gassturbinmotorer, som til sammen kunne utvikle 11 000 hestekrefter med et drivstofforbruk på 3 500 – 4 000 liter i timen. I Kviteseid ble maskinen testet på henting av buntet tømmer fra den nevnte lokaliteten sør for Dyrskarnut, 4 860 meter fra og 390 meter høyere enn slippstedet i Kviteseidvatnet. Tømmeret på hogstfeltet var på forhånd samlet i bunter med drøyt 5 tonns vekt og gjennomsnittlig 8,5 kubikkmeters volum (fastmasse). Buntene ble hengt under helikopteret i cirka 10 meter lange bærestropper. Konklusjonen fra disse undersøkelsene ble at kostnadsbildet minte om det man hadde hatt da man et par år tidligere hentet noe tømmer fra en annen lokalitet i området med et noe mindre helikopter et par år tidligere. Den store russiske maskinen kunne riktignok ta noe større bunter, men på kløftet, blokkrik mark som her innebar det tidkrevende manuelt slit å samle store tømmerbunter. «Selv om selve helikoptertransporten blir noe billigere med en større maskin, vil de øvrige kostnader bli noe høyere», skrev forsøkslederen, professor Ivar Samset (1918-2015). Det han ikke skrev, men erfarte, var at helikoptertransport av tømmer var tapsbringende. Driftskostnadene knyttet til arbeidet på hogstfeltet og bruken av helikopteret oversteg tømmerets omsetningsverdi. Mer informasjon om forsøkene med helikoptertransport av tømmer fra vanskelig terreng finnes under fanen «Opplysninger».

1

Furutangen tømmerterminal ved Vorma, ikke langt fra Minnesund på Øvre Romerike, fotografert i 1965. barkeplass. Her ble tømmeret lastet av lastebilene for barking før det ble utislått ved hjelp av griplaster. Som vi ser var det stort sett ubarket granvirke som lå på plassen. På dette fotografiet ser vi ingen barkemaskin, men bruken av slikt materiell sparte skogsarbeiderne for mye tungt arbeid. Løsningen med terminalplasser ved de store vassdragene ble mulig på grunn av et stadig mer vidgreinet nettverk av skogsbilveger som overflødiggjorde fløtinga i de minste sidevassdragene.

Brødskjærer

Brødskjæremaskin i støpjern og stål, emaljert. Maskina har rektangulær form med sokkel, vertikal vegg (ene langside) og maskin"hus" i støpjern. Under sokkel er det montert 4 gummiknotter. Maskin"huset" for mekanikk, går fra kortside til kortside, i ene enden av maskina. På husets høyre side er det montert ei stor skive med grep, sveiva. På toppen av vertikal vegg og "maskin"huset" er det montert to emaljerte stålplater, den ene noe smalere, for å legge brød på. Den bredeste platen kan reguleres opp eller ned, med en stor innstillingsskrue mrk 1-6, som angir tykkelsen på brødskiva. Den andre siden har buet kortside med påmontert buet kniv (vendt mot plata hvor man legger brødet). Regulerbar plate (skjæreplata) kan løses ved hjelp av to stålskruer på hver side. Ene siden av maskin"huset" er dekket med en påskrudd stålplate, denne kan løses ved arbeid med mekanikk. Maskina er stor og tung, og er nok ment å skulle stå på en "fast" plass, ant en maskin beregnet på instiusjoner, som feks ved Langvassheimen. Ingen merker

Eske

To tobakksesker i papp med vokset innsiden for bedre bevaring av tobakk. Eska har rektangulær form med lokk. Røyketobakk til rulling av sigaretter. På undersiden av eska er det rester av eit gult avgiftssegl, der det står: 50 gram. Avgift Kr. 1,94. Røyketobakk.Pris Kr. 3,90. Av merket Tiedemanns Gul. Lett Mixture 2. Fint Snitt.

"Bygging av skogsvei i Furudal statsskog"

"Fra Furudal statsskog. Markberedning i Heggdalslien."

Dampmaskin, levert av O. Jakobsons maskinverksted i Kristiania, brukt på et sagbruk i Eidskog. Her stod den ved en myrkant, delvis på et underlag av krysslagte bjelker, dels på en teglsteinsmurt oven som var bygd etter et prinsipp som var utviklet av Lauritz Sæthern (1866-1935) i Eidskog. Grunneier Harry Pramhus (1891-1973) tilbød Norsk Skogbruksmuseum denne lokomobilen i 1968. Ole Jakobson var husmannssønn fra Hedmarken. Han fikk bare folkeskoleutdanning, men som ung voksen fikk han stillingen som pedell ved Katedralskolen i hovedstaden. Der skal han ha fått muligheter for å lære. Det var særlig tekniske fag som interesserte Jakobson, og i 1845 startet han sitt eget verksted. Der produserte han blant annet maskiner for landbruket, som han kjente godt fra sitt eget oppvekstmiljø. Etter Jakobsons død ble virksomheten overtatt av sønnen, som hadde fått reise til USA for å ta den formelle utdanninga faren manglet. Han flyttet verkstedet fra de opprinnelige lokalene i Torggata 11 til Nedre Foss, i nyere tid bedre kjent som Vulkan. I 1894 fikk bedriften nye eiere, som flyttet virksomheten til Schultzehaugen. Produktspekteret ble gradvis vridd fra landbruksmaskiner til vaskemaskiner (varemerket «JAKO») og klesruller.

Dampmaskin, levert av O. Jakobsons maskinverksted i Kristiania, brukt på et sagbruk i Eidskog. Her stod den ved en myrkant, delvis på et underlag av krysslagte bjelker, dels på en teglsteinsmurt oven som var bygd etter et prinsipp som var utviklet av Lauritz Sæthern (1866-1935) i Eidskog. På dette bildet ser vi grunneier Harry Pramhus (1891-1973) posere framfor den delvis utraste ovnen med døra til fyrkjelen i forgrunnen. Ole Jakobson var husmannssønn fra Hedmarken. Han fikk bare folkeskoleutdanning, men som ung voksen fikk han stillingen som pedell ved Katedralskolen i hovedstaden. Der skal han ha fått muligheter for å lære. Det var særlig tekniske fag som interesserte Jakobson, og i 1845 startet han sitt eget verksted. Der produserte han blant annet maskiner for landbruket, som han kjente godt fra sitt eget oppvekstmiljø. Etter Jakobsons død ble virksomheten overtatt av sønnen, som hadde fått reise til USA for å ta den formelle utdanninga faren manglet. Han flyttet verkstedet fra de opprinnelige lokalene i Torggata 11 til Nedre Foss, i nyere tid bedre kjent som Vulkan. I 1894 fikk bedriften nye eiere, som flyttet virksomheten til Schultzehaugen. Produktspekteret ble gradvis vridd fra landbruksmaskiner til vaskemaskiner (varemerket «JAKO») og klesruller.