![Fra Nes lense i Glomma, som akkurat har var grense mellom Sk]()
Fra Nes lense i Glomma, som akkurat har var grense mellom Skiptvet og Eidsberg kommuner i Østfold. Neslensa var et såkalt «kanalanlegg» der usortert løstømmer fra det ovenforliggende vassdraget ble samlet for sortering og bunting («sopping»), før det kunne bukseres videre nedover, enten i østre eller vestre elveløp. Neslensa hadde fire sideordnete «avdelinger», bygd to og to, parvis. «Kanalene» eller «rennene» var omgitt av «flåteganger», der lensearbeiderne kunne stå med fløterhakene og trekke tømmer som hadde samme kjøpermerke inn i bestemte siderom, såkalte «lommer». Etter hvert som disse lommene ble fulle, kunne de åpnes slik at fløtingsvirke som skulle til samme kjøper lengre nede i vassdraget kunne flyte samlet og sortert ned til et nedenforliggende moseapparat, der det ble komprimert og omsluttet av et par vaierbind, og deretter bundet sammen med andre «moser», som skulle bukseres i samme retning. På dette fotografiet ser vi to lensearbeidere i aktivitet med fløterhaker på en flåtegang. Framfor dem ser vi også ei av stålbruene som bandt systemet sammen i bredderetningen, og gjorde det mulig for lensearbeiderne å bevege seg på tvers av anlegget.
Dette fotografiet ble tatt i 1937, som var siste sesong før lensestedet ble flyttet fra Nes til Glennetangen, litt lengre nede i elveløpet. Dette året var det innmeldt 10 223 793 tømmerstokker til fløting i Glomma. Av dette kom 98 prosent fra den øvre delen av vassdraget. Cirka 15 prosent av tømmeret ble unnasortert i den øvre delen av vassdraget, hovedsakelig til kjøpere i Mjøs-området. Det resterende ble samlet ved Bingen i Sørum og deretter sortert og «moset» for videre buksering ved Fetsund i nordenden av innsjøen Øyeren. Her kom det også til noe tømmer som var fløtet på Nitelva og Leira, samt noe som ble levert ved den nedre delen av vassdraget. En del av tømmeret ble levert til industrien på Lillestrøm og ved Øyeren. Men brorparten ble buksert sørover innsjøen og løsfløtet fra utløpet ved Mørkfoss, forbi flere kraftverk, før det nådde Nes lense og ble sortert og buntet nok en gang. Deretter ble det virket som skulle til industrien i Sarpsborg buksert nedover det østre elveløpet, mens det som skulle til Fredrikstad eller bedrifter ved Oslofjorden ble buksert mot Isnesfjorden og tømmertunnelen ved Eidet.
Det første lenseanlegget på Nes i Skiptvet ble anlagt i 1853. Det kom som en erstatning for den gamle Lindhollensa nedenfor Vammastrykene i Askim, som hadde vært tømmersorteringsanlegg for nedre del av Glomma i mange hundrede år. Egentlig ble det, på grunn av vindforholdene, bygd to lenser på Nes i 1853. Den som ble kalt Neslensa lå på vestsida av elveløpet ovenfor Nestangen, der det var en markant elvesving. På motsatt side, og dermed i Eidsberg, lå den såkalte Buskildsrudlensa. Ved disse to anleggene ble alt tømmer som skulle til brukene ovenfor Sarpsfossen og i Sollielva sortert fra de beskjedne kvantaene som i denne perioden skulle til Fredrikstad. Etter hvert som antallet tømmerkjøpere og mengdene med tømmer økte, ble imidlertid kapasiteten ved anleggene for liten. Alt i 1859 ble det anlagt ei hjelpe- eller oppsamlingslense ved Furuholmen i Varteig. Etter ønske fra stadig flere og stadig mektigere sagbrukseiere i Fredrikstad, som mente at det ville være penger å spare på å samle all tømmersortering i den nedre delen av Glomma på ett sted, ble Nes og Buskildsrud lenser nedlagt i 1895, mens Furuholmen lense ble ombygd og kraftig utvidet. Furuholmlensa lå gunstig til med hensyn til vindforhold, men det var en ulempe at tømmer som skulle til Sanne og Solli bruk måtte slepes tilbake gjennom Mingevatnet. Da all fløting til Fredrikstad-brukene ble overført til det vestre løpet med passasje gjennom Mingevatnet, Isnesfjorden og tømmertunnelen til Eidet var tida moden for å tilbakeføre sorteringsanlegget til Nes. Dette ble realisert i 1908. Denne gangen ble Neslensa bygd like nedenfor Nestangen. Den nye lensa var epokegjørende i den forstand at den ikke var forankret i pæler, som var svakest når vann- og tømmermengdene var størst, med vaierfester. Denne løsningen ble seinere kopiert ved mange lenseanlegg i Norden. Den nye Neslensas store svakhet var vindeksponeringa, som kunne føre tømmeret på avveger, slik at det måtte kostbare oppsamlingsaksjoner til. Dette var, sammen med at reguleringer i vassdraget innskrenket lagringsplassen for tømmer ovenfor lensene, argumenter for flytting av virksomheten til Glennetangen i Skiptvet. Denne flyttinga ble realisert i 1938.
I 1993 ble det etablert et lensemuseum på Nes. Museet ligger idyllisk til ved Glomma. På land består anlegget av sag, verksted med smie, en dampdrevet kraftstasjon og ei spisebrakke. Ute i elva ligger mosemaskinen med tilhørende hus.
