68 results in Anno Norsk skogmuseum:

Skilt som viste vegen fra Glomdalsmuseet til Norsk Skogbruks

Skilt som viste vegen fra Glomdalsmuseet til Norsk Skogbruksmuseum i Elverum i 1960-åra. De to museene er nære naboer, men Prestfossen i Glomma skiller dem. Skiltet ble plassert på Glomdalsmuseets areal, like ved hengebrua, som fra 1958-59 gjorde det mulig å gå tørrskodd over til Skogbruksmuseets frilftsmuseum på Prestøya. Det ble montert på rotstokken og ei av de kraftige sidegreinene på Skreppåsgrana fra Furnes allmenning. Skreppåsgrana vokste på sæterlykkja til garden Skattum i Vang på Skreppåssætra i Furnes allmenning. Treet skilte seg fra omkringliggende skog ved sine store dimensjoner. I oktober 1962 skal det uvanlige treet ha blitt rammet av en kombinasjon av jordskjelv og vind, slik at rothalsen knakk og stammen ble liggende på sæterlykkja. Treet ble 160 år gammelt og 23, 5 meter høgt. Stammediamteren i brysthøgde var 1,23 meter og volumet med med bark ble beregnet til 9,5 kubikkmeter. Allmenningsledelsen tilbød dette spesielle treet til Norsk Skogbruksmuseum, der konservator Tore Fossum (1926-2017) så at han kunne bruke det som landemerke og vegviser ved hengebrua mellom Glomdalsmuseet og Skogbruksmuseets friluftsmuseum på Prestøya, som den gangen var eneste atkomstveg til museet. Maskinfører Per A. Skyberg (1936-1988) fra Furnes allmenning fikk den vanskelige transportoppgaven. Treet ble lagt på en traktortilhenger med den nevnte greina til værs, og så gjaldt det for Per å finne ei reiserute der han unngikk passasjer under lave bruer. Noen steder greide han å smyge stokken og greina under ledningsspenn på tvers av vegen ved å få gode hjelpere til å heve ledningene ved hjelp av lange rajer. Jernbanebrua på Vestad i Elverum lot seg imidlertid ikke passere, noe som nødvendiggjorde en komplisert omveg. Rotstokken og den intakte greina veid om lag 3 tonn. Den ble reist like ved bruhodet for hengebrua på Glomdalsmuseets grunn med to brede planker med påskriftene «NORSK SKOGBRUKSMUSEUM» og «SKOGBRUK, JAKT, FISKE». Her ser vi en dresskledd Tore Fossum framfor skiltet da det var nytt, i 1964. Vegviseren fikk mindre praktisk betydning etter at museet i midten av 1960-åra fikk nye arealer på østsida av Glomma med innkjøring fra Solørvegen.

Skilt som viste vegen fra Glomdalsmuseet til Norsk Skogbruks

Skilt som viste vegen fra Glomdalsmuseet til Norsk Skogbruksmuseum i Elverum i 1960-åra. De to museene er nære naboer, men Prestfossen i Glomma skiller dem. Skiltet ble plassert på Glomdalsmuseets areal, like ved hengebrua, som fra 1958-59 gjorde det mulig å gå tørrskodd over til Skogbruksmuseets frilftsmuseum på Prestøya. Det ble montert på rotstokken og ei av de kraftige sidegreinene på Skreppåsgrana fra Furnes allmenning. Skreppåsgrana vokste på sæterlykkja til garden Skattum i Vang på Skreppåssætra i Furnes allmenning. Treet skilte seg fra omkringliggende skog ved sine store dimensjoner. I oktober 1962 skal det uvanlige treet ha blitt rammet av en kombinasjon av jordskjelv og vind, slik at rothalsen knakk og stammen ble liggende på sæterlykkja. Treet ble 160 år gammelt og 23, 5 meter høgt. Stammediamteren i brysthøgde var 1,23 meter og volumet med med bark ble beregnet til 9,5 kubikkmeter. Allmenningsledelsen tilbød dette spesielle treet til Norsk Skogbruksmuseum, der konservator Tore Fossum (1926-2017) så at han kunne bruke det som landemerke og vegviser ved hengebrua mellom Glomdalsmuseet og Skogbruksmuseets friluftsmuseum på Prestøya, som den gangen var eneste atkomstveg til museet. Maskinfører Per A. Skyberg (1936-1988) fra Furnes allmenning fikk den vanskelige transportoppgaven. Treet ble lagt på en traktortilhenger med den nevnte greina til værs, og så gjaldt det for Per å finne ei reiserute der han unngikk passasjer under lave bruer. Noen steder greide han å smyge stokken og greina under ledningsspenn på tvers av vegen ved å få gode hjelpere til å heve ledningene ved hjelp av lange rajer. Jernbanebrua på Vestad i Elverum lot seg imidlertid ikke passere, noe som nødvendiggjorde en komplisert omveg. Rotstokken og den intakte greina veid om lag 3 tonn. Den ble reist like ved bruhodet for hengebrua på Glomdalsmuseets grunn med to brede planker med påskriftene «NORSK SKOGBRUKSMUSEUM» og «SKOGBRUK, JAKT, FISKE». Her ser vi en dresskledd Tore Fossum framfor skiltet, og med en arm som pekte mot museet han hadde ansvaret for, da skiltet var nytt, i 1964. Vegviseren fikk mindre praktisk betydning etter at museet i midten av 1960-åra fikk nye arealer på østsida av Glomma med innkjøring fra Solørvegen.

Viltbiologen og skogeieren Odd Reidar Fremming (1948-2012) d

Viltbiologen og skogeieren Odd Reidar Fremming (1948-2012) demonstrerer bruk av ryddesag i et tett skogbestand i Gravberget i Våler i 1986. Fremming var kledd i fullt verneutstyr. Han hadde støvler med oransje jakke, arbeidshansker og hjelm med visir og øreklokker. Ryddesaga består av en totaktsmotor som er montert på ei lang metallstang, som inneholder ei kraftoverføring til et sirkelsagblad i enden av den nevnte stanga. Redskapet bæres i en sele på skogsarbeiderens overkropp, med motoren bak høyre hoftekam og med stanga og det roterende sagbladet forovervendt. Ryddesaga manøvreres ved hjelp av et styre som er montert på tvers av stanga som omslutter kraftoverføringa mellom motor og blad. De første ryddesagene ble lansert i slutten av 1950-åra, som et alternativ til de motorsagene som var konstruert for sluttavvirkning, på felt der det var kratt og tennung som skulle ryddes vekk, og der det skulle drives ungskogpleie i bestand med stammediametere som var mindre enn 10 centimeter. Arbeidet ble gjerne utført teigvis, i hellende terreng helst på tvers av fallretningen. Saga som ble brukt her var en svensk modell, en Husqvarna 164 RX. I 1980-åra veide de fleste ryddesager 8-10 kilo. Odd Reidar Fremming var cand. real. og ansatt i en lektorstilling ved Høgskolen i Hedmarks avdeling på Evenstad i Stor-Elvdal.

Viltbiologen og skogeieren Odd Reidar Fremming (1948-2012) d

Viltbiologen og skogeieren Odd Reidar Fremming (1948-2012) demonstrerer bruk av ryddesag i et tett skogbestand i Gravberget i Våler i 1986. Fremming var kledd i fullt verneutstyr. Han hadde støvler med oransje jakke, arbeidshansker og hjelm med visir og øreklokker. Ryddesaga består av en totaktsmotor som er montert på ei lang metallstang, som inneholder ei kraftoverføring til et sirkelsagblad i enden av den nevnte stanga. Redskapet bæres i en sele på skogsarbeiderens overkropp, med motoren bak høyre hoftekam og med stanga og det roterende sagbladet forovervendt. Ryddesaga manøvreres ved hjelp av et styre som er montert på tvers av stanga som omslutter kraftoverføringa mellom motor og blad. De første ryddesagene ble lansert i slutten av 1950-åra, som et alternativ til de motorsagene som var konstruert for sluttavvirkning, på felt der det var kratt og tennung som skulle ryddes vekk, og der det skulle drives ungskogpleie i bestand med stammediametere som var mindre enn 10 centimeter. Arbeidet ble gjerne utført teigvis, i hellende terreng helst på tvers av fallretningen. Saga som ble brukt her var en svensk modell, en Husqvarna 164 RX. I 1980-åra veide de fleste ryddesager 8-10 kilo. Odd Reidar Fremming var cand. real. og ansatt i en lektorstilling ved Høgskolen i Hedmarks avdeling på Evenstad i Stor-Elvdal.

Viltbiologen og skogeieren Odd Reidar Fremming (1948-2012) d

Viltbiologen og skogeieren Odd Reidar Fremming (1948-2012) demonstrerer bruk av ryddesag i et tett skogbestand i Gravberget i Våler i 1986. Fremming var kledd i fullt verneutstyr. Han hadde støvler med oransje jakke, arbeidshansker og hjelm med visir og øreklokker. Ryddesaga består av en totaktsmotor som er montert på ei lang metallstang, som inneholder ei kraftoverføring til et sirkelsagblad i enden av den nevnte stanga. Redskapet bæres i en sele på skogsarbeiderens overkropp, med motoren bak høyre hoftekam og med stanga og det roterende sagbladet forovervendt. Ryddesaga manøvreres ved hjelp av et styre som er montert på tvers av stanga som omslutter kraftoverføringa mellom motor og blad. Da dette fotografiet ble tatt arbeidet Fremming med bladet en posisjon som ville få treet han var i ferd med å felle til å falle bakover. De første ryddesagene ble lansert i slutten av 1950-åra, som et alternativ til de motorsagene som var konstruert for sluttavvirkning, på felt der det var kratt og tennung som skulle ryddes vekk, og der det skulle drives ungskogpleie i bestand med stammediametere som var mindre enn 10 centimeter. Arbeidet ble gjerne utført teigvis, i hellende terreng helst på tvers av fallretningen. Saga som ble brukt her var en svensk modell, en Husqvarna 164 RX. I 1980-åra veide de fleste ryddesager 8-10 kilo.

Skogsarbeideren Gunnar Loftet (1903-1974) fra Sørskobygda i

Skogsarbeideren Gunnar Loftet (1903-1974) fra Sørskobygda i Elverum kvister ei nyfelt gran med øks. Fotografiet skal være tatt ved Flotta, øst for Melåsberggrenda i Elverum, vinteren 1969. Loftet var kledd i vadmelsbukser og busserull. På hodet hadde han ei skjoldlue.

Skogsarbeideren Gunnar Loftet (1903-1974) fra Sørskogbygda i

Skogsarbeideren Gunnar Loftet (1903-1974) fra Sørskogbygda i Elverum kvister ei nyfelt gran med øks. Fotografiet skal være tatt ved Flotta, et skogpmråde øst for grenda Melåsberget i Elverum, vinteren 1969. Loftet var kledd i vadmelsbukser og busserull. På hodet hadde han ei skjoldlue.

«Planmessig foryngelse ved planting.»

«Planmessig foryngelse ved planting.»

«Flotsberget, Flotsskogene, Elverum. Granplantning 30 dekar

«Flotsberget, Flotsskogene, Elverum. Granplantning 30 dekar. Hugget år 1941. Plantet 1942/43 med 5-årige planter. Innhegnet..»

«Breien i Norderhov. 6-årig granplantning.»

«Breien i Norderhov. 6-årig granplantning.»

«Flotsberget, Flotsskogene, Elverum. Granplantning 30 dekar

«Flotsberget, Flotsskogene, Elverum. Granplantning 30 dekar. Hugget år 1941. Plantet 1942/43 med 5-årige planter. Innhegnet..»

Utsikt fra tårnet ved brannvaktstasjonen på Flotsberget i El

Utsikt fra tårnet ved brannvaktstasjonen på Flotsberget i Elverum, fotografert slik det så ut i 1968. Fløtsberget ligger om lag 560 meter over havet, øst for grenda Melåsberget i søndre del av Elverum kommune. Den første skogbrannvaktstasjonen her ble etablert av lokale skogeiere i 1904. Forsikringsselskapet «Skogbrand» trådte støttende til da anlegget ble modernisert i 1933. Elverum kommune var eier da vaktholdet på Flotsberget ble avviklet etter 1973-sesongen.

Kasser med podete granplanter fotografert ved siden av en ha

Kasser med podete granplanter fotografert ved siden av en haug med matjord på et sandjordsareal i Julussdalen i Elverum, der det skulle utvikles til skogfrøplantasje. Fotografiet ble tatt høsten 2016, drøyt to år etter at dette arealet ble overflatedyrket for å kunne tilplantes. Man brukte fireårige planter, som de to siste åra hadde stått i potter ved Biri planteskole i Oppland. På disse grunnstammene hadde Skogfrøverkets folk podet kvister fra elitetrær fra de eldre frøplantasjene på Oppsal i Ringebu kommune i Oppland kommune og Kaupanger i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane fylke. Utvalget av podemateriale er gjort av Ragnar Johnskås, som i mange år har arbeidet med avkomtesting og frøavl ved Skogfrøverket. Podningene er merket med tallkoder som er referanser til det genetiske opphavet.

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum i H

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum i Hedmark høsten 2016. Til høyre i forgrunnen ser vi Bjørn Hageberg fra Det norske skogfrøverk betjene et jordbor, som han brukte til å opparbeide plantehull i det sandete, steinfattige jordsmonnet. Mellom beina hans skimter vi den fireårige granplanta som skulle plasseres i hullet. Toppskuddene på plantene som skulle brukes her var podekvist fra avkomtestete trær i de eldre frøplantasjene på Oppsal i Ringebu (Oppland fylke) og Kaupanger (Sogn og Fjordane fylke). Til venstre ser vi Hagebergs sønner, Håvard og Olav Hageberg, som plasserte ei granplante i det forrige hullet faren hadde boret. Olav holdt planta over hullet, mens Håvard kom med fylljord på ei diger roko.

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum i H

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum i Hedmark høsten 2016. I forgrunnen ser vi Frode Murud fra Det norske skogfrøverk drysse fylljord i et nyoppboret plantehull, mens kollegaen Marte Friberg Myre satt på huk med planta som skulle stå på dette voksestedet i hendene. I bakgrunnen ser vi brødrene Olav og Håvard Hageberg, som også deltok i plantearbeidet.

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum i H

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum i Hedmark høsten 2016. I forgrunnen ser vi Marte Friberg Myre fra Det norske skogfrøverk, som plasserte ei granplante i et nyoppboret hull i sandjorda på plantasjefeltet. Rundt hullet ser vi litt av matjorda som ble drysset i hullene for å gi plantene en god start i det ikke altfor næringsrike jordsmonnet. Som grunnstammer brukte man fireårig gran fra Biri planteskole, som de siste to åra hadde vokst i plastpotter. På disse plantene hadde Skogfrøverkets medarbeidere podet toppskudd, hentet fra avkomtestete grantrær fra de eldre frøplantasjene på Oppsal i Ringebu kommune i Oppland og Kaupanger i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane.

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum i H

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum i Hedmark høsten 2016. På dette fotografiet ser vi Håvard Hageberg fra Det norske skogfrøverk, som plasserte ei granplante i et nyoppboret hull i sandjorda på plantasjefeltet. Rundt hullet ser vi litt av matjorda som ble drysset i hullene for å gi plantene en god vekststart i det ikke altfor næringsrike jordsmonnet. Som grunnstammer brukte man fireårig gran fra Biri planteskole, som de siste to åra hadde vokst i plastpotter. På disse plantene hadde Skogfrøverkets medarbeidere podet toppskudd, hentet fra avkomtestete grantrær fra de eldre frøplantasjene på Oppsal i Ringebu kommune i Oppland og Kaupanger i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane.

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum høs

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum høsten 2016. Til høyre i forgrunnen ser vi Håvard Hageberg fra Det norske skogfrøverk, som plasserte ei granplante i et nyoppboret hull i sandjorda på plantasjefeltet. Ved siden av ham ser vi kollegaen Frode Murud med ei diger roko med matjord, som ble drysset i hullene for å gi plantene en god vekststart i det ikke altfor næringsrike jordsmonnet. Til venstre i bildet står firehjulingen som ble brukt til å transportere planter og fylljord ut på plantasjearealet. Som grunnstammer brukte man fireårig gran fra Biri planteskole, som de siste to åra hadde vokst i plastpotter. På disse plantene hadde Skogfrøverkets medarbeidere podet toppskudd, hentet fra avkomtestete grantrær fra de eldre frøplantasjene på Oppsal i Ringebu kommune i Oppland og Kaupanger i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane.

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum i H

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum i Hedmark høsten 2016. Her ser vi Marte Friberg Myre fra Det norske skogfrøverk, som plasserte ei bambusstikke ved siden av ei granplante hun nettopp hadde plantet. Som grunnstammer brukte man fireårig gran fra Biri planteskole, som de siste to åra hadde vokst i plastpotter. På disse plantene hadde Skogfrøverkets medarbeidere podet toppskudd, hentet fra avkomtestete grantrær fra de eldre frøplantasjene på Oppsal i Ringebu kommune i Oppland og Kaupanger i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane.

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum høs

Plantearbeid i skogfrøplantasjen i Julussdalen i Elverum høsten 2016. Til høyre i forgrunnen ser vi Håvard Hageberg fra Det norske skogfrøverk, som nettopp hadde plassert ei granplante i et nyoppboret hull i sandjorda på plantasjefeltet. Da dette fotografiet ble tatt holdt Håvard i stammen på planta mens broren, Olav Hageberg, drysset matjord fra ei diger roko ned på plantestedet. Dette ble gjort for å gi plantene en god start i det ikke altfor næringsrike jordsmonnet. Som grunnstammer brukte man fireårig gran fra Biri planteskole, som de siste to åra hadde vokst i plastpotter. På disse plantene hadde Skogfrøverkets medarbeidere podet toppskudd, hentet fra avkomtestete grantrær fra de eldre frøplantasjene på Oppsal i Ringebu kommune i Oppland og Kaupanger i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane.