4,810 results in DigitaltMuseum:

maske

Hetten er heldekkende over hodet og ned over skuldrene. "Nebbet" er av skinn og fylt med papp og vatt for å holde formen og illudere filler med eteriske oljer som ble puttet inn der opprinnelig. Øynene er av glass som er limt til skinnet som er sydd på rundt øynene. For å få et slitt og aldrende utseende på hetten ble stoffet lagt i kaffevann med grut over natta.

Tre «KAR-sluker» – fiskesluker som er produsert av edelmetallfirmaet K. A. Rasmussen på Hamar. Dette er såkalte skjesluker, der de mest iøynefallende elementene – skjeene – er blanke metallplater som, når de trekkes gjennom vannet, skal framstå som småfisk. Skjeene har en «smal oval» form med hull i endene, der det er festet splittringer for feste av sene (fortom) og treblekroker. De utoverbukete sidene av slukskjeene er formet som stiliserte fiskekropper med skjellmønster, der krokene danner hale. Den midtre sluken har et markert hode med øye. Her er buksida rødlakkert. På sluken til høyre er det som skal illudere bukdelen av fiskekroppen er markert med grønn lakk. Produsentfirmaet ble etablert av gullsmedmester Knut Andreas Rasmussen (1837-1918) i Christiania i 1872. Det var tredje generasjon, Torleiv Rasmussen (1895-1991), som i 1950 flyttet virksomheten til Hamar. Under hans ledelse ble firmaet Nordens ledende produsent av edelmetaller til gull- og sølvvareprodusenter. Pensjonert K. A. Rasmussen-medarbeider Terje Andersen forteller at det ble produsert slike sluker da han ble ansatt i firmaet i 1964, men at det antakelig bare et par år seinere ble slutt på denne produksjonen. Han tror at dette skjedde fordi slukene var kostbare å produsere, og fordi ABU-produktene erobret en stadig større del av markedet. Han antar at det var selskapets mangeårige leder, Torleiv Rasmussen, som fikk i gang denne produksjonen. Rasmussen var sjøl ivrig sportsfisker, og han fant ut at slukproduksjon var fornuftig sysselsetting i perioder da det var dårlig tilgang på andre ordrer. Andersen antar at slukproduksjonen tok til etter 2. verdenskrig. Han kjenner til at slukene var eksportartikkel, og at eksporten blant annet gikk til USA og Canada.

Vintermotiv fra Norsk skogmuseum i Elverum. Bildet er tatt i friluftsmuseet, nærmere bestemt ved Svimbil-smia (jfr. SJF-B.0042), som skal ha blitt bygd i 1923 og som ble flyttet til museet i 1991-92. Gjennom mesteparten av den den mellomliggende perioden var dette huset arbeidsstedet til ljå- og knivsmeden Svein Brynjulfsen Svimbil (1888-1987), som i yngre år gikk under navnet Svein Tverberg. I snøen rundt smia ser vi delvis gjensnødde fotspor etter en vandrer, men vinterstid er dette en del av museumsområdet der det er lite aktivitet. Under jakt- og fiskedagene i august hvert år derimot, har Norsk knivforening mye aktivitet på grassletta omkring denne bygningen.

Fra nedre del av Klokkerfossen i Glomma i Elverum kommune i Hedmark, fotografert fra Klokkerfossbrua, i medstøms retning, på en seinvinterdag i 2022, da vannføringa i elva var meget beskjeden. Bildet er tatt i motlys, som gir fine toner i vannet og i på snøen på de isdekte partiene i elveløpet. Klokkerfossen er betegnelsen på elvas østre løp forbi Prestøya, der det nordvestre løpet kalles Prestfossen. Klokkerfossen har antakelig fått dette navnet fordi gårdsbruket Fossum på østre elvebredd lenge var bosted for den av kommunens lærere som også skjøttet klokkerembetet i hovedkirka. I nyere tid har Norsk skogmuseum overtatt området. Til høyre i bildet ser vi den sørøstre delen av Prestøya, der museet i samarbeid med NVE har bygd en flomvoll som i flomperioder skal skjerme dammen der museets formidlere periodevis tilbyr opplæring i fritidsfiske for barn. Til venstre i bakgrunnen ser vi ned mot Elverum camping.

Elevbesøk i utstillingen «Kraft til enhver pris» på Norsk skogmuseum i Elverum. Fotografiet er tatt ved inngangen til denne tematustillingen, som har et stort, bakbelyst lystbilde av den unge svenske miljøaktivisten Greta Thunberg (til venstre i forgrunnen) som blikkfang. Til høyre er vi ei jente som følger oppfordringen «Kikk inn i oljetønna. Se hva brun energi fører til». Det dreier seg om et blålakkert oljefat som har tre kikkhull. Der vil man finne bilder av oljebrukens skyggesider. I bakgrunnen skimter vi flere elever ved montasjer som har et kritisk blikk også på andre energikilder. Utstillingen «Kraft til enhver pris» ble åpnet i februar 2022.

Tre «KAR-sluker» – fiskesluker som er produsert av edelmetallfirmaet K. A. Rasmussen på Hamar. Dette er såkalte skjesluker, der de mest iøynefallende elementene – skjeene – er blanke metallplater som, når de trekkes gjennom vannet, skal framstå som småfisk. Skjeene har en «smal oval» form med hull i endene, der det er festet splittringer for feste av sene (fortom) og treblekroker. Sluken til venstre ligger med den skålformete sida opp. Den er stemplet «KAR» og «12». De utoverbukete sidene av slukskjeene er formet som stiliserte fiskekropper med skjellmønster, der krokene danner hale. Den midtre sluken har et markert hode med øye. Her er buksida rødlakkert. På sluken til høyre er det som skal illudere bukdelen av fiskekroppen er markert med grønn lakk. Produsentfirmaet ble etablert av gullsmedmester Knut Andreas Rasmussen (1837-1918) i Christiania i 1872. Det var tredje generasjon, Torleiv Rasmussen (1895-1991), som i 1950 flyttet virksomheten til Hamar. Under hans ledelse ble firmaet Nordens ledende produsent av edelmetaller til gull- og sølvvareprodusenter. Pensjonert K. A. Rasmussen-medarbeider Terje Andersen forteller at det ble produsert slike sluker da han ble ansatt i firmaet i 1964, men at det antakelig bare et par år seinere ble slutt på denne produksjonen. Han tror at dette skjedde fordi slukene var kostbare å produsere, og fordi ABU-produktene erobret en stadig større del av markedet. Han antar at det var selskapets mangeårige leder, Torleiv Rasmussen, som fikk i gang denne produksjonen. Rasmussen var sjøl ivrig sportsfisker, og han fant ut at slukproduksjon var fornuftig sysselsetting i perioder da det var dårlig tilgang på andre ordrer. Andersen antar at slukproduksjonen tok til etter 2. verdenskrig. Han kjenner til at slukene var eksportartikkel, og at eksporten blant annet gikk til USA og Canada.

Elevbesøk i utstillingen «Kraft til enhver pris» på Norsk skogmuseum i Elverum. Denne utstillingen ble åpnet i februar 2022. Fotografiet er tatt fra den indre delen av temautstillingen mot inngangen, der museumsdirektør Stig Hoseth sto framfor ei elevgruppe, med beina på et norgeskart. Utstillingen gir korte introduksjoner til energiformer som vannkraft, vindkraft og petroleum. Presentasjonene er gjort med et kritisk blikk, og i erkjennelse av at «Utfordringen er å løse et problem uten å skape et annet». Utstillingen poengterer at «Urørt natur forsvinner», men påpeker samtidig (i en sekvens vi ikke ser på dette fotografiet) at «Natur kan repareres». I taket henger ei ugle, tilsynelatende i ferd med å fly mot tre strømførende kabler i luftspenn, et miljøproblem som har fått mye medieoppmerksomhet. Kartet på golvet var utstyrt med QR-koder, som skulle gi muligheter for fordypning relatert til lokaliteter i ulike deler av landet.

Fra nedre del av Klokkerfossen i Glomma i Elverum kommune i Hedmark, fotografert medstøms retning på en seinvinterdag i 2022, da vannføringa i elva var meget beskjeden. Bildet er tatt i motlys, som gir fine toner i vannet og i på snøen på de isdekte partiene i elveløpet. Klokkerfossen er betegnelsen på elvas østre løp forbi Prestøya, der det nordvestre løpet kalles Prestfossen. Klokkerfossen har antakelig fått dette navnet fordi gårdsbruket Fossum på østre elvebredd lenge var bosted for den av kommunens lærere som også skjøttet klokkerembetet i hovedkirka. I nyere tid har Norsk skogmuseum overtatt området. Ved den østre elvebredden (venstre halvdel av bildet) skimter vi Andrå-saga var Rendalen (SJF-B.0032), som ble flyttet til museet i 1963-64, og gjenoppført i elveskråningen. Den har måttet tåle en del påkjenninger i store flomår, og var nyrestaurert da dette fotografiet ble tatt. Sentralt i bildet ser vi ned mot Elverum camping.

Fra åpningen av utstillingen «Kraft for enhver pris» på Norsk skogmuseum i februar 2022. Denne utstillingen gir en kort introduksjon til energikilder som vannkraft, vindkraft og olje, og fokuserer på at «Utfordringen er å løse et problem uten å skape et annet». På den buete veggflata på dette bildet fokuseres på restaurering etter naturinngrep som man serinere har funnet det riktigst å restauarere. Her står en ung mann og studerer en del del hengslete plater med en «før-situasjon» på forsida og et bilde fra den restaurerte lokaliteten under. Eksemplene her refererer ikke til inngrep som skyldes energiproduksjon, som er gjennomgangstema i den øvrige utstillingen. Mellom de opppvippbare platene er det en tekst som appellerer til mer naturrestaurering: «Å gjenskape eller restaurere natur gir bedre livskvalitet for dyr og planter. Samtidig tilrettelegger vi for trivsel, rent vann og frisk luft.»

Fra sentralhallen i Norsk skogmusem i Elverum. Fotografiet ble tatt i januar 2022, i forkant av et møte der det var oppsatt stoler, og på de tre fremste rekkene også konferansebord, for et betydelig antall deltakere. I front, under Kai Fjells store maleri av en kvilende tømmerhogger, er det en 30 centimeter høy platting, der de opptredende skulle sitte eller stå. På begge sider av denne står det tablåer fra tømmerfløtinga i Osen i Åmot, utført av treskjæreren Ragnar Nysæther, og veggene er prydet med naturfotografier. Fra taket henger en rund lysrigg av aluminum. Fra denne henger det en treskulptur, utført av kunstneren Bo Jonzon, som peker ned mot inngangen til utstillingen «Tid for skog». Skogmuseets sentralhall fikk dette utseendet nettopp i forbindelse med bygginga av den nevnte basisutstillingen om skog og skogbruk, som ble bygd i periden 1999-2001. Rommet brukes leilighetsvis til konferanser og konserter, men står også ofte åpent, bare med noen få trebenker som innredning. Sentralhallen befinner seg i den sentrale delen av den første ildfaste museumsbygningen som ble reist på daværende Norsk Skogbruksmuseum i 1969-1970, etter tegninger av arkitekten Terje Thorstensen og med elverumsfirmaet Martin M. Bakken som hovedentreprenør. Bygningen ble innviet med kong Olav V som hedersgjest 22. juni 1971. Bygningen er seinere utvidet i to etapper (1979 og 1991-92).

Blåbærkorg med dekkpapir. Dekkpapiret er en type pergamentpapir som ble sydd på kurven med hyssing før kurven ble eksportert med blåbær. Ved transport var bunnen gjerne dekt med matpapir. Dekkpapiret har følgende tekst: "Finest selected handpicked Norwegian bilberries. Norway. Aust-Agder. Aust-Agder bærlag Arendal. Kontrollnr. " Blåbæreksport. Eksportkurv. Blåbærkurv. Dekkpapiret er produsert i forbindelse med eksportforsendelse organisert av Aust-Agder bærlag.

Blåbergkorg med dekkpapir. Dekkpapiret er en type pergamentpapir som ble sydd på kurven i et sik-sak-mønster med hyssing før kurven ble eksportert med blåbær. Ved transport var bunnen gjerne dekt med matpapir. Dekkpapiret har følgende tekst: Norwegian Bilberries. Selected. East-Norway. Kontrol: Unites exporters. Norway. Blåbæreksport. Eksportkurv. Blåbærkurv. Dekkpapiret er produsert i forbindelse med eksportforsendelse organisert av Øst-Norges Bærlag.

Åset-bygningen på Glomdalsmuseet i Elverum. Dette var opprinnelig ett av våningshusa på en stor jord- og skogeiendom i Åmot i Østerdalen. Glomdalsmuseet ble etablert som et friluftsmuseum med tilflyttete bygninger fra bygdene i Solør og Østerdalen. Den første av disse tilflyttete bygningene, ei barfrøstue fra Rendalen, ble innkjøpt i 1910. Da museet feiret sitt 15-årsjubileum i 1926 besto museet av 30 bygninger, og 9 ventet på flytting til museumsparken på Vestad i Elverum. Det digre våningshuset på Nordre Åset i Åmot var ett av disse. Åset-bygningen ble bygd i 1795, mens Ole Olsen (1767-1825) og Anne Tollevsdatter (1772-1844) drev garden. Konservator Håvard Skirbekk (1903-1983) skrev at «Åsetbygningen er bygd i 1795, og skal ha vori den første tohøgda bygningen i Åmot. Det var ikkje så mange i Elverum heller før den tid. Men 30 år seinare var det mange storgardsbygningar av liknande type.» Åset-bygningen er 18 meter lang og 8,8 meter bred, hadde to fulle etasjer og et forholdsvis spissrøstet saltak, så den ruvde godt i tunet på Nordre Åset. Det gjorde den for så vidt etter at den ble flyttet til Glomdalsmuseet også. Den 6. juni 1927 kunne avisa «Østlændingen» melde at «Åmot-anlegget er nu påbegynt, idet den store hovedbygning på Nordre Åset blev revet ned og fraktet til museet i vinter. Bygningen vil komme under tak i løpet av vinteren.» Den 31. mai 1928 meldte den samme avisa at bygningen sto ferdig gjenreist på museet. Gjenoppføringa gikk altså forholdsvis raskt unna. Etter hvert skulle det vise seg at det hadde gått litt for fort. Museet ligger på en furumo med sandgrunn, og akkurat der Åset-bygningen ble plassert skal det ha vært en litt fuktig forsenkning. Mangelfullt grunnarbeid førte til at grunnen gav etter for vekta av de tunge bygningskonstruksjonene, som seg stadig lengre ned i bakken. Det var for øvrig ikke alle deler av huset som sank like mye, noe som også skapte vedlikeholdsutfordringer. Bortimot 90 år etter at Åset-bygningen ble gjenreist på Glomdalsmuseet ble det derfor igangsatt et stort vedlikeholdsprosjekt som gikk over mange sesonger og kostet store pengebeløp. Dette fotografiet er tatt i 2023, et par år etter at prosjektet var avsluttet. Her ser vi det som på museet ble østre langvegg, som er rødmalt med gule vindusomramminger. Taket hadde fått nytt tekke av krumtegl. Opptaket er gjort med telelinse over Glomma på et tidspunkt med regnflom og unormalt høy vannstand i elva.

Blad av rogn (Sorbus aucuparia), fotografert det som tidligere var ei kantsone mellom åkerarealene på Prestegarden og klokkergarden Fossum i Elverum. Dette treslaget finnes i mesteparten av Europa, med unntak av Sør-Spania, Hellas og Tyrkia. Rogn stiller beskjedne krav til sommertemperaturer, og her til lands kan den derfor vokse både høyt til fjells og langt mot nord. Den har pælerot, noe som gjør den stormsterk. Bladene, som v i ser på dette fotografiet, er det som i oppslagsbøkene kalles «finnete». Veden er tung, hard og ypperlig som brensel. Hardheten gjør dessuten rogn til ut utmerket møbel- og redskapsmateriale. At treslaget ikke brukes mer i slike sammenhenger skyldes antakelig at dette treslaget opptrer mest som enkelttrær isprengt annen skog, og at den bare utgjør cirka 2 prosent av lauvtrevolumet i Norge. Små og spredte forekomster vanskeliggjør industriell utbnytting av dette treslagets gode egenskaper.

Ospeblader, fotografert i et blandet lauvtrebestand i det som en gang i tida var en åkerkant i eiendomsskillet mellom Prestegarden og klokkergarden Fossum i Elverum, Hedmark høsten 2023. Osp finnes over nesten hele Europa. Dette treslaget finnes også i et belte mellom tundraen i nord og steppelandskapet i sør på det asiatiske kontinentet. Ospa kom tidlig inn i den norske floraen etter istida. Den finnes helst i små klynger eller som enkelttrær isprengt annen skog. Ospa er et lyskrevende tre som trives best når den tilhører et herskende sjikt i blandingsskogen. Den er imidlertid ganske fleksibel i sine krav til jordsmonn, men oppnår bare store dimensjoner på næringsrik jord med frisk råme. Ospebladene, som vi ser konturene av på dette bildet, er forholdsvis tjukke, nesten runde, men med takkete ytterkant. Bladstilkene er lange og flattrykte, noe som fører til at ospelauvet lett skjelver i vinden.

Publikumsinngangen til museumsbygningen på Anno Norsk skogmuseum i Elverum, Hedmark. Inngangspartiet ligger på den siden av museumsbygningen som vender mot innkjøringa fra Solørvegen. Denne delen av bygningen ble reist i 1969-1970 og innviet i 1971.

Utsikt fra Christiansfjeld festning ved Øverleiret i Elverum, Hedmark, Innlandet. Festningen ble anlagt i 1683 av feltmarskalk Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg under navnet Hammersberg skanse. Fra 1865 har festingens navn vært Christiansfjeld. Festningen ligger på en høyde på østsiden av Glomma, og inngikk som en av flere forsvarsanlegg langs Glomma som skulle beskytte veien til Hedemarken mot svenske angrep.

Bronseskulptur av diende rådyrkalv framfor hovedinngangen til Norsk Skogmuseum i Elverum, Hedmark, Innlandet. Dyra er modellert i naturlig størrelse og støpt i ett med ei mangekantet bronseplate, som er innpasset i ei hellelagt flate nord for trappa til museets hovedinngang.

Utsikt fra Christiansfjeld festning ved Øverleiret i Elverum, Hedmark, Innlandet. Festningen ble anlagt i 1683 av feltmarskalk Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg under navnet Hammersberg skanse. Fra 1865 har festingens navn vært Christiansfjeld. Festningen ligger på en høyde på østsiden av Glomma, og inngikk som en av flere forsvarsanlegg langs Glomma som skulle beskytte veien til Hedemarken mot svenske angrep.

Elgskulpturen ved innkjørselen til Anno Norsk skogmuseum i Elverum, Hedmark, Innlandet. Skulpturen består av fire elger i naturlig størrelse som kunstneren Skule Waksvik (1927-2018) har lagd for Norsk Skogbruksmuseum. Dyrene er portrettert i luntende trav og støpt i bronse.. I bakgrunnen ser vi (nærmest) en labyrint med vegger av vier og den teglsteinsmurte museumsfasaden. Skulpturene ble avduket i juni 1982. Elgskulptur.