4 results in DigitaltMuseum:

Klubbing av kolmile (kullmile) under Skogsarbeiderdagene på

Klubbing av kolmile (kullmile) under Skogsarbeiderdagene på Norsk Skogbruksmuseum i Elverum sommeren 1975. Klubbinga ble utført for å holde miledekket noenlunde tett og kompakt. Dette er ei reismile av tradisjonell type. Den ble reist på ei slette med underlag av sandjord. Underlaget skulle ryddes for markvegetasjon, helt ned til mineraljordssjiktet. Milas midtpunkt var en midtstokk, en stolpe med 20 centimeters diameter, reist i vertikal stilling. På den øvre delen av denne stolpen var det tappet inn noen pinner som skulle markere tennkanalen, ei 30-50 centimeter stor spalte mot midtstokken. Rundt midtstokken la kolbrennerne ut rajer radiært fra midtstokkens rotende, og oppå disse igjen la de et slags kavlegolv. Når dette var gjort, kunne de begynne å reise mileveden, i dette tilfellet cirka tre meter lange stammer av bartrevirke, fra midtstokken og utover. Det var denne fasen i arbeidet som opptok de fire kolbrennerne da dette fotografiet ble tatt. Den granneste og tørreste veden skulle helst stå innerst, mot tennkanalen, grovere og dårligere tørket virke skulle stå noe lengre ute. Veden skulle stå tett. Den måtte følgelig være godt kvistet og helst noenlunde rettvokst. Kolveden skulle stå noenlunde vertikalt, men med rotenden ned. På denne måten skrådde milas sideflater innover mot toppen. Når all mileveden var på plass skulle sideflatene helle cirka 60 grader. Da dette fotografiet ble tatt var ikke kolbrennerne kommet så langt. I bakgrunnen lå det ei diger lunnevelte med kolved. Når all mileveden var innreist skulle veden dekkes med bar og «stubb». Barkvistene ble stukket innimellom vedstokkene slik at de hang godt fast. Oppå bare ble det lagt jord, ofte sand og grus med innslag av kolstubb fra tidligere brenninger på samme milebotn. Ved milas sideflater ble det ofte satt «stubbehyller», T-formete trestøtter, for å holde det ytre miledekket på plass. Mia ble tent ved å føre brennende ved ned i kanalen langs midtstokken fra toppen av mila. I begynnelsen måtte det være åpninger i dekket langs foten av mila, slik at ilden fikk oksygen nok til å antenne mileveden. Når varmen begynte å bre seg ble disse åpningene tettet, og tørrdestillasjonsprosessen kunne starte. Mila måtte ha kontinuerlig tilsyn, for under miledekket utviklet det seg brennbare gasser, som kunne utløse eksplosjoner som fikk miledekket til å revne, noe som innebar fare for at mila kunne brenne fullstendig opp. Hvis dette fikk skje, ble veden til aske, ikke til kol. Det var for å hindre slike uhell at miledekket ble klubbet, som vist på dette bildet. Å brenne ei stor kolmile kunne ta cirka ei uke. Utbyttet ble et kolvolum som utgjorde om lag halvparten av det opprinnelige vedvolumet av gran, noe mindre hvis det var furu eller bjørk som var råstoff eller dersom veden var rå. Den mila som ble brent på Norsk Skogmuseum under skogsarbeiderdagene i 1975 inneholdt 84 kubikkmeter ved. Prosessen varte i 5-6 døgn.

Klubbing av kolmile (kullmile) under Skogsarbeiderdagene på

Klubbing av kolmile (kullmile) under Skogsarbeiderdagene på Norsk Skogbruksmuseum i Elverum sommeren 1975. Klubbinga ble utført for å holde miledekket noenlunde tett og kompakt. Dette er ei reismile av tradisjonell type. Den ble reist på ei slette med underlag av sandjord. Underlaget skulle ryddes for markvegetasjon, helt ned til mineraljordssjiktet. Milas midtpunkt var en midtstokk, en stolpe med 20 centimeters diameter, reist i vertikal stilling. På den øvre delen av denne stolpen var det tappet inn noen pinner som skulle markere tennkanalen, ei 30-50 centimeter stor spalte mot midtstokken. Rundt midtstokken la kolbrennerne ut rajer radiært fra midtstokkens rotende, og oppå disse igjen la de et slags kavlegolv. Når dette var gjort, kunne de begynne å reise mileveden, i dette tilfellet cirka tre meter lange stammer av bartrevirke, fra midtstokken og utover. Det var denne fasen i arbeidet som opptok de fire kolbrennerne da dette fotografiet ble tatt. Den granneste og tørreste veden skulle helst stå innerst, mot tennkanalen, grovere og dårligere tørket virke skulle stå noe lengre ute. Veden skulle stå tett. Den måtte følgelig være godt kvistet og helst noenlunde rettvokst. Kolveden skulle stå noenlunde vertikalt, men med rotenden ned. På denne måten skrådde milas sideflater innover mot toppen. Når all mileveden var på plass skulle sideflatene helle cirka 60 grader. Da dette fotografiet ble tatt var ikke kolbrennerne kommet så langt. I bakgrunnen lå det ei diger lunnevelte med kolved. Når all mileveden var innreist skulle veden dekkes med bar og «stubb». Barkvistene ble stukket innimellom vedstokkene slik at de hang godt fast. Oppå bare ble det lagt jord, ofte sand og grus med innslag av kolstubb fra tidligere brenninger på samme milebotn. Ved milas sideflater ble det ofte satt «stubbehyller», T-formete trestøtter, for å holde det ytre miledekket på plass. Mia ble tent ved å føre brennende ved ned i kanalen langs midtstokken fra toppen av mila. I begynnelsen måtte det være åpninger i dekket langs foten av mila, slik at ilden fikk oksygen nok til å antenne mileveden. Når varmen begynte å bre seg ble disse åpningene tettet, og tørrdestillasjonsprosessen kunne starte. Mila måtte ha kontinuerlig tilsyn, for under miledekket utviklet det seg brennbare gasser, som kunne utløse eksplosjoner som fikk miledekket til å revne, noe som innebar fare for at mila kunne brenne fullstendig opp. Hvis dette fikk skje, ble veden til aske, ikke til kol. Det var for å hindre slike uhell at miledekket ble klubbet, som vist på dette bildet. Å brenne ei stor kolmile kunne ta cirka ei uke. Utbyttet ble et kolvolum som utgjorde om lag halvparten av det opprinnelige vedvolumet av gran, noe mindre hvis det var furu eller bjørk som var råstoff eller dersom veden var rå. Den mila som ble brent på Norsk Skogmuseum under skogsarbeiderdagene i 1975 inneholdt 84 kubikkmeter ved. Prosessen varte i 5-6 døgn.

Klubbing av kolmile (kullmile) under Skogsarbeiderdagene på

Klubbing av kolmile (kullmile) under Skogsarbeiderdagene på Norsk Skogbruksmuseum i Elverum sommeren 1975. Klubbinga ble utført for å holde miledekket noenlunde tett og kompakt. Dette er ei reismile av tradisjonell type. Den ble reist på ei slette med underlag av sandjord. Underlaget skulle ryddes for markvegetasjon, helt ned til mineraljordssjiktet. Milas midtpunkt var en midtstokk, en stolpe med 20 centimeters diameter, reist i vertikal stilling. På den øvre delen av denne stolpen var det tappet inn noen pinner som skulle markere tennkanalen, ei 30-50 centimeter stor spalte mot midtstokken. Rundt midtstokken la kolbrennerne ut rajer radiært fra midtstokkens rotende, og oppå disse igjen la de et slags kavlegolv. Når dette var gjort, kunne de begynne å reise mileveden, i dette tilfellet cirka tre meter lange stammer av bartrevirke, fra midtstokken og utover. Det var denne fasen i arbeidet som opptok de fire kolbrennerne da dette fotografiet ble tatt. Den granneste og tørreste veden skulle helst stå innerst, mot tennkanalen, grovere og dårligere tørket virke skulle stå noe lengre ute. Veden skulle stå tett. Den måtte følgelig være godt kvistet og helst noenlunde rettvokst. Kolveden skulle stå noenlunde vertikalt, men med rotenden ned. På denne måten skrådde milas sideflater innover mot toppen. Når all mileveden var på plass skulle sideflatene helle cirka 60 grader. Da dette fotografiet ble tatt var ikke kolbrennerne kommet så langt. I bakgrunnen lå det ei diger lunnevelte med kolved. Når all mileveden var innreist skulle veden dekkes med bar og «stubb». Barkvistene ble stukket innimellom vedstokkene slik at de hang godt fast. Oppå bare ble det lagt jord, ofte sand og grus med innslag av kolstubb fra tidligere brenninger på samme milebotn. Ved milas sideflater ble det ofte satt «stubbehyller», T-formete trestøtter, for å holde det ytre miledekket på plass. Mia ble tent ved å føre brennende ved ned i kanalen langs midtstokken fra toppen av mila. I begynnelsen måtte det være åpninger i dekket langs foten av mila, slik at ilden fikk oksygen nok til å antenne mileveden. Når varmen begynte å bre seg ble disse åpningene tettet, og tørrdestillasjonsprosessen kunne starte. Mila måtte ha kontinuerlig tilsyn, for under miledekket utviklet det seg brennbare gasser, som kunne utløse eksplosjoner som fikk miledekket til å revne, noe som innebar fare for at mila kunne brenne fullstendig opp. Hvis dette fikk skje, ble veden til aske, ikke til kol. Det var for å hindre slike uhell at miledekket ble klubbet, som vist på dette bildet. Å brenne ei stor kolmile kunne ta cirka ei uke. Utbyttet ble et kolvolum som utgjorde om lag halvparten av det opprinnelige vedvolumet av gran, noe mindre hvis det var furu eller bjørk som var råstoff eller dersom veden var rå. Den mila som ble brent på Norsk Skogmuseum under skogsarbeiderdagene i 1975 inneholdt 84 kubikkmeter ved. Prosessen varte i 5-6 døgn.

Klubbing av kolmile (kullmile) under Skogsarbeiderdagene på

Klubbing av kolmile (kullmile) under Skogsarbeiderdagene på Norsk Skogbruksmuseum i Elverum sommeren 1975. Klubbinga ble utført for å holde miledekket noenlunde tett og kompakt. Dette er ei reismile av tradisjonell type. Den ble reist på ei slette med underlag av sandjord. Underlaget skulle ryddes for markvegetasjon, helt ned til mineraljordssjiktet. Milas midtpunkt var en midtstokk, en stolpe med 20 centimeters diameter, reist i vertikal stilling. På den øvre delen av denne stolpen var det tappet inn noen pinner som skulle markere tennkanalen, ei 30-50 centimeter stor spalte mot midtstokken. Rundt midtstokken la kolbrennerne ut rajer radiært fra midtstokkens rotende, og oppå disse igjen la de et slags kavlegolv. Når dette var gjort, kunne de begynne å reise mileveden, i dette tilfellet cirka tre meter lange stammer av bartrevirke, fra midtstokken og utover. Det var denne fasen i arbeidet som opptok de fire kolbrennerne da dette fotografiet ble tatt. Den granneste og tørreste veden skulle helst stå innerst, mot tennkanalen, grovere og dårligere tørket virke skulle stå noe lengre ute. Veden skulle stå tett. Den måtte følgelig være godt kvistet og helst noenlunde rettvokst. Kolveden skulle stå noenlunde vertikalt, men med rotenden ned. På denne måten skrådde milas sideflater innover mot toppen. Når all mileveden var på plass skulle sideflatene helle cirka 60 grader. Da dette fotografiet ble tatt var ikke kolbrennerne kommet så langt. I bakgrunnen lå det ei diger lunnevelte med kolved. Når all mileveden var innreist skulle veden dekkes med bar og «stubb». Barkvistene ble stukket innimellom vedstokkene slik at de hang godt fast. Oppå bare ble det lagt jord, ofte sand og grus med innslag av kolstubb fra tidligere brenninger på samme milebotn. Ved milas sideflater ble det ofte satt «stubbehyller», T-formete trestøtter, for å holde det ytre miledekket på plass. Mia ble tent ved å føre brennende ved ned i kanalen langs midtstokken fra toppen av mila. I begynnelsen måtte det være åpninger i dekket langs foten av mila, slik at ilden fikk oksygen nok til å antenne mileveden. Når varmen begynte å bre seg ble disse åpningene tettet, og tørrdestillasjonsprosessen kunne starte. Mila måtte ha kontinuerlig tilsyn, for under miledekket utviklet det seg brennbare gasser, som kunne utløse eksplosjoner som fikk miledekket til å revne, noe som innebar fare for at mila kunne brenne fullstendig opp. Hvis dette fikk skje, ble veden til aske, ikke til kol. Det var for å hindre slike uhell at miledekket ble klubbet, som vist på dette bildet. Å brenne ei stor kolmile kunne ta cirka ei uke. Utbyttet ble et kolvolum som utgjorde om lag halvparten av det opprinnelige vedvolumet av gran, noe mindre hvis det var furu eller bjørk som var råstoff eller dersom veden var rå. Den mila som ble brent på Norsk Skogmuseum under skogsarbeiderdagene i 1975 inneholdt 84 kubikkmeter ved. Prosessen varte i 5-6 døgn.