183 results in DigitaltMuseum:

Bogtre

Seletøy med bogtre i tre med bogtreputer i lær. Høvre i lær og tomringer i metall.

Bogtre

Seletøy med bogtre i tre med bogtreputer i lær. Høvre i lær og tomringer i metall.

Bukkesele

Seletøy med bogtre i tre med bogtreputer i lær. Høvre i lær og tomringer i metall.

Tømmertillegging på elveisen under Gunhildstukåsa i Glomma. Navnet Gunhildstua finnes i Stor-Elvdal kommune, men da dette fotografiet ble innregistrert i Skogmuseets fotosamling mente registrator at «denne» Gunhildstua lå i Elverum. Fotografiet skal være tatt vinteren 1938. Det viser hvordan et tømmerparti var lagt i såkalte flakvelter på den snødekte isflata. Flakveltene besto av ett lag tømmerstokker som lå parallelt, men vinkelrett på to underlagsstokker. Underlagsstokkene skulle forebygge at tømmeret frøs ned i is og ble altfor fuktmettete etter eventuelle perioder med overvann. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at tømmeret ble veldig lett tilgjengelig for måling og merking. Her var det lett å se og kvalitetsvurdere hver enkelt stokk, med påfølgende «klaving» (diametermåling) og påslåing av kjøpermerker. Stokkene i flakveltene skulle ligge med de lengdemålene skogsarbeiderne hadde hogd på med romertall under apteringa oppovervendt, for å lette målernes arbeid. For å være noenlunde sikker på at tømmeret ikke ble altfor nedsnødd og nediset skulle det helst ikke legges tømmer i flakvelter for tidlig på vinteren. Denne tilleggingsmåten var arealkrevende, men det var jo ikke noe problem på ei bred elv som Glomma. Her gikk elva riktignok i forholdsvis smale sund mellom flate øyer. Til høyre i bildet skimter vi en tømmerkjører med dølahest. Mannen drev med avlessing på elvebrinken. Dette gjorde han åpenbart helt på tampen av sesongen, for det var knapt sledeføre på vegen som gikk langs elva lenger.

Skogsarbeider Johan Rasch frakter forsyninger for en ukes arbeid i skogen til Smaltjernkoia i Svartholtet, Elverum, Hedmark. Januar 1975.

Skogsarbeider Johan Rasch frakter forsyninger for en ukes arbeid i skogen til Smaltjernkoia i Svartholtet, Elverum, Hedmark. Januar 1975.

Skogsarbeider Johan Rasch frakter forsyninger for en ukes arbeid i skogen til Smaltjernkoia i Svartholtet, Elverum, Hedmark. Januar 1975.

Skogsarbeider Johan Rasch fester selepinnen på hesten sin "Stjernebjørn" ved Smaltjernkoia i Svartholtet, Elverum, Hedmark. Januar 1975.

Høvre

Seletøy med bogtre i tre med bogtreputer i lær. Høvre i lær og tomringer i metall.

Eksteiørbilde fra Elverum bryggeri. Ifølge en blyantinnskift på baksida av kartongen denne bildet er opplimt på, skal fotografiet være tatt omkring 1901. Opptaket er gjort utenfor bryggeribygningen, en toetasjes laftekonstruksjon der deler av den veggflata som vender mot fotografen var utstyrt med en åpen svalgang, mens den for øvrig hadde til tilbygg som var utført i bordkledd bindingsverk. Svalgangen hadde et profilert rekkverk. Den bakenforliggende laftekjernen og den bordkledde forlengelsen av svalgangen hadde begge tidstypiske krysspostvinduer. Svalgangen, den bordkledde delen av fasaden samt rekkverk og vindusomramminger var malte - antakelig i rødt og kvitt - men malinga later til å ha vært værslitt. Framfor bygningen sto personalgruppa og en del av det materiellet som ble brukt i produksjonen. Til venstre ser vi tre kvinner ved en stabel med ølkasser med bærehanker. Deretter følger to velkledde menn, antakelig kontorister. Til høyre for dem, mer sentralt i bildet, bak et ølfat, ser vi to bøkkere (tønnemakere) med arbeidsredskap. Til høyre for disse står nok en produksjonsarbeider, muligens en tapper, og helt til høyre ser vi to kjørere med hester og vogner. Elverums Bryggeri. Ideen om å etablere et bryggeri i Elverum må ha oppstått i 1850-åra. To av regionens velbemidlete landhandlere, Per Andersen Hovind (1820-1883) på Sorknes i Åmot og Jacob Christiansen (1805-1879) på Gårderbakken i Elverum, satset penger på foretaket. Ved inngangen til 1860-tallet sikret de seg tomt for virksomheten i garden Gårders utmark, like ved den daværende ekserserplassen Gårdermoen. Hovind solgte seg ut av firmaet i 1870. Aksjeposten hans ble overtatt av lensmann Kristian Nikolai Randulff Holst (1801-1876). Etter Holsts død ble landhandler Christiansen eneeier av bryggeiet. I 1880, etter at også landhandleren var død, fordelte enka Jemina Christiansen f. Næser (1815-1895) verdiene i boet på barna. To av sønnene, Fredrik Christiansen (f. 1842) som var jurist, og August Christiansen (1850-1890), som drev med trelasthandel, ble medeiere i bryggeriet, mens de andre barna ble tilgodesett med penger. I denne perioden kom også Einar Hjalmar Lund (1850-1918) inn på eiersida. Det var han som fikk det daglige hovedansvaret for bryggeridriften. I slutten av 1880-åra gikk August Christiansen konkurs. Broren Fredrik og mora Jemina ble da enige om å avvikle familiens engasjement i ølproduksjonen ved å overdra sine eierandeler til Einar Lund. Han eide og drev Elverum bryggeri fram til 1899, da virksomheten ble solgt til konkurrenten Hamar bryggeri. Einar Lund investerte de pengene han fikk ved salget av bedriften i Aadalens Træsliberi ved Begna på Ringerike, der han ble disponent. Dette fotografiet er sannsynligvis tatt like etter at Hamar bryggeri overtok ølproduksjonen i Elverum.

Jørgen Larsen (1919-1988) fra Hernes i Elverum (Hedmark) lunner tømmer med arbeidshesten «Blessen» på ei lita hogstflate i skogsområdet Stavåsen vinteren 1971. Lunninga dreide seg om å samle tømmeret på hogstteigene i «lunner» - hauger - som skulle ligge lett tilgjengelige ved tømmervegene som ble brukt når virket seinere skulle transporteres ut av skogen ved hjelp av sleder med større lastekapasitet. Under lunninga brukte Jørgen Larsen såkalt bøyledrag. Bøyledraget besto av dragarmer av tre med ei omvendt U-formet jernbøyle som «bank» (forbindelsesledd) mellom de bakre delene av trekkstengene. Disse er beslått på undersida, slik at de fungerte som meier. Jernbøyla var utstyrt med jernlenker (snarelenker) som stokkendene ble stroppet i, slik at det bare var bakendene som ble slept på bakken. Bøyledraget ble vanlig i norsk skogbruk i åra etter 2. verdenskrig. Larsen var kledd i vadmelsbukser og vindjakke. Han hadde langskaftete gummistøvler på beina og skjoldlue på hodet.

Jørgen Larsen (1919-1988) fra Hernes i Elverum (Hedmark) og skogshesten «Blessen», fotografert under tømmerlunning i skogsområdet Stavåsen vinteren 1971. Arbeidet ble utført med trekkredskapet «bøyledrag». Bøyledraget besto av dragarmer av bjørketre med ei omvendt U-formet jernbøyle som «bank» (forbindelsesledd) mellom de bakre delene av trekkstengene. Disse er beslått på undersida, slik at de fungerte som meier. Jernbøyla var utstyrt med jernlenker (snarekjetting) som stokkendene ble stroppet i, slik at det bare var bakendene som ble slept på bakken. Bøyledraget ble vanlig i norsk skogbruk i åra etter 2. verdenskrig, fortrinnsvis til lunning (samling av stokker på et hogstfelt i ei «lunne», der tømmeret seinere kunne hentes med en slede som hadde større lastekapasitet og kjøres til fløtingsvassdrag eller bilveg).

Jørgen Larsen (1919-1988) fra Hernes i Elverum, fotografert med dølahesten sin under et tømmerkjøringsoppdrag i Stavåsen vinteren 1971. Fotografiet er tatt forfra. Tømmeret kjøres i et snøpakket vegfar. Hesten hadde bogtresele med ei stoppet ringpute, som er tredd over hodet på dyret slik at den ligger an mot nakken og bringen på trekkdyret. Derfra går det kraftige drotter (draglær) til orringen, som er plassert i krysningspunktet mellom bukgjorden, bærereimene fra høvret og bakselen. Bakselen, som ble ført horisontalt fra orringene bakover sidene og rundt øvre del av lårene, var nødvendig for at hesten skulle kunne «holde igjen» i utforbakker. Hesten ble styrt ved hjelp av tømmer, som er forankret i et munnbitt. Tømmene ble ført gjennom ringene på høvret, og de var så lange at kjørekaren kunne betjene dem fra en posisjon på tømmerlasset. Der satt Jørgen Larsen på en høyfylt striesekk. Kjøreren var kledd i mørke vadmelsbukser og lys vindjakke. Han hadde langskaftete gummistøvler på beina og skjoldlue på hodet. Tømmeret ble kjørt på «rustning» - en toleddet sledetype, som også gikk under betegnelsen «bukk og geit».

Jørgen Larsen (1919-1988) fra Hernes i Elverum, fotografert med dølahesten sin under et tømmerkjøringsoppdrag i Stavåsen vinteren 1971. Fotografiet er tatt forfra. Tømmeret kjøres i et snøpakket vegfar. Hesten hadde bogtresele med ei stoppet ringpute, som er tredd over hodet på dyret slik at den ligger an mot nakken og bringen på trekkdyret. Derfra går det kraftige drotter (draglær) til orringen, som er plassert i krysningspunktet mellom bukgjorden, bærereimene fra høvret og bakselen. Bakselen, som ble ført horisontalt fra orringene bakover sidene og rundt øvre del av lårene, var nødvendig for at hesten skulle kunne «holde igjen» i utforbakker. Hesten ble styrt ved hjelp av tømmer, som er forankret i et munnbitt. Tømmene ble ført gjennom ringene på høvret, og de var så lange at kjørekaren kunne betjene dem fra en posisjon på tømmerlasset. Der satt Jørgen Larsen på en høyfylt striesekk. Kjøreren var kledd i mørke vadmelsbukser og lys vindjakke. Han hadde langskaftete gummistøvler på beina og skjoldlue på hodet. Tømmeret ble kjørt på «rustning» - en toleddet sledetype, som også gikk under betegnelsen «bukk og geit».

Jørgen Larsens skogshest «Blessen», fotogarefrt under lunning i Stavåsen i Elverum, Hedmark, vinteren 1971. Blessen hadde arbeidssele. Det var seletøyet som gjorde det mulig å trekke, bremse og rygge med hesten. Blessen hadde bogtresele med ei stoppet ringpute, som var tredd over hodet på dyret slik at den ligger an mot nakken og bringen på hesten. Derfra gikk det kraftige drotter (draglær) bakover mot orringen, som var plassert i krysningspunktet mellom bukgjorden, bærereimene fra høvret og bakselen. Bakselen, som ble ført horisontalt fra orringene bakover sidene og rundt øvre del av lårene, var nødvendig for at hesten skulle kunne «holde igjen» i utforbakker. Hesten ble styrt ved hjelp av tømmer, som er forankret i et munnbitt. Tømmene ble ført gjennom ringene på høvret, og de var så lange at kjørekaren kunne betjene dem fra en posisjon bak bøyledraget. Bøyledraget besto av dragarmer av tre med ei omvendt U-formet jernbøyle som «bank» (forbindelsesledd) mellom de bakre delene av trekkstengene. Disse er beslått på undersida, slik at de fungerte som meier. Jernbøyla var utstyrt med jernlenker (snarekjetting) som stokkendene ble stroppet i, slik at det bare var bakendene som ble slept på bakken. Bøyledraget ble vanlig i norsk skogbruk i åra etter 2. verdenskrig, fortrinnsvis til lunning (samling av stokker på et hogstfelt i ei «lunne», der tømmeret seinere kunne hentes med en slede som hadde større lastekapasitet og kjøres til fløtingsvassdrag eller bilveg).

Jørgen Larsen fra Hernes i Elverum (Hedmark) lesser ubarket grantømmer på ei lunne i skogsområdet Stavåsen. Fotografiet ble tatt vinteren 1971. Til venstre i bakgrunnen ser vi bakparten på skogshesten «Blessen», som var forspent lunneredskapet bøyledrag. Til høyre i forgrunnen ser vi hvordan Jørgen Larsen fikk stokkene opp på tømmerlunna ved å bruke ei såkalt «kjerring», «lassmerr» eller «lesseknekt», en stokk det er hogd hakk i, og som ble lagt skrått mot lunnas midtparti. Hakkene i denne stokken ble brukt som anleggs- og vippepunkter når tømmeret skulle opp på toppen av lunna. Jørgen Larsen var kledd i vadmelsbukse og vindjakke. Han hadde skjoldlue på hodet og langskaftete gummistøvler på beina.

Jørgen Larsens arbeidshest «Blessen», fotografert på en tømmerveg i Stavåsen i Elverum i Hedmark. Larsen var tømmerkjører og bodde i Hernes. Fotografiet ble tatt vinteren 1971. Hesten hadde arbeidssele og var forspent en tømmerrustning (todelt slede). Det var seletøyet som gjorde det mulig å trekke, bremse og rygge med hesten. Dette er en bogtresele med ei stoppet ringpute, som var tredd over hodet på hesten slik at den lå an mot nakken og bringen på trekkdyret. I bogtrærne var det fastsydd «drotter», kraftige draglær, som endte i trekkpunkter ved overgangen mellom hestens bog- og brystparti. Der var det en «orring» som var forankringspunkt for «bukgjorden» (reima under den fremre delen av hestebuken) og «oppholdsreimene», som var festet i ytterendene av «høvret», ei bøyle som var montert på tvers av hestens manke med avrundete treplater, «høvreballer», som anleggspunkter. På oversida av høvret var det ringer, som tømmene var ført gjennom. «Bakselen» - ei kraftig reim som var ført fra drotten rundt hestens bakpart (lårene og under halen), og som ble holdt oppe av ei «ryggreim» og ei «kryssreim» - gjorde det mulig for hesten å bremse lassene i utforbakker. «Draget» (skjækene) var festet i en jerntapp («oren») som var smidd sammen med orringen ved hjelp av en selepinne. Selereimene skulle justeres slik at det gikk ei noenlunde rett linje fra drotten gjennom skjækene til trekkpunktene fremst på den doningen hesten skulle trekke - her festepunktet for bøyla på skjækene.

Jørgen Larsens skogshest, «Blessen», fotografert under kjøring i Stavåsen i Elverum vinteren 1971. Hesten er fotografert skrått forfra på et tidspunkt da den sto stille på den opptråkkete kjørevegen i det snødekte landskapet. Den har arbeidssele og er forspent en tømmerrustning (bukk og geit), hvor det lå noen få, ubarkete granstokker da dette fotografiet ble tatt. Det var seletøyet som gjorde det mulig å trekke, bremse og rygge med hesten. Dette er en bogtresele med ei stoppet ringpute, som er tredd over hodet på hesten slik at den ligger an mot nakken og bringen på trekkdyret. Derfra går det kraftige drotter (draglær) til orringen, som er plassert i krysningspunktet mellom bukgjorden, bærereimene fra høvret og bakselen. Bakselen, som ble ført horisontalt fra orringene bakover sidene og rundt øvre del av lårene, var nødvendig for at hesten skulle kunne «holde igjen» lassene i utforbakker. Hesten ble styrt ved hjelp av tømmer, som er forankret i et munnbitt. Tømmene ble ført gjennom ringene på høvret, og de var så lange at kjørekaren kunne betjene dem fra en posisjon på tømmerlasset. Han er ikke med på dette bildet. Her ble tømmeret transportert på rustning, et todelt framkjøringsredskap, der den fremre sleden ble kalt bukk og den bakre geit. Bukken hadde en dreibar bank, som tømmeret ble lagt på. Dette bidro til at sleden ble fleksibel på svingete og staupete hesteveger i skogsterrenget. Den noe kraftigere geita, som hadde sidemeier, ser vi ikke på dette fotografiet.

Jørgen Larsens skogshest «Blessen», fotogarefrt under lunning i Stavåsen i Elverum, Hedmark, vinteren 1971. Hesten hadde arbeidssele. Det var seletøyet som gjorde det mulig å trekke, bremse og rygge med hesten. Blessen hadde bogtresele med ei stoppet ringpute, som var tredd over hodet på dyret slik at den ligger an mot nakken og bringen på hesten. Derfra gikk det kraftige drotter (draglær) bakover mot orringen, som var plassert i krysningspunktet mellom bukgjorden, bærereimene fra høvret og bakselen. Bakselen, som ble ført horisontalt fra orringene bakover sidene og rundt øvre del av lårene, var nødvendig for at hesten skulle kunne «holde igjen» i utforbakker. Hesten ble styrt ved hjelp av tømmer, som er forankret i et munnbitt. Tømmene ble ført gjennom ringene på høvret, og de var så lange at kjørekaren kunne betjene dem fra en posisjon bak bøyledraget. Bøyledraget besto av dragarmer av tre med ei omvendt U-formet jernbøyle som «bank» (forbindelsesledd) mellom de bakre delene av trekkstengene. Disse er beslått på undersida, slik at de fungerte som meier. Jernbøyla var utstyrt med jernlenker (snarekjetting) som stokkendene ble stroppet i, slik at det bare var bakendene som ble slept på bakken. Bøyledraget ble vanlig i norsk skogbruk i åra etter 2. verdenskrig, fortrinnsvis til lunning (samling av stokker på et hogstfelt i ei «lunne», der tømmeret seinere kunne hentes med en slede som hadde større lastekapasitet og kjøres til fløtingsvassdrag eller bilveg).

Jørgen Larsens skogshest «Blessen», fotogarefrt under lunning i Stavåsen i Elverum, Hedmark, vinteren 1971. Hesten hadde arbeidssele. Det var seletøyet som gjorde det mulig å trekke, bremse og rygge med hesten. Blessen hadde bogtresele med ei stoppet ringpute, som var tredd over hodet på dyret slik at den ligger an mot nakken og bringen på hesten. Derfra gikk det kraftige drotter (draglær) bakover mot orringen, som var plassert i krysningspunktet mellom bukgjorden, bærereimene fra høvret og bakselen. Bakselen, som ble ført horisontalt fra orringene bakover sidene og rundt øvre del av lårene, var nødvendig for at hesten skulle kunne «holde igjen» i utforbakker. Hesten ble styrt ved hjelp av tømmer, som er forankret i et munnbitt. Tømmene ble ført gjennom ringene på høvret, og de var så lange at kjørekaren kunne betjene dem fra en posisjon bak bøyledraget. Bøyledraget besto av dragarmer av tre med ei omvendt U-formet jernbøyle som «bank» (forbindelsesledd) mellom de bakre delene av trekkstengene. Disse er beslått på undersida, slik at de fungerte som meier. Jernbøyla var utstyrt med jernlenker (snarekjetting) som stokkendene ble stroppet i, slik at det bare var bakendene som ble slept på bakken. Bøyledraget ble vanlig i norsk skogbruk i åra etter 2. verdenskrig, fortrinnsvis til lunning (samling av stokker på et hogstfelt i ei «lunne», der tømmeret seinere kunne hentes med en slede som hadde større lastekapasitet og kjøres til fløtingsvassdrag eller bilveg).