24 results in DigitaltMuseum:

Opptrekking av Østre Brulense fra Glomma ved kommunesenteret

Opptrekking av Østre Brulense fra Glomma ved kommunesenteret i Elverum etter endt fløtingssesong sommeren 1984. Fotografiet er tatt fra elveskråningen like nord for Nybrua. Dette dreide seg om ei ledlense som var lagd av rundtømmer som var kjedet sammen, ende mot ende ved hjelp av korte kjettinger. I fløtingssesongen ble slike lenser lagt i elveløpet for å skjerme løstømmer som kom flytende fra ovenforliggende bygder forbi steinører, bakevjer eller trange sideløp der det hadde lett for vase seg ihop i digre hauger som det kunne blir arbeidskrevende og farlig å rive. Hovedfunksjonen tli Østre brulense var å lede fløtingsvirket mot den vestre elvebredden før det nådde den nedenforliggende Gammelbrua, for der var det steinører i den østre delen av elveløpet. Lensetømmeret var Glomma fellesfløtingsfornings eiendom. Det ble gjenbrukt år etter år. Mellom driftssesongene ble lensestokkene trukket på land og lagret i luftige strøvelter i elveskråningene. I 1984 dro fløterne lensa opp fra elva ved hjelp av en traktor med vinsj. Deretter løsnet de lensekoplene og rullet stokkene opp i strøvelter, slik at det skulle være forholdsvis tørt og lettflytende når neste fløtingssesong startet. Bildet er tatt rett nord for Nybrua. Fløterne på bildet er Martin Berget, Håkon Skau og Eilif Ørbak.

Strøvelte med lensestokker på østsida av Glomma, lik ovenfor

Strøvelte med lensestokker på østsida av Glomma, lik ovenfor Nybrua som forbinder den østre og den vestre delen av kommunesenteret i Elverum. Dette tømmeret ble brukt til å lage ledelenser - flytende stengsler - som skulle styre løstømmer som kom flytende med strømmen mot en del av det nedenforliggende elveløpet der det var liten fare for at det skulle strande og vase seg ihop i digre hauger det kunne bli arbeidskrevende og farlig å rive. Lensene ble kjedet sammen ved hjelp av korte kjettinger med en ring i den ene enden og ei «nål» (en låsepinne) i den andre. Kjettingene bvle tredd gjennom hul - «øyer» - i endene av lensestokkene som skulle kjedes sammen i lange lenker. Ofte var øyene forsterket med jernbeslag. Dette tømmeret var med andre ord bearbeidet for å tjene dette spesielle formålet, og det lønte seg derfor å gjenbruke stokkene sesong etter sesong. De ble vinterlagret i luftige velter i elveskråningene, der det var enkelt å hente dem fram igjen påfølgende sesong. Bildet viser også hvordan fløterne brukte sammenkjedete lensekjettinger til å binde fast floene i velta slik at de ikke rullet ut i elva. Presthaglensa hadde et landfeste ved østre elvebredd, like nedenfor Støa. Derfra gikk en litt skrått på strømretningen ut mot en såkalt «slangestokk», som var forankret i et støpt kar under vannspeilet i den sentrale delen av elveløpet. Derfra gikk den langs midtålen i elva mot et punkt under nybrua. Der overtok ei ny ledelense, «Østre brulense». Målet var å lede fløtingsvirket mot det nest vestligste løpet under Gammelbrua, for på den måten hadde det erfaringsmessig vist seg at faren for at tømmeret skulle sette seg fast var minst.

Flyfotografi fra Vesterenga velteplass i Elverum. Denne velt

Flyfotografi fra Vesterenga velteplass i Elverum. Denne velteplassen lå på den vestre elvebredden litt sør for Stolpeterminalen ved Terningåas utløp. Plassen hadde avkjøring fra Vestsivegen. Da fotografiet ble tatt lå det tømmer i lunnevelter, fordelt på to flater. Herfra skulle det etter hvert slås ut i elva ved hjelp av hjullastere, men maskinene var ennå ikke på plass da dette bildet ble tatt. De få tømmerstokkene som fløt på vannspeilet kom fra skogbygdene høyere oppe. Utislagsplassen og barkeanlegget på Vesterenga ble etablert av Glommen skogeierforening og satt i drift i 1964. To år seinere ble plassen rammet av en storflom i Glomma, som skylte vekk flere tusen kubikkmeter ubarket og umerket tømmer. Skogeierforeningen ble i ettertid saksøkt av en av tømmerleverandørene, som mente at de som drev terminalplassen hadde vist uaktsomhet. Skogeieren fikk medhold i herredsretten, men i lagmannsretten var det skogeierforeningen som vant fram. I 1966 ble det dessuten inngått en avtale mellom Glommen Cellulosetømmerkjøperes forening, skogeierforeningene for regionene som soknet til Glomma- og Mjøsvassdragene og Glomma fellesfløtingsforening om at det skulle installeres barkemaskiner på flere terminalplasser. Teknisk konsulent Carl Fredrik Lindeman i Glommen skogeierforening mente at det burde etableres slike plasser med maksimum 25 kilometers innbyrdes avstand oppover langs Glomma. Det ble etter hvert 42 terminalplasser med barkeanlegg. De sparte skogsarbeiderne for den manuelle barkinga, som i streng vinterkulde kostet arbeiderne mye tid og krefter. For skogeierne innebar bruken av terminalplasser for tømmer at de slapp floring og utislag. Terminalplassene muliggjorde dermed rasjonalisering av så vel skogsarbeid som tømmertransport.

Share to