Drag
Lunnedrag av den typen gardbruker Egil Klemmestad på Ask på Ringerike konstruerte like etter 2. verdenskrig. Prinsippet er antakelig lånt fra sleperivemodellene, som var vanlige i jordbruket.
Lunnedraget har to dragstokker. Mellom dem, i den nedre enden, er det inntappet ei rund jernstang. Til stanga er det festet seks skinner eller nåler av fjærstål. Avstanden mellom disse komponentene reguleres av små rørstumper. Midt på jernstanga, over stålskinnene, er det festet ei tømmersaks med stoppeinnretning. Redskapet skulle ha kapasitet for lunning av opptil fem-seks stokker.
Klemmestads lunnedrag hadde to åpenbare fortrinn i forhold til tradisjonelle lunnedrag: Det reduserte behovet for at karene som arbeidet med lunning skulle måtte løfte på stokkene, og det var enklere å bruke i ulendt terreng. Det siste berodde på at de fremre stokkendene skulle ligge oppå fjærene, slik at de ikke hektet seg fast i andre tømmerstokker, stubber eller stein. Dette var naturigvis en fordel også for trekkdyret, hesten.
Klemmestad søkte og fikk patent på dette redskapet 29. oktober 1947. Det er registrert som Norsk patent nr. 74932.
Per Haugen forteller at faren hans, som kjørte tømmer for Mathiesen Eidsvoll Verk, brukte et slikt drag, at det ble kalt «sjølgoddrag». Han forteller også at det kom forbud mot redskapet, først og fremst fordi det ved uhell kunne bli sittende igjen jernbleier eller deler av slike i stokkendene. Slike fremmedelementer av jern representerte en betydelig fare når tømmeret kom på sagbruket.
