640 results in DigitaltMuseum:

Grankongler (Picea abies) fotografert i Norsk Skogbruksmuseu

Grankongler (Picea abies) fotografert i Norsk Skogbruksmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum i 1990. I Sør-Norge blomstrer grana vanligvis i andre halvdel av mai, nordafjells oftest i begynnelsen av juni. Dette treslaget er såkalt sambu - det vil si at det dannes både han- og hunblomster på samme tre. Hanblomstene skyter fram ved grunnen av fjorårsskuddene, hunblomstene i ytterendene. Hunblomstene sitter i toppen av trekronene, de er vanligvis rødaktige, gjerne 3-4 centimeter lange og peker oppover. Hannblomstene er mer spredd over hele trekrona, de bare om lag 1 centimeter og har en eggaktig form. Også disse er i begynnelsen rødlige, men fargen skifter etter hvert til mer gult. Trærne i et sklogbestand har oftest litt ulike blomstringstider, og på ett og samme tre er det vanlig at hunblomstene springer ut før hannblomstene. Følgelig blir hunblomsten på et tre vanligvis befruktet av pollen fra et annet tre. Etter bestøvinga utvikler hunblomstene seg til kongler, som etter hvert som de vokser blir hengende nedovervendt, slik vi ser det på dette fotografiet. I varme somrer kan grankonglene modes allerede i september, men det vanlige er at dette skjer i oktober. Når det da kommer en tørrværsperiode begynner kongleskjellene å sprike, slik at frøet faller ut. Takket være en vinge som henger ved hvert frø, svever de oftest et stykke bort fra mortreet føre de når marka. Modne, freøtomme kongler faller vanligvis av trærne. I den fasen da konglene er modne, men ennå ikke har sluppet greinene, kan konglene sankes, enten fra nyfelte trær på bakken eller ved klatring i stående skog. I klengstuene varmes konglene, slik at skjellene reiser seg og frøet faller ut.

Tømmerhauger på motstrøms side av Klokkerfossbrua over Glomm

Tømmerhauger på motstrøms side av Klokkerfossbrua over Glomma i Elverum i Hedmark. Brua forbinder den østre elvebredden med Prestøya, der Norsk skogmuseum har sine friluftssamlinger. Klokkerfossbrua ble bygd i 1963-64 i en såkalt tømmersprengverkskonstruksjon med fire 20 meter lange spenn som kvilte på landkar i ytterendene og tre støpte betongkar i sjølve elveløpet. Under tømmerfløtinga var slike kar hindringer som hadde lett for å «fange» løstømmeret som kom drivende med strømmen. På denne måten kunne det bygge seg opp digre hauger eller tømmervaser på motstrøms side av brukarene, noe som hadde skjedd her. Egentlig skulle det ikke gå tømmer i Klokkerfossen i det hele tatt. Fløterne brukte å legge ei ledelense fra den østre elvebredden ved Elverum prestegard, noen hundre meter høyere oppe, mot et steinskjær i den sentrale delen av elveløpet. Derfra pleide «draget» fra Prestfossen på den nordvestre sida av Prestøya å være såpass kraftig at løstømmeret som kom fra ovenforliggende skogbygder strøk den vegen. Der var vannføringa større og faren for haugdannelser atskillig mindre. Ved denne anledningen må lensa ha sviktet, noe som førte til at fløterne fikk mye ekstraarbeid i Klokkerfossen. Her ser vi at to av fløterne hadde tatt seg ned på den nærmeste tømmerhaugen med fløterhakene sine. På den bakenforliggende haugen skimter vi tre karer som hadde begynt å arbeide ut tømmeret fra den øverste enden. Fotografiet ble tatt våren 1982.

Fløterlag i arbeid i Klokkerfossen i Glomma, Elverum i Hedma

Fløterlag i arbeid i Klokkerfossen i Glomma, Elverum i Hedmark, våren 1982. Karene arbeidet med fløterhaker for å rive en tømmerhaug som hadde lagt seg opp ved ett av karene på Klokkerfossbrua, som forbinder den østre elvebredden med Prestøya, der Norsk skogmuseum har sine friluftssamlinger. Fløterne hadde klatret ned på haugen ved hjelp av en stige fra denne brua. Her løsnet de stokkene ved hjelp av fløterhakene sine. De startet på motstrøms side. De stokkene som hadde lagt seg på haugen sist var altså de som først ble trukket ut av haugen og ble frigjort slik at de kunne flyte videre på det strømmende vannet. Et par karer sto oppe på brua og betraktet arbeidet med interesse. Egentlig skulle det ikke gå tømmer i Klokkerfossen i det hele tatt. Fløterne brukte å legge ei ledelense fra den østre elvebredden ved Elverum prestegard, noen hundre meter høyere oppe, mot et steinskjær i den sentrale delen av elveløpet. Derfra pleide «draget» fra Prestfossen på den nordvestre sida av Prestøya å være såpass kraftig at løstømmeret som kom fra ovenforliggende skogbygder strøk den vegen. Der var vannføringa større og faren for haugdannelser atskillig mindre. Ved denne anledningen må lensa ha sviktet, noe som førte til at fløterne fikk mye ekstraarbeid i Klokkerfossen.

Share to