7 results in DigitaltMuseum:

Jørgen Larsens arbeidshest «Blessen», fotografert på en tømm

Jørgen Larsens arbeidshest «Blessen», fotografert på en tømmerveg i Stavåsen i Elverum i Hedmark. Larsen var tømmerkjører og bodde i Hernes. Fotografiet ble tatt vinteren 1971. Hesten hadde arbeidssele og var forspent en tømmerrustning (todelt slede). Det var seletøyet som gjorde det mulig å trekke, bremse og rygge med hesten. Dette er en bogtresele med ei stoppet ringpute, som var tredd over hodet på hesten slik at den lå an mot nakken og bringen på trekkdyret. I bogtrærne var det fastsydd «drotter», kraftige draglær, som endte i trekkpunkter ved overgangen mellom hestens bog- og brystparti. Der var det en «orring» som var forankringspunkt for «bukgjorden» (reima under den fremre delen av hestebuken) og «oppholdsreimene», som var festet i ytterendene av «høvret», ei bøyle som var montert på tvers av hestens manke med avrundete treplater, «høvreballer», som anleggspunkter. På oversida av høvret var det ringer, som tømmene var ført gjennom. «Bakselen» - ei kraftig reim som var ført fra drotten rundt hestens bakpart (lårene og under halen), og som ble holdt oppe av ei «ryggreim» og ei «kryssreim» - gjorde det mulig for hesten å bremse lassene i utforbakker. «Draget» (skjækene) var festet i en jerntapp («oren») som var smidd sammen med orringen ved hjelp av en selepinne. Selereimene skulle justeres slik at det gikk ei noenlunde rett linje fra drotten gjennom skjækene til trekkpunktene fremst på den doningen hesten skulle trekke - her festepunktet for bøyla på skjækene.

Jørgen Larsens skogshest, «Blessen», fotografert under kjøri

Jørgen Larsens skogshest, «Blessen», fotografert under kjøring i Stavåsen i Elverum vinteren 1971. Hesten er fotografert skrått forfra på et tidspunkt da den sto stille på den opptråkkete kjørevegen i det snødekte landskapet. Den har arbeidssele og er forspent en tømmerrustning (bukk og geit), hvor det lå noen få, ubarkete granstokker da dette fotografiet ble tatt. Det var seletøyet som gjorde det mulig å trekke, bremse og rygge med hesten. Dette er en bogtresele med ei stoppet ringpute, som er tredd over hodet på hesten slik at den ligger an mot nakken og bringen på trekkdyret. Derfra går det kraftige drotter (draglær) til orringen, som er plassert i krysningspunktet mellom bukgjorden, bærereimene fra høvret og bakselen. Bakselen, som ble ført horisontalt fra orringene bakover sidene og rundt øvre del av lårene, var nødvendig for at hesten skulle kunne «holde igjen» lassene i utforbakker. Hesten ble styrt ved hjelp av tømmer, som er forankret i et munnbitt. Tømmene ble ført gjennom ringene på høvret, og de var så lange at kjørekaren kunne betjene dem fra en posisjon på tømmerlasset. Han er ikke med på dette bildet. Her ble tømmeret transportert på rustning, et todelt framkjøringsredskap, der den fremre sleden ble kalt bukk og den bakre geit. Bukken hadde en dreibar bank, som tømmeret ble lagt på. Dette bidro til at sleden ble fleksibel på svingete og staupete hesteveger i skogsterrenget. Den noe kraftigere geita, som hadde sidemeier, ser vi ikke på dette fotografiet.

Ni menn og et barn betrakter en trestengt langslede som var

Ni menn og et barn betrakter en trestengt langslede som var utstilt under skogbruksutstillingen i Elverum 1906. Sleden står på ei snødekt flate. Mann nr. 3 fra venstre skal være skogforvalter Agnar Barth fra Steinkjer skogforvaltning, nr. 4 fra venstre skogforvalter Hans Peter Hall fra Kongsberg Sølvverks skoger. Langsleden var en kraftig, robust sledetype som kunne bære tunge tømmerlass, og som var vanlig i norsk skogbruk da dette fotografiet ble tatt. Nettopp i forbindelse med Elverums-utstillingen i 1906 ble det imidlertid også markedsført en ny sledetype - «tømmerrustningen» eller «bukken og geita» - en todelt sledetype med dreibar bank på forsleden («bukken») og kjettingtrosse til baksleden («geita»). Denne nye sledetypen, som var utviklet av en snekker i Fryksdalen i Värmland, og kopiert av flere redskapsfabrikanter i norske skogsbygder, viste seg langt mer smidig på staupete og svingete vinterveger i skogsterreng enn langsleden hadde vært. Langsleden hadde lett for å «grave seg ned» i dumpene og den var stiv i svingene, og i tillegg tung og vanskelig å snu. Dette kan følgelig ha vært en av de siste gangene framstående representanter for norsk skogbruk beundret en slik slede på en fagutstilling. Elverumsutstillingen hadde også et slags konkurranseelement i den forstand at de produktene som ble vist ble vurdert av fagjuryer. I klassen for skogsredskap ble det utdelt flere premier for transportmateriell for tømmer og ved. Både første- og annenpremie tilfalt smeden Anders Bast fra Trysil, for henholdsvis tømmerstutting og tømmerrustning. Ingen langsleder ble premiert.

Share to