![Forberedelse til tenning av nying framfor Stenbekkoia ved Fe]()
Forberedelse til tenning av nying framfor Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal. Bildet ble tatt under ei befaring for styret i Klarälvens Flottningsförening i mai 1986. Vi ser en representant for det lokale vertskapet orientere cirka 20 mannfolk om nyingen på sletta framfor koia. Tilhørerne var representanter for det nevnte fløtingsstyret og lokale fløtere. Framfor dem var det oppstilt krakker til å sitte på, rundt det som etter hvert skulle bli ei varmekilde. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne overnattet under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum beskrev nyingen slik:
«Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.»
Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle lette antennelsen. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt hadde karene ennå ikke satt ild på nyingen.
