47 results in DigitaltMuseum:

Dette fotografiet er fra en konferanse Direktoratet for stat

Dette fotografiet er fra en konferanse Direktoratet for statens skoger arrangerte i Trysil og Engerdal høsten 1964. Konferansen dreide seg om mekaniseringa av skogbruket, og om de negative konsekvensene den ville få for sysselsettinga i lokalsamfunn der skogen var en dominerende arbeidsarena, som de to nevnte kommunene. Dette fotografiet ble publisert i en reportasje i regionavisa Østlendingen, med følgende undertekst: «Noen av forgrunnsskikkelsene under befaringen regnet fra venstre: skogforvalter Tor Sandbu, statsskogsjef Eivind Wisth, formannen i direktoratets styre, Torgeir Berge, skogforvalter Asbjørn Garaas og skoginspektør Per Grindstad.»

Maskinell barking med transportabel barkemaskin i Elvdalen i

Maskinell barking med transportabel barkemaskin i Elvdalen i Engerdal kommune i Hedmark. Barkemaskinen ble drevet ved hjelp av kraftuttaket på en traktor. Ubarkete tømmerstokker mates inn i maskinen fra den ene sida og kommer ferdigbarkete ut på den andre sida, på dette bildet nærmest fotografen. Her sto det en skogsarbeider klar med tømmersaks. Han skulle sannsynligvis sørge for at tømmeret ble lagt ryddig i ei lunne på marka, vinkelrett på tre stokker som skulle sørge for at tømmeret ble liggende med litt klaring mot bakken. Fotografiet ble tatt under en konferanse som Direktoratet for statens skoger arrangerte høsten 1964. Skogforvalter Asbjørn Garaas var sentral under den driftsteknisk orienterte befaringsdelen av konferansen. Hovedtrekkene i det han fortalte om bruken av barkemaskinen finne i en avisreportasje, som er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Tømmerlunning - såkalt snarekjøring - med traktordrevet vins

Tømmerlunning - såkalt snarekjøring - med traktordrevet vinsj i statens skoger i Elvdalen i Engerdal. Her ble lunning og framkjøring utført i en operasjon. Her ble tømmeret stroppet og vinsjet inn mot ei såkalt lunnepanne, en stålskjerm som kunne heves og senkes ved hjelp av traktorens hydraulikk og som skulle beskytte bakparten på traktoren under kjøringa. De fremre stokkendene løftes noe, slik at de ikke skal hekte seg fast i oppstikkende stubber og stein, mens de bakre stokkendene slepes på marka. Da dette fotografiet ble tatt snarekjørte skogsarbeiderne tømmer i hele lengder, som ble trukket langs ei «lunnegate» mot velteplassen. Dette fotografiet ble tatt under ei befaring under en konferanse Direktoratet for statens skoger arrangerte i Trysil og Engerdal høsten 1964. Det var skogforvalter Asbjørn Garaas som orienterte om driftsopplegget og tidsstudier som var gjort for å evaluere effektiviteten. Hovedpunktene i det Garaas hadde å fortelle konferansedeltakerne finnes i en avisreportasje som er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Tømmerlunning - såkalt snarekjøring - med traktordrevet vins

Tømmerlunning - såkalt snarekjøring - med traktordrevet vinsj i statens skoger i Elvdalen i Engerdal. Her ble lunning og framkjøring utført i en operasjon. Her ble tømmeret stroppet og vinsjet inn mot ei såkalt lunnepanne, en stålskjerm som kunne heves og senkes ved hjelp av traktorens hydraulikk og som skulle beskytte bakparten på traktoren under kjøringa. De fremre stokkendene løftes noe, slik at de ikke skal hekte seg fast i oppstikkende stubber og stein, mens de bakre stokkendene slepes på marka. Da dette fotografiet ble tatt snarekjørte skogsarbeiderne tømmer i hele lengder, som ble trukket langs ei «lunnegate» mot velteplassen. Dette fotografiet ble tatt under ei befaring under en konferanse Direktoratet for statens skoger arrangerte i Trysil og Engerdal høsten 1964. Det var skogforvalter Asbjørn Garaas som orienterte om driftsopplegget og tidsstudier som var gjort for å evaluere effektiviteten. Hovedpunktene i det Garaas hadde å fortelle konferansedeltakerne finnes i en avisreportasje som er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Tømmerlunning - såkalt snarekjøring - med traktordrevet vins

Tømmerlunning - såkalt snarekjøring - med traktordrevet vinsj i statens skoger i Elvdalen i Engerdal. Her ble lunning og framkjøring utført i en operasjon. Her ble tømmeret stroppet og vinsjet inn mot ei såkalt lunnepanne, en stålskjerm som kunne heves og senkes ved hjelp av traktorens hydraulikk og som skulle beskytte bakparten på traktoren under kjøringa. De fremre stokkendene løftes noe, slik at de ikke skal hekte seg fast i oppstikkende stubber og stein, mens de bakre stokkendene slepes på marka. Da dette fotografiet ble tatt snarekjørte skogsarbeiderne furutømmer i hele lengder, som ble trukket langs ei «lunnegate» mot velteplassen med en traktor av typen Fordson Super Major. Dette fotografiet ble tatt under ei befaring under en konferanse Direktoratet for statens skoger arrangerte i Trysil og Engerdal høsten 1964. Det var skogforvalter Asbjørn Garaas som orienterte om driftsopplegget og tidsstudier som var gjort for å evaluere effektiviteten. Hovedpunktene i det Garaas hadde å fortelle konferansedeltakerne finnes i en avisreportasje som er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Fire arbeidere og to dresskleddde gjester, fotografert under

Fire arbeidere og to dresskleddde gjester, fotografert under en konferanse Direktoratet for statens skoger arrangerte i Trysil og Engerdal høsten 1964. Bakgrunnen for konferansen var dyster, ikke minst for lokalsamfunnene dette dreide seg om. Lederne i skogbruket erkjente at mekaniseringa av virksomheten ville redusere behovet for skogsarbeidere kraftig, og dermed ramme arbeidsmarkedet i bygder der skogene hadde vært en dominerende arbeidsarena hardt. I Trysil og Engerdal antydet man at antall skogsarbeidere i løpet av en tiårsperiode kunne bli redusert med 3-400. Alle innså at det økonomisk sett var nødvendig å mekanisere, men direktøren i Direktoratet for statens skoger, som var den dominerende aktøren i næringslivet i Engerdal, gikk langt i å love at hans organisasjon ville mekanisere langtsomt, og dermed ta sosiale hensyn. For ordførerne var det et poeng at mest mulig av utbyttet fra skogene tilfalt de lokalsamfunnene tømmeret kom fra. I så måte, og som arbeidsplasser, var sagbrukene viktige. Dette fotografiet ble publisert i journalisten Torbjørn Røstings reportasje fra konferansen med følgende undertekst: «Drevsjø sag har muligheter til utvidet produksjon og flere arbeidere i helårsvirksomhet kan komme i virksomhet. På bildet ser man noen av arbeiderne som interessert følger med i diskusjonen om Engerdals framtid.»

Maskinell barking med transportabel barkemaskin i Elvdalen i

Maskinell barking med transportabel barkemaskin i Elvdalen i Engerdal kommune i Hedmark. Barkemaskinen ble drevet ved hjelp av kraftuttaket på en traktor. Ubarkete tømmerstokker mates inn i maskinen fra den ene sida og kommer ferdigbarkete ut på den andre sida, på dette bildet nærmest fotografen. Her sto det en skogsarbeider klar med tømmersaks. Han skulle sannsynligvis sørge for at tømmeret ble lagt ryddig i ei lunne på marka, vinkelrett på tre stokker som skulle sørge for at tømmeret ble liggende med litt klaring mot bakken. Fotografiet ble tatt under en konferanse som Direktoratet for statens skoger arrangerte høsten 1964. Skogforvalter Asbjørn Garaas var sentral under den driftsteknisk orienterte befaringsdelen av konferansen. Hovedtrekkene i det han fortalte om bruken av barkemaskinen finne i en avisreportasje, som er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Direktøren i Direktoratet for statens skoger, Eyvind Wisth (

Direktøren i Direktoratet for statens skoger, Eyvind Wisth (1904-1970), fotografert sittende på en benk som var lagd av en uvanlig grov planke ved Drevsjøsaga i Engerdal. Fotografiet er tatt under en todagerskonfernse Direktoratet arrangerte i Trysil og Engerdal høsten 1964. Temaet for konferansen var ganske dystert: Den tekniske utviklinga i skogbruket var i ferd med å overflødiggjøre mange av skogsarbeiderne, og dette kom til å ramme skogsbygder med et lite differensiert næringsliv hardt. For Trysil og Engerdals del så man for seg at 3-400 skogsarbeidere kunne bli overflødige i løpet av den kommende tiårsperioden. Lederne for de organisasjonene som deltok i konferansen så alle at det økonomisk sett ville være nødvendig å mekanisere og rasjonalisere virksomheten noenlunde i takt med at andre aktører i skognæringa gjorde dette, men Wisth lovte at hans virksomhet ville vise sosiale hensyn og la prosessen gå langsomt. Avisa Østlendingen publiserte dette fotografiet med følgende undertekst: «Mulighetene for økt sysselsetting ved Drevsjø sag må undersøkes, lovet statsskogsjef Eivind Wisth. Han har på bildet satt seg ned på et spesialprodukt fra bedriften, plank av malmen furu. Og den er ikke billig, forsikret skogforvalter Glesaaen.»

Skogforvalter Per Glesaaen (1910-1988) orienterer om virksom

Skogforvalter Per Glesaaen (1910-1988) orienterer om virksomheten ved Drevsjø sag under ei befaring Direktoratet for statens skoger arrangerte i Trysil og Engerdal høsten 1964. Bakgrunnen for befaringa var dyster: Mekaniseringa i skogbruket reduserte behovet for manuell arbeidskraft i skogen. For de to nevnte bygdene så man for seg at dette truet inntektsgrunnlaget for 3-400 menn. Ingen av lederne fra organisasjonene som var representert under befaringa så for seg at man kunne ignorere den teknologiske utviklinga, men særlig ordførerne var opptatt av at noe av det økonomiske utbyttet fra skogene i utkantkommunene skulle tilfalle lokalsamfunnene tømmeret kom fra. For dem representerte sagbruket både arbeidsplasser og inntekter.

Skogforvalter Per Glesaaen (1910-1988) orienterer om virksom

Skogforvalter Per Glesaaen (1910-1988) orienterer om virksomheten ved Drevsjø sag under ei befaring Direktoratet for statens skoger arrangerte i Trysil og Engerdal høsten 1964. Bakgrunnen for befaringa var dyster: Mekaniseringa i skogbruket reduserte behovet for manuell arbeidskraft i skogen. For de to nevnte bygdene så man for seg at dette truet inntektsgrunnlaget for 3-400 menn. Ingen av lederne fra organisasjonene som var representert under befaringa så for seg at man kunne ignorere den teknologiske utviklinga, men særlig ordførerne var opptatt av at noe av det økonomiske utbyttet fra skogene i utkantkommunene skulle tilfalle lokalsamfunnene tømmeret kom fra. For dem representerte sagbruket både arbeidsplasser og inntekter.

Maskinell barking med transportabel barkemaskin i Elvdalen i

Maskinell barking med transportabel barkemaskin i Elvdalen i Engerdal kommune i Hedmark. Barkemaskinen ble drevet ved hjelp av kraftuttaket på en traktor. Ubarkete tømmerstokker mates inn i maskinen fra den ene sida og kommer ferdigbarkete ut på den andre sida, på dette bildet nærmest fotografen. Her sto det en skogsarbeider klar med tømmersaks. Han skulle sannsynligvis sørge for at tømmeret ble lagt ryddig i ei lunne på marka, vinkelrett på tre stokker som skulle sørge for at tømmeret ble liggende med litt klaring mot bakken. Fotografiet ble tatt under en konferanse som Direktoratet for statens skoger arrangerte høsten 1964. Skogforvalter Asbjørn Garaas var sentral under den driftsteknisk orienterte befaringsdelen av konferansen. Hovedtrekkene i det han fortalte om bruken av barkemaskinen finne i en avisreportasje, som er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Skogforvalter Asbjørn Garaas orienterer om mekanisert tømmer

Skogforvalter Asbjørn Garaas orienterer om mekanisert tømmertransport fra hogstfeltene i terrenget til velteplasser ved bilveg under ei befaring som inngikk i en konferanse Direktoratet for statens skoger arrangerte i Trysil og Engerdal høsten 1964. Befaringa var lagt til Elvdalen, der konferansedeltakerne fikk se mannskap og maskiner i drift. På dette fotografiet ser vi imidlertid bare Garaas, som forklarte driftsprinsippene ved hjelp av sjøllagde plansjer han hadde hengt opp på furustammene. Hovedtrekkene i det Garaas formidlet ble gjengitt i en reportasje i regionavisa Østlendingen - se fanen «Opplysninger».

Skogforvalter Asbjørn Garaas orienterer om mekanisert tømmer

Skogforvalter Asbjørn Garaas orienterer om mekanisert tømmertransport fra hogstfeltene i terrenget til velteplasser ved bilveg under ei befaring som inngikk i en konferanse Direktoratet for statens skoger arrangerte i Trysil og Engerdal høsten 1964. Befaringa var lagt til Elvdalen, der konferansedeltakerne fikk se mannskap og maskiner i drift. På dette fotografiet ser vi imidlertid bare Garaas, som forklarte driftsprinsippene ved hjelp av sjøllagde plansjer han hadde hengt opp på furustammene. Hovedtrekkene i det Garaas formidlet ble gjengitt i en reportasje i regionavisa Østlendingen - se fanen «Opplysninger».

Fra en konferanse Direktoratet for statens skoger arrangerte

Fra en konferanse Direktoratet for statens skoger arrangerte i Trysil og Engerdal høsten 1964. Konferanseprogrammet hadde både en befaringsdel, der deltakerne fikk se hvordan statsskogene i området ble drevet, og en sekvens med foredrag og diskusjoner om mekaniseringa og de konsekvensene den kunne få for skogsarbeiderne. Dette fotografiet er tatt utenfor et av husene på Drevsjøsaga, som var en viktig del av virksomheten i Femund forvaltning. Her møttes arbeidskledde sagbruksarbeidere og dresskledde konferansedektakere. Under fanen «Opplysninger» finnes regionavisa Østlendingens oppsummering av de faglige diskusjonene konferansedeltakerne hadde om mekanisering og sysselsetting.

Tømmerlunning - såkalt snarekjøring - med traktordrevet vins

Tømmerlunning - såkalt snarekjøring - med traktordrevet vinsj i statens skoger i Elvdal i Engerdal. Her ble lunning og framkjøring utført i en operasjon. Her ble tømmeret stroppet og vinsjet inn mot ei såkalt lunnepanne, en stålskjerm som kunne heves og senkes ved hjelp av traktorens hydraulikk og som skulle beskytte bakparten på traktoren under kjøringa. De fremre stokkendene løftes noe, slik at de ikke skal hekte seg fast i oppstikkende stubber og stein, mens de bakre stokkendene slepes på marka. Da dette fotografiet ble tatt var det forholdsvis grant tømmer i hele lengder - antakelig fra ei tynningsdrift - som ble trukket langs ei «lunnegate» mot velteplassen. Dette fotografiet ble tatt under ei befaring under en konferanse Direktoratet for statens skoger arrangerte i Trysil og Engerdal høsten 1964. Det var skogforvalter Asbjørn Garaas som orienterte om driftsopplegget og tidsstudier som var gjort for å evaluere effektiviteten. Hovedpunktene i det Garaas hadde å fortelle konferansedeltakerne finnes i en avisreportasje som er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Skogforvalter Hans B. Bergers bil på skogvoktergarden Snerte

Skogforvalter Hans B. Bergers bil på skogvoktergarden Snerten i Engerdal i Hedmark. Fotografiet viser en, toseters kalesjebil (T-Ford) omkranset av fem karer. Det er nærliggende å anta at mannen med dressjakke, nikkersbukser og hatt (nr. 2 fra høyre) er skogforvalteren sjøl. I bakgrunnen et toetasjes, laftet våningshus med et tilbygg i bordkledd bindingsverk (til høyre i bildeflata). Da fotografiet ble tatt hadde noen reist to stiger mot det flistekte taket, en foran hovedhusets langvegg, en mot et utbygg i bordkledd bindingsverk, anatkelig et vindfang foran hoveddøra. Tømmerkjernen hadde ei grunnflate på 65 kvadratmeter og et tredelt grunnplan med stue, kjøkken og kammers. På dette nummeret i samlinga fra den statlige skogetaten er det lagt inn to opptak fra samme sted, tatt i noe ulik vinkel, men med samme motiv. Ett av dem viser, i tillegg til allerede nevnte motivelementer, en enetasjes bygning med to dører og ett vindu, antakelig et fjøs eller en stall. Den statlige skogforvaltningen for Hedmark og Akershus fikk bygd et «forsthus» på eiendommen Snerten i 1867. Bygningen ble første gang rehabilitert 20 år seinere. Hans B. Berger var skogforvalter i Femund skogforvaltning fra 1918 til 1931, og dette bildet skal ha vært tatt i 1923, sannsynligvis på ei arbeidsreise i det nevnte embetsdistriktet. Biltettheten i Engerdal var antakelig meget lav på dette tidspunktet, noe som kommer til uttrykk ved at særlig to unggutter til venstre i bildet betrakter kjøretøyet med åpenbar interesse. Trygve Krogsæter, som hadde sett dette fotografiet på nettstedet Digitalt museum, gav 28. januar 2013 følgende informasjon om bilen på bildet: «Bilen er en Ford T 1921-22 som senere har fått en forniklet radiatorkappe. For leverte ikke det som standard før i 1925. Den tidlige dateringen skyldes at bilen har rett frontrute. Det ble levert siste år i 1922. Den har heller ikke sidelykter, noe som forsvant i 1919-20. » Også Ivar E. Stav har (desember 2014) gitt en liknende tilbakemelding knyttet til bilen: «Ford modell T 1920-22. Forniklet radiatorkappe som denne har, var ikke standard så tidlig.»

Forberedelse til tenning av nying framfor Stenbekkoia ved Fe

Forberedelse til tenning av nying framfor Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal. Bildet ble tatt under ei befaring for styret i Klarälvens Flottningsförening i mai 1986. Vi ser en representant for det lokale vertskapet orientere cirka 20 mannfolk om nyingen på sletta framfor koia. Tilhørerne var representanter for det nevnte fløtingsstyret og lokale fløtere. Framfor dem var det oppstilt krakker til å sitte på, rundt det som etter hvert skulle bli ei varmekilde. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne overnattet under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum beskrev nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle lette antennelsen. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt hadde karene ennå ikke satt ild på nyingen.

Styret i Klaraelvens Flottningsförenings fotografert under e

Styret i Klaraelvens Flottningsförenings fotografert under en befaring langs den øvre delen av vassdraget 22. mai 1986. Her er gruppa fotografert framfor Stenbekkoia ved Femundselva. Fra v. länsjägmestare Anders Arnell, Roger Asserståhl fra Billerud Aktiebolag som drev treforedlingsbedriften Gruvöns bruk i Grums, Ture Björkman, også fra Billerud, Magnus Sjölander, Billerud, Bengt Stålberg fra Klarälvens flottningsförening, Egil Akre fra Billerud, nr. 7 ukjent. Foran Yngve Fors fra Billerud og Ola Sætre fra Trysilvassdragets skogeierforening.

Styret i Klarälvens Flottningsförenings fotografert ved Sten

Styret i Klarälvens Flottningsförenings fotografert ved Stenbekkoia i Engerdal under ei befaring våren 1986. Da dette fotografiet ble tatt ble de ni mennene oppstilt for fotografering framfor en koiegavl med et par privatbiler og en buss til venstre i bakgrunnen. Alle var kledd for en dag i skogen. Ni like svarte, bredbremmete filthatter antas å ha vært en gave fra den lokale fløtingsadministrasjonen. Slike hatter hadde tradisjonelt vært mye brukt blant fløterne, og skulle vel her skape en fellesskapsfølelse mellom administrativt ansatte beslutningstakere i skogindustrien i Karlstad-området og fløterne ved den øvre delen av Trysilvassdraget. Ekskursjonsdeltakerne var (stående fra venstre) länsjägmästare Anders Arnell, Roger Asserståhl fra Billerud Uddeholm AB, Ture Bjørkman, Billerud, Magnus Sjølander, Billerud, Bengt Stålberg, Klarälvens Flottningsförening og Egil Akre, Billerud. Mannen som står yttest til høyre mangler vi foreløpig navnet på. De to som satt foran var Yngve Fors fra Billerud og Ola Sætre fra Trysilvassdragets skogeierforening. Bildet ble tatt 22. mai l986.

Forberedelse til tenning av nying framfor Stenbekkoia ved Fe

Forberedelse til tenning av nying framfor Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal. Bildet ble tatt under ei befaring for styret i Klarälvens Flottningsförening i mai 1986. Vi ser en representant for det lokale vertskapet orientere cirka 20 mannfolk om nyingen på sletta framfor koia. Tilhørerne var representanter for det nevnte fløtingsstyret og lokale fløtere. Framfor dem var det oppstilt krakker til å sitte på, rundt det som etter hvert skulle bli ei varmekilde. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne overnattet under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum beskrev nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle lette antennelsen. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt hadde karene ennå ikke satt ild på nyingen.