15 results in DigitaltMuseum:

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fot

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fotografert mens han trakk et garn på fra et hull i isen på innsjøen Isteren i Engerdal. Han hadde trukket gult regntøy over vinterklærne, og hadde ørelapplue på hodet og røde gummihansker på hendene. Ved sida av garnfiskeren sto en skikjelke med ei trekasse til fangsten og til øksa som ble brukt til å hakke is med. Dette bildet ble tatt i midten av november 1972, og Ingebrigtsen kameraten Magne Bjørnstad (1926-1987) var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt, på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, hendte det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fot

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fotografert mens han trakk et garn på fra et hull i isen på innsjøen Isteren i Engerdal. Han hadde trukket gult regntøy over vinterklærne, og hadde ørelapplue på hodet og røde gummihansker på hendene. Ved sida av garnfiskeren (ved venstre bildekant) sto en skikjelke med ei trekasse til fangsten og til øksa som ble brukt til å hakke is med. Framfor ham lå det nytrukne garnet, et par digre siker og en lake. Dette bildet ble tatt i midten av november 1972, og Ingebrigtsen kameraten Magne Bjørnstad (1926-1987) var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, forekom det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fot

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fotografert sittende på knærne ved et hull i isen på innsjøen Isteren i Engerdal, hvor han trakk garn. Han hadde trukket gult regntøy over vinterklærne, og hadde ørelapplue på hodet og røde gummihansker på hendene. Framfor ham lå det nytrukne garnet med sprellende fisk. Framfor garnfiskeren sto en skikjelke med ei trekasse til fangsten og til øksa som ble brukt til å hakke is med. Dette bildet ble tatt i midten av november 1972, og Ingebrigtsen kameraten Magne Bjørnstad (1926-1987) var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, forekom det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fot

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fotografert mens han trakk et garn på fra et hull i isen på innsjøen Isteren i Engerdal. Han hadde trukket gult regntøy over vinterklærne, og hadde ørelapplue på hodet og røde gummihansker på hendene. Framfor ham lå det nytrukne garnet med sprellende fisk. Ved sida av garnfiskeren (ved venstre bildekant) sto en skikjelke med ei trekasse til fangsten og til øksa som ble brukt til å hakke is med. Dette bildet ble tatt i midten av november 1972, og Ingebrigtsen kameraten Magne Bjørnstad (1926-1987) var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, forekom det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) og Magne Bjørnstad fra Øvre

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) og Magne Bjørnstad fra Øvre Rendal hogger istykker isskorpa på et hull i isen på innsjøen Isteren i Engerdal med sikte på å trekke garn. På isflata ved siden av dem sto det en skikjelke med ei trekasse som skulle brukes til å transportere fangsten i. Dette bildet ble tatt i midten av november 1972. Ingebrigtsen og Bjørnstad (1926-1987) var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt, på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, hendte det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) og Magne Bjørnstad fra Øvre

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) og Magne Bjørnstad fra Øvre Rendal hogger istykker isskorpa på et hull i isen på innsjøen Isteren i Engerdal med sikte på å trekke garn. På isflata ved siden av dem sto det en skikjelke med ei trekasse som skulle brukes til å transportere fangsten i. Dette bildet ble tatt i midten av november 1972. Ingebrigtsen og Bjørnstad (1926-1987) var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt, på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, hendte det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fot

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fotografert mens han trakk et garn på fra et hull i isen på innsjøen Isteren i Engerdal. Han hadde trukket gult regntøy over vinterklærne, og hadde ørelapplue på hodet og røde gummihansker på hendene. Dette bildet ble tatt i midten av november 1972, og Ingebrigtsen kameraten Magne Bjørnstad (1926-1987) var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt, på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, hendte det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Magne Bjørnstad (1926-1987) og Herman Ingebrigtsen (1920-201

Magne Bjørnstad (1926-1987) og Herman Ingebrigtsen (1920-2010), begge fra Øvre Rendal, fotografert bakfra mens de vandret forsiktig mot et sted der de hadde satt garn under isen, på innsjøen Isteren i Engerdal, like utenfor Elvålsvollen. Bak dem sto det en kjelke med ei fiskekasse for fangsten. Dette fotografiet ble tatt i midten av november 1972, og Bjørnstad og Ingebrigtsen var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann fra den nevnte fiskevollen og utover. Da fisket startet kunnet fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte vente litt, på at isen skulle få nødvendig bæreevne, men ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, hendte det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isen, og posisjonen til hullene ble markert med staker, i tilfelle det kom snø. De trukket jevnlig og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fangstene besto hovedsakelig av gytende sik, men ettersom laken beitet på rogna, var det innslag av denne arten i garna også. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Magne Bjørnstad (1926-1987) og Herman Ingebrigtsen (1920-201

Magne Bjørnstad (1926-1987) og Herman Ingebrigtsen (1920-2010), begge fra Øvre Rendal, fotografert bakfra mens de dro ei fiskekasse på en skikjelke inn mot Elvålsvollen ved innsjøen Isteren i Engerdal. Dette bildet ble tatt i midten av november 1972, og Bjørmstad og Inmgebrigtsen var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann fra den nevnte fiskevollen og utover. Da fisket startet den 25. oktober kunne Isteren fortsatt være åpen, slik at det var mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt, på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, hendte det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isen. Deretter ble de trukket jevnlig og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Share to