40 results in DigitaltMuseum:

Fra veslefiske, garnfiske etter harr i Isteren, Engerdal, He

Fra veslefiske, garnfiske etter harr i Isteren, Engerdal, Hedmark. Herman Ingebrigtsen fotografert mens han trakk et garn på fra et hull i isen. Han hadde trukket gult regntøy over vinterklærne, og hadde ørelapplue på hodet og røde gummihansker på hendene. Ved sida av garnfiskeren (ved venstre bildekant) sto en skikjelke med ei trekasse til fangsten og til øksa som ble brukt til å hakke is med. Dette bildet ble tatt i midten av november 1972. Herman Ingebrigtsen (1920-2010) og Magne Bjørnstad (1926-1987) fra Elvål i Øvre Renda var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, forekom det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Fra veslefiske, garnfiske etter harr i Isteren, Engerdal, He

Fra veslefiske, garnfiske etter harr i Isteren, Engerdal, Hedmark. Herman Ingebrigtsen (1920-2010) og Magne Bjørnstad (1926-1987) fra Elvål i Øvre Renda var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, forekom det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Fra veslefiske, garnfiske etter harr i Isteren, Engerdal, He

Fra veslefiske, garnfiske etter harr i Isteren, Engerdal, Hedmark. Herman Ingebrigtsen (1920-2010) og Magne Bjørnstad (1926-1987) fra Elvål i Øvre Renda var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, forekom det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Fra veslefiske, garnfiske etter harr i Isteren, Engerdal, He

Fra veslefiske, garnfiske etter harr i Isteren, Engerdal, Hedmark. Herman Ingebrigtsen (1920-2010) og Magne Bjørnstad (1926-1987) fra Elvål i Øvre Renda var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, forekom det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Fra veslefiske, garnfiske etter harr i Isteren, Engerdal, He

Fra veslefiske, garnfiske etter harr i Isteren, Engerdal, Hedmark. Herman Ingebrigtsen (1920-2010) og Magne Bjørnstad (1926-1987) fra Elvål i Øvre Renda var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, forekom det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Nettørkebu, inne i bua hvor man tørket fiskegarn på Grålodde

Nettørkebu, inne i bua hvor man tørket fiskegarn på Grålodden ved innsjøen Femunden i Engerdal. Garna ble brukt i forbindelse med røyefiske i Femunden.

Nettørkebu, inne i bua hvor man tørket fiskegarn på Grålodde

Nettørkebu, inne i bua hvor man tørket fiskegarn på Grålodden ved innsjøen Femunden i Engerdal. Garna ble brukt i forbindelse med røyefiske i Femunden.

Fra veslefisket, garnfiske etter harr i Isteren, Engerdal, H

Fra veslefisket, garnfiske etter harr i Isteren, Engerdal, Hedmark. Herman Ingebrigtsen (1920-2010) og Magne Bjørnstad (1926-1987) fra Elvål i Øvre Renda var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, forekom det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Odd Elgåen på fiske.

Odd Elgåen på fiske.

Snorvinde til garnfiske under isen. Tilhører Martin Brøten.

Snorvinde til garnfiske under isen. Tilhører Martin Brøten. Brukt på Isteren, Engerdal, Hedmark.

Snorvinde til garnfiske under isen. Tilhørte Martin Brøten.

Snorvinde til garnfiske under isen. Tilhørte Martin Brøten. Brukt på Isteren, Engerdal, Hedmark.

"Veslefisket" i Isteren, Engerdal, Hedmark. Ole Johan Haugse

"Veslefisket" i Isteren, Engerdal, Hedmark. Ole Johan Haugsetvollen med vinne til garntrekking under isen i forbindelse med garnfiske etter sik om vinteren.

Fiske i Galthåen. Galthåen ligger mellom Isteren og Galten i

Fiske i Galthåen. Galthåen ligger mellom Isteren og Galten i Trysilvassdraget, Engerdal, Hedmark. Erling Sand hjelper en and som har satt seg fast i garnet ut i frihet.

Fiske i Galthåen. Galthåen ligger mellom Isteren og Galten i

Fiske i Galthåen. Galthåen ligger mellom Isteren og Galten i Trysilvassdraget, Engerdal, Hedmark. Erling Sand og Torstein Fossum står i båten og er i ferd med å sette ut garn.

Fiske i Galthåen. Galthåen ligger mellom Isteren og Galten i

Fiske i Galthåen. Galthåen ligger mellom Isteren og Galten i Trysilvassdraget, Engerdal, Hedmark. Erling Sand og Torstein Fossum står i båten og er i ferd med å sette ut garn.

Fiske i Galthåen. Galthåen ligger mellom Isteren og Galten i

Fiske i Galthåen. Galthåen ligger mellom Isteren og Galten i Trysilvassdraget, Engerdal, Hedmark. Erling Sand står i båten som ligger ved land og holder opp garn som det er fisk i. Torstein Fossum sitter framme i båten med ryggen til.

Fiske i Galthåen. Galthåen ligger mellom Isteren og Galtsjøe

Fiske i Galthåen. Galthåen ligger mellom Isteren og Galtsjøen i Trysilvassdraget, Engerdal, Hedmark. Erling Sand sitter i båten og er i ferd med å ta fisk ut av garnet.

To fiskere i akterenden av en robåt. På tilja foran dem sto

To fiskere i akterenden av en robåt. På tilja foran dem sto ei trekasse med garn, som karene hadde brukt til å fange fisk i innsjøen Isteren i Engerdal i Hedmark. Det ser ut til å være mest sik i garnet. Fiskerne var kledd i vindjakker og hadde hatter på hodet. En av dem var i ferd med å surre fast ei plastflaske, som ble brukt som flytelegeme på garnet. Fotografiet ble tatt på et tidspunkt da båten lå mot land. Fiskeren til høyre i bildet er fjelloppsynsmannen og fluebinderen Erling Sand fra Engerdal. Båten karene sitter i skal ha tilhørt Osvald Kolbu. Til høyre i bildet skimter vi litt av en annen båt.

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fot

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fotografert mens han trakk et garn på fra et hull i isen på innsjøen Isteren i Engerdal. Han hadde trukket gult regntøy over vinterklærne, og hadde ørelapplue på hodet og røde gummihansker på hendene. Ved sida av garnfiskeren sto en skikjelke med ei trekasse til fangsten og til øksa som ble brukt til å hakke is med. Dette bildet ble tatt i midten av november 1972, og Ingebrigtsen kameraten Magne Bjørnstad (1926-1987) var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt, på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, hendte det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fot

Herman Ingebrigtsen (1920-2010) fra Elvål i Øvre Rendal, fotografert mens han trakk et garn på fra et hull i isen på innsjøen Isteren i Engerdal. Han hadde trukket gult regntøy over vinterklærne, og hadde ørelapplue på hodet og røde gummihansker på hendene. Ved sida av garnfiskeren (ved venstre bildekant) sto en skikjelke med ei trekasse til fangsten og til øksa som ble brukt til å hakke is med. Framfor ham lå det nytrukne garnet, et par digre siker og en lake. Dette bildet ble tatt i midten av november 1972, og Ingebrigtsen kameraten Magne Bjørnstad (1926-1987) var blant de siste som praktiserte det såkalte «veslefisket». Dette var et gytefiske etter sik, som foregikk på grunt vann utenfor Elvålsvollen, på vestsida av sjøen, fra 25. oktober og en måneds tid utover høsten. Da fisket startet kunne det fortsatt være åpent vann og mulig å sette garn fra båt, men i løpet av gyteperioden la det seg alltid is. Da måtte fiskerne vente litt på at isen skulle få nødvendig bæreevne. Ettersom det gjaldt å fiske mest mulig mens gytinga fortsatt pågikk, forekom det nok at karene stiltret seg ut på vel tynn is. Ettersom det var grunt på gyteplassen ble det brukt garn som bare var cirka en meter brede. Større garn ville lett har frosset fast i isen. Garna ble satt gjennom hull i isskorpa. Deretter ble de trukket jevnlig, og fangsten ble tatt ut, før garnet ble satt tilbake under isen. Fisken frøs på stedet, men noe ble også saltet med sikte på mer langsiktig lagring. I likhet med det mer langvarige vår- og sommerfisket i Isteren var «veslefisket» regulert gjennom et lottsystem. Herman Ingebrigtsen på dette fotografiet, for eksempel, hadde bare en tolvdels lott, noe som innebar at han egentlig bare hadde anledning til å delta i fisket hvert tolvte år. Han leide imidlertid rettigheter av andre, som i begynnelsen av 1970-åra ikke lenger brydde seg om å praktisere rettighetene sine.