17 results in DigitaltMuseum:

Forberedelse til tenning av nying framfor Stenbekkoia ved Fe

Forberedelse til tenning av nying framfor Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal. Bildet ble tatt under ei befaring for styret i Klarälvens Flottningsförening i mai 1986. Vi ser en representant for det lokale vertskapet orientere cirka 20 mannfolk om nyingen på sletta framfor koia. Tilhørerne var representanter for det nevnte fløtingsstyret og lokale fløtere. Framfor dem var det oppstilt krakker til å sitte på, rundt det som etter hvert skulle bli ei varmekilde. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne overnattet under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum beskrev nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle lette antennelsen. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt hadde karene ennå ikke satt ild på nyingen.

Brennende nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i

Brennende nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i mai 1986. Denne nyingen ble oppsatt og tent som en del av programmet da styret i Klarälvegns Flottningsförening hadde sin ekskursjon langs vassdraget dette året. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne sov under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle lette antennelsen. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt brant det friskt i nyingen.

Brennende nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i

Brennende nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i mai 1986. Denne nyingen ble oppsatt og tent som en del av programmet da styret i Klarälvegns Flottningsförening hadde sin ekskursjon langs vassdraget dette året. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne sov under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle lette antennelsen. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt sto arbeidsformann Kåre Joar Graff og betraktet den brennende nyingen.

Brennende nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i

Brennende nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i mai 1986. Denne nyingen ble oppsatt og tent som en del av programmet da styret i Klarälvegns Flottningsförening hadde sin ekskursjon langs vassdraget dette året. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne sov under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle lette antennelsen. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt spikket arbeidsformann Kåre Joar Graff fliser som skulle legges mellom de to stokkene, slik at nyingen kunne tennes.

Oppsetting nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal

Oppsetting nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i mai 1986. Denne nyingen ble oppsatt og tent som en del av programmet da styret i Klarälvegns Flottningsförening hadde sin ekskursjon langs vassdraget dette året. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne sov under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle gjøre det lettere å tenne ildstedet. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt var arbeidsformann Kåre Joar Graff (til venstre) og en av arbeidskameratene hans i ferd med å den øverste nyingsstokken. Graff spikret fast ei bjørkeraje som skulle bli «haldmerr».

Forberedelse til tenning av nying framfor Stenbekkoia ved Fe

Forberedelse til tenning av nying framfor Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal. Bildet ble tatt under ei befaring for styret i Klarälvens Flottningsförening i mai 1986. Vi ser en representant for det lokale vertskapet orientere cirka 20 mannfolk om nyingen på sletta framfor koia. Tilhørerne var representanter for det nevnte fløtingsstyret og lokale fløtere. Framfor dem var det oppstilt krakker til å sitte på, rundt det som etter hvert skulle bli ei varmekilde. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne overnattet under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum beskrev nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle lette antennelsen. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt hadde karene ennå ikke satt ild på nyingen.

Forberedelse til tenning av nying framfor Stenbekkoia ved Fe

Forberedelse til tenning av nying framfor Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal. Bildet ble tatt under ei befaring for styret i Klarälvens Flottningsförening i mai 1986. Vi ser en representant for det lokale vertskapet orientere cirka 20 mannfolk om nyingen på sletta framfor koia. Tilhørerne var representanter for det nevnte fløtingsstyret og lokale fløtere. Framfor dem var det oppstilt krakker til å sitte på, rundt det som etter hvert skulle bli ei varmekilde. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne overnattet under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum beskrev nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle lette antennelsen. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt var to av karene klare til å sette ild på nyingen.

Brennende nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i

Brennende nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i mai 1986. Denne nyingen ble oppsatt og tent som en del av programmet da styret i Klarälvegns Flottningsförening hadde sin ekskursjon langs vassdraget dette året. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne sov under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle lette antennelsen. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt var arbeidsformann Kåre Joar Graff (til venstre) og en av arbeidskameratene hans i ferd med å den øverste nyingsstokken.

Kåre Joar Graff setter opp nying ved Stenbekkoia ved Femunds

Kåre Joar Graff setter opp nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i mai 1986. Denne nyingen ble oppsatt og tent som en del av programmet da styret i Klarälvegns Flottningsförening hadde sin ekskursjon langs vassdraget dette året. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne sov under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle gjøre det lettere å tenne ildstedet. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt var arbeidsformann Kåre Joar Graff i ferd med å legge tørr opptenningsflis mellom nyingsstokkene.

Kåre Joar Graff setter opp nying ved Stenbekkoia ved Femunds

Kåre Joar Graff setter opp nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i mai 1986. Denne nyingen ble oppsatt og tent som en del av programmet da styret i Klarälvens Flottningsförening hadde sin ekskursjon langs vassdraget dette året. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne sov under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle gjøre det lettere å tenne ildstedet. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt var arbeidsformann Kåre Joar Graff i ferd med å legge tørr opptenningsflis mellom nyingsstokkene.

Kåre Joar Graff setter opp nying ved Stenbekkoia ved Femunds

Kåre Joar Graff setter opp nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i mai 1986. Denne nyingen ble oppsatt og tent som en del av programmet da styret i Klarälvegns Flottningsförening hadde sin ekskursjon langs vassdraget dette året. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne sov under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle gjøre det lettere å tenne ildstedet. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt var arbeidsformann Kåre Joar Graff i ferd med å legge tørr opptenningsflis mellom nyingsstokkene.

Kåre Joar Graff setter opp nying ved Stenbekkoia ved Femunds

Kåre Joar Graff setter opp nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i mai 1986. Denne nyingen ble oppsatt og tent som en del av programmet da styret i Klarälvegns Flottningsförening hadde sin ekskursjon langs vassdraget dette året. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne sov under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle gjøre det lettere å tenne ildstedet. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt var arbeidsformann Kåre Joar Graff i ferd med å legge tørr opptenningsflis mellom nyingsstokkene.

Kåre Joar Graff setter opp nying ved Stenbekkoia ved Femunds

Kåre Joar Graff setter opp nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i mai 1986. Denne nyingen ble oppsatt og tent som en del av programmet da styret i Klarälvens Flottningsförening hadde sin ekskursjon langs vassdraget dette året. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne sov under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle gjøre det lettere å tenne ildstedet. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt var arbeidsformann Kåre Joar Graff i ferd med å legge tørr opptenningsflis mellom nyingsstokkene.

Oppsetting nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal

Oppsetting nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i mai 1986. Denne nyingen ble oppsatt og tent som en del av programmet da styret i Klarälvegns Flottningsförening hadde sin ekskursjon langs vassdraget dette året. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne sov under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle gjøre det lettere å tenne ildstedet. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt var arbeidsformann Kåre Joar Graff (til høyre) og en av arbeidskameratene hans i ferd med å legge tørr opptenningsflis mellom nyingsstokkene.

Brennende nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i

Brennende nying ved Stenbekkoia ved Femundselva i Engerdal i mai 1986. Denne nyingen ble oppsatt og tent som en del av programmet da styret i Klarälvegns Flottningsförening hadde sin ekskursjon langs vassdraget dette året. Nyinger består av en eller flere horisontalt- og paralleltliggendende stokker, lagt og nørt slik at de skal gi god og vedvarende varme. Slik ild ble brukt i skog og utmark. Vinterstid overnattet skogsarbeiderne vanligvis i hus – skogstuer eller koier – med mildt sagt enkel standard. Men i vårsesongen forekom det ikke sjelden at fløterne sov under åpen himmel og hentet varme og tørk fra nyinger. I en medisinalberetning fra 1871 beskrev distriktslege Christian Pavels Munthe (1816-1884) i Elverum nyingen slik: «Ikke altid kunne de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunne tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den vaade Jord med et Lag af Barkviste under sig, efterat have opgjort en Ild - «Nying» - paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne («Beitkøler»), medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges på imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden.» Nyingene kunne lages av en eller flere stokker, og var det flere enn to, ble de ofte lagt slik at nyingen fikk et pyramidalt tverrsnitt. I dette tilfellet var det en to-stokknying, der den underste stokken sto på et trefotet stativ av kjepper. Oversida av denne stokken og undersida av overstokken var fliset opp ved hjelp av ei øks, og i mellomrommet mellom dem lå det tørre flister, som skulle lette antennelsen. Den øverste stokken var støttet med skråstivere av kjepper på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt brant det friskt i nyingen.

Seterstua til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætr

Seterstua til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Fotografiet er tatt mot peisen, som er gråsteinsmurt og kvitkalket. Til venstre for peisen ses døra mot gangen, der vi også skimter inngangsdøra til mjølkebua/matstua, som var en natursteinsmurt konstruksjon som delvis var gravd inn i bakkeskråningen. Til høyre for peisen ser vi hvordan ei oppslagbar bordplate er hengslet til veggen, omtrent i høyde med vindusposten. Ved bordet står det krakker. Seterstua er laftet og har åstak. Konstruksjonen har dessuten en langsgående slind på hver side av rommet. Den av dem som er synlig på dette fotografiet er delvis innmurt i peiskappa. Det later til å være spor etter fuktinnsig i veggtømmeret mellom peisen og vinduet. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.

Seterstua til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætr

Seterstua til garden Vestre Sorken på Oppåvollen, Gutulisætra i Engerdal. Fotografiet er tatt mot spiseplassen med ei oppslagbar bordplate som som er hengslet fast til veggen omgitt av krakker. Under bordet skimtes ei kasse som stikker fram slik at lokket på denne antakelig også har tjent som sittemøbel. Til venstre for bordet skimtes en peisvange, som er gråsteinsmurt og kvitkalket. Ved siden av og over bordplate er det et tofags vindu medbtre ruter i hvert fag, og til høyre for vinduet igjen ses ei veggfast seng. Seterstua er laftet og har åstak. Konstruksjonen har dessuten en langsgående slind på hver side av rommet. Den av dem som er synlig på dette fotografiet er delvis innmurt i peiskappa. Det later til å være spor etter fuktinnsig i veggtømmeret, særlig på raftstokken og ved vinduet. Gutulia ble nasjonalpark i 1968. I 1972 dro fylkeskonservartor Per Martin Tvengsberg og museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum dro på befaring til Gutulisætrene, der de fotograferte og målte opp grunnplanene på bygningene. Miljøverndepartementet bevilget 100 000 kroner til restaurering. Deretter engasjerte Fossum tre lokale håndverkere som skulle sette bygningene i stand etter antikvariske prinsipper. Håndverkerne var Ole Haugen, Johan Elgåen og Konrad Nilsen. Bebyggelsen på Nedpåvollen og Lillebovollen ble restaurert noen år seinere, også med midler fra Miljøverndepartementet. At arbeidet startet på Oppåvollen skyldtes at forfallet var kommet kortere der enn på de to andre setervollene. Denne prioriteringa hadde sammenheng med at både Fossum og håndverkerne følte behov for å vinne erfaring før de gav seg i kast med de mer forfalne bygningene på de to andre vollene. Kulturavdelingen i Hedmark fylkeskommune startet utredningsarbeid med sikte på en ny restaureringsprosess høsten 2008.