21 results in DigitaltMuseum:

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført på en krakk ve

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført på en krakk ved Stenbekkoia ved Femundselva våren 1986, som en del av programmet for styret i Klarälvens Flottningsförening, som var på befaring i dette området våren 1986. Mannen på bildet skulle vise hvordan fløterne i Trysilvassdraget tradisjonelt hadde lagd og brukt vidjespenninger til å holde på årene i båtene de brukte når de rodde ut i elva for å løsne tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet. «Renninga» til disse vidjespenningene eller «viubanda» var småbjørk, ofte stubbeskudd. Lettest å arbeide med var dette råstoffet nettopp i fløtingssesongen tidlig på sommeren. Helst skulle det være lite kvist på renninga. Arbeidet startet med at det som fantes av kvist ble skåret vekk. Deretter skrapte man av barken, gjerne med nakken på kniven, nesten helt opp til den groveste enden. Så skulle emnet vris fra topp mot rot, langsomt og forsiktig. Vriinga gikk tyngre og tyngre jo mer man nærmet seg rotenden. Poenget ved denne bearbeidinga var at langsgående fibrer (cellevev) delvis ble frigjort fra hverandre, slik at treet ble smidig og lettbøyelig, uten tilbøyelighet til å knekke. I en slik tilstand kunne emnet vris og tvinnes til en ring med ei løkke i den ene enden og ei kringleformet spenne i den andre. Slike spenninger kunne brukes til å holde i hop så mangt, også båt og årer.

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført med emnet fest

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført med emnet festet til et toppet lite bjørketre ved Stenbekkoia ved Femundselva våren 1986. Demonstrasjonen av hvordan ei slik vidjespenning ble til var en del av befaringsprogrammet for styret i Klarälvens Flottningsförening dette året. Mannen på bildet skulle vise hvordan fløterne i Trysilvassdraget tradisjonelt hadde lagd og brukt vidjespenninger til å holde på årene i båtene de brukte når de rodde ut i elva for å løsne tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet. «Renninga» til disse vidjespenningene eller «viubanda» var småbjørk, ofte stubbeskudd. Lettest å arbeide med var dette råstoffet nettopp i fløtingssesongen tidlig på sommeren. Helst skulle det være lite kvist på renninga. Arbeidet startet med at det som fantes av kvist ble skåret vekk. Deretter skrapte man av barken, gjerne med nakken på kniven, nesten helt opp til den groveste enden. Deretter skulle emnet vris fra topp mot rot, langsomt og forsiktig. Vriinga gikk tyngre og tyngre jo mer man nærmet seg rotenden. Poenget ved denne bearbeidinga var at langsgående fibrer (cellevev) delvis ble frigjort fra hverandre, slik at treet ble smidig og lettbøyelig, uten tilbøyelighet til å knekke. I en slik tilstand kunne emnet vris og tvinnes til en ring med ei løkke i den ene enden og ei kringleformet spenne i den andre. Slike spenninger kunne brukes til å holde i hop så mangt, også båt og årer.

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført med emnet fest

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført med emnet festet til et toppet lite bjørketre ved Stenbekkoia ved Femundselva våren 1986. Demonstrasjonen av hvordan ei slik vidjespenning ble til var en del av befaringsprogrammet for styret i Klarälvens Flottningsförening dette året. Mannen på bildet skulle vise hvordan fløterne i Trysilvassdraget tradisjonelt hadde lagd og brukt vidjespenninger til å holde på årene i båtene de brukte når de rodde ut i elva for å løsne tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet. «Renninga» til disse vidjespenningene eller «viubanda» var småbjørk, ofte stubbeskudd. Lettest å arbeide med var dette råstoffet nettopp i fløtingssesongen tidlig på sommeren. Helst skulle det være lite kvist på renninga. Arbeidet startet med at det som fantes av kvist ble skåret vekk. Deretter skrapte man av barken, gjerne med nakken på kniven, nesten helt opp til den groveste enden. Deretter skulle emnet vris fra topp mot rot, langsomt og forsiktig. Vriinga gikk tyngre og tyngre jo mer man nærmet seg rotenden. Poenget ved denne bearbeidinga var at langsgående fibrer (cellevev) delvis ble frigjort fra hverandre, slik at materialet ble smidig og lettbøyelig, uten tilbøyelighet til å knekke. I en slik tilstand kunne emnet vris og tvinnes til en ring med ei løkke i den ene enden og ei kringleformet spenne i den andre. Slike spenninger kunne brukes til å holde i hop så mangt, også båt og årer.

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført ved Stenbekkoi

Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført ved Stenbekkoia ved Femundselva våren 1986, som en del av programmet for styret i Klarälvens Flottningsförening, som var på befaring i dette området våren 1986. Mannen på bildet skulle vise hvordan fløterne i Trysilvassdraget tradisjonelt hadde lagd og brukt vidjespenninger til å holde på årene i båtene de brukte når de rodde ut i elva for å løsne tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet. «Renninga» til disse vidjespenningene eller «viubanda» var småbjørk, ofte stubbeskudd. Lettest å arbeide med var dette råstoffet nettopp i fløtingssesongen tidlig på sommeren. Helst skulle det være lite kvist på renninga. Arbeidet startet med at det som fantes av kvist ble skåret vekk. Deretter skrapte man av barken, gjerne med nakken på kniven, nesten helt opp til den groveste enden. Deretter skulle emnet vris fra topp mot rot, langsomt og forsiktig. Vriinga gikk tyngre og tyngre jo mer man nærmet seg rotenden. Poenget ved denne bearbeidinga var at langsgående fibrer (cellevev) delvis ble frigjort fra hverandre, slik at materialet ble smidig og lettbøyelig, uten tilbøyelighet til å knekke. I en slik tilstand kunne emnet vris og tvinnes til en ring med ei løkke i den ene enden og ei kringleformet spenne i den andre. Slike spenninger kunne brukes til å holde i hop så mangt, også båt og årer.

Båtutferd fra Stenbekkoia i Femundselva våren 1986, da styre

Båtutferd fra Stenbekkoia i Femundselva våren 1986, da styret i Klarälvens Flottningsförenings var på befaring. Bildet viser fem menn i en robåt ute i et elveløp med strid strøm. I akterenden satt det en «bakstavnkar» med ei skåtestang, som han ved behov brukte til å manøvrere båten med. På tofta satt en «framstavnkar» ved årene. Disse to var sannsynligvis erfarne fløtere, mens de tre som satt på tiljene i botnen av båten sannsynligvis var medlemmer av fløtingsstyret. Fløtingsbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget i denne perioden var forholdsvis store, men likevel lette. Båtbyggeren hadde brukt forholdsvis smale, tynne furubord, som han hadde sammenføyd ved hjelp av «kinger» (metallkramper). De siste åra det var tømmerfløting i Trysilvassdraget var det arbeidsformannen Kåre Joar Graff som bygde fløterbåtene. Dette handverket hadde han lært av onkelen sin, Ole K. Rømoen, som også var en fløterveteran. Mannen med bart som satt mellom bakstavnkaren og den roende forstavnskaren var Roger Asserståhl, som representerte treforedlingskonsernet Billeruds AB.

En mann med vidbremmet fløterhatt og fritidsjakke fotografer

En mann med vidbremmet fløterhatt og fritidsjakke fotografert ved Femundselva, der han viste ei vidjespenning han nettopp hadde lagd, på det stedet han hentet emnene fra, bjørkekrattet i elveskråningen. Slike vidjespenninger hadde tradisjonelt hadde vært brukt til årekeiper på fløterbåtene. Emnet var en bjørkekvist, som ble barket og deretter vridd, slik at fibrene i lengderetningen til dels ble splittet fra hverandre. Dette gjorde emnet mer bøyelig, uten at det oppsto noen dramatisk svekkelse av strekkstyrken. Fotografiet ble tatt 22. mai 1986, da styret i Klarälvens flottningsförening var på befaring langs den norske delen av vassdraget. Styremedlemmene var rekruttert fra ledermiljøene i treforedlingsindustrien i Värmland, og ved Stenbekk-koia hadde fløterne forberedt et program der de viste noen av de praktiske ferdighetene som var knyttet til vedlikehold av redskapen som ble brukt i fløtingsarbeidet.

Båtutferd fra Stenbekkoia i Femundselva våren 1986, da styre

Båtutferd fra Stenbekkoia i Femundselva våren 1986, da styret i Klarälvens Flottningsförenings var på befaring. Bildet viser fem menn i en robåt som var på veg ut fra elvebredden. I akterenden sto det en «bakstavnkar» med ei skåtestang, som han brukte til å skyve fra med. På tofta i båten satt en «framstavnkar» ved årene. Disse to var sannsynligvis erfarne fløtere, mens de tre som satt på tiljene i botnen av båten var medlemmer av fløtingsstyret. Mannen som sitter nærmest bakstavnkaren er Yngve Fors fra Billeruds AB. I akterenden sitter pensonert Billerud-direktør Ture Björkman. Fløtingsbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget i denne perioden var forholdsvis store, men likevel lette. Båtbyggeren hadde brukt forholdsvis smale, tynne furubord, som han hadde sammenføyd ved hjelp av «kinger» (metallkramper). De siste åra det var tømmerfløting i Trysilvassdraget var det arbeidsformannen Kåre Joar Graff som bygde fløterbåtene. Dette handverket hadde han lært av onkelen sin, Ole K. Rømoen, som også var en fløterveteran.

Båtutferd fra Stenbekkoia i Femundselva våren 1986, da styre

Båtutferd fra Stenbekkoia i Femundselva våren 1986, da styret i Klarälvens Flottningsförenings var på befaring. Bildet viser seks menn i en robåt som var på veg ut fra elvebredden. I akterenden sto det en «bakstavnkar» med ei skåtestang, som han brukte til å skyve fra med. På tofta i båten satt en «framstavnkar» ved årene. Disse to var sannsynligvis erfarne fløtere, mens de fire som satt på tiljene i botnen av båten sannsynligvis var medlemmer av fløtingsstyret. Fløtingsbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget i denne perioden var forholdsvis store, men likevel lette. Båtbyggeren hadde brukt forholdsvis smale, tynne furubord, som han hadde sammenføyd ved hjelp av «kinger» (metallkramper). De siste åra det var tømmerfløting i Trysilvassdraget var det arbeidsformannen Kåre Joar Graff som bygde fløterbåtene. Dette handverket hadde han lært av onkelen sin, Ole K. Rømoen, som også var en fløterveteran.

Båtutferd fra Stenbekkoia i Femundselva våren 1986, da styre

Båtutferd fra Stenbekkoia i Femundselva våren 1986, da styret i Klarälvens Flottningsförenings var på befaring. Bildet viser seks menn i en robåt ute i et elveløp med strid strøm. I akterenden satt det en «bakstavnkar» med ei skåtestang, som han ved behov brukte til å manøvrere båten med. På tofta satt en «framstavnkar» ved årene. Disse to var sannsynligvis erfarne fløtere, mens de tre som satt på tiljene i botnen av båten sannsynligvis var medlemmer av fløtingsstyret. Fløtingsbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget i denne perioden var forholdsvis store, men likevel lette. Båtbyggeren hadde brukt forholdsvis smale, tynne furubord, som han hadde sammenføyd ved hjelp av «kinger» (metallkramper). De siste åra det var tømmerfløting i Trysilvassdraget var det arbeidsformannen Kåre Joar Graff som bygde fløterbåtene. Dette handverket hadde han lært av onkelen sin, Ole K. Rømoen, som også var en fløterveteran.

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Bå

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Båtlaget besto vanligvis av fire mann, men i dette tilfellet var det bare tre fløtere om bord. I akterenden satt «bakstavnkaren» med ei skåtestang, som ha brukte til å styre og møte de kraftigste strømvirvelene med. «Framstavnkaren» satt ved årene, og mellom dem var det en «haugkar». Det var haugkarene som gikk ut av båten for å «arbeide ut» tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet, med forventning om at framstavnkaren og bakstavnkaren holdt farkosten i en posisjon som gjorde det mulig for dem å komme seg om bord igjen idet tømmeret løsnet og fløt videre med strømmen. Fløterbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget var forholdsvis store og brede, lagd av smale og tynne furubord, som var sammenføyd med «kinger» (metallkramper) i steden for med vanlig båtsøm (klinknagler). I den perioden da dette fotografiet ble tatt var det fløterbasen (arbeidsformannen) Kåre Joar Graff som var hovedansvarlig for båtbygginga. Han hadde lært handverket av onkelen sin, Ole K. Rømoen, som også var blant veteranene i fløtermiljøet. Graffs båtbyggerferdigheter ble dokumentert av Norsk handverksregister [seinere Norsk handverksinstitutt] i 1996.

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Bå

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Båtlaget besto vanligvis av fire mann, men i dette tilfellet var det bare tre fløtere om bord. I akterenden satt «bakstavnkaren» (i dette tilfellet Odd Bjørn Nymoen) med ei skåtestang, som ha brukte til å styre og møte de kraftigste strømvirvelene med. «Framstavnkaren» satt ved årene, og mellom dem var det en «haugkar». Det var haugkarene som gikk ut av båten for å «arbeide ut» tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet, med forventning om at framstavnkaren og bakstavnkaren holdt farkosten i en posisjon som gjorde det mulig for dem å komme seg om bord igjen idet tømmeret løsnet og fløt videre med strømmen. Fløterbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget var forholdsvis store og brede, lagd av smale og tynne furubord, som var sammenføyd med «kinger» (metallkramper) i steden for med vanlig båtsøm (klinknagler). I den perioden da dette fotografiet ble tatt var det fløterbasen (arbeidsformannen) Kåre Joar Graff som var hovedansvarlig for båtbygginga. Han hadde lært handverket av onkelen sin, Ole K. Rømoen, som også var blant veteranene i fløtermiljøet. Graffs båtbyggerferdigheter ble dokumentert av Norsk handverksregister [seinere Norsk handverksinstitutt] i 1996.

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Bå

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Båtlaget besto vanligvis av fire mann, men i dette tilfellet var det bare tre fløtere om bord. I akterenden satt «bakstavnkaren» (i dette tilfellet Odd Bjørn Nymoen) med ei skåtestang, som ha brukte til å styre og møte de kraftigste strømvirvelene med. «Framstavnkaren» satt ved årene, og mellom dem var det en «haugkar». Det var haugkarene som gikk ut av båten for å «arbeide ut» tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet, med forventning om at framstavnkaren og bakstavnkaren holdt farkosten i en posisjon som gjorde det mulig for dem å komme seg om bord igjen idet tømmeret løsnet og fløt videre med strømmen. Fløterbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget var forholdsvis store og brede, lagd av smale og tynne furubord, som var sammenføyd med «kinger» (metallkramper) i steden for med vanlig båtsøm (klinknagler). I den perioden da dette fotografiet ble tatt var det fløterbasen (arbeidsformannen) Kåre Joar Graff som var hovedansvarlig for båtbygginga. Han hadde lært handverket av onkelen sin, Ole K. Rømoen, som også var blant veteranene i fløtermiljøet. Graffs båtbyggerferdigheter ble dokumentert av Norsk handverksregister [seinere Norsk handverksinstitutt] i 1996.

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Bå

Båtlag i Muggfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. Båtlaget besto vanligvis av fire mann, men i dette tilfellet var det bare tre fløtere om bord. I akterenden satt «bakstavnkaren» med ei skåtestang, som ha brukte til å styre og møte de kraftigste strømvirvelene med. «Framstavnkaren» satt ved årene, og mellom dem var det en «haugkar». Det var haugkarene som gikk ut av båten for å «arbeide ut» tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet, med forventning om at framstavnkaren og bakstavnkaren holdt farkosten i en posisjon som gjorde det mulig for dem å komme seg om bord igjen idet tømmeret løsnet og fløt videre med strømmen. Fløterbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget var forholdsvis store og brede, lagd av smale og tynne furubord, som var sammenføyd med «kinger» (metallkramper) i steden for med vanlig båtsøm (klinknagler). I den perioden da dette fotografiet ble tatt var det fløterbasen (arbeidsformannen) Kåre Joar Graff som var hovedansvarlig for båtbygginga. Han hadde lært handverket av onkelen sin, Ole K. Rømoen, som også var blant veteranene i fløtermiljøet. Graffs båtbyggerferdigheter ble dokumentert av Norsk handverksregister [seinere Norsk handverksinstitutt] i 1996.

Fløterbåt i Storfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986.

Fløterbåt i Storfossen i Femundselva i Engerdal våren 1986. I denne perioden holdt Klarälvens Flottningsförening seg med fire båtlag under fløtinga i den norske delen av hovedvassdraget. Hvert båtlag besto vanligvis av fire mann: En «framstavnkar», som satt ved årene, en «bakstavnkar» akterut, som bidro til manøvreringa ved hjelp av ei skåtestang, og to «haugkarer», som skulle arbeide på tømmerhauger som hadde bygd seg opp i den sentrale delen av elveløpet. I tillegg gikk det en del «landkarer» med fløterhaker langs begge elvebredder, der de skjøv stokker som hadde strandet ut i de strømmende vannmassene igjen. På dette fotografiet ser vi en «framstavnkarer» (Arne Ingolf Engerbakk) og en «bakstavnkar» (Odd Bjørn Nymoen). Fløterbåtene som ble brukt i Trysilvassdraget var forholdsvis store, med skrog som var bygd av smale, tynne furubord, sammenføyd ved hjelp av «kinger» (metallkramper). Båtene var det arbeidsformannen (fløterbasen) Kåre Joar Graff som bygde båtene de siste åra det ble fløtet tømmer på Trysilvassdraget.

Røyefiskerne Oddmund (1913-1993) og Ottar (1921-2003) Riseth

Røyefiskerne Oddmund (1913-1993) og Ottar (1921-2003) Riseth i båt på Femund i Engerdal høsten 1973. Da dette fotografiet ble tatt satt Oddmund og rodde langsomt mens Ottar sto i akterenden og dro et garn med sprellende røye opp i båten. Fiskerne var kledd i vindjakker og hadde luer med ørelapper. Ottar hadde dessuten dratt på seg gummibukser for å skjerme seg mot vannspruten. En slik påkledning kom vel med, for dette fisket foregikk i gytetida seinhøstes, fra midten av oktober til litt ut i november. På denne årstida kunne det være temmelig kaldt og trekkfullt på den over 200 kvadratkilometer store innsjøen 662 meter over havet. De snødekte høgdedraga i bakgrunnen bekrefter at dette fisket foregikk i kalde omgivelser. «Femund-røya er feit og fin og rød i kjøttet som nyskåret oksefilet, og så ettertraktet at det aldri kan skaffes nok av den», sto det i en avisreportasje de fra den søndre delen av sjøen det året dette fotografiet ble tatt. Mye av fangsten ble til rakfisk som ble solgt i hele Hedmark. Fisket foregikk på grunner i sjøen, som gardene og familiene som bodde på dem hadde hevd på. I begynnelsen av 1970-åra var det rettslig strid mellom brukerne på garder i Rendalen som hadde hatt sesongfiske i Femund før gardsbrukene ved innsjøen ble ryddet på 1700- og 1800-tallet og beboerne på disse eiendommene om fiskerettigheter. Fisket foregikk tradisjonelt i samarbeid mellom flere aktører i robåter med to roere og en som handterte garna. Etter påhengsmotorenes inntreden greidde man seg med to mann i hver båt. Det året dette fotografiet ble tatt overtok Norsk Skogbruksmuseum ei «nettbu» eller «røykbu» der brødrene Riseth brukte å tørke nettene (fiskegarna) sine, mot å bekoste ei ny bu. Dette fotografiet er sannsynligvis tatt da fagfolk fra museet besøkte brødrene for å besiktige så vel nybua som fisket.

Røyefiskerne Oddmund (1913-1993) og Ottar (1921-2003) Riseth

Røyefiskerne Oddmund (1913-1993) og Ottar (1921-2003) Riseth i båt på Femund i Engerdal høsten 1973. Da dette fotografiet ble tatt satt Oddmund og rodde langsomt mens Ottar sto i akterenden og dro et garn med sprellende røye opp i båten. Fisket foregikk fra en trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor av merket «Taifun». Fiskerne var kledd i vindjakker og hadde luer med ørelapper. Ottar hadde dessuten dratt på seg gummibukser for å skjerme seg mot vannspruten. En slik påkledning kom vel med, for dette fisket foregikk i gytetida seinhøstes, fra midten av oktober til litt ut i november. På denne årstida kunne det være temmelig kaldt og trekkfullt på den over 200 kvadratkilometer store innsjøen 662 meter over havet. De snødekte høgdedraga i bakgrunnen bekrefter at dette fisket foregikk i kalde omgivelser. «Femund-røya er feit og fin og rød i kjøttet som nyskåret oksefilet, og så ettertraktet at det aldri kan skaffes nok av den», sto det i en avisreportasje de fra den søndre delen av sjøen det året dette fotografiet ble tatt. Mye av fangsten ble til rakfisk som ble solgt i hele Hedmark. Fisket foregikk på grunner i sjøen, som gardene og familiene som bodde på dem hadde hevd på. I begynnelsen av 1970-åra var det rettslig strid mellom brukerne på garder i Rendalen som hadde hatt sesongfiske i Femund før gardsbrukene ved innsjøen ble ryddet på 1700- og 1800-tallet og beboerne på disse eiendommene om fiskerettigheter. Fisket foregikk tradisjonelt i samarbeid mellom flere aktører i robåter med to roere og en som handterte garna. Etter påhengsmotorenes inntreden greidde man seg med to mann i hver båt. Det året dette fotografiet ble tatt overtok Norsk Skogbruksmuseum ei «nettbu» eller «røykbu» der brødrene Riseth brukte å tørke nettene (fiskegarna) sine, mot å bekoste ei ny bu. Dette fotografiet er sannsynligvis tatt da fagfolk fra museet besøkte brødrene for å besiktige så vel nybua som fisket.

Røyefiskeren Ottar Riseth (1921-2003) fra Elgå i Engerdal, f

Røyefiskeren Ottar Riseth (1921-2003) fra Elgå i Engerdal, fotografert under røyefiske på Femund høsten 1973. Her var det snakk om garnfiske på grunnene i sjøen fra en trebåt med tverrakerende, der det var montert en liten påhengsmotor av merket «Taifun». Da dette fotografiet ble tatt kan det se ut til at Ottar var i ferd med å dra i gang motoren. Han var kledd i vindjakke og hadde gummibukser med selestropper over skuldrene utenpå jakka. På hodet hadde han ei lue med nedbrettbare ørelapper. En slik påkledning kom vel med, for dette fisket foregikk i gytetida seinhøstes, fra midten av oktober til litt ut i november. På denne årstida kunne det være temmelig kaldt og trekkfullt på den over 200 kvadratkilometer store innsjøen 662 meter over havet. De snødekte høgdedraga i bakgrunnen bekrefter at dette fisket foregikk i kalde omgivelser. «Femund-røya er feit og fin og rød i kjøttet som nyskåret oksefilet, og så ettertraktet at det aldri kan skaffes nok av den», sto det i en avisreportasje de fra den søndre delen av sjøen det året dette fotografiet ble tatt. Mye av fangsten ble til rakfisk som ble solgt i hele Hedmark. Fisket foregikk på grunner i sjøen, som gardene og familiene som bodde på dem hadde hevd på. I begynnelsen av 1970-åra var det rettslig strid mellom brukerne på garder i Rendalen som hadde hatt sesongfiske i Femund før gardsbrukene ved innsjøen ble ryddet på 1700- og 1800-tallet og beboerne på disse eiendommene om fiskerettigheter. Fisket foregikk tradisjonelt i samarbeid mellom flere aktører i robåter med to roere og en som handterte garna. Etter påhengsmotorenes inntreden greidde man seg med to mann i hver båt. Det året dette fotografiet ble tatt overtok Norsk Skogbruksmuseum ei «nettbu» eller «røykbu» der brødrene Riseth brukte å tørke nettene (fiskegarna) sine, mot å bekoste ei ny bu. Dette fotografiet er sannsynligvis tatt da fagfolk fra museet besøkte brødrene for å besiktige så vel bua som fisket.

Røyefiskerne Oddmund (1913-1993) og Ottar Riseth (1921-2003)

Røyefiskerne Oddmund (1913-1993) og Ottar Riseth (1921-2003) i båt på Femund i Engerdal høsten 1973. Da dette fotografiet ble tatt satt Oddmund og rodde langsomt mens Ottar satt i akterenden med ei snor i handa, som han holdt utenfor båtripa. Dette var antakelig en forbindelse til røyegarnet. Fiskerne var kledd i vindjakker og hadde luer med ørelapper, noe som kom vel med, for dette fisket foregikk i gytetida seinhøstes, fra midten av oktober til litt ut i november. På denne årstida kunne det være temmelig kaldt og trekkfullt på den over 200 kvadratkilometer store innsjøen 662 meter over havet. De snødekte høgdedraga i bakgrunnen bekrefter at dette fisket foregikk i kalde omgivelser. «Femund-røya er feit og fin og rød i kjøttet som nyskåret oksefilet, og så ettertraktet at det aldri kan skaffes nok av den», sto det i en avisreportasje de fra den søndre delen av sjøen det året dette fotografiet ble tatt. Mye av fangsten ble til rakfisk som ble solgt i hele Hedmark. Fisket foregikk på grunner i sjøen, som gardene og familiene som bodde på dem hadde hevd på. I begynnelsen av 1970-åra var det rettslig strid mellom brukerne på garder i Rendalen som hadde hatt sesongfiske i Femund før gardsbrukene ved innsjøen ble ryddet på 1700- og 1800-tallet og beboerne på disse eiendommene om fiskerettigheter. Fisket foregikk tradisjonelt i samarbeid mellom flere aktører i robåter med to roere og en som handterte garna. Etter påhengsmotorenes inntreden greidde man seg med to mann i hver båt. Det året dette fotografiet ble tatt overtok Norsk Skogbruksmuseum ei «nettbu» eller «røykbu» der brødrene Riseth brukte å tørke nettene (fiskegarna) sine, mot å bekoste ei ny bu. Dette fotografiet er sannsynligvis tatt da fagfolk fra museet besøkte brødrene for å besiktige så vel bua som fisket.

Røyefiskerne Oddmund (1913-1993) og Ottar Riseth (1921-2003)

Røyefiskerne Oddmund (1913-1993) og Ottar Riseth (1921-2003) i båt på Femund i Engerdal høsten 1973. Da dette fotografiet ble tatt satt Oddmund og rodde langsomt mens Ottar satt i akterenden med telna på et røyegarn i hendene. Fisket foregikk fra en trebåt med tverr akterende der det var montert en liten påhengsmotor av merket «Taifun». Fiskerne var kledd i vindjakker og hadde luer med ørelapper, noe som kom vel med, for dette fisket foregikk i gytetida seinhøstes, fra midten av oktober til litt ut i november. På denne årstida kunne det være temmelig kaldt og trekkfullt på den over 200 kvadratkilometer store innsjøen 662 meter over havet. De snødekte høgdedraga i bakgrunnen bekrefter at dette fisket foregikk i kalde omgivelser. «Femund-røya er feit og fin og rød i kjøttet som nyskåret oksefilet, og så ettertraktet at det aldri kan skaffes nok av den», sto det i en avisreportasje de fra den søndre delen av sjøen det året dette fotografiet ble tatt. Mye av fangsten ble til rakfisk som ble solgt i hele Hedmark. Fisket foregikk på grunner i sjøen, som gardene og familiene som bodde på dem hadde hevd på. I begynnelsen av 1970-åra var det rettslig strid mellom brukerne på garder i Rendalen som hadde hatt sesongfiske i Femund før gardsbrukene ved innsjøen ble ryddet på 1700- og 1800-tallet og beboerne på disse eiendommene om fiskerettigheter. Fisket foregikk tradisjonelt i samarbeid mellom flere aktører i robåter med to roere og en som handterte garna. Etter påhengsmotorenes inntreden greidde man seg med to mann i hver båt. Det året dette fotografiet ble tatt overtok Norsk Skogbruksmuseum ei «nettbu» eller «røykbu» der brødrene Riseth brukte å tørke nettene (fiskegarna) sine, mot å bekoste ei ny bu. Dette fotografiet er sannsynligvis tatt da fagfolk fra museet besøkte brødrene for å besiktige så vel bua som fisket.

Røyefiskerne Oddmund (1913-1993) og Ottar (1921-2003) i båt

Røyefiskerne Oddmund (1913-1993) og Ottar (1921-2003) i båt på Femund i Engerdal høsten 1973. Da dette fotografiet ble tatt satt Oddmund og rodde langsomt mens Ottar sto i akterenden og dro et garn med sprellende røye opp i båten. Fiskerne var kledd i vindjakker og hadde luer med ørelapper. Ottar hadde dessuten dratt på seg gummibukser for å skjerme seg mot vannspruten. En slik påkledning kom vel med, for dette fisket foregikk i gytetida seinhøstes, fra midten av oktober til litt ut i november. På denne årstida kunne det være temmelig kaldt og trekkfullt på den over 200 kvadratkilometer store innsjøen 662 meter over havet. De snødekte høgdedraga i bakgrunnen bekrefter at dette fisket foregikk i kalde omgivelser. «Femund-røya er feit og fin og rød i kjøttet som nyskåret oksefilet, og så ettertraktet at det aldri kan skaffes nok av den», sto det i en avisreportasje de fra den søndre delen av sjøen det året dette fotografiet ble tatt. Mye av fangsten ble til rakfisk som ble solgt i hele Hedmark. Fisket foregikk på grunner i sjøen, som gardene og familiene som bodde på dem hadde hevd på. I begynnelsen av 1970-åra var det rettslig strid mellom brukerne på garder i Rendalen som hadde hatt sesongfiske i Femund før gardsbrukene ved innsjøen ble ryddet på 1700- og 1800-tallet og beboerne på disse eiendommene om fiskerettigheter. Fisket foregikk tradisjonelt i samarbeid mellom flere aktører i robåter med to roere og en som handterte garna. Etter påhengsmotorenes inntreden greidde man seg med to mann i hver båt. Det året dette fotografiet ble tatt overtok Norsk Skogbruksmuseum ei «nettbu» eller «røykbu» der brødrene Riseth brukte å tørke nettene (fiskegarna) sine, mot å bekoste ei ny bu. Dette fotografiet er sannsynligvis tatt da fagfolk fra museet besøkte brødrene for å besiktige så vel bua som fisket.