![Fylkesskogmester Håkon Sætrang, fotografert under et skogfag]()
Fylkesskogmester Håkon Sætrang, fotografert under et skogfaglig arrangement i Hornnes i Setesdal i 1937. Den da 58 år gamle forstmannen var kledd i grådress med vest, kvit skjorte og slips. På hodet hadde han et sydvest, noe som vel tyder på at det duskregnet da fotografiet ble tatt. I hendene holdt forstmannen to langskaftete redskaper. Det ene av dem var utstyrt med en buet kniv i enden. Dette redskapet var åpenbart beregnet på «kunstig kvisting» av stående trær, i dette tilfellet antakelig med ungfurubestandet Sætrang hadde bak seg som eksempel. Ved å foreta «grønnkvisting» kan man oppnå en andel av tømmerstokken som framstår som kvistfri. For furu, bjørk og eik øker dette sjansene for å få solgt deler av stokken som finértømmer, et meget godt betalt sortiment. Ved «kunstig kvisting» av osp økte sjansen for å få solgt stokkene som fyrstikktømmer. Slik behandling av stående trær ble gjerne utført første gang når de hadde en brysthøydediameter på omkring 10 centimeter. Behandlinga kunne gjentas etter hvert som trærne vokste til, og ved hjelp av langskaftet kniv eller sag som skar av smågreinene tett inntil stammen var det mulig å oppnå kvistfrie rotstokker som var opptil 6-7 meter lange. Dersom en tok for mye av bar- eller lauvmassen, ville dette redusere veksthastigheten noe. Tok man bare de nederste greiene, kunne det ifølge lærebøkene ha motsatt effekt, fordi disse greinene angivelig brukte mer næring enn de tilførte trærne.
Håkon Sætrang tok eksamen ved Skogavdelingen på Norges landbrukshøgskole i 1907. Deretter hadde han først et engasjement i hjemtraktene på Ringerike, før han dro til Åmot i Østerdalen for å arbeide med tilvekstundersøkelser. I perioden 1909-1912 var han vikarierende fylkesskogmester i Telemark og skogbrukslærer ved Søve landbruksskole. Deretter - fra 1912 til 1945 - var Sætrang fylkesskogmester i Aust-Agder. Tidlig i sin karriere her kartla han skogtilstanden ved å gå opp ei takstlinje på tvers av hele fylket. Konklusjonene han trakk etter denne undersøkelsen stemte for øvrig godt med det Landsskogtakseringens folk kom til mange år seinere. Kunnskapene om Agder-skogenes omfang og karakter gav Sætrang et godt utgangspunkt for administrasjonen av skogene i fylket. I og med at Aust-Agder hadde mye fin lauvskog, viet han denne typen skog langt mer oppmerksomhet enn de fleste av kollegene, som interesserte seg mest for bartrær. Sætrang var også meget opptatt av skogkultur. Han tok initiativ til etablering av en skogplanteskole på Rore ved Grimstad, og engasjerte seg sterkt i virksomheten der. Sætrang var også meget bevisst proveniensproblematikken i skogbruket, og snakket om klimaraser og soneinndeling av skogfrøsankinga alt i 1909, men det var få i fagmiljøet som så tidlig forsto viktigheten av slike prosedyrer. Som fylkesskogmester i Aust-Agder bidro han også aktivt til å organisere skogeierne i mange kommuner, og skaffet seg dermed lokale, faglige organisasjoner som han og fylkesskogselskapet kunne samarbeide med.
