392 results in DigitaltMuseum:

Ei seiljakt ved brygga på Hamar.
I bakgrunnen ser i Hamar s

Ei seiljakt ved brygga på Hamar. I bakgrunnen ser i Hamar sentrum. Postkort.

Fire seiljakter og D/S Tordenskjold ved Hamar brygge.
I bakg

Fire seiljakter og D/S Tordenskjold ved Hamar brygge. I bakgrunnen ser vi Hamar domkirke. Postkort.

Postkort, Vang, Åkersvika, mann med selvbygd seilduksbåt, ko

Postkort, Vang, Åkersvika, mann med selvbygd seilduksbåt, konstrurrt av byggeren i 1984, her prøves den i 1925,

Postkort, fargelagt, Hamar brygge, mjøsbåter, D/S Skreia, Ha

Postkort, fargelagt, Hamar brygge, mjøsbåter, D/S Skreia, Hamarbukta,

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren 1982. Personene i båten er amanuensis Christian Andersen, fiskeritekniker Ole Nashoug, husstellkonsulent Anne Hyrve samt en person som ikke er identifisiert. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, cirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske. Det viste seg også vanskelig å få omsatt kvitfisken, men en velrenommert fiskehandel på Hamar brukte gjedde og brasme i fiskekaker. På den tida dette fotografiet ble tatt var det et betydelig fokus på forurensinga av Mjsa, og særlig på kvikksølvinnholdet i fisken. Fiskebiologene og husstellkonsulent Anne Hyrve avdramatiserte dette problemet noe, og hevdet at man ikke ville pådra seg noe helseproblem ved å spise mjøsfisk et par ganger i uka.

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren 1982. Personene i båten er amanuensis Christian Andersen, fiskeritekniker Ole Nashoug, husstellkonsulent Anne Hyrve samt en person som ikke er identifisiert. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, cirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske. Det viste seg også vanskelig å få omsatt kvitfisken, men en velrenommert fiskehandel på Hamar brukte gjedde og brasme i fiskekaker. På den tida dette fotografiet ble tatt var det et betydelig fokus på forurensinga av Mjsa, og særlig på kvikksølvinnholdet i fisken. Fiskebiologene og husstellkonsulent Anne Hyrve avdramatiserte dette problemet noe, og hevdet at man ikke ville pådra seg noe helseproblem ved å spise mjøsfisk et par ganger i uka.

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren 1982. Personene i båten er amanuensis Christian Andersen, fiskeritekniker Ole Nashoug, husstellkonsulent Anne Hyrve samt en person som ikke er identifisiert. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, cirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske. Det viste seg også vanskelig å få omsatt kvitfisken, men en velrenommert fiskehandel på Hamar brukte gjedde og brasme i fiskekaker. På den tida dette fotografiet ble tatt var det et betydelig fokus på forurensinga av Mjsa, og særlig på kvikksølvinnholdet i fisken. Fiskebiologene og husstellkonsulent Anne Hyrve avdramatiserte dette problemet noe, og hevdet at man ikke ville pådra seg noe helseproblem ved å spise mjøsfisk et par ganger i uka.

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren 1982. Personene i båten er amanuensis Christian Andersen, fiskeritekniker Ole Nashoug, husstellkonsulent Anne Hyrve samt en person som ikke er identifisiert. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, cirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske. Det viste seg også vanskelig å få omsatt kvitfisken, men en velrenommert fiskehandel på Hamar brukte gjedde og brasme i fiskekaker. På den tida dette fotografiet ble tatt var det et betydelig fokus på forurensinga av Mjsa, og særlig på kvikksølvinnholdet i fisken. Fiskebiologene og husstellkonsulent Anne Hyrve avdramatiserte dette problemet noe, og hevdet at man ikke ville pådra seg noe helseproblem ved å spise mjøsfisk et par ganger i uka.

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren 1982. Personene i båten er amanuensis Christian Andersen, fiskeritekniker Ole Nashoug, husstellkonsulent Anne Hyrve samt en person som ikke er identifisiert. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, cirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske. Det viste seg også vanskelig å få omsatt kvitfisken, men en velrenommert fiskehandel på Hamar brukte gjedde og brasme i fiskekaker. På den tida dette fotografiet ble tatt var det et betydelig fokus på forurensinga av Mjsa, og særlig på kvikksølvinnholdet i fisken. Fiskebiologene og husstellkonsulent Anne Hyrve avdramatiserte dette problemet noe, og hevdet at man ikke ville pådra seg noe helseproblem ved å spise mjøsfisk et par ganger i uka.

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren 1982. Personene i båten er amanuensis Christian Andersen, fiskeritekniker Ole Nashoug, husstellkonsulent Anne Hyrve samt en person som ikke er identifisiert. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, cirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske. Det viste seg også vanskelig å få omsatt kvitfisken, men en velrenommert fiskehandel på Hamar brukte gjedde og brasme i fiskekaker. På den tida dette fotografiet ble tatt var det et betydelig fokus på forurensinga av Mjsa, og særlig på kvikksølvinnholdet i fisken. Fiskebiologene og husstellkonsulent Anne Hyrve avdramatiserte dette problemet noe, og hevdet at man ikke ville pådra seg noe helseproblem ved å spise mjøsfisk et par ganger i uka.

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren 1982. Personene i båten er amanuensis Christian Andersen, fiskeritekniker Ole Nashoug, husstellkonsulent Anne Hyrve samt en person som ikke er identifisiert. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, cirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske. Det viste seg også vanskelig å få omsatt kvitfisken, men en velrenommert fiskehandel på Hamar brukte gjedde og brasme i fiskekaker. På den tida dette fotografiet ble tatt var det et betydelig fokus på forurensinga av Mjsa, og særlig på kvikksølvinnholdet i fisken. Fiskebiologene og husstellkonsulent Anne Hyrve avdramatiserte dette problemet noe, og hevdet at man ikke ville pådra seg noe helseproblem ved å spise mjøsfisk et par ganger i uka.

Kilenotfiske på Mjøsa for bla. a. å fange fisk til akvariet

Kilenotfiske på Mjøsa for bla. a. å fange fisk til akvariet på Norsk Skogbruksmuseum (nå Norsk skogmuseum). Fisket foregikk utenfor Åkersvika i Hamar. Christian Andersen, Ole Nashoug, Anne Hyrve samt en person som ikke er identifisiert. Kilenotfiske på Mjøsa for bla. a. å fange fisk til akvariet på Norsk Skogbruksmuseum (nå Norsk skogmuseum). Fisket foregikk utenfor Akersvika i Hamar. Christian Andersen (t.v. med ei digher gjedde i hendene), Ole Nashoug samt en person som ikke er identifisiert. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, kirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske.

Kilenotfiske på Mjøsa for bla. a. å fange fisk til akvariet

Kilenotfiske på Mjøsa for bla. a. å fange fisk til akvariet på Norsk Skogbruksmuseum (nå Norsk skogmuseum). Fisket foregikk utenfor Åkersvika i Hamar. Christian Andersen (til venstre), Ole Nashoug, en foreløpig uidentifisert mann og Anne Hyrve. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, kirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske. Det viste seg også vanskelig å få omsatt kvitfisken, men en velrenommert fiskehandel på Hamar brukte gjedde og brasme i fiskekaker. På den tida dette fotografiet ble tatt var det et betydelig fokus på forurensinga av Mjsa, og særlig på kvikksølvinnholdet i fisken. Fiskebiologene og husstellkonsulent Anne Hyrve avdramatiserte dette problemet noe, og hevdet at man ikke ville pådra seg noe helseproblem ved å spise mjøsfisk et par ganger i uka.

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren 1982. Personene på fotografiet er amanuensis og akvarieleder Christian Andersen, fiskeritekniker Ole Nashoug, husstellkonsulent Anne Hyrve samt en person som ikke er identifisiert. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, cirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske. Det viste seg også vanskelig å få omsatt kvitfisken, men en velrenommert fiskehandel på Hamar brukte gjedde og brasme i fiskekaker. På den tida dette fotografiet ble tatt var det et betydelig fokus på forurensinga av Mjsa, og særlig på kvikksølvinnholdet i fisken. Fiskebiologene og husstellkonsulent Anne Hyrve avdramatiserte dette problemet noe, og hevdet at man ikke ville pådra seg noe helseproblem ved å spise mjøsfisk et par ganger i uka.

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våret

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våret 1982. Personene på fotografiet er Christian Andersen, Ole Nashoug, Anne Hyrve samt en person som ikke er identifisiert. Dette fisket inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, cirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske. Det viste seg også vanskelig å få omsatt kvitfisken, men en velrenommert fiskehandel på Hamar brukte gjedde og brasme i fiskekaker. På den tida dette fotografiet ble tatt var det et betydelig fokus på forurensinga av Mjsa, og særlig på kvikksølvinnholdet i fisken. Fiskebiologene og husstellkonsulent Anne Hyrve avdramatiserte dette problemet noe, og hevdet at man ikke ville pådra seg noe helseproblem ved å spise mjøsfisk et par ganger i uka.

Kilenotfiske i innsjøen Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar våre

Kilenotfiske i innsjøen Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar våren 1982. Personene på fotografiet er amanuensis Christian Andersen, fiskeritekniker Ole Nashoug, husstellkonsulent Anne Hyrve samt en person som ikke er identifisiert. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, cirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske. Det viste seg også vanskelig å få omsatt kvitfisken, men en velrenommert fiskehandel på Hamar brukte gjedde og brasme i fiskekaker. På den tida dette fotografiet ble tatt var det et betydelig fokus på forurensinga av Mjsa, og særlig på kvikksølvinnholdet i fisken. Fiskebiologene og husstellkonsulent Anne Hyrve avdramatiserte dette problemet noe, og hevdet at man ikke ville pådra seg noe helseproblem ved å spise mjøsfisk et par ganger i uka.

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren

Kilenotfiske i Mjøsa utenfor Åkersvika i Hamar kommune våren 1982. Personene i båten er amanuensis Christian Andersen, fiskeritekniker Ole Nashoug, husstellkonsulent Anne Hyrve samt en person som ikke er identifisiert. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, cirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske. Det viste seg også vanskelig å få omsatt kvitfisken, men en velrenommert fiskehandel på Hamar brukte gjedde og brasme i fiskekaker. På den tida dette fotografiet ble tatt var det et betydelig fokus på forurensinga av Mjsa, og særlig på kvikksølvinnholdet i fisken. Fiskebiologene og husstellkonsulent Anne Hyrve avdramatiserte dette problemet noe, og hevdet at man ikke ville pådra seg noe helseproblem ved å spise mjøsfisk et par ganger i uka.

Kilenotfiske på Mjøsa for bla. a. å fange fisk til akvariet

Kilenotfiske på Mjøsa for bla. a. å fange fisk til akvariet på Norsk Skogbruksmuseum (nå Norsk skogmuseum). Fisket foregikk utenfor Akersvika i Hamar. Christian Andersen (t.v. med ei digher gjedde i hendene), Ole Nashoug samt en person som ikke er identifisiert. Dette prosjektet inngikk i en slags kvitfiskaksjon. Fagfolkene var opptatt av at Mjøsa hadde drøyt 20 fiskearter, men at det bare var ørreten og lågåsilda det ble drevet aktivt fiske på. De mente at det også ville være gode grunner til å utnytte arter som sik, abbor, gjedde, harr, lake og brasme. De mente at tidligere generasjoner mjøsfiskere hadde hatt større kunnskaper om hvor disse kvitfisken sto i innsjøen til enhver tid, og hvordan disse artene kunne fanges. Her ble det gjort forsøk ved bruk av kilenot. Dette er et passivt fiskeredskap, en slags rusevariant. Redskapskomplekset besto av et garn som var satt noenlunde rett ut fra land, og som skulle lede fisken ut mot nota, som hadde to traktformete åpninger, såkalte «kalver». Fisken kunne hentes opp fra det innerste rommet, bak den andre kalven, noe vi ser på dette fotografiet. Prøvefisket med kilenot i Mjøsa tidlig på sommeren i 1982 gav gode fangster, kirka 500 kilo per natt og per kilenot. Redskapen kostet imidlertid cirka 20 000 kroner, og kiloprisen på fisken som ble fanget var beskjeden, så fiskeribiologene ved Mjøsa hadde svært nøkterne forventninger til å denne redskapstypen ville føre til økt fiske.

Postkort, Hamar, Tjuvholmen, Veslemjøsa, Vesle-Mjøsa, robåte

Postkort, Hamar, Tjuvholmen, Veslemjøsa, Vesle-Mjøsa, robåter, mjøsbåter,

Postkort, Mjøsbåt, D/S Skibladner, reisende på soldekket,

Postkort, Mjøsbåt, D/S Skibladner, reisende på soldekket,