![Garnfiskere på Hamar omkring 1900. Fotografiet skal være fr]()
Garnfiskere på Hamar omkring 1900. Fotografiet skal være fra Vestbyen, der fiskerne hadde stativer hvor de kunne henge garnredskapen til tørk etter å ha tatt ut fangsten og lagt den over i kasser. Da dette bildet ble tatt var tre menn og to kvinner i sving med slikt arbeid, mens en ung gutt betraktet dem fra en posisjon bak garntørkestativet. Vi kjenner bare navnet til en av personene på fotografiet, nemlig den piperøykende karen med hatt lengst til høyre. Dette skal være Anders Bredesen Furulund, som skal ha vært den siste hamarsingen som drev næringsfiske i Mjøsa. Anders var født på en husmannsplass under garden Gamkinn i Gran på Hadeland. Han var imidlertid ikke gamle karen før familien flyttet fra fødebygda. Etter hvert kom de til Furnes og fikk hand om plassen Furulund under garden Furuberget, der Anders vokste opp. Anders Furulund levde til 1919. Han var gift med Agnete Simensdatter, var fra Furnes, men som angis å ha hatt ulike fødselsår (1847, 1844 og 1843). Hun døde i 1914. Som nygifte bodde paret på Furulund sammen med Anders' foreldre. Seinere flyttet de inn i Hamar by. Anders og Agnete eide en bygård i Storhamargata, der de leide ut både et lite forretningslokale og en del enkle leiligheter. Det var nok dette som gav basisinntektene. I tillegg drev altså Anders et meget aktivt mjøsfiske, og fangstene ble sannsynligvis solgt til byens borgere. Det kan naturligvis være Agnete som satt ved siden av Anders da dette fotografiet ble tatt.
Den dagen dette fotografiet ble tatt besto fangsten av mye småfisk, og det antas at det dreide seg om lågåsild eller lagesild (Coregonus albula), som i disse traktene ble kalt for «lakesild». Lågåsilda likner på den silda som fanges i havet, men den har en fettfinne bakerst på ryggen og regnes for å være mer i slekt med laksefiskene. Arten forekommer i hele Mjøsa, hvor den store deler av året går på djupt vatn. I gyteperioden om høsten kan den imidlertid trekk mer innover mot strendene og ikke minst oppover mot den nedre delen av Gudbrandsdalslågen, hvor det tradisjonelt har vært et meget stort fiske på denne arten. Garnfisket etter lågåsild var et sommerfiske, der fisken gjennomgående var mindre enn gytefisken som ble tatt med not og andre redskaper om høsten. Garnfisket startet vanligvis omkring St. Hans og fortsatte utover sommeren. I denne perioden kunne fiskerne, ifølge ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas, på blikkstille dager se fiskestimene i overflata. «Paa længre avstand ser disse stimer ut som lokale vindstreif eller lette krusninger av vandflaten. Endnu i en kilometers avstand kan man tydelig iagtta en saadan stim, om den er av de større. Fæster man blikket i nogen tid ved den, vil man se den avancere fremover med ganske betydelig fart, oftest like frem i en bestemt retning, en og anden gang gjør den ogsaa en pludselig frontforandring og fortsætter i en ny retning. Undertiden ser man alle fiskene i stimen som paa kommando pludselig forsvinde fra overflaten, sandsynligvis skræmt av en ørret eller anden rovfisk.»
Et utdrag fra Huitfeldt-Kaas’ beskrivelse av garnfisket etter lågåsild i Mjøsa er gjengitt under fanen «Opplysninger».
