228 results in DigitaltMuseum:

Forstkandidat Trygve Røed (1932-2013) betrakter utsikten fra

Forstkandidat Trygve Røed (1932-2013) betrakter utsikten fra taket på kornsiloen på Martodden nord for Hamar sentrum. Foran brystkassa til Røed ligger arbeidsplassen hans, Statens Skogfrøverk. Den lysegule bygningen i fire etasjer ble bygd oppå en uferdig kjeller som sto igjen etter det store stålverksprosjektet som ble påbegynt på Hamar like etter 1. verdenskrig, men som endte i konkurs før bygginga av anlegget var fullført. Skogfrøverket var tegnet av arkitekten Bjarne Sandbakken i samråd med frøverksbestyrer Charles D. Kohmann og kostet 2, 8 millioner kroner da det ble innviet i 1954. Bygningen hadde ei grunnflate på 1000 kvadratmeter, og i tillegg til den nevnte kjelleren fikk bygningen fire etasjer over bakken, hvorav den øverste var noe tilbaketrukket. I tillegg til det bygningsvolumet vi ser på dette fotografiet omfattet anlegget en toetasjes leilighetsfløy på den gavlveggen som ikke er synlig på dette bildet. Her bodde de to skogteknikerne som arbeidet ved Skogfrøverket og deres familier. Til høyre for Skogfrøverket ligger det som skulle vært pressverksbygningen ved det nevnte stålverket, en bygning som seinere har huset diverse annen industri. Til høyre i forgrunnen ser vi takene på Hamar sagbladfabrikk. I bakgrunnen ligger Mjøsa med Helgøya til høyre og med Skreia og Totenåsen til venstre i tåkedisen. Trygve Røed var ansatt ved Skogfrøverket fra 1965 til midten av 1990-åra, da han gikk av med pensjon.

Skogfrøverkets bygning på Martodden på Hamar, fotografert fr

Skogfrøverkets bygning på Martodden på Hamar, fotografert fra øst (baksida), antakelig i midten av 1960-åra. Bygningen er tegnet av arkitekten Bjarne Sandbakken og bygd på et kjellerfundament som sto igjen etter et stålverksbygg fra omkring 1920, som ikke ble ferdig før selskapet som sto bak prosjektet gikk konkurs. Landbruksdepartementet og Hamar Statskleng overtok kjelleren og omliggende tomt etter at den forholdsvis nylig moderniserte klengstua på Tommelstads grunn ved Ringgata ble herjet av brann i 1946. Her ble virksomheten i første omgang videreført ei provisorisk skapklenge i den nevnte kjelleren. Nybygget, som sto ferdig til det store frøåret 1954, fikk ei grunnflate på cirka 1 000 kvadratmeter og besto i tillegg til kjelleren av fire etasjer, hvorav den øverste er noe tilbaketrukket. I denne bygningsdelen lå produksjons- og lagerfasilitetene, samt laboratorium og kontorer (mot sør og vest, synes ikke på dette bildet). Her ser vi «baksida» av bygningen, fra plassen hvor kongleleveransene kom på lastebiler. Konglesekkene ble heist opp i det framskutte heishuset i 4. etasje, der inneholdet ble grovsortert og veid, før en del av dem ble sluppet gjennom sjakter i etasjeskillene til lagerhaller i 3. og 2. etasje. Her ser vi de digre nettingtrukne dørene som skulle sørge for god lufting. På utsida av disse dørene er det balkonger med jernrekkverk. I 1. etasje, under heishuset, ser vi «bakdøra» inn mot korridoren som førte til kontorene og laboratoriet. Vinduet ved siden av denne døra er til en hybel, som blant annet var beregnet på gjesteforskere. Foran døra står det parkert en rødlakkert Saab 93, en modell fra slutten av 1950-åra.

Uttak av frø for spiretesting ved Skogfrøverket på Hamar. P

Uttak av frø for spiretesting ved Skogfrøverket på Hamar. På bildet ser vi hendene til en av laborantene ved anlegget som holder et sugehode som ble brukt til å trekke ut et bestemt antall tilfeldige frø fra ei prøve. Laboranten sitter med en pinsett, antakelig for å sørge for at det var ett og bare ett frø i hvert av hullene på sugeinnretningen. Når dette var gjort ble sugehodet vendt over den sirkelrunde oblaten. Deretter ble vakuumet opphevet, slik at frøene falt ned på den sirkelrunde oblaten av filtrerpapir som lå på brettet. Slike oblater, med veker på undersida, ble deretter lagt på et spirebord, hvor vekene trakk opp fuktighet fra et underliggende bad av lunkent vann. Her ble frøene liggende, under kontrollerte lys og temperatur- og lysforhold, beskyttet av glass- eller plastklokker en periode mens laborantene kartla spiredyktigheten og spirehastigheten til den beholdningen frøpartiet var hentet fra (vanligvis ved å undersøke spireprøvene etter 7 og 21 dager). Dette var viktige data for skogplanteskolene som skulle kjøpe frøet. Arbeidet foregikk på et serveringsbrett, som igjen var satt på en arbeidsbenk med underlag av korkplater.

Uttak av frø for spiretesting ved Skogfrøverket på Hamar. P

Uttak av frø for spiretesting ved Skogfrøverket på Hamar. På bildet ser vi hendene til en av laborantene ved anlegget som holder et sugehode som ble brukt til å trekke ut et bestemt antall tilfeldige frø fra ei prøve. Laboranten sitter med en pinsett, antakelig for å sørge for at det var ett og bare ett frø i hvert av hullene på sugeinnretningen. Når dette var gjort ble sugehodet vendt over den sirkelrunde oblaten. Deretter ble vakuumet opphevet, slik at frøene falt ned på den sirkelrunde oblaten av filtrerpapir som lå på brettet. Slike oblater, med veker på undersida, ble deretter lagt på et spirebord, hvor vekene trakk opp fuktighet fra et underliggende bad av lunkent vann. Her ble frøene liggende, under kontrollerte lys og temperatur- og lysforhold, beskyttet av glass- eller plastklokker en periode mens laborantene kartla spiredyktigheten og spirehastigheten til den beholdningen frøpartiet var hentet fra (vanligvis ved å sjekke status etter 7 og 21 dager). Dette var viktige data for skogplanteskolene som skulle kjøpe frøet. Arbeidet foregikk på et serveringsbrett, som igjen var satt på en arbeidsbenk med underlag av korkplater.

Deler av skapklengingsanlegget i Skogfrøverkets bygning i Bi

Deler av skapklengingsanlegget i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Dette var et provisorisk anlegg, som ble installert i kjelleretasjen på et uferdig, drøyt 20 år gammelt uferdig industribygg Hamar Statskleng overtok etter at den daværende «klenganstalten» ved Ringgata hadde blitt ødelagt av brann i 1946. Charles D. Kohmann, som var frøverksbestyrer på dette tidspunktet, fikk lagd 20 hengende nettingskap med hyller, der det ble lagt kongler, til sammen cirka to hektoliter i hvert skap. Skapene hang i en skinnegang i taket, og de ble kjørt gjennom en varmluftkanal. Etter at kongleskapene hadde stått der ei stund tørket konglene, slik at skjellene begynte å sprike og frøet falt nedover, i siste instans på blikkplater i botnen av ”skapene”. Dette systemet hadde vel så stor produksjonskapasitet som den nedbrente klenganstalten hadde hatt. Kohmann hadde imidlertid langt større ambisjoner enn som så, og med god støtte fra et skogreisingsorientert Landbruksdepartement fikk han reist et svært skogfrøproduksjonsanlegg i betong oppå kjelleren der dette fotografiet er tatt. Etter at dette nyanlegget sto ferdig ble konglene i hovedsak klenget i digre trommelklenger i byggets andre etasje. De hengende nettingskapene ble imidlertid ikke stående helt ubrukte, for gartnerier og blomsterforretninger kjøpte pyntekongler til kranser og blomsterdekorasjoner, og skapklengene gav – i motsetning til trommelklengene – ingen utvendig slitasje på konglene.

Lager av ”stikker” i Skogfrøverkets kjeller. Stikkene var l

Lager av ”stikker” i Skogfrøverkets kjeller. Stikkene var lagd av impregnerte lekter ( X cm). De var kvesset i den ene (nedre) enden og innsatt med rødbrun maling i den andre (øvre) enden. Slike stikker brukes blant annet på frøplantasjene, hvor de markerer posisjoner for suppleringsplanting. En medvirkende grunn til at fotografen tok dette bildet var nok at en del av stikkene var samlet i en konglesekk i ”plaststrie”. Sekken var merket ”STATENS SKOGFRØVERK HAMAR” og hadde dessuten markeringslinjer som indikerte fyllingsnivå for en kvart og en halv hektoliter.

Lager av ”stikker” i Skogfrøverkets kjeller. Stikkene var l

Lager av ”stikker” i Skogfrøverkets kjeller. Stikkene var lagd av impregnerte lekter ( X cm). De var kvesset i den ene (nedre) enden og innsatt med rødbrun maling i den andre (øvre) enden. Slike stikker brukes blant annet på frøplantasjene, hvor de markerer posisjoner for suppleringsplanting. En medvirkende grunn til at fotografen tok dette bildet var nok at en del av stikkene var samlet i en konglesekk i ”plaststrie”. Sekken var merket ”STATENS SKOGFRØVERK HAMAR” og hadde dessuten markeringslinjer som indikerte fyllingsnivå for en kvart og en halv hektoliter.

Inn- og uttakssonen til skapklengingsanlegget i Skogfrøverke

Inn- og uttakssonen til skapklengingsanlegget i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Dette var et provisorisk anlegg, som ble installert i kjelleretasjen på et uferdig, drøyt 20 år gammelt uferdig industribygg Hamar Statskleng overtok etter at den daværende «klenganstalten» ved Ringgata hadde blitt ødelagt av brann i 1946. Daværende frøverksbestyrer Kohmann fikk lagd 20 hengende nettingskap med hyller, der det ble lagt kongler, til sammen cirka to hektoliter i hvert skap. Skapene hang i en skinnegang i taket, og de ble kjørt gjennom en varmluftkanal. Etter at kongleskapene hadde stått der ei stund tørket konglene, slik at skjellene begynte å sprike og frøet falt nedover, i siste instans på blikkplater i botnen av ”skapene”. Fotografiet er tatt i den sonen der skapene ble tømt og deretter fylt opp igjen, før de på nytt ble sendt inn i varmluftkanalen. I veggen til høyre ser vi ei lita nisje der operatørene kunne lese av temperatur og luftfuktighet i kanalen på et termometer og et hygrometer. Skapklengeanlegget i Birkebeinervegen hadde vel så stor produksjonskapasitet som den nedbrente klenganstalten ved Ringgata hadde hatt. Kohmann hadde imidlertid langt større ambisjoner enn som så, og med god støtte fra et skogreisingsorientert Landbruksdepartement fikk han reist et svært skogfrøproduksjonsanlegg i betong oppå kjelleren der dette fotografiet er tatt. Etter at dette nyanlegget sto ferdig ble konglene i hovedsak klenget i digre trommelklenger i byggets andre etasje. De hengende nettingskapene ble imidlertid ikke stående helt ubrukte, for gartnerier og blomsterforretninger kjøpte pyntekongler til kranser og blomsterdekorasjoner, og skapklengene gav – i motsetning til trommelklengene – ingen utvendig slitasje på konglene.

Inn- og uttakssonen til skapklengingsanlegget i Skogfrøverke

Inn- og uttakssonen til skapklengingsanlegget i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Dette var et provisorisk anlegg, som ble installert i kjelleretasjen på et uferdig, drøyt 20 år gammelt uferdig industribygg Hamar Statskleng overtok etter at den daværende «klenganstalten» ved Ringgata hadde blitt ødelagt av brann i 1946. Daværende frøverksbestyrer Kohmann fikk lagd 20 hengende nettingskap med hyller, der det ble lagt kongler, til sammen cirka to hektoliter i hvert skap. Skapene hang i en skinnegang i taket, og de ble kjørt gjennom en varmluftkanal. Etter at kongleskapene hadde stått der ei stund tørket konglene, slik at skjellene begynte å sprike og frøet falt nedover, i siste instans på blikkplater i botnen av ”skapene”. Fotografiet er tatt i den sonen der skapene ble tømt og deretter fylt opp igjen, før de på nytt ble sendt inn i varmluftkanalen. I veggen til høyre ser vi ei lita nisje der operatørene kunne lese av temperatur og luftfuktighet i kanalen på et termometer og et hygrometer. Skapklengeanlegget i Birkebeinervegen hadde vel så stor produksjonskapasitet som den nedbrente klenganstalten ved Ringgata hadde hatt. Kohmann hadde imidlertid langt større ambisjoner enn som så, og med god støtte fra et skogreisingsorientert Landbruksdepartement fikk han reist et svært skogfrøproduksjonsanlegg i betong oppå kjelleren der dette fotografiet er tatt. Etter at dette nyanlegget sto ferdig ble konglene i hovedsak klenget i digre trommelklenger i byggets andre etasje. De hengende nettingskapene ble imidlertid ikke stående helt ubrukte, for gartnerier og blomsterforretninger kjøpte pyntekongler til kranser og blomsterdekorasjoner, og skapklengene gav – i motsetning til trommelklengene – ingen utvendig slitasje på konglene.

Nisje i vegg med termometer og hygrometer. Fotografiet er t

Nisje i vegg med termometer og hygrometer. Fotografiet er tatt i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Instrumentene ble brukt til å overvåke klimaet i et provisorisk skapklengingsanlegg som ble bygd i kjelleren på er drøyt 20 år gammelt, uferdig industribygg i 1946-47, etter at Hamar Statsklengs daværende bygning ved Ringgata var blitt ødelagt av brann. Daværende frøverksbestyrer Kohmann fikk lagd 20 hengende nettingskap med hyller, der det ble lagt kongler, til sammen cirka to hektoliter i hvert skap. Skapene hang i en skinnegang i taket, og de ble kjørt gjennom en varmluftkanal. Etter at kongleskapene hadde stått der ei stund tørket konglene, slik at skjellene begynte å sprike og frøet falt nedover, i siste instans på blikkplater i botnen av «skapene». Fotografiet er tatt i den sonen der skapene ble tømt og deretter fylt opp igjen, før de på nytt ble sendt inn i varmluftkanalen. I veggen til høyre ser vi ei lita nisje der operatørene kunne lese av temperatur og luftfuktighet i kanalen på et termometer og et hygrometer. Skapklengingsanlegget i Birkebeinervegen hadde vel så stor produksjonskapasitet som den nedbrente klenganstalten ved Ringgata hadde hatt. Kohmann hadde imidlertid langt større ambisjoner enn som så, og med god støtte fra et skogreisingsorientert Landbruksdepartement fikk han reist et svært skogfrøproduksjonsanlegg i betong oppå kjelleren der dette fotografiet er tatt. Etter at dette nyanlegget sto ferdig ble konglene i hovedsak klenget i digre trommelklenger i byggets andre etasje. De hengende nettingskapene ble imidlertid ikke stående helt ubrukte, for gartnerier og blomsterforretninger kjøpte pyntekongler til kranser og blomsterdekorasjoner, og skapklengene gav – i motsetning til trommelklengene – ingen utvendig slitasje på konglene

Gammel rensemaskin, fotografert i et rom i fjerde etasje i S

Gammel rensemaskin, fotografert i et rom i fjerde etasje i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar, der maskinen var plassert sammen med en del annet utrangert utstyr. Maskinen er levert av firmaet Georg Restle i Wiesbaden i Tyskland. Den er bygd av stål og tre, og har et grønnlakkert ytre. Maskinen er bygd i ei rektangulær ramme av stålrør, 165 centimeter lang og 80 centimeter bred. Høyden (gjelder stadig ramma) varierer fra drøyt 110 centimeter i den bakre enden av maskinen til snaut 90 centimeter i den fremre. Inni denne ramma er det montert rystesåld i to høyder. Det øverste såldet har ståltrådspiler med en avstand på cirka 1 centimeter mellom spilene. Undersåldet er noe kortere og har opprinnelig hatt spiler med en innbyrdes avstand på cirka 1, 5 centimeter. Oppå dette såldet er det imidlertid lagt ei blikkplate. Det nedre såldet (som med den innlagte blikkplata egentlig ikke fungerer som såld, men mer som ei oppsamlings- og vekkføringsplate for ureinheter) ender i ei renne, som fører ut av maskinen på ei langside (den motsatte av den dette fotografiet er tatt fra). I de fire hjørnene på hvert såld er det montert vertikale stålfjærer mot den nedre delen av den rektangulære rammekonstruksjonen maskinen er innebygd i. Såldene settes i en skakende bevegelse av en elektrisk motor, som er montert ytterst på ei fjøl oppå maskinramma, om lag 15 centimeter over det øverste såldet. Fra motoren går det ei gummiert reim til ei reimskive av tre med en diameter på cirka 40 centimeter bakerst på maskinen (heller ikke den er synlig fra den vinkelen dette fotografiet er tatt). Reimskiva sitter på en aksling som var montert på tvers på den bakre delen av rammekonstruksjonen, cirka 70 centimeter over golvet. Fra akslingen går det to leddstenger framover mot forankringspunkter under de to såldkassene. Når motoren får reimskiva og akslingen til å gå rundt, vil disse stagene få sålene til å skakes fram og tilbake, i utakt med hverandre. Det materialet som skulle renses på denne maskinen be åpenbart tømt i ei inntakskasse i den bakre enden av maskinen (til høyre på dette bildet). Derfra skrår begge såldene mot den fremre enden (til venstre), hvor det later til å ha vært festeanordninger for to oppsamlingssekker. Treverket i dette ”utløpspartiet” preges av en viss slitasje. Det som falt på det nedre såldet (plata) har, som nevnt, utløp på den av maskinens langsider som ikke ses på dette fotografiet, omtrent rett under Tidligere frøverksbestyrer Ingvar Fystro kan ikke huske at denne masklinen ble brukt i «hans tid». Fystro var først i kontakt med institusjonen i forbindelse med et hovedfagsprosjekt i andre halvdel av 1950-åra, ble ansatt i konsulentstilling i 1962 og overtok bestyrerstillingen fra årsskiftet 1964-65. Han tror at forgjengeren, Charles D. Kohmann, kan ha brukt den, ikke på frø, men for å få skilt ut kvist og andre ureinheter fra innkomne konglesekker. Maskinen er neppe konstruert for brukt i skogfrøproduksjonen. Det er mer sannsynlig at det dreier seg om materiell som var beregnet på rensing og sortering i jord- eller hagebrukssammenheng, men som ble tilpasset det formålet Fystro antydet ved å legge de nevnte blikkplatene på den nedre såldet. I bakgrunnen på fotografiet ser vi et fraksjonerings- eller sorteringsbord (jfr. SJF-F. 003602)

Fraksjonerings- eller sorteringsbord for avvinget skogfrø, p

Fraksjonerings- eller sorteringsbord for avvinget skogfrø, produsert av det danske firmaet Damas (Jensen og Poulsen) i Vester Åby på Fyn. Maskinen er montert i fjerde etasje i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Den står på en kraftig sokkel av jernplater. Sokkelen er om lag 100 centimeter lang, 85 centimeter bred og 80 centimeter høy. I denne konstruksjonen er det antakelig innebygd ei kraftig vifte. På den ene endeflata (den som ikke sees på dette fotografiet) er det for øvrig ”tilbygd” ei trekasse med filtrerte vegger, antakelig et slags luftinntak. Oppå den nevnte sokkelen er det bygd ei fjærende ramme, som blant annet omslutter en vid, vertikalstilt luftkanal med utvendig lerretstrekk. Denne kanalen fører opp mot ei trekasse med noenlunde triangulær form – om lag som et flygel – på toppen. Overflata på denne kassa er trukket en duk av et tynt lerretsstoff. Overflata skråner svakt forover, mot fotografen og mot en kant som er 180 centimeter lang. Vinkelen på bordet, både mot fronten og sidevegs, kan justeres ved hjelp av hjul på baksida av maskinen. Under den nevnte kanten på frontpartiet er det ei slags oppsamlingskasse for frø med fire innebygde, jevnstore traktåpninger. En femte traktåpning (antakelig for tomfrø og andre lette partikler) skimtes helt til høyre på maskinens overdel. Frøpartier som skulle fraksjoneres eller sorteres ble tømt i den traktformete beholderen på et mateapparat som satt på ei hylle på veggen bak maskinen (bare den nedre delen er synlig øverst ved bildekanten her). Fra denne beholderen falt frøet ned på ei svaktskrånende og vid renne, og derfra drysset det videre ned på den innerste delen av det triangulære, stoffebetrukne bordet. Luftstrømmen fra den nevnte vifta, kombinert med vibrasjoner i maskinens overdel, fikk frø og andre partikler til å bevege seg mot bordets fremre ytterkant. Det tyngste og beste frøet ville ta den korteste vegen og falle ned ved det sekkeuutaket som befinner seg lengst til venstre på dette fotografiet. Mindre og lettere frø, endte i uttak lengre til høyre. Maskinen sørget altså for at frømassen fraksjonert etter størrelse og tyngde. Denne maskinen sto opprinnelig i den delen av Skogfrøverkets frørensingskompleks som var plassert i første etasje. Dit kom det frø som først hadde gjennomgått grovrensing i tredje etasje, for deretter å bli sluppet ned til avvinging i andre etasje og til slutt til finrensing og fraksjonering i første etasje. Ved fornyelse av maskinparken ble mesteparten av frørensingsarbeidet flyttet til andre etasje. I det rommet i første etasje der den avbildete maskinen sto, ble det i 1990 installert et stort, svenskprodusert kar for såkalt IDS-behandling av frø, utstyr som gjorde det mulig å skille frøet i opptil ti ulike kvaliteter. Dette skiftet av utstyr og metodikk var antakelig årsaken til at denne maskinen ble flyttet opp i fjerde etasje. Måten den var plassert på vitnet, med mateapparat, motor, ledninger og brytere tyder på at maskinen var montert slik at den også etter flyttinga skulle være tilgjengelig for bruk. Dagens (2011) ansvarlige for den praktiske frøproduksjonen har imidlertid ikke brukt den. Mye av det øvrige materiellet som er samlet i samme rom er å betrakte som utrangert.

Fraksjonerings- eller sorteringsbord for avvinget skogfrø.

Fraksjonerings- eller sorteringsbord for avvinget skogfrø. Dette dreier seg om en laboratoriemodell for arbeid med små prøvepartier. Utstyret er levert av det danske firmaet Damas (Jensen og Poulsen) i Vester Åby på Fyn. Utstyret er montert på et rektangulært bord – 100 centimeter langt og 70 centimeter bredt. Bordet har to respatexplater. Den nederste er plassert cirka 25 centimeter over golvhøyde og bærer ei vifte med egen elektrisk motor. Vifta blåste luft gjennom et rør med 15 centimeters diameter gjennom et hull i den øvre bordplata (70 centimeter over golvet) og opp i et renseapparat, som var montert der. Renseapparatet sto på et stativ med fire skråttstilte bein av fjærstål. Ved siden av var det plassert en liten elektrisk motor som fikk det nevnte stativet til å vibrere. Oppå stativet var det et triangulært treskrin med lokk som var trukket med tynt lerretsstoff. Høyest over bordflata rager en traktformet beholder på ei stålsøyle. Frømassen som skulle fraksjoneres eller sorteres ble tømt i denne beholderen. Derfra drysses den ned på lokket på maskinen, som er formet som et svakt skrånende flygellokk. Dette ble satt i en vibrerende bevegelse ved hjelp av den lille elektriske motoren som var montert på bordplata ved siden av maskinen og av luftstrømmen fra den nevnte vifta. Vibrasjonene fikk frøet til å bevege seg mot kanten av den skrånende flata, der det falt ned i ei renne med fire traktavløp for oppsamlingsposer eller beholdere. Denne maskinen skal opprinnelig ha tilhørt Vestlandets forstlige forsøksstasjon i Bergen, der forsøksleder Asbjørn Asmyr Løken brukte den i enkelte av sine undersøkelser. Etter Løkens tid ble maskinen overtatt av Skogfrøverket på Hamar (adresseinformasjon fra forsendelsen finnes på den underste plata), hvor det nå er mange år siden den har vært brukt. Da dette fotografiet ble tatt befant den seg i et rom med utrangert materiell i fjerde etasje i frøverksbygningen i Birkebeinervegen 11.

Fra konglesiloen i nordenden av Skogfrøverkets bygning på Ha

Fra konglesiloen i nordenden av Skogfrøverkets bygning på Hamar. Hit blåses konglene gjennom digre blikklurer etter at de har gått lenge i varmekamre med roterende, perforerte jerntromler, til at kongleskjellene har begynt å sprike, slik at frøet falt ned i underliggende sjakter med oppsamlingssekker. Konglene fra siloen gjenbrukes seinere som brensel i fyringsanlegget ved virksomheten. Dette fotografiet er tatt fra et galleri øverst i silorommet. Bildet viser at et par kalde vintrer siden siste brukbare konglesesong har gjort et betydelig innhogg i beholdningen.

Fra konglesiloen i nordenden av Skogfrøverkets bygning på Ha

Fra konglesiloen i nordenden av Skogfrøverkets bygning på Hamar. Hit blåses konglene gjennom digre blikklurer etter at de har gått lenge i varmekamre med roterende, perforerte jerntromler, til at kongleskjellene har begynt å sprike, slik at frøet falt ned i underliggende sjakter med oppsamlingssekker. Konglene fra siloen gjenbrukes seinere som brensel i fyringsanlegget ved virksomheten. Dette fotografiet er tatt fra et galleri øverst i silorommet. Bildet viser at et par kalde vintrer siden siste brukbare konglesesong har gjort et betydelig innhogg i beholdningen.

Frode Murud ved Skogfrøverket bærer to femliters plastkanner

Frode Murud ved Skogfrøverket bærer to femliters plastkanner med nyrenset granfrø fra renseriet i andre etasje i Birkebeinervegen 11 til et fryseskap et annet sted i bygningen. Murud er arbeidskledd, i blå kjeledress med grønne skulderstykker, og med Skogfrøverkets logo på ryggen. Til venstre for ham ser vi rensemaskinen han nettopp hadde kjørt de to frøpartiene gjennom, og foran skimter vi en gullakkert børsteavvingingsmaskin, som ikke lenger var i bruk da dette fotografiet ble tatt.

Frode Murud ved Skogfrøverket bærer to femliters plastkanner

Frode Murud ved Skogfrøverket bærer to femliters plastkanner med nyrenset granfrø fra renseriet i andre etasje i Birkebeinervegen 11 til et fryseskap et annet sted i bygningen. Murud er arbeidskledd, i blå kjeledress med grønne skulderstykker, og med Skogfrøverkets logo på ryggen. Til venstre for ham ser vi rensemaskinen han nettopp hadde kjørt de to frøpartiene gjennom, og foran skimter vi en gullakkert børsteavvingingsmaskin, som ikke lenger var i bruk da dette fotografiet ble tatt.

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar plasserer til plastka

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar plasserer til plastkanner med granfrø, som han nettopp har renset, i et fryseskap. Kannene som brukes har et volum på cirka fem liter, og er utført i gråkvit, delvis gjennomskinnelig plast. De har røde, noenlunde lufttette skrukorker, som også er utført i plast. Til handtakene på kannene er det knyttet sedler med informasjon om frøpartienes proveniens og om den klengingsprosessen de har gjennomgått. Denne informasjonen skal også tastes inn i en elektronisk frølagerdatabase, som brukes både ved frøsalg og ved planlegging av framtidig konglesanking. Fryseskapet som brukes her er trolig et midlertidig lager, for Skogfrøverket har større fryseromsfasiliteter i kjelleretasjen.

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar plasserer til plastka

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar plasserer til plastkanner med granfrø, som han nettopp har renset, i et fryseskap. Kannene som brukes har et volum på cirka fem liter, og er utført i gråkvit, delvis gjennomskinnelig plast. De har røde, noenlunde lufttette skrukorker, som også er utført i plast. Til handtakene på kannene er det knyttet sedler med informasjon om frøpartienes proveniens og om den klengingsprosessen de har gjennomgått. Denne informasjonen skal også tastes inn i en elektronisk frølagerdatabase, som brukes både ved frøsalg og ved planlegging av framtidig konglesanking. Fryseskapet som brukes her er trolig et midlertidig lager, for Skogfrøverket har større fryseromsfasiliteter i kjelleretasjen.

Deler av skapklengingsanlegget i Skogfrøverkets bygning i Bi

Deler av skapklengingsanlegget i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Dette var et provisorisk anlegg, som ble installert i kjelleretasjen på et uferdig, drøyt 20 år gammelt uferdig industribygg Hamar Statskleng overtok etter at den daværende ”klenganstalten” ved Ringgata hadde blitt ødelagt av brann i 1946. Daværende frøverksbestyrer Kohmann fikk lagd 20 hengende nettingskap med hyller, der det ble lagt kongler, til sammen cirka to hektoliter i hvert skap. Skapene hang i en skinnegang i taket, og de ble kjørt gjennom en varmluftkanal. Etter at kongleskapene hadde stått der ei stund tørket konglene, slik at skjellene begynte å sprike og frøet falt nedover, i siste instans på blikkplater i botnen av ”skapene”. Dette systemet hadde vel så stor produksjonskapasitet som den nedbrente klenganstalten hadde hatt. Kohmann hadde imidlertid langt større ambisjoner enn som så, og med god støtte fra et skogreisingsorientert Landbruksdepartement fikk han reist et svært skogfrøproduksjonsanlegg i betong oppå kjelleren der dette fotografiet er tatt. Etter at dette nyanlegget sto ferdig ble konglene i hovedsak klenget i digre trommelklenger i byggets andre etasje. De hengende nettingskapene ble imidlertid ikke stående helt ubrukte, for gartnerier og blomsterforretninger kjøpte pyntekongler til kranser og blomsterdekorasjoner, og skapklengene gav – i motsetning til trommelklengene – ingen utvendig slitasje på konglene.