132 results in DigitaltMuseum:

Plantegning over 1. etasje i klengstua som det statlige skog

Plantegning over 1. etasje i klengstua som det statlige skogvesenet fikk reist på Hamar planteskoles driftsareal på et jordstykke som ble leid av gardbrukeren på Tommelstad i Vang i midten av 1890-åra. Kjernen i anlegget var et sinklaftet volum som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. På denne planskissa er dette volumet markert med forholdsvis tjukke, skraverte vegger. I denne bygningen lå sjølve klengrommet, som hadde ei grunnflate på 9 X 6 meter. Langs den øvre delen av de to langveggene i dette rommet ble det lagd fire 1,9 meter brede nettinghyller – «hjeller» – for konglene som skulle klenges. Varmen som trengtes ble produsert i to hvelvete murovner, med ilegg fra de to enderommene i den laftete bygningskjernen, ei vaktstue og et kontor. Fra de to murovnene ble varmen ledet i blikkrør under hjellene mot pipeløp i den indre delen av klengstua. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av det varme klengrommet. Der ville kongleskjellene, etter noen timer i 40-50 varmegrader, åpne seg slik at mesteparten av frøet falt ned på golvet, stimulert av at en mann periodevis gikk langs midtgangen i rommet med ei rive og vendte litt på konglene. Prosessen tok vanligvis 12-14 timer. Etter at klenginga av et parti var avsluttet ble tomkonglene båret over i en del av bygningen som var utført i uisolert bordkledd bindingsverk (til venstre på dette bildet). De kunne nemlig selges som brensel til folk i Hamar by. Også på østsida av bygningen (opp på denne tegninga) var det et tilbygd i uisolert, bordkledd bindingsverk. Her var det et arbeidsrom, hvor kongler som hadde ligget lenge i varmen i klengrommet ble tromlet, slik at de siste frørestene falt ut. I det samme siderommet ble også frøvingene fjernet, rett og slett ved at frøet ble samlet i striesekker, som ble banket og knadd, før innholdet ble såldet, slik at frøene ble skilt fra støv, barnåler og kongleskjell. Det andre siderommet var et ekspedisjonslokale, antakelig for pakking og veiing av ferdigreset frø. Over det etasjeplanet som vises på denne tegninga var det et loft med trappeoppgang fra vaktstua. Loftet ble i hovedsak brukt som lager for uklengete kongler, som kunne tappes ned på hjellene gjennom luker i himlinga. Tilgangen på kongler til den nye klenganstalten på Hamar var god, og spiretesting av frøet som ble levert fra klenganstalten gav svært oppmuntrende resultater. Anlegget på bildet fikk imidlertid ingen lang levetid. En februarkveld i 1898 oppsto det brann i konglelageret, og bygningen ble totalskadd. Skogfrøproduksjonen hadde imidlertid vært så vellykket, at det ble reist ei ny klengstue på branntomta. Det sto ferdig høsten 1899.

Grafisk gjengivelse av den første klengstua eller «klenganst

Grafisk gjengivelse av den første klengstua eller «klenganstalten» det statlige Skogvesenet fikk bygd Tommelstads grunn like utenfor Hamar by i 1894-1895. Det forelå to alternative løsningsforslag til hvordan et slikt anlegg kunne bygges da Skogvesenets budsjettforslag ble behandlet av Stortinget i 1894. Landbrukskomiteen samlet seg om forstkandidat Johan G. Nerdrums (1854-1905) forslag om å satse på hjellesystemet. Konglene ble lagt på nettinghyller og eksponert for varme, slik at skjellene åpnet seg og frøene falt ut. Gardbruker og byggmester Johannes Larssen Engstad (1856-1905) fra Furnes påtok seg å bygge klenganstalten etter Nerdrums tegninger for den summen på 3 000 kroner som Stortinget hadde stilt til disposisjon. Bildet viser hvordan klenganstalten så ut fra vest. Kjernen i anlegget var et sinklaftet volum som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. På denne planskissa er dette volumet markert med forholdsvis tjukke, skraverte vegger. I denne bygningen lå sjølve klengrommet, som hadde ei grunnflate på 9 X 6 meter. Langs den øvre delen av de to langveggene i dette rommet ble det lagd fire 1,9 meter brede nettinghyller – «hjeller» – for konglene som skulle klenges. Varmen som trengtes ble produsert i to hvelvete murovner, med ilegg fra de to enderommene i den laftete bygningskjernen, ei vaktstue og et kontor (jfr. de to dørene i gavlveggen til høyre på bildet). Fra de to murovnene ble varmen ledet i blikkrør under hjellene mot pipeløp i den indre delen av klengstua. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av det varme klengrommet. Der ville kongleskjellene, etter noen timer i 40-50 varmegrader, åpne seg slik at mesteparten av frøet falt ned på golvet, stimulert av at en mann periodevis gikk langs midtgangen i rommet med ei rive og vendte litt på konglene. Prosessen tok vanligvis 12-14 timer. Etter at klenginga av et parti var avsluttet ble tomkonglene båret over i et arbeidsrom på østsida av bygningen (ikke synlig på dette fotografiet). Der ble de tromlet for få ut de siste frøene, før tomkonglene ble samlet i binger i den nordvestre delen av bygningen (til venstre på dette bildet) som var utført i uisolert bordkledd bindingsverk. De kunne nemlig selges som brensel til folk i Hamar by. I siderommet hvor konglene ble tromlet ble også frøvingene fjernet, rett og slett ved at frøet ble samlet i striesekker, som ble banket og knadd, før innholdet ble såldet, slik at frøene ble skilt fra støv, barnåler og kongleskjell. Det andre siderommet var et ekspedisjonslokale, antakelig for pakking og veiing av ferdigrenset frø. Over det etasjeplanet som vises på denne tegninga var det et loft med trappeoppgang fra vaktstua. Loftet ble i hovedsak brukt som lager for uklengete kongler, som kunne tappes ned på hjellene gjennom luker i himlinga. Tilgangen på kongler til den nye klenganstalten på Hamar var god, og spiretesting av frøet som ble levert fra klenganstalten gav svært oppmuntrende resultater. Anlegget på bildet fikk imidlertid ingen lang levetid. En februarkveld i 1898 oppsto det brann i konglelageret, og bygningen ble totalskadd. Skogfrøproduksjonen hadde imidlertid vært så vellykket, at det ble reist ei ny klengstue på branntomta. Det sto ferdig høsten 1899. Dette grafiske bildet av den første klenganstalten på Hamar skal være utført med utgangspunkt i et fotografi. Arbeidet er utført av firmaet «Sørensens eftf.» i Kristiania.

Snittegning gjennom klengstua som det statlige Skogvesenet f

Snittegning gjennom klengstua som det statlige Skogvesenet fikk reist på Hamar planteskoles driftsareal på Tommelstad i daværende Vang herred i 1894-95. Kjernen i anlegget var et sinklaftet volum som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. På denne snittegninga fyller dette volumet størstedelen av førsteetasjen (til venstre). Her lå sjølve klengrommet, som hadde ei grunnflate på 9 X 6 meter. Langs den øvre delen av de to langveggene i dette rommet ble det lagd fire 1,9 meter brede nettinghyller – «hjeller» – for konglene som skulle klenges. Varmen som trengtes ble produsert i to hvelvete murovner, med ilegg fra de to enderommene i den laftete bygningskjernen, ei vaktstue og et kontor. Fra de to murovnene ble varmen ledet i blikkrør under hjellene mot pipeløp i den indre delen av klengstua. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av det varme klengrommet (ikke synlig på tetgninga). Der ville kongleskjellene, etter noen timer i 40-50 varmegrader, åpne seg, slik at mesteparten av frøet falt ned på golvet, stimulert av at en mann periodevis gikk langs midtgangen i rommet med ei rive og vendte litt på konglene. Prosessen tok vanligvis 12-14 timer. Etter at klenginga av et parti var avsluttet ble tomkonglene båret over i et siderom (til høyre på denne tegninga), der de ble tromlet med sikte på å få ut de siste frørestene. Trommelen er ikke inntegnet. Etter tromlinga ble konglene samlet i digre binger i et uisolert bindingsverkstilbygg til den nordvestre enden av bygningen. Heller ikke denne funksjonen er markert på tegninga. Det er derimot loftet, som tjente som lager for uklengete kongler. Herfra kunne de slippes ned på hjellene gjennom luker i himlinga. Tegninga antyder også hvordan bygningen var ventilert. Til høyre over snittegninga av bygningen vises en detalj, nemlig hvordan varmerørene i klengrommet var montert og avskjermet. På grunn av ildsfaren var det viktig å skjerme treveggene i rommet mot de varme blikkrørene, noe som ble oppnådd ved å la dem ligge på jernknekter som sikret en viss avstand til treveggene. I tillegg ble det montert metallplater med bakenforliggende luftspalte mellom varmerørene og veggene. Over disse rørene lå det skåstilte blikkplater. Disse skulle dels hindre for intens varmestråling på de delene av konglehjellene som lå rett over rørene, dels forebygge at frø falt ned på rørene og fikk spirekraften ødelagt. Tilgangen på kongler til den nye klenganstalten på Hamar var god, og spiretesting av frøet som ble levert fra klenganstalten gav svært oppmuntrende resultater. Anlegget på bildet fikk imidlertid ingen lang levetid. En februarkveld i 1898 oppsto det brann i konglelageret, og bygningen ble totalskadd. Skogfrøproduksjonen hadde imidlertid vært så vellykket, at det ble reist ei ny klengstue på branntomta. Det sto ferdig høsten 1899.

Grafisk gjengivelse av den første klengstua eller «klenganst

Grafisk gjengivelse av den første klengstua eller «klenganstalten» det statlige Skogvesenet fikk bygd Tommelstads grunn liker utenfor Hamar by i midten av 1890-åra. Det forelå to alternative løsninger da Skogvesenets budsjettforslag ble behandlet av Stortinget i 1894. Landbrukskomiteen samlet seg om forstkandidat Johan G. Nerdrums (1854-1905) forslag om å satse på hjellesystemet. Konglene ble lagt på nettinghyller og eksponert for varme, slik at skjellene åpnet seg og frøene falt ut. Gardbruker og byggmester Johannes Larssen Engstad (1856-1905) fra Furnes påtok seg å bygge klenganstalten etter Nerdrums tegninger for den summen på 3 000 kroner som Stortinget hadde stilt til disposisjon. Kjernen i anlegget var et laftehus som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. Det var i denne delen av bygningen sjølve klengrommet var. I den ene enden av laftehuset var det dessuten avdelt to små rom, ei vaktstue og et kontor (jfr. dørene i gavlveggen). I disse rommene var ileggsåpningene til de to klengovnene plassert. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av klengrommet. I klengrommet forsøkte man å holde temperaturen på 40-50 grader. Under slike forhold åpnet kongleskjellene seg og mesteparten av frøet falt ned på golvet. Etter 10-12 timer ble konglene båret over i et arbeidsrom i bindingsverksdelen til høyre i forgrunnen. Der ble de tromlet, slik at også de siste frørestene falt ut. I den samme delen av bygningene ble for øvrig frøet renset og pakket i høvelige porsjonspakninger for ekspedisjon til kundene. Tomkonglene ble til slutt båret over i den uisolerte nordenden av bygningen, som vi ser lite av på dette bildet. De kunne nemlig selges som brensel til folk i Hamar by. Tilgangen på kongler var god, og spiretesting av frøet gav svært oppmuntrende resultater. Anlegget på bildet fikk imidlertid ingen lang levetid. En februarkveld i 1898 oppsto det brann i konglelageret, og bygningen ble totalskadd. Skogfrøproduksjonen hadde imidlertid vært så vellykket, at det ble reist ei ny klengstue på branntomta. Det sto ferdig høsten 1899. Dette grafiske bildet av den første klenganstalten på Hamar skal være utført med utgangspunkt i et fotografi. Arbeidet er utført av firmaet «Sørensens eftf.» i Kristiania.

Plan- og snittegning for Hamar klenganstalt – «Rids af en pa

Plan- og snittegning for Hamar klenganstalt – «Rids af en paatænkt Klængstue ved Hamar». Tegninga er signert «Nerdrum Jan. 94». Opphavsmannen var forstkandidaten Johan Gabriel Holst Nerdrum (1854-1905), som på dette tidspunktet var forstassistent på Hedmarken med undervisningsplikt i skogbruk ved landbruksskolen på Jønsberg i Romedal. Dette var ett av to lanserte forslag til hvordan klenganlegget på Hamar kunne bygges. Det andre forslaget var det forstkandidat Marcus Bing Dahll (1841-1910) som leverte. Nerdrum skisserte en løsning basert på «hjellesystemet», altså en variant der at konglene skulle varmes opp og tørkes slik at frøet falt ut i hyller med nettingkorger. Dahll derimot gikk inn for trommelsystemet, der oppvarminga og tørkinga skjedde i roterende, perforerte tromler. I forbindelse med stortingets budsjettbehandling i 1894 gikk politikerne inn for Nedrums forslag, muligens fordi embetsmennene i Landbruksdepartementets skogavdeling hadde gitt dem et hint om at hjellesystemet allerede var prøvd med hell ved eksisterende klengstuer på Voss og i Steinkjer. Kjernen i anlegget var et laftehus som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. Det var i denne bygningen at sjølve klengrommet var. I den ene enden av laftehuset var det dessuten avdelt to små rom, ei vaktstue og et kontor. I disse rommene var ileggsåpningene til de to klengovnene plassert. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av klengrommet. Utenfor den nevnte bygningskjernen, som var oppført av gammelt, tørt laftetømmer, var det tilbygd konglelager, arbeidsrom (for rensing og avvinging), ekspedisjonsrom for pakking av ferdig frø og bingelager for tomkongler (som ble brukt som brensel) i uisolert bindingsverk. Uklengete kongler ble lagret på loftet, som Nerdrum ikke lagde plantegning av. Ei snittegning viser imidlertid både loftsløsningen og klengrommene, med teglsteinsovner mot ytterveggene og fire hyller i den øvre delen av rommene. I et hjørne av tegninga finner vi også ei detaljillustrasjon av hvordan Nerdrum så for seg at det nyklengete frøet kunne skjermes fra de sterkt opphetete varmerørene av blikk som ledet varmen fra ovnene rundt i klengrommet ved hjelp av overliggende, skråstilte glideplater. Alt i februar 1898 ble den snaut fire år gamle bygningen herjet av brann. Anlegget ble imidlertid gjenoppbygd, men på grunn av erfaringer man hadde gjort før brannen, med en del andre tekniske løsninger enn dem Nerdrum skisserte på denne tegninga.

Midlertidig lager av kanner med kassert frø i fjerde etasje

Midlertidig lager av kanner med kassert frø i fjerde etasje i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen på Hamar. Størstedelen av kannene på dette fotografiet er av den gamle typen, lagd av blikkenslager i galvanisert blikk. Tverrsnittet er kvadratisk. Toppstykket er ”omvent traktformet” og noe asymmetrisk, noe som skulle gjøre det enkelt å helle fra kannene. De har også faste jernhanker i samme høyde som lokket, noe som gjorde det mulig å stable kannene oppå hverandre. De enkelte kannene er påmalt tre- og firesifrete sjablontall med svart lakk. Disse numrene ble brukt som referansenummere i Skogfrøverkets lagerlister, og var slik sett et viktig hjelpemiddel når ulike frøpartier og provenienser skulle gjenfinnes. Disse kannene er nå kassert, dels fordi frøet de inneholdt etter lang tids lagring ikke lenger hadde den spireevnen skogplanteskolene forlangte, dels fordi kannene i seg sjøl var vel store, og dermed tunge å håndtere. Skiftet av kannetyper gikk gradvis, og startet da Skogfrøverket fikk fryselager i slutten av 1960-åra. Da gikk man først over til noe mindre, fabrikkproduserte blikkanner, seinere til plastkanner. I forgrunnen ser vi også en del moderne plastkanner, samt en del materiale i sekker, som også skal kasseres.

Gammel rensemaskin, fotografert i et rom i fjerde etasje i S

Gammel rensemaskin, fotografert i et rom i fjerde etasje i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar, der maskinen var plassert sammen med en del annet utrangert utstyr. Maskinen er levert av firmaet Georg Restle i Wiesbaden i Tyskland. Den er bygd av stål og tre, og har et grønnlakkert ytre. Maskinen er bygd i ei rektangulær ramme av stålrør, 165 centimeter lang og 80 centimeter bred. Høyden (gjelder stadig ramma) varierer fra drøyt 110 centimeter i den bakre enden av maskinen til snaut 90 centimeter i den fremre. Inni denne ramma er det montert rystesåld i to høyder. Det øverste såldet har ståltrådspiler med en avstand på cirka 1 centimeter mellom spilene. Undersåldet er noe kortere og har opprinnelig hatt spiler med en innbyrdes avstand på cirka 1, 5 centimeter. Oppå dette såldet er det imidlertid lagt ei blikkplate. Det nedre såldet (som med den innlagte blikkplata egentlig ikke fungerer som såld, men mer som ei oppsamlings- og vekkføringsplate for ureinheter) ender i ei renne, som fører ut av maskinen på ei langside (den motsatte av den dette fotografiet er tatt fra). I de fire hjørnene på hvert såld er det montert vertikale stålfjærer mot den nedre delen av den rektangulære rammekonstruksjonen maskinen er innebygd i. Såldene settes i en skakende bevegelse av en elektrisk motor, som er montert ytterst på ei fjøl oppå maskinramma, om lag 15 centimeter over det øverste såldet. Fra motoren går det ei gummiert reim til ei reimskive av tre med en diameter på cirka 40 centimeter bakerst på maskinen (heller ikke den er synlig fra den vinkelen dette fotografiet er tatt). Reimskiva sitter på en aksling som var montert på tvers på den bakre delen av rammekonstruksjonen, cirka 70 centimeter over golvet. Fra akslingen går det to leddstenger framover mot forankringspunkter under de to såldkassene. Når motoren får reimskiva og akslingen til å gå rundt, vil disse stagene få sålene til å skakes fram og tilbake, i utakt med hverandre. Det materialet som skulle renses på denne maskinen be åpenbart tømt i ei inntakskasse i den bakre enden av maskinen (til høyre på dette bildet). Derfra skrår begge såldene mot den fremre enden (til venstre), hvor det later til å ha vært festeanordninger for to oppsamlingssekker. Treverket i dette ”utløpspartiet” preges av en viss slitasje. Det som falt på det nedre såldet (plata) har, som nevnt, utløp på den av maskinens langsider som ikke ses på dette fotografiet, omtrent rett under Tidligere frøverksbestyrer Ingvar Fystro kan ikke huske at denne masklinen ble brukt i «hans tid». Fystro var først i kontakt med institusjonen i forbindelse med et hovedfagsprosjekt i andre halvdel av 1950-åra, ble ansatt i konsulentstilling i 1962 og overtok bestyrerstillingen fra årsskiftet 1964-65. Han tror at forgjengeren, Charles D. Kohmann, kan ha brukt den, ikke på frø, men for å få skilt ut kvist og andre ureinheter fra innkomne konglesekker. Maskinen er neppe konstruert for brukt i skogfrøproduksjonen. Det er mer sannsynlig at det dreier seg om materiell som var beregnet på rensing og sortering i jord- eller hagebrukssammenheng, men som ble tilpasset det formålet Fystro antydet ved å legge de nevnte blikkplatene på den nedre såldet. I bakgrunnen på fotografiet ser vi et fraksjonerings- eller sorteringsbord (jfr. SJF-F. 003602)

Fraksjonerings- eller sorteringsbord for avvinget skogfrø, p

Fraksjonerings- eller sorteringsbord for avvinget skogfrø, produsert av det danske firmaet Damas (Jensen og Poulsen) i Vester Åby på Fyn. Maskinen er montert i fjerde etasje i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Den står på en kraftig sokkel av jernplater. Sokkelen er om lag 100 centimeter lang, 85 centimeter bred og 80 centimeter høy. I denne konstruksjonen er det antakelig innebygd ei kraftig vifte. På den ene endeflata (den som ikke sees på dette fotografiet) er det for øvrig ”tilbygd” ei trekasse med filtrerte vegger, antakelig et slags luftinntak. Oppå den nevnte sokkelen er det bygd ei fjærende ramme, som blant annet omslutter en vid, vertikalstilt luftkanal med utvendig lerretstrekk. Denne kanalen fører opp mot ei trekasse med noenlunde triangulær form – om lag som et flygel – på toppen. Overflata på denne kassa er trukket en duk av et tynt lerretsstoff. Overflata skråner svakt forover, mot fotografen og mot en kant som er 180 centimeter lang. Vinkelen på bordet, både mot fronten og sidevegs, kan justeres ved hjelp av hjul på baksida av maskinen. Under den nevnte kanten på frontpartiet er det ei slags oppsamlingskasse for frø med fire innebygde, jevnstore traktåpninger. En femte traktåpning (antakelig for tomfrø og andre lette partikler) skimtes helt til høyre på maskinens overdel. Frøpartier som skulle fraksjoneres eller sorteres ble tømt i den traktformete beholderen på et mateapparat som satt på ei hylle på veggen bak maskinen (bare den nedre delen er synlig øverst ved bildekanten her). Fra denne beholderen falt frøet ned på ei svaktskrånende og vid renne, og derfra drysset det videre ned på den innerste delen av det triangulære, stoffebetrukne bordet. Luftstrømmen fra den nevnte vifta, kombinert med vibrasjoner i maskinens overdel, fikk frø og andre partikler til å bevege seg mot bordets fremre ytterkant. Det tyngste og beste frøet ville ta den korteste vegen og falle ned ved det sekkeuutaket som befinner seg lengst til venstre på dette fotografiet. Mindre og lettere frø, endte i uttak lengre til høyre. Maskinen sørget altså for at frømassen fraksjonert etter størrelse og tyngde. Denne maskinen sto opprinnelig i den delen av Skogfrøverkets frørensingskompleks som var plassert i første etasje. Dit kom det frø som først hadde gjennomgått grovrensing i tredje etasje, for deretter å bli sluppet ned til avvinging i andre etasje og til slutt til finrensing og fraksjonering i første etasje. Ved fornyelse av maskinparken ble mesteparten av frørensingsarbeidet flyttet til andre etasje. I det rommet i første etasje der den avbildete maskinen sto, ble det i 1990 installert et stort, svenskprodusert kar for såkalt IDS-behandling av frø, utstyr som gjorde det mulig å skille frøet i opptil ti ulike kvaliteter. Dette skiftet av utstyr og metodikk var antakelig årsaken til at denne maskinen ble flyttet opp i fjerde etasje. Måten den var plassert på vitnet, med mateapparat, motor, ledninger og brytere tyder på at maskinen var montert slik at den også etter flyttinga skulle være tilgjengelig for bruk. Dagens (2011) ansvarlige for den praktiske frøproduksjonen har imidlertid ikke brukt den. Mye av det øvrige materiellet som er samlet i samme rom er å betrakte som utrangert.

Fraksjonerings- eller sorteringsbord for avvinget skogfrø.

Fraksjonerings- eller sorteringsbord for avvinget skogfrø. Dette dreier seg om en laboratoriemodell for arbeid med små prøvepartier. Utstyret er levert av det danske firmaet Damas (Jensen og Poulsen) i Vester Åby på Fyn. Utstyret er montert på et rektangulært bord – 100 centimeter langt og 70 centimeter bredt. Bordet har to respatexplater. Den nederste er plassert cirka 25 centimeter over golvhøyde og bærer ei vifte med egen elektrisk motor. Vifta blåste luft gjennom et rør med 15 centimeters diameter gjennom et hull i den øvre bordplata (70 centimeter over golvet) og opp i et renseapparat, som var montert der. Renseapparatet sto på et stativ med fire skråttstilte bein av fjærstål. Ved siden av var det plassert en liten elektrisk motor som fikk det nevnte stativet til å vibrere. Oppå stativet var det et triangulært treskrin med lokk som var trukket med tynt lerretsstoff. Høyest over bordflata rager en traktformet beholder på ei stålsøyle. Frømassen som skulle fraksjoneres eller sorteres ble tømt i denne beholderen. Derfra drysses den ned på lokket på maskinen, som er formet som et svakt skrånende flygellokk. Dette ble satt i en vibrerende bevegelse ved hjelp av den lille elektriske motoren som var montert på bordplata ved siden av maskinen og av luftstrømmen fra den nevnte vifta. Vibrasjonene fikk frøet til å bevege seg mot kanten av den skrånende flata, der det falt ned i ei renne med fire traktavløp for oppsamlingsposer eller beholdere. Denne maskinen skal opprinnelig ha tilhørt Vestlandets forstlige forsøksstasjon i Bergen, der forsøksleder Asbjørn Asmyr Løken brukte den i enkelte av sine undersøkelser. Etter Løkens tid ble maskinen overtatt av Skogfrøverket på Hamar (adresseinformasjon fra forsendelsen finnes på den underste plata), hvor det nå er mange år siden den har vært brukt. Da dette fotografiet ble tatt befant den seg i et rom med utrangert materiell i fjerde etasje i frøverksbygningen i Birkebeinervegen 11.

Fra konglesiloen i nordenden av Skogfrøverkets bygning på Ha

Fra konglesiloen i nordenden av Skogfrøverkets bygning på Hamar. Hit blåses konglene gjennom digre blikklurer etter at de har gått lenge i varmekamre med roterende, perforerte jerntromler, til at kongleskjellene har begynt å sprike, slik at frøet falt ned i underliggende sjakter med oppsamlingssekker. Konglene fra siloen gjenbrukes seinere som brensel i fyringsanlegget ved virksomheten. Dette fotografiet er tatt fra et galleri øverst i silorommet. Bildet viser at et par kalde vintrer siden siste brukbare konglesesong har gjort et betydelig innhogg i beholdningen.

Fra konglesiloen i nordenden av Skogfrøverkets bygning på Ha

Fra konglesiloen i nordenden av Skogfrøverkets bygning på Hamar. Hit blåses konglene gjennom digre blikklurer etter at de har gått lenge i varmekamre med roterende, perforerte jerntromler, til at kongleskjellene har begynt å sprike, slik at frøet falt ned i underliggende sjakter med oppsamlingssekker. Konglene fra siloen gjenbrukes seinere som brensel i fyringsanlegget ved virksomheten. Dette fotografiet er tatt fra et galleri øverst i silorommet. Bildet viser at et par kalde vintrer siden siste brukbare konglesesong har gjort et betydelig innhogg i beholdningen.

Frode Murud ved Skogfrøverket bærer to femliters plastkanner

Frode Murud ved Skogfrøverket bærer to femliters plastkanner med nyrenset granfrø fra renseriet i andre etasje i Birkebeinervegen 11 til et fryseskap et annet sted i bygningen. Murud er arbeidskledd, i blå kjeledress med grønne skulderstykker, og med Skogfrøverkets logo på ryggen. Til venstre for ham ser vi rensemaskinen han nettopp hadde kjørt de to frøpartiene gjennom, og foran skimter vi en gullakkert børsteavvingingsmaskin, som ikke lenger var i bruk da dette fotografiet ble tatt.

Frode Murud ved Skogfrøverket bærer to femliters plastkanner

Frode Murud ved Skogfrøverket bærer to femliters plastkanner med nyrenset granfrø fra renseriet i andre etasje i Birkebeinervegen 11 til et fryseskap et annet sted i bygningen. Murud er arbeidskledd, i blå kjeledress med grønne skulderstykker, og med Skogfrøverkets logo på ryggen. Til venstre for ham ser vi rensemaskinen han nettopp hadde kjørt de to frøpartiene gjennom, og foran skimter vi en gullakkert børsteavvingingsmaskin, som ikke lenger var i bruk da dette fotografiet ble tatt.

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar plasserer til plastka

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar plasserer til plastkanner med granfrø, som han nettopp har renset, i et fryseskap. Kannene som brukes har et volum på cirka fem liter, og er utført i gråkvit, delvis gjennomskinnelig plast. De har røde, noenlunde lufttette skrukorker, som også er utført i plast. Til handtakene på kannene er det knyttet sedler med informasjon om frøpartienes proveniens og om den klengingsprosessen de har gjennomgått. Denne informasjonen skal også tastes inn i en elektronisk frølagerdatabase, som brukes både ved frøsalg og ved planlegging av framtidig konglesanking. Fryseskapet som brukes her er trolig et midlertidig lager, for Skogfrøverket har større fryseromsfasiliteter i kjelleretasjen.

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar plasserer til plastka

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar plasserer til plastkanner med granfrø, som han nettopp har renset, i et fryseskap. Kannene som brukes har et volum på cirka fem liter, og er utført i gråkvit, delvis gjennomskinnelig plast. De har røde, noenlunde lufttette skrukorker, som også er utført i plast. Til handtakene på kannene er det knyttet sedler med informasjon om frøpartienes proveniens og om den klengingsprosessen de har gjennomgått. Denne informasjonen skal også tastes inn i en elektronisk frølagerdatabase, som brukes både ved frøsalg og ved planlegging av framtidig konglesanking. Fryseskapet som brukes her er trolig et midlertidig lager, for Skogfrøverket har større fryseromsfasiliteter i kjelleretasjen.

Deler av skapklengingsanlegget i Skogfrøverkets bygning i Bi

Deler av skapklengingsanlegget i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Dette var et provisorisk anlegg, som ble installert i kjelleretasjen på et uferdig, drøyt 20 år gammelt uferdig industribygg Hamar Statskleng overtok etter at den daværende ”klenganstalten” ved Ringgata hadde blitt ødelagt av brann i 1946. Daværende frøverksbestyrer Kohmann fikk lagd 20 hengende nettingskap med hyller, der det ble lagt kongler, til sammen cirka to hektoliter i hvert skap. Skapene hang i en skinnegang i taket, og de ble kjørt gjennom en varmluftkanal. Etter at kongleskapene hadde stått der ei stund tørket konglene, slik at skjellene begynte å sprike og frøet falt nedover, i siste instans på blikkplater i botnen av ”skapene”. Dette systemet hadde vel så stor produksjonskapasitet som den nedbrente klenganstalten hadde hatt. Kohmann hadde imidlertid langt større ambisjoner enn som så, og med god støtte fra et skogreisingsorientert Landbruksdepartement fikk han reist et svært skogfrøproduksjonsanlegg i betong oppå kjelleren der dette fotografiet er tatt. Etter at dette nyanlegget sto ferdig ble konglene i hovedsak klenget i digre trommelklenger i byggets andre etasje. De hengende nettingskapene ble imidlertid ikke stående helt ubrukte, for gartnerier og blomsterforretninger kjøpte pyntekongler til kranser og blomsterdekorasjoner, og skapklengene gav – i motsetning til trommelklengene – ingen utvendig slitasje på konglene.

Inn- og uttakssonen til skapklengingsanlegget i Skogfrøverke

Inn- og uttakssonen til skapklengingsanlegget i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Dette var et provisorisk anlegg, som ble installert i kjelleretasjen på et uferdig, drøyt 20 år gammelt uferdig industribygg Hamar Statskleng overtok etter at den daværende «klenganstalten» ved Ringgata hadde blitt ødelagt av brann i 1946. Daværende frøverksbestyrer Kohmann fikk lagd 20 hengende nettingskap med hyller, der det ble lagt kongler, til sammen cirka to hektoliter i hvert skap. Skapene hang i en skinnegang i taket, og de ble kjørt gjennom en varmluftkanal. Etter at kongleskapene hadde stått der ei stund tørket konglene, slik at skjellene begynte å sprike og frøet falt nedover, i siste instans på blikkplater i botnen av ”skapene”. Fotografiet er tatt i den sonen der skapene ble tømt og deretter fylt opp igjen, før de på nytt ble sendt inn i varmluftkanalen. I veggen til høyre ser vi ei lita nisje der operatørene kunne lese av temperatur og luftfuktighet i kanalen på et termometer og et hygrometer. Skapklengeanlegget i Birkebeinervegen hadde vel så stor produksjonskapasitet som den nedbrente klenganstalten ved Ringgata hadde hatt. Kohmann hadde imidlertid langt større ambisjoner enn som så, og med god støtte fra et skogreisingsorientert Landbruksdepartement fikk han reist et svært skogfrøproduksjonsanlegg i betong oppå kjelleren der dette fotografiet er tatt. Etter at dette nyanlegget sto ferdig ble konglene i hovedsak klenget i digre trommelklenger i byggets andre etasje. De hengende nettingskapene ble imidlertid ikke stående helt ubrukte, for gartnerier og blomsterforretninger kjøpte pyntekongler til kranser og blomsterdekorasjoner, og skapklengene gav – i motsetning til trommelklengene – ingen utvendig slitasje på konglene.

Nisje i vegg med termometer og hygrometer. Fotografiet er t

Nisje i vegg med termometer og hygrometer. Fotografiet er tatt i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Instrumentene ble brukt til å overvåke klimaet i et provisorisk skapklengingsanlegg som ble bygd i kjelleren på er drøyt 20 år gammelt, uferdig industribygg i 1946-47, etter at Hamar Statsklengs daværende bygning ved Ringgata var blitt ødelagt av brann. Daværende frøverksbestyrer Kohmann fikk lagd 20 hengende nettingskap med hyller, der det ble lagt kongler, til sammen cirka to hektoliter i hvert skap. Skapene hang i en skinnegang i taket, og de ble kjørt gjennom en varmluftkanal. Etter at kongleskapene hadde stått der ei stund tørket konglene, slik at skjellene begynte å sprike og frøet falt nedover, i siste instans på blikkplater i botnen av «skapene». Fotografiet er tatt i den sonen der skapene ble tømt og deretter fylt opp igjen, før de på nytt ble sendt inn i varmluftkanalen. I veggen til høyre ser vi ei lita nisje der operatørene kunne lese av temperatur og luftfuktighet i kanalen på et termometer og et hygrometer. Skapklengingsanlegget i Birkebeinervegen hadde vel så stor produksjonskapasitet som den nedbrente klenganstalten ved Ringgata hadde hatt. Kohmann hadde imidlertid langt større ambisjoner enn som så, og med god støtte fra et skogreisingsorientert Landbruksdepartement fikk han reist et svært skogfrøproduksjonsanlegg i betong oppå kjelleren der dette fotografiet er tatt. Etter at dette nyanlegget sto ferdig ble konglene i hovedsak klenget i digre trommelklenger i byggets andre etasje. De hengende nettingskapene ble imidlertid ikke stående helt ubrukte, for gartnerier og blomsterforretninger kjøpte pyntekongler til kranser og blomsterdekorasjoner, og skapklengene gav – i motsetning til trommelklengene – ingen utvendig slitasje på konglene

Detalj fra maskinen Skogfrøverket på Hamar bruker til rensin

Detalj fra maskinen Skogfrøverket på Hamar bruker til rensing av avvinget frø, før det kan tappes på lufttette plastkanner og legges på fryselager. Fotografiet er tatt mot såldpartiet. Det materialet som skal renses tømmes i en beholder eller skuff bakerst og øverst på maskinen. Derfra drysses det gradvis ned på ei svakt skråstilt såldplate med perforerte hull. Denne plata er utskiftbar. Ved rensing av granfrø brukes vanligvis plater der hullene har en diameter på 3, 0 eller 3, 25 millimeter. Maskinen får såldet til å skakes. I tillegg til mekanikken som forårsaker skakinga er maskinen også utstyrt med to hammerledd med endehjul, som slås mot såldet, og dermed setter frøet i bevegelse. Det faller etter hvert gjennom hullene i den nevnte stålplata, mens større og lettere partikler blir ”skummet” vekk. På undersida sitter et mer finmasket undersåld, som bare skal slippe gjennom de minste ureinhetene. En del av det vekksorterte materialet samles opp i fire sekker på ei av hovedmaskinens langsider, noe vi ser på den nedre delen av denne bildeflata. Frøet – og en del gjenværende ureinheter – føres videre mot en cirka halvannen meter lang trommel med diameter på cirka en halv meter (til høyre for dette bildeutsnittet). Innvendig har trommelen ei overflate med tettsittende, skålformete forsenkninger, som frøet legger seg i. Når trommelen roteres løftes det så opp, men hastigheten er såpass moderat at idet skålene i trommelveggen blir stående opp-ned, faller frøet ut og ned i ei stålrenne som går sentralt i trommelen. Renna skråner svakt mot munningen av trommelen, og den settes i en rystebevegelse av ei lang stålfjær på undersida av trommelstativet. På denne måten drysses ferdigrenset frø ut av maskinen og ned i et digert aluminiumskar som er plassert under enden av frørenna. Ureinheter som hadde blitt med frøet gjennom maskinens hoveddel og inn i den nevnte trommelen, samles opp i en slags mansjett ytterst på trommelen. Derfra kastes det ned på et stålbrett over utløpsrenna.

Detalj fra maskinen Skogfrøverket på Hamar bruker til rensin

Detalj fra maskinen Skogfrøverket på Hamar bruker til rensing av avvinget frø, før det kan tappes på lufttette plastkanner og legges på fryselager. Fotografiet er tatt mot såldpartiet. Det materialet som skal renses tømmes i en beholder eller skuff bakerst og øverst på maskinen. Derfra drysses det gradvis ned på ei svakt skråstilt såldplate med perforerte hull. Denne plata er utskiftbar. Ved rensing av granfrø brukes vanligvis plater der hullene har en diameter på 3, 0 eller 3, 25 millimeter. Maskinen får såldet til å skakes. I tillegg til mekanikken som forårsaker skakinga er maskinen også utstyrt med to hammerledd med endehjul, som slås mot såldet, og dermed setter frøet i bevegelse. Det faller etter hvert gjennom hullene i den nevnte stålplata, mens større og lettere partikler blir ”skummet” vekk. På undersida sitter et mer finmasket undersåld, som bare skal slippe gjennom de minste ureinhetene. En del av det vekksorterte materialet samles opp i fire sekker på ei av hovedmaskinens langsider, noe vi ser på den nedre delen av denne bildeflata. Frøet – og en del gjenværende ureinheter – føres videre mot en cirka halvannen meter lang trommel med diameter på cirka en halv meter (til høyre for dette bildeutsnittet). Innvendig har trommelen ei overflate med tettsittende, skålformete forsenkninger, som frøet legger seg i. Når trommelen roteres løftes det så opp, men hastigheten er såpass moderat at idet skålene i trommelveggen blir stående opp-ned, faller frøet ut og ned i ei stålrenne som går sentralt i trommelen. Renna skråner svakt mot munningen av trommelen, og den settes i en rystebevegelse av ei lang stålfjær på undersida av trommelstativet. På denne måten drysses ferdigrenset frø ut av maskinen og ned i et digert aluminiumskar som er plassert under enden av frørenna. Ureinheter som hadde blitt med frøet gjennom maskinens hoveddel og inn i den nevnte trommelen, samles opp i en slags mansjett ytterst på trommelen. Derfra kastes det ned på et stålbrett over utløpsrenna.