208 results in DigitaltMuseum:

Fra frølageret ved Statens skogfrøverk – seinere Det norske Skogfrøverk – på Hamar. Dette fotografiet ble antakelig tatt i 1960-åra. Frøet ble oppbevart i digre, hermetisk lukkede blikkanner som var tydelig merket med nummere. Hver kanne skulle inneholde opptil 30 kilo frø fra ett treslag, klenget fra kongler som var sanket i områder med samme klimatiske forhold og på samme tid. Denne informasjonen ble journalført i den protokollen skogfrøverkets medarbeidere spøkefullt kalte «svarteboka». Kannene ble oppbevart kjølig for å bevare frøets spireevne lengst mulig. Det ble stadig utført spiretester med materiale fra disse kannene i frøverkets laboratorium, og utsalgsprisen varierte noe med utfallet av disse testene. Kannesystemet med strengt definerte «provenienser» og hyppig kvalitetstesting gjorde det mulig for skogplanteskolene å bestille frø som var biologisk tilpasset de regionene der de hadde sin kundekrets, samtidig som de kunne ha realistiske forventninger knyttet til spireevnen. Denne kannetypen ble tegnet av daværende frøverksbestyrer Charles D. Kohmann og produsert i samarbeid med et lokalt blikkenslagerfirma. Frøverket har seinere, av økonomiske og praktiske årsaker, gått over til å lagre frøet i noe mindre plastkanner.

Interiør fra Statens skogfrøverk – seinere Det norske Skogfrøverk – på Hamar. Frøverksbygningen ble innviet i 1953, og den ble da ansett for å romme verdens største produksjonsanlegg for skogfrø. Dette fotografiet er sannsynligvis tatt om lag ti år seinere. Motivet er antakelig rensemaskiner, alle drevet av separate elektromotorer.

Forstkandidat Trygve Røed (1932-2013) betrakter utsikten fra taket på kornsiloen på Martodden nord for Hamar sentrum. Foran brystkassa til Røed ligger arbeidsplassen hans, Statens Skogfrøverk. Den lysegule bygningen i fire etasjer ble bygd oppå en uferdig kjeller som sto igjen etter det store stålverksprosjektet som ble påbegynt på Hamar like etter 1. verdenskrig, men som endte i konkurs før bygginga av anlegget var fullført. Skogfrøverket var tegnet av arkitekten Bjarne Sandbakken i samråd med frøverksbestyrer Charles D. Kohmann og kostet 2, 8 millioner kroner da det ble innviet i 1954. Bygningen hadde ei grunnflate på 1000 kvadratmeter, og i tillegg til den nevnte kjelleren fikk bygningen fire etasjer over bakken, hvorav den øverste var noe tilbaketrukket. I tillegg til det bygningsvolumet vi ser på dette fotografiet omfattet anlegget en toetasjes leilighetsfløy på den gavlveggen som ikke er synlig på dette bildet. Her bodde de to skogteknikerne som arbeidet ved Skogfrøverket og deres familier. Til høyre for Skogfrøverket ligger det som skulle vært pressverksbygningen ved det nevnte stålverket, en bygning som seinere har huset diverse annen industri. Til høyre i forgrunnen ser vi takene på Hamar sagbladfabrikk. I bakgrunnen ligger Mjøsa med Helgøya til høyre og med Skreia og Totenåsen til venstre i tåkedisen. Trygve Røed var ansatt ved Skogfrøverket fra 1965 til midten av 1990-åra, da han gikk av med pensjon.

Skogfrøverkets bygning på Martodden på Hamar, fotografert fra øst (baksida), antakelig i midten av 1960-åra. Bygningen er tegnet av arkitekten Bjarne Sandbakken og bygd på et kjellerfundament som sto igjen etter et stålverksbygg fra omkring 1920, som ikke ble ferdig før selskapet som sto bak prosjektet gikk konkurs. Landbruksdepartementet og Hamar Statskleng overtok kjelleren og omliggende tomt etter at den forholdsvis nylig moderniserte klengstua på Tommelstads grunn ved Ringgata ble herjet av brann i 1946. Her ble virksomheten i første omgang videreført ei provisorisk skapklenge i den nevnte kjelleren. Nybygget, som sto ferdig til det store frøåret 1954, fikk ei grunnflate på cirka 1 000 kvadratmeter og besto i tillegg til kjelleren av fire etasjer, hvorav den øverste er noe tilbaketrukket. I denne bygningsdelen lå produksjons- og lagerfasilitetene, samt laboratorium og kontorer (mot sør og vest, synes ikke på dette bildet). Her ser vi «baksida» av bygningen, fra plassen hvor kongleleveransene kom på lastebiler. Konglesekkene ble heist opp i det framskutte heishuset i 4. etasje, der inneholdet ble grovsortert og veid, før en del av dem ble sluppet gjennom sjakter i etasjeskillene til lagerhaller i 3. og 2. etasje. Her ser vi de digre nettingtrukne dørene som skulle sørge for god lufting. På utsida av disse dørene er det balkonger med jernrekkverk. I 1. etasje, under heishuset, ser vi «bakdøra» inn mot korridoren som førte til kontorene og laboratoriet. Vinduet ved siden av denne døra er til en hybel, som blant annet var beregnet på gjesteforskere. Foran døra står det parkert en rødlakkert Saab 93, en modell fra slutten av 1950-åra.

Gustav Dufset og Ole Dufset sliper øks ved Langholmkoia i Vang allmenning, antakelig en gang i andre halvdel av 1920-åra. Det er to "Langholmer" i den delen av Flakstadelva som ligger mellom Brennsætersaga og Tørbustilen sæter. Koia var oppsatt av rundtømmer med mose mellom veggstokkene som antakelig skulle kompensere for at laftetømmeret var dårlig medratt. Den hadde åstak med bordtro, som ser ut til å ha været tekket med tjærepapp som ble holdt på plass av lekter som var lagt med lengderetningen i fallretningen. Ved mønet stakk det opp et rør som antakelig var røykavløp for en vedovn som sto sentralt i koierommet. Til høyre for og litt bakenfor koia ser vi en uthusbygning av bordkledd bindingsverk. Den hadde pulttak og inneholdt antakelig vedskåle og do. I forgrunnen lå det en del kvist etter felte trær. I bakgrunnen sto granskogen fortsatt tett. Ole Dufset var skogassistent og fiskeoppsynsmann i Vang allmenning fram til 1931.

Laborant Gerd W. Sæther (1921-2017) i arbeid ved Skogfrøverkets laboratorium. Fru Sæther ble ansatt som laborant ved Skogfrøverket i 1961, mens Charles D. Kohmann fortsatt var bestyrer. Hun deltok ivrig i internasjonalt faglig samarbeid i organisasjonen ISTA (International Seed Testing Association), og drev laboratoriet på en samvittighetsfull måte fram til hun ble pensjonist. Gerd Sæther lærte sjøl opp sin assistent, Aggi Høstmælingen, og sin etterfølger, Aud Jovall. Dette fotografiet ble tatt i 1967. Gerd Sæther sto ved et av Skogfrøverkets spirebord med lokk av stål og spalteåpninger ned mot et underliggende, temperert vannbad. Over disse spaltene lå det oblater med veker, som var stukket gjennom spaltene og ned i vannet. Kapillæreffekten bidro til å holde oblatene fuktige. På dem lå det et tilfeldig utvalg, men et bestemt antall, frø under glassklokker. Disse skulle ligge et bestemt tidsrom på spirebordet i laboratoriet, slik at man kunne antyde en spireprosent for frøpartiet. Dette var et viktig ledd i Skogfrøverkets kvalitetssikringsarbeid.

Velteplass for tømmer langs Tokstadstranda ved Åkersvika, lengst nord i Stange kommune, fotografert i 1952. Tømmeret er øyensynlig veltet ut i vegskråningen fra Sandvikavegen (seinere fylkesveg 191 i Hedmark) mot vika, der det ligger hulter til bulter. På vannspeilet til venstre skimter vi ei lense som antakelig skulle hindre at noen av stokkene drev vekk med vinden og ble liggende å flyte fritt i vika eller på Mjøsa. I vegkanten til høyre i bildet sto det parkert en bil som antakelig tilhørte fløtingsfunksjonæren som tok bildet. Til venste ser vi vegfyllinga for daværende riksveg 50 - nå Stangevegen eller fylkesveg 222 i Hedmark - som førte mot Stangebrua og Hamar by litt lengre nord. I bakgrunnen skimter vi den nedre delen av Vangsbygda, med Åker gard til venstre og tårnet på Vang kirke sentralt i bildet.

Foto m/ramme

Inntrammet fotomontasje med 1905-1906-kullet og det daværende personalet ved Jønsberg Landbrugsskole i Romedal i Hedmark. Montasjen er en reproduksjon av ei rektangulær papplate, der det var montert portretter med navn under, sirlig krevet med kaligrafipenn. I sentrum av montasjen er det et bilde av skolens bygninger. I det øvre hjørnet til venstre ser vi ei tegning av en mann bak en ard og en hest [representerer jordbruket] og i det øvre hjørnet på høyre side en tømmerkjører [representerer skogbruket]. Montasjen er dessuten pyntet med stiliserte kløverplanter. Lærernes portretter er plassert på begge sider av bildet av skolegarden. De portretterte personene er (øverste linje): Lars Haakenaasen, Johs. Herberg, Helge Rustad, Oluf Skjærbæk, Torleif J. Bjøntegaard, Arne Frogner, Aksel Liberg, Ivar Østby, G. Solberg, Olaf Øen, (andre linje:) Nils Bjerke, Paul Svevad, Nils Stramrud, Simen Øien, Nils Stenberg (lærer), Kristoffer Larsen (bestyrer), Chr. Borchgrevink (skogforvalter), L. Pedersen, Ingvar Telle, Karl Martinsen, Ola A. Sveen, (tredje rad): Olaf Mæhlum, Simen Øverby, Karenus Sørhuus (lærer), Paul Øvergaard (lærer), Nils Martinsen Kverneland (lærer), M. Lund (lærer), Magnus Paulsen, Ivar Jensen, (fjerde rad:) Otto Sinnerud, Einar Larsen, H. M. Sanner, Ansten Skjelseth, Chr. Berg, Ola Grini, Arne Diesen, Brynjulf Klute, Berger Langmoen, Bjarne H. Brynildsen, Olaf Qvale, Paul Galaasen, (femte rad:) S. [Sigvart Olsen?] Kulblik, Olaf Sørlie, Birger Ree, Ole Vaaler, Andreas Hjelt, Leif Dehli, Karsten Haugen, Jens Dieseth, Olav Undseth, Karl Meyer, Hans Dahl, Aug. Norstrøm, (sjette og nederste rad:) Harald Hagen, Ole Aasen, Ole Aaseth, Einar Lie, Ole Øian, Thorbjørn Sund, Bernt Bolstad, T. S. Lund, Nils Haugen, Bjarne Thorkildsen, Birger Vold, Haagen O. Kløften og Haaken Simenstad. Det fotografiske arbeidet er utført av Inger Barth på Hamar (eller muligens av etterfølgeren Christian Grundseth på Inger Barths kartong), mens innrammingsarbeidet er utført i Christian Morbechs bokbinderi, trykkeri og rammeverksted i samme by. Ramma måler 46, 5 X 39, 3 centimeter. Den er lagd av profilerte trelister som er malt med en rødbrun lakk, med unntak av falsen nærmest bildeflata, som er gullfarget. Fotografiet, som måler 28, 7 X 21, 8 centimeter, er montert på ei grålig papplate, der fotografens navn er innpreget.

Montasje med 1905-1906-kullet og det daværende personalet ved Jønsberg Landbrugsskole i Romedal i Hedmark. Montasjen er en reproduksjon av ei rektangulær papplate, der det var montert portretter med navn under, sirlig krevet med kaligrafipenn. I sentrum av montasjen er det et bilde av skolens bygninger. I det øvre hjørnet til venstre ser vi ei tegning av en mann bak en ard og en hest [representerer jordbruket] og i det øvre hjørnet på høyre side en tømmerkjører [representerer skogbruket]. Montasjen er dessuten pyntet med stiliserte kløverplanter. Lærernes portretter er plassert på begge sider av bildet av skolegarden. De portretterte personene er (øverste linje): Lars Haakenaasen, Johs. Herberg, Helge Rustad, Oluf Skjærbæk, Torleif J. Bjøntegaard, Arne Frogner, Aksel Liberg, Ivar Østby, G. Solberg, Olaf Øen, (andre linje:) Nils Bjerke, Paul Svevad, Nils Stramrud, Simen Øien, Nils Stenberg (lærer), Kristoffer Larsen (bestyrer), Chr. Borchgrevink (skogforvalter), L. Pedersen, Ingvar Telle, Karl Martinsen, Ola A. Sveen, (tredje rad): Olaf Mæhlum, Simen Øverby, Karenus Sørhuus (lærer), Paul Øvergaard (lærer), N. M. Kverneland (lærer), M. Lund (lærer), Magnus Paulsen, Ivar Jensen, (fjerde rad:) Otto Sinnerud, Einar Larsen, Harald Marius Sanner, Ansten Skjelseth, Chr. Berg, Ola Grini, Arne Diesen, Brynjulf Klute, Berger Langmoen, Bjarne K. Brynildsen, Olaf Qvale, Paul Galaasen, (femte rad:) S. [Sigvart Olsen?] Kulblik, Olaf Sørlie, Birger Ree, Ole Vaaler, Andreas Hjelt, Leif Dehli, Karsten Haugen, Jens Dieseth, Olav Undseth, Karl Meyer, Hans Dahl, Aug. Norstrøm, (sjette og nederste rad:) Harald Hagen, Ole Aasen, Ole Aaseth, Einar Lie, Ole Øian, Thorbjørn Sund, Bernt Bolstad, T. S. Lund, Nils Haugen, Bjarne Thorkildsen, Birger Vold, Haagen O. Kløften og Haaken Simenstad.

«Brumundkampen J.N. 11/8 33»

«Brumundkampen, Hamar, Hedmark»

«Brumundkampen vaktst. 11/8 33»

Interiør fra ei av de seks trommelklengene ved Statens Skogfrøverk på Hamar. Hver klenge besto av en horisontalstilt sylindrisk trommel der ytterflatene var lagd av stålplater med fire millimeter brede spalteåpninger. Sylindrene var fire meter lange og hadde en diameter på 170 centimeter. De kunne fylles med opptil 20 hektoliter kongler av gangen. Tromlene var montert i klengekammere med vegger og tak av stålplater. Kamrene hadde ei grunnflate på drøyt ti kvadratmeter og en takhøyde på bortimot fire meter fra tromlenes underkant. I dette tilfellet var trommelen fylt med furukongler. Slike kongler måtte gjerne gå i trommelen et par døgn før skjellene hadde åpnet seg og frøet hadde falt ut og ned i oppsamlingssekene i etasjen under. Klengetida varierte for øvrig noe, blant annet avhengig av når i løpet av vinterhalvåret konglene var sanket og av i hvilken grad de hadde gjennomgått fortørking.

Prinsippskisse som viser hvordan tyngdekraften brukes i klengingsprosessen ved Skogfrøverket på Hamar. Konglepartiene samles i binger i bygningens 3. etasje (jfr. SJF-F. 002727). Derfra slippes de ned i kongletromlene i 2. etasje (jfr. SJF-F. 002729). Her bearbeides de i perforerte, roterende tromler i oppvarmete klengkamre en periode. Etter hvert som partiet tørker begynner kongleskjellene å sprike, slik at frøene faller ut gjennom perforeringa i trommelen og ned i digre trakter i 1. etasje, hvor frøene samles i sekker. Hvor lang tid prosessen tar varierer fra kongleslag til kongleslag, etter når i sesongen de er sanket og med hvilken grad av fortørking de har gjennomgått. Den avbildete prinsippskissa er brukt i en veggmontasje i en av korridorene på Skogfrøverket, der den brukes til å gi gjester med begrenset kunnskap om skogfrøproduksjon en innføring i prosessen.

Fra laboratoriemiljøet ved Statens Skogfrøverk på Hamar. Laborant Gerd W. Sæther sitter og tolker røntgenbilder som projiseres ned på en skjerm fra en lysbildeframviser. Denne teknikken fikk et gjennomslag i skogfrøproduksjonen etter at de svenske forskerne Åke Gustafson og Milan Simak i 1953 presenterte den nye teknikken på en internasjonal skogforskerkongress. Røntgenbildene gjorde det mulig å analysere embryo- og endospermutviklinga i enkeltfrø, og deretter undersøke spireevne og spirehastighet hos de samme frøene. I Norge ble teknikken brukt både ved Vestlandets forstlige forsøksstasjon i Fana utenfor Bergen og ved Statens Skogfrøverk på Hamar.

Fra kjelleren til Statens Skogfrøverk på Hamar, der Skogfrøverket har lagret klatreutstyr: Klatreseler, sikkerhetsliner og klatrestøvler. Utstyret ble utlånt til mannskaper som ble kurset for å kunne hente kongler fra trekronene. Det var en liten del av konglene som kom inn til Skogfrøverket som ble sanket på denne måten. Mesteparten av konglene ble sanket fra kvist på hogstfeltene, men i gode kongleår var det viktig å få sanket fra kvalitetsbestand som skogeierne ikke var innstilt på hogge ennå.

Støvler med klatrejern eller klatreklør. Klatrejernene besto av ei stålstang som ble ført under gelenken på støvlene og en spiss krok på innsida, som ble tråkket inn i yteveden på trestammen. Jernet var festet med reimer rundt klarerens ankelledd. Fotografiet tyder på at det også ble brukt en form for gamasjer som skulle forebygge at buksebeina hektet seg fast i kviststubber under klatringa. Klatrerne skulle ha sele med sikringstau som var slått rundt trestammen på overkroppen. Det var viktig at piggene på klatrejernene ble filt slik at de var kvasse og hadde den rette vinkelen, slik at de ikke glapp, men trengte godt inn i yteveden.

Klatrestige, montert ved ei gran. Dette er en leddstige, sammensatt av tre meter lange elementer og med støttestenger av bambus som skulle stabilisere stigen slik at den ikke skulle forskyve seg sidevegs og dermed falle ned. Denne løsningen var det frøverksbestyrer Charles D. Kohmann som utviklet. Leddstigene var egentlig konstruert for å stå tilnærmet loddrett, langs trestammene og skulle forankres med kjettingstumper rundt stammene. Det viste seg imidlertid vanskelig å få plassert stigene på denne måten når trærne hadde rikelig med kraftige greiner. Derfor ble løsningen med støttestenger prøvd. Med leddstiger og støttestenger ble det mye å bære til skogs, ofte i djup snø. Derfor ble det ofte til at konglesankerne lot støttestengene ligge og unngikk de vide, kvistrike trærne hvor det var behov for slike hjelpemidler. Her er en leddstige med støttestenger oppstilt i demonstrasjonsøyemed ved ei gran i utkanten av Skogfrøverkets eiendom på Martodden på Hamar.

Klatrestige, montert ved ei gran. Dette er en leddstige, sammensatt av tre meter lange elementer og med støttestenger av bambus som skulle stabilisere stigen slik at den ikke skulle forskyve seg sidevegs og dermed falle ned. Denne løsningen var det frøverksbestyrer Charles D. Kohmann som utviklet. Leddstigene var egentlig konstruert for å stå tilnærmet loddrett, langs trestammene og skulle forankres med kjettingstumper rundt stammene. Det viste seg imidlertid vanskelig å få plassert stigene på denne måten når trærne hadde rikelig med kraftige greiner. Derfor ble løsningen med støttestenger prøvd. Med leddstiger og støttestenger ble det mye å bære til skogs, ofte i djup snø. Derfor ble det ofte til at konglesankerne lot støttestengene ligge og unngikk de vide, kvistrike trærne hvor det var behov for slike hjelpemidler. Her er en leddstige med støttestenger oppstilt i demonstrasjonsøyemed ved ei gran i utkanten av Skogfrøverkets eiendom på Martodden på Hamar.

Hans Johansen demonstrerer bruk av klatrejern i et delvis oppkvistet grantre utenfor bygningen til Statens Skogfrøverk på Hamar. Han har svarte støvler på beina. Under gelenken på støvlene er det festet jern som ender i en kvass krok på innsida av foten. Denne kroken tråkkes inn i yteveden på treet slik at klatreren får fotfeste. Overkroppen sikres ved hjelp av en stropp som er slått rundt trestammen og som er forankret i et belte rundt livet på klatreren. I dette tilfellet ble det brukt en standardstropp som hadde fast lengde. Etter at Ingvar Fystro ble leder for Skogfrøverket ble denne stroppetypen skiftet ut og erstattet av ti millimeters klatretau med taulås, en teknikk frøverkslederen «lånte» fra fjellklatrermiljøene. Denne løsningen gav klatreren større ledighet og større sikkerhet. Hans Johansen arbeidet som altmuligmann ved Skogfrøverket fra omkring 1960 til han ble pensnonist i midten av 1990-åra. Når det ble sanket kongler fra stående trær var han ofte leder for en av klatregjengene. Dette fotografiet er antakelig tatt i forbindelse med et klatrekurs i forkant av sankesesongen.