144 results in DigitaltMuseum:

Fra frølageret ved Statens skogfrøverk – seinere Det norske

Fra frølageret ved Statens skogfrøverk – seinere Det norske Skogfrøverk – på Hamar. Dette fotografiet ble antakelig tatt i 1960-åra. Frøet ble oppbevart i digre, hermetisk lukkede blikkanner som var tydelig merket med nummere. Hver kanne skulle inneholde opptil 30 kilo frø fra ett treslag, klenget fra kongler som var sanket i områder med samme klimatiske forhold og på samme tid. Denne informasjonen ble journalført i den protokollen skogfrøverkets medarbeidere spøkefullt kalte «svarteboka». Kannene ble oppbevart kjølig for å bevare frøets spireevne lengst mulig. Det ble stadig utført spiretester med materiale fra disse kannene i frøverkets laboratorium, og utsalgsprisen varierte noe med utfallet av disse testene. Kannesystemet med strengt definerte «provenienser» og hyppig kvalitetstesting gjorde det mulig for skogplanteskolene å bestille frø som var biologisk tilpasset de regionene der de hadde sin kundekrets, samtidig som de kunne ha realistiske forventninger knyttet til spireevnen. Denne kannetypen ble tegnet av daværende frøverksbestyrer Charles D. Kohmann og produsert i samarbeid med et lokalt blikkenslagerfirma. Frøverket har seinere, av økonomiske og praktiske årsaker, gått over til å lagre frøet i noe mindre plastkanner.

Interiør fra Statens skogfrøverk – seinere Det norske Skogfr

Interiør fra Statens skogfrøverk – seinere Det norske Skogfrøverk – på Hamar. Frøverksbygningen ble innviet i 1953, og den ble da ansett for å romme verdens største produksjonsanlegg for skogfrø. Dette fotografiet er sannsynligvis tatt om lag ti år seinere. Motivet er antakelig rensemaskiner, alle drevet av separate elektromotorer.

Fra Skogfrøverkets produksjonslokaler på Hamar. Fotografiet

Fra Skogfrøverkets produksjonslokaler på Hamar. Fotografiet er tatt våren 1967. Det viser en av Skogfrøverkets sesongansatte, en dongerikledd mann, med en sekk som kan ha inneholdt frøhams. Bak og til venstre for mannen ser vi noe som kan se ut til å ha vært en rensemaskin med rystesold.

Fra Skogfrøverkets produksjonslokaler på Hamar. Fotografiet

Fra Skogfrøverkets produksjonslokaler på Hamar. Fotografiet er tatt våren 1967. Det viser en av Skogfrøverkets sesongansatte, en dongerikledd mann, med en sekk som kan ha inneholdt frøhams. Til venstre for mannen ser vi noe som kan se ut til å ha vært en rensemaskin med rystesold.

Laborant Gerd W. Sæther (1921-2017) i arbeid ved Skogfrøverk

Laborant Gerd W. Sæther (1921-2017) i arbeid ved Skogfrøverkets laboratorium. Fru Sæther ble ansatt som laborant ved Skogfrøverket i 1961, mens Charles D. Kohmann fortsatt var bestyrer. Hun deltok ivrig i internasjonalt faglig samarbeid i organisasjonen ISTA (International Seed Testing Association), og drev laboratoriet på en samvittighetsfull måte fram til hun ble pensjonist. Gerd Sæther lærte sjøl opp sin assistent, Aggi Høstmælingen, og sin etterfølger, Aud Jovall. Dette fotografiet ble tatt i 1967. Gerd Sæther sto ved et av Skogfrøverkets spirebord med lokk av stål og spalteåpninger ned mot et underliggende, temperert vannbad. Over disse spaltene lå det oblater med veker, som var stukket gjennom spaltene og ned i vannet. Kapillæreffekten bidro til å holde oblatene fuktige. På dem lå det et tilfeldig utvalg, men et bestemt antall, frø under glassklokker. Disse skulle ligge et bestemt tidsrom på spirebordet i laboratoriet, slik at man kunne antyde en spireprosent for frøpartiet. Dette var et viktig ledd i Skogfrøverkets kvalitetssikringsarbeid.

Skogfrøverkets bygning på Hamar, fotografert fra sørøst, alt

Skogfrøverkets bygning på Hamar, fotografert fra sørøst, altså mot det mange vil oppfatte som «baksida», der det var gårdsplass og innganger til produksjonslokalene. Bygningen er tegnet av arkitekten Bjarne Sandbakken og bygd på et kjellerfundament som sto igjen etter et stålverksbygg fra omkring 1920, som ikke ble ferdig før selskapet som sto bak prosjektet gikk konkurs. Landbruksdepartementet og Hamar Statskleng overtok kjelleren og omliggende tomt etter at den forholdsvis nylig moderniserte klengstua på Tommelstads grunn ved Ringgata ble herjet av brann i 1946. Her ble virksomheten i første omgang videreført ei provisorisk skapklenge i den nevnte kjelleren. Nybygget, som sto ferdig til det store frøåret 1954, fikk ei grunnflate på om lag 1 000 kvadratmeter og besto i tillegg til kjelleren av fire etasjer, hvorav den øverste er noe tilbaketrukket. I denne bygningsdelen lå produksjons- og lagerfasilitetene, samt laboratorium og kontorer. Et toetasjes utbygg på gavlveggen til venstre inneholdt leiligheter og hybler for Skogfrøverkets medarbeidere.

Laborant Gerd W- Sæther (1921-2017) ved Statens skogfrøverk

Laborant Gerd W- Sæther (1921-2017) ved Statens skogfrøverk på Hamar i arbeid i institusjonens laboratorium. Fru Sæther var kledd i kvit frakk og satt ved en arbeidsbenk med ei prøve fra et skogfrøparti framfor seg. Den nye frøverksbygningen, som ble innviet i 1953, hadde laboratoriefasiliteter, og Harald Pedersen, som var skogteknikerutdannet, skjøttet de første årene laboratoriearbeidet ved siden av at han blant annet fungerte som kontorleder. Gerd W. Sæther ansatt ved Statens skogfrøverk med laboratoriedrift som eneste ansvarsfelt i 1961. Hun fortsatte i denne stillingen fram til hun nådde pensjonsalderen. Fotografiet må være tatt i begynnelsen av hennes karriere ved Skogfrøverket.

Snittegning gjennom klengstua som det statlige Skogvesenet f

Snittegning gjennom klengstua som det statlige Skogvesenet fikk reist på Hamar planteskoles driftsareal på Tommelstad i daværende Vang herred i 1894-95. Kjernen i anlegget var et sinklaftet volum som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. På denne snittegninga fyller dette volumet størstedelen av førsteetasjen (til venstre). Her lå sjølve klengrommet, som hadde ei grunnflate på 9 X 6 meter. Langs den øvre delen av de to langveggene i dette rommet ble det lagd fire 1,9 meter brede nettinghyller – «hjeller» – for konglene som skulle klenges. Varmen som trengtes ble produsert i to hvelvete murovner, med ilegg fra de to enderommene i den laftete bygningskjernen, ei vaktstue og et kontor. Fra de to murovnene ble varmen ledet i blikkrør under hjellene mot pipeløp i den indre delen av klengstua. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av det varme klengrommet (ikke synlig på tetgninga). Der ville kongleskjellene, etter noen timer i 40-50 varmegrader, åpne seg, slik at mesteparten av frøet falt ned på golvet, stimulert av at en mann periodevis gikk langs midtgangen i rommet med ei rive og vendte litt på konglene. Prosessen tok vanligvis 12-14 timer. Etter at klenginga av et parti var avsluttet ble tomkonglene båret over i et siderom (til høyre på denne tegninga), der de ble tromlet med sikte på å få ut de siste frørestene. Trommelen er ikke inntegnet. Etter tromlinga ble konglene samlet i digre binger i et uisolert bindingsverkstilbygg til den nordvestre enden av bygningen. Heller ikke denne funksjonen er markert på tegninga. Det er derimot loftet, som tjente som lager for uklengete kongler. Herfra kunne de slippes ned på hjellene gjennom luker i himlinga. Tegninga antyder også hvordan bygningen var ventilert. Til høyre over snittegninga av bygningen vises en detalj, nemlig hvordan varmerørene i klengrommet var montert og avskjermet. På grunn av ildsfaren var det viktig å skjerme treveggene i rommet mot de varme blikkrørene, noe som ble oppnådd ved å la dem ligge på jernknekter som sikret en viss avstand til treveggene. I tillegg ble det montert metallplater med bakenforliggende luftspalte mellom varmerørene og veggene. Over disse rørene lå det skåstilte blikkplater. Disse skulle dels hindre for intens varmestråling på de delene av konglehjellene som lå rett over rørene, dels forebygge at frø falt ned på rørene og fikk spirekraften ødelagt. Tilgangen på kongler til den nye klenganstalten på Hamar var god, og spiretesting av frøet som ble levert fra klenganstalten gav svært oppmuntrende resultater. Anlegget på bildet fikk imidlertid ingen lang levetid. En februarkveld i 1898 oppsto det brann i konglelageret, og bygningen ble totalskadd. Skogfrøproduksjonen hadde imidlertid vært så vellykket, at det ble reist ei ny klengstue på branntomta. Det sto ferdig høsten 1899.

Grafisk gjengivelse av den første klengstua eller «klenganst

Grafisk gjengivelse av den første klengstua eller «klenganstalten» det statlige Skogvesenet fikk bygd Tommelstads grunn like utenfor Hamar by i 1894-1895. Det forelå to alternative løsningsforslag til hvordan et slikt anlegg kunne bygges da Skogvesenets budsjettforslag ble behandlet av Stortinget i 1894. Landbrukskomiteen samlet seg om forstkandidat Johan G. Nerdrums (1854-1905) forslag om å satse på hjellesystemet. Konglene ble lagt på nettinghyller og eksponert for varme, slik at skjellene åpnet seg og frøene falt ut. Gardbruker og byggmester Johannes Larssen Engstad (1856-1905) fra Furnes påtok seg å bygge klenganstalten etter Nerdrums tegninger for den summen på 3 000 kroner som Stortinget hadde stilt til disposisjon. Bildet viser hvordan klenganstalten så ut fra vest. Kjernen i anlegget var et sinklaftet volum som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. På denne planskissa er dette volumet markert med forholdsvis tjukke, skraverte vegger. I denne bygningen lå sjølve klengrommet, som hadde ei grunnflate på 9 X 6 meter. Langs den øvre delen av de to langveggene i dette rommet ble det lagd fire 1,9 meter brede nettinghyller – «hjeller» – for konglene som skulle klenges. Varmen som trengtes ble produsert i to hvelvete murovner, med ilegg fra de to enderommene i den laftete bygningskjernen, ei vaktstue og et kontor (jfr. de to dørene i gavlveggen til høyre på bildet). Fra de to murovnene ble varmen ledet i blikkrør under hjellene mot pipeløp i den indre delen av klengstua. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av det varme klengrommet. Der ville kongleskjellene, etter noen timer i 40-50 varmegrader, åpne seg slik at mesteparten av frøet falt ned på golvet, stimulert av at en mann periodevis gikk langs midtgangen i rommet med ei rive og vendte litt på konglene. Prosessen tok vanligvis 12-14 timer. Etter at klenginga av et parti var avsluttet ble tomkonglene båret over i et arbeidsrom på østsida av bygningen (ikke synlig på dette fotografiet). Der ble de tromlet for få ut de siste frøene, før tomkonglene ble samlet i binger i den nordvestre delen av bygningen (til venstre på dette bildet) som var utført i uisolert bordkledd bindingsverk. De kunne nemlig selges som brensel til folk i Hamar by. I siderommet hvor konglene ble tromlet ble også frøvingene fjernet, rett og slett ved at frøet ble samlet i striesekker, som ble banket og knadd, før innholdet ble såldet, slik at frøene ble skilt fra støv, barnåler og kongleskjell. Det andre siderommet var et ekspedisjonslokale, antakelig for pakking og veiing av ferdigrenset frø. Over det etasjeplanet som vises på denne tegninga var det et loft med trappeoppgang fra vaktstua. Loftet ble i hovedsak brukt som lager for uklengete kongler, som kunne tappes ned på hjellene gjennom luker i himlinga. Tilgangen på kongler til den nye klenganstalten på Hamar var god, og spiretesting av frøet som ble levert fra klenganstalten gav svært oppmuntrende resultater. Anlegget på bildet fikk imidlertid ingen lang levetid. En februarkveld i 1898 oppsto det brann i konglelageret, og bygningen ble totalskadd. Skogfrøproduksjonen hadde imidlertid vært så vellykket, at det ble reist ei ny klengstue på branntomta. Det sto ferdig høsten 1899. Dette grafiske bildet av den første klenganstalten på Hamar skal være utført med utgangspunkt i et fotografi. Arbeidet er utført av firmaet «Sørensens eftf.» i Kristiania.

Plantegning over 1. etasje i klengstua som det statlige skog

Plantegning over 1. etasje i klengstua som det statlige skogvesenet fikk reist på Hamar planteskoles driftsareal på et jordstykke som ble leid av gardbrukeren på Tommelstad i Vang i midten av 1890-åra. Kjernen i anlegget var et sinklaftet volum som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. På denne planskissa er dette volumet markert med forholdsvis tjukke, skraverte vegger. I denne bygningen lå sjølve klengrommet, som hadde ei grunnflate på 9 X 6 meter. Langs den øvre delen av de to langveggene i dette rommet ble det lagd fire 1,9 meter brede nettinghyller – «hjeller» – for konglene som skulle klenges. Varmen som trengtes ble produsert i to hvelvete murovner, med ilegg fra de to enderommene i den laftete bygningskjernen, ei vaktstue og et kontor. Fra de to murovnene ble varmen ledet i blikkrør under hjellene mot pipeløp i den indre delen av klengstua. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av det varme klengrommet. Der ville kongleskjellene, etter noen timer i 40-50 varmegrader, åpne seg slik at mesteparten av frøet falt ned på golvet, stimulert av at en mann periodevis gikk langs midtgangen i rommet med ei rive og vendte litt på konglene. Prosessen tok vanligvis 12-14 timer. Etter at klenginga av et parti var avsluttet ble tomkonglene båret over i en del av bygningen som var utført i uisolert bordkledd bindingsverk (til venstre på dette bildet). De kunne nemlig selges som brensel til folk i Hamar by. Også på østsida av bygningen (opp på denne tegninga) var det et tilbygd i uisolert, bordkledd bindingsverk. Her var det et arbeidsrom, hvor kongler som hadde ligget lenge i varmen i klengrommet ble tromlet, slik at de siste frørestene falt ut. I det samme siderommet ble også frøvingene fjernet, rett og slett ved at frøet ble samlet i striesekker, som ble banket og knadd, før innholdet ble såldet, slik at frøene ble skilt fra støv, barnåler og kongleskjell. Det andre siderommet var et ekspedisjonslokale, antakelig for pakking og veiing av ferdigreset frø. Over det etasjeplanet som vises på denne tegninga var det et loft med trappeoppgang fra vaktstua. Loftet ble i hovedsak brukt som lager for uklengete kongler, som kunne tappes ned på hjellene gjennom luker i himlinga. Tilgangen på kongler til den nye klenganstalten på Hamar var god, og spiretesting av frøet som ble levert fra klenganstalten gav svært oppmuntrende resultater. Anlegget på bildet fikk imidlertid ingen lang levetid. En februarkveld i 1898 oppsto det brann i konglelageret, og bygningen ble totalskadd. Skogfrøproduksjonen hadde imidlertid vært så vellykket, at det ble reist ei ny klengstue på branntomta. Det sto ferdig høsten 1899.

Grafisk gjengivelse av den første klengstua eller «klenganst

Grafisk gjengivelse av den første klengstua eller «klenganstalten» det statlige Skogvesenet fikk bygd Tommelstads grunn liker utenfor Hamar by i midten av 1890-åra. Det forelå to alternative løsninger da Skogvesenets budsjettforslag ble behandlet av Stortinget i 1894. Landbrukskomiteen samlet seg om forstkandidat Johan G. Nerdrums (1854-1905) forslag om å satse på hjellesystemet. Konglene ble lagt på nettinghyller og eksponert for varme, slik at skjellene åpnet seg og frøene falt ut. Gardbruker og byggmester Johannes Larssen Engstad (1856-1905) fra Furnes påtok seg å bygge klenganstalten etter Nerdrums tegninger for den summen på 3 000 kroner som Stortinget hadde stilt til disposisjon. Kjernen i anlegget var et laftehus som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. Det var i denne delen av bygningen sjølve klengrommet var. I den ene enden av laftehuset var det dessuten avdelt to små rom, ei vaktstue og et kontor (jfr. dørene i gavlveggen). I disse rommene var ileggsåpningene til de to klengovnene plassert. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av klengrommet. I klengrommet forsøkte man å holde temperaturen på 40-50 grader. Under slike forhold åpnet kongleskjellene seg og mesteparten av frøet falt ned på golvet. Etter 10-12 timer ble konglene båret over i et arbeidsrom i bindingsverksdelen til høyre i forgrunnen. Der ble de tromlet, slik at også de siste frørestene falt ut. I den samme delen av bygningene ble for øvrig frøet renset og pakket i høvelige porsjonspakninger for ekspedisjon til kundene. Tomkonglene ble til slutt båret over i den uisolerte nordenden av bygningen, som vi ser lite av på dette bildet. De kunne nemlig selges som brensel til folk i Hamar by. Tilgangen på kongler var god, og spiretesting av frøet gav svært oppmuntrende resultater. Anlegget på bildet fikk imidlertid ingen lang levetid. En februarkveld i 1898 oppsto det brann i konglelageret, og bygningen ble totalskadd. Skogfrøproduksjonen hadde imidlertid vært så vellykket, at det ble reist ei ny klengstue på branntomta. Det sto ferdig høsten 1899. Dette grafiske bildet av den første klenganstalten på Hamar skal være utført med utgangspunkt i et fotografi. Arbeidet er utført av firmaet «Sørensens eftf.» i Kristiania.

Plan- og snittegning for Hamar klenganstalt – «Rids af en pa

Plan- og snittegning for Hamar klenganstalt – «Rids af en paatænkt Klængstue ved Hamar». Tegninga er signert «Nerdrum Jan. 94». Opphavsmannen var forstkandidaten Johan Gabriel Holst Nerdrum (1854-1905), som på dette tidspunktet var forstassistent på Hedmarken med undervisningsplikt i skogbruk ved landbruksskolen på Jønsberg i Romedal. Dette var ett av to lanserte forslag til hvordan klenganlegget på Hamar kunne bygges. Det andre forslaget var det forstkandidat Marcus Bing Dahll (1841-1910) som leverte. Nerdrum skisserte en løsning basert på «hjellesystemet», altså en variant der at konglene skulle varmes opp og tørkes slik at frøet falt ut i hyller med nettingkorger. Dahll derimot gikk inn for trommelsystemet, der oppvarminga og tørkinga skjedde i roterende, perforerte tromler. I forbindelse med stortingets budsjettbehandling i 1894 gikk politikerne inn for Nedrums forslag, muligens fordi embetsmennene i Landbruksdepartementets skogavdeling hadde gitt dem et hint om at hjellesystemet allerede var prøvd med hell ved eksisterende klengstuer på Voss og i Steinkjer. Kjernen i anlegget var et laftehus som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. Det var i denne bygningen at sjølve klengrommet var. I den ene enden av laftehuset var det dessuten avdelt to små rom, ei vaktstue og et kontor. I disse rommene var ileggsåpningene til de to klengovnene plassert. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av klengrommet. Utenfor den nevnte bygningskjernen, som var oppført av gammelt, tørt laftetømmer, var det tilbygd konglelager, arbeidsrom (for rensing og avvinging), ekspedisjonsrom for pakking av ferdig frø og bingelager for tomkongler (som ble brukt som brensel) i uisolert bindingsverk. Uklengete kongler ble lagret på loftet, som Nerdrum ikke lagde plantegning av. Ei snittegning viser imidlertid både loftsløsningen og klengrommene, med teglsteinsovner mot ytterveggene og fire hyller i den øvre delen av rommene. I et hjørne av tegninga finner vi også ei detaljillustrasjon av hvordan Nerdrum så for seg at det nyklengete frøet kunne skjermes fra de sterkt opphetete varmerørene av blikk som ledet varmen fra ovnene rundt i klengrommet ved hjelp av overliggende, skråstilte glideplater. Alt i februar 1898 ble den snaut fire år gamle bygningen herjet av brann. Anlegget ble imidlertid gjenoppbygd, men på grunn av erfaringer man hadde gjort før brannen, med en del andre tekniske løsninger enn dem Nerdrum skisserte på denne tegninga.

Skogfrøverkets bygning på Hamar, fotografert fra Birkebeiner

Skogfrøverkets bygning på Hamar, fotografert fra Birkebeinervegen på Martodden sommeren 1981. Bygningen er tegnet av arkitekten Bjarne Sandbakken og bygd på et kjellerfundament som sto igjen etter et stålverksbygg fra omkring 1920, som ikke ble ferdig før selskapet som sto bak prosjektet gikk konkurs. Landbruksdepartementet og Hamar Statskleng kjøpte kjelleren og omliggende tomteareal etter at den forholdsvis nylig moderniserte klengstua på Tommelstads grunn ved Ringgata ble herjet av brann i 1946. Her ble virksomheten i første omgang videreført ei provisorisk skapklenge i den nevnte kjelleren. Nybygget, som sto ferdig til det store frøåret 1954, fikk ei grunnflate på cirka 1 000 kvadratmeter og besto i tillegg til kjelleren av fire etasjer, hvorav den øverste er noe tilbaketrukket. I denne bygningsdelen lå produksjons- og lagerfasilitetene, samt laboratorium og kontorer. Et toetasjes utbygg på gavlveggen mot fotografen inneholdt leiligheter og hybler for Skogfrøverkets medarbeidere. Det upussete teglsteinstilbygget til venstre inneholdt spise- og møterom samt et par kontorer med fryselager i underetasjen. Denne delen av bygningskomplekset ble reist etter tegninger av Arnljot Castberg i 1967. Parkanlegget omkring bygningen ble opparbeidet slik det framsto på dette fotografiet etter at Ingvar Fystro overtok som bestyrer for anlegget i midt i 1960-åra.

Gerd W. Sæther, mangeårig laborant ved Skogfrøverket på Hama

Gerd W. Sæther, mangeårig laborant ved Skogfrøverket på Hamar. Fotografiet er tatt på laboratoriet, og fru Høstmælingen er iført den kvite frakken som var arbeidsantrekk på laboratoriet. Bildet var det laboratorieassistenten hennes, Aggi Høstmælingen, som tok i 1985.

Aggi Høstmælingen, mangeårig laboratorieassistent ved Skogfr

Aggi Høstmælingen, mangeårig laboratorieassistent ved Skogfrøverket på Hamar. Fotografiet er tatt i laboratoriets kontorrom, der fru Høstmælingen sitter med et kvitt porselensfat på bordet foran seg. På fatet ligger den en rund filtrerpapiroblat av den typen som ble brukt i forbindelse med spiretester. Hun skulle antakelig foreta en opptelling for å kunne antyde en spireprosent for frøpartiet disse frøene var hentet fra. Laboratorieassistenten er iført den kvite frakken som var arbeidsantrekk på laboratoriet.

Aggi Høstmælingen, mangeårig laboratorieassistent ved Skogfr

Aggi Høstmælingen, mangeårig laboratorieassistent ved Skogfrøverket på Hamar. Fotografiet er tatt ved spirebordet. I den ene hånda holder fru Sæther en rundt filtrerpapiroblat med "veke", som ble stukket gjennom spalteåpninger i den rustfrie stålplata på bordet, slik at den kunne trekke opp fuktighet fra et underliggende temperert vannbad. På oblatene ble det lagt et bestemt antall frø, som skulle ligge til spiring på det fuktige papiret et bestemt antall dager. Deretter ble antall spirte frø opptelt og brukt som grunnlag for beregning av en spireprosent, et uttrykk for frøets vitalitet. I spireperioden ble oblaten med frøene beskyttet av små glass- eller plastklokker av den typen laboranten holder i den andre hånda. Fru Høstmælingen er kledd i den kvite frakken som var arbeidsantrekk på laboratoriet. På veggen i bakgrunnen henger en plakat med tittelen "Skogen gir".

Fra frølageret i kjelleretasjen på Skogfrøverket på Hamar.

Fra frølageret i kjelleretasjen på Skogfrøverket på Hamar. Fotografiet viser de hermetisk tette blikkannene som ble brukt til å oppbevare frøet. Kannene har sjablongmalte numre som refererer til et register med informasjon om sankeområder og høydelag. Som "backup" har hver kanne dessuten en etikett med samme type informasjon. Til høyre i bildet står Charles D. Kohmann, som var leder for skogfrøproduksjonen på Hamar fra 1938 til utgangen av 1964. Kohmann er kledd i svart dress, kvit skjorte og slips og har hatt på hodet. Han viser fram ei frøkanne og holder opp lokket.

Skogtekniker og fagassistent Jens Skaaret ved Statens Skogfr

Skogtekniker og fagassistent Jens Skaaret ved Statens Skogfrøverk. Fotografert er antakelig tatt den siste vinteren han arbeidet ved frøverket, nemlig i 1979. Skaaret er kledd i mørk dynejakke med genser under og har sixpencelue på hodet. Han står i åpent, snedekt lende bak Skogfrøverkets bygning, med kornsiloen på Storhamar til høyre i bakgrunnen. Jens Skaaret var født i Trysil, men vokste opp på Søndre Land. Han tok jord- og skogbruksutdanning ved Oppland landbruksskole på Storhove i Fåberg. Deretter arbeidet han først som agronom og skogsbestyrer på Fluberg, så som kontrollassistent og regnskapsfører, først på Fluberg, seinere på Vestre Toten. I perioden 1939-45 var han ansatt i Tollvesenet på Kongsvinger, og fra 1945 til 1948 tjenestegjorde han ved Hamar Tollsted. Sommeren 1948 fikk han en stilling ved Statens skogfrøverk, som da holdt til i provisoriske lokaler i kjelleren etter det som bortimot 30 år tidligere var påbegynt som kjelleretasjen til valseverkskomplekset i det planlagte Hamar stålverk. Dagens frøverksbygning ble reist oppå denne kjelleren, og ble innviet i 1953. Skaaret fikk ansvar for konglemottak og frøframstilling. Dette arbeidet skjøttet han fram til han altså ble pensjonist i 1979.

Skogtekniker og fagassistent Jens Skaaret (1911-1985) ved St

Skogtekniker og fagassistent Jens Skaaret (1911-1985) ved Statens Skogfrøverk. Fotografert er antakelig tatt den siste vinteren han arbeidet ved frøverket, nemlig i 1979. Skaaret er kledd i mørk dynejakke med genser under og har sixpencelue på hodet. Han står i åpent, snedekt lende bak Skogfrøverkets bygning, med kornsiloen på Storhamar til høyre i bakgrunnen. Jens Skaaret var født i Trysil, men vokste opp på Søndre Land. Han tok jord- og skogbruksutdanning ved landbruksskolen på Storhove i Fåberg. Deretter arbeidet han først som agronom og skogsbestyrer på Fluberg, så som kontrollassistent og regnskapsfører, først på Fluberg, seinere på Vestre Toten. I perioden 1939-45 var han ansatt i Tollvesenet på Kongsvinger, og fra 1945 til 1948 tjenestegjorde han ved Hamar Tollsted. Sommeren 1948 fikk han en stilling ved Statens skogfrøverk, som da holdt til i provisoriske lokaler i kjelleren etter det som bortimot 30 år tidligere var påbegynt som kjelleretasjen til valseverkskomplekset i det planlagte Hamar stålverk. Dagens frøverksbygning ble reist oppå denne kjelleren, og ble innviet i 1953. Skaaret fikk ansvar for konglemottak og frøframstilling. Dette arbeidet skjøttet han fram til han altså ble pensjonist i 1979.

Skogtekniker og fagassistent Jens Skaaret ved Statens Skogfr

Skogtekniker og fagassistent Jens Skaaret ved Statens Skogfrøverk. Fotografert er antakelig tatt den siste vinteren han arbeidet ved frøverket, nemlig i 1979. Skaaret er kledd i mørk dynejakke med genser under. Han sitter i gangen utenfor Skogfrøverkets møte- og spiserom med en blomst på en benk i bakgrunnen, og smiler til fotografen. Jens Skaaret var født i Trysil, men vokste opp på Søndre Land. Han tok jord- og skogbruksutdanning ved Oppland landbruksskole på Storhove i Fåberg. Deretter arbeidet han først som agronom og skogsbestyrer på Fluberg, så som kontrollassistent og regnskapsfører, først på Fluberg, seinere på Vestre Toten. I perioden 1939-45 var han ansatt i Tollvesenet på Kongsvinger, og fra 1945 til 1948 tjenestegjorde han ved Hamar Tollsted. Sommeren 1948 fikk han en stilling ved Statens skogfrøverk, som da holdt til i provisoriske lokaler i kjelleren etter det som bortimot 30 år tidligere var påbegynt som kjelleretasjen til valseverkskomplekset i det planlagte Hamar stålverk. Dagens frøverksbygning ble reist oppå denne kjelleren, og ble innviet i 1953. Skaaret fikk ansvar for konglemottak og frøframstilling. Dette arbeidet skjøttet han fram til han altså ble pensjonist i 1979.