233 results in DigitaltMuseum:

Forstkandidat Trygve Røed (1932-2013) betrakter utsikten fra

Forstkandidat Trygve Røed (1932-2013) betrakter utsikten fra taket på kornsiloen på Martodden nord for Hamar sentrum. Foran brystkassa til Røed ligger arbeidsplassen hans, Statens Skogfrøverk. Den lysegule bygningen i fire etasjer ble bygd oppå en uferdig kjeller som sto igjen etter det store stålverksprosjektet som ble påbegynt på Hamar like etter 1. verdenskrig, men som endte i konkurs før bygginga av anlegget var fullført. Skogfrøverket var tegnet av arkitekten Bjarne Sandbakken i samråd med frøverksbestyrer Charles D. Kohmann og kostet 2, 8 millioner kroner da det ble innviet i 1954. Bygningen hadde ei grunnflate på 1000 kvadratmeter, og i tillegg til den nevnte kjelleren fikk bygningen fire etasjer over bakken, hvorav den øverste var noe tilbaketrukket. I tillegg til det bygningsvolumet vi ser på dette fotografiet omfattet anlegget en toetasjes leilighetsfløy på den gavlveggen som ikke er synlig på dette bildet. Her bodde de to skogteknikerne som arbeidet ved Skogfrøverket og deres familier. Til høyre for Skogfrøverket ligger det som skulle vært pressverksbygningen ved det nevnte stålverket, en bygning som seinere har huset diverse annen industri. Til høyre i forgrunnen ser vi takene på Hamar sagbladfabrikk. I bakgrunnen ligger Mjøsa med Helgøya til høyre og med Skreia og Totenåsen til venstre i tåkedisen. Trygve Røed var ansatt ved Skogfrøverket fra 1965 til midten av 1990-åra, da han gikk av med pensjon.

Skogfrøverkets bygning på Martodden på Hamar, fotografert fr

Skogfrøverkets bygning på Martodden på Hamar, fotografert fra øst (baksida), antakelig i midten av 1960-åra. Bygningen er tegnet av arkitekten Bjarne Sandbakken og bygd på et kjellerfundament som sto igjen etter et stålverksbygg fra omkring 1920, som ikke ble ferdig før selskapet som sto bak prosjektet gikk konkurs. Landbruksdepartementet og Hamar Statskleng overtok kjelleren og omliggende tomt etter at den forholdsvis nylig moderniserte klengstua på Tommelstads grunn ved Ringgata ble herjet av brann i 1946. Her ble virksomheten i første omgang videreført ei provisorisk skapklenge i den nevnte kjelleren. Nybygget, som sto ferdig til det store frøåret 1954, fikk ei grunnflate på cirka 1 000 kvadratmeter og besto i tillegg til kjelleren av fire etasjer, hvorav den øverste er noe tilbaketrukket. I denne bygningsdelen lå produksjons- og lagerfasilitetene, samt laboratorium og kontorer (mot sør og vest, synes ikke på dette bildet). Her ser vi «baksida» av bygningen, fra plassen hvor kongleleveransene kom på lastebiler. Konglesekkene ble heist opp i det framskutte heishuset i 4. etasje, der inneholdet ble grovsortert og veid, før en del av dem ble sluppet gjennom sjakter i etasjeskillene til lagerhaller i 3. og 2. etasje. Her ser vi de digre nettingtrukne dørene som skulle sørge for god lufting. På utsida av disse dørene er det balkonger med jernrekkverk. I 1. etasje, under heishuset, ser vi «bakdøra» inn mot korridoren som førte til kontorene og laboratoriet. Vinduet ved siden av denne døra er til en hybel, som blant annet var beregnet på gjesteforskere. Foran døra står det parkert en rødlakkert Saab 93, en modell fra slutten av 1950-åra.

Fra Skogfrøverkets produksjonslokaler på Hamar. Fotografiet

Fra Skogfrøverkets produksjonslokaler på Hamar. Fotografiet er tatt våren 1967. Det viser en av Skogfrøverkets sesongansatte, en dongerikledd mann, med en sekk som kan ha inneholdt frøhams. Bak og til venstre for mannen ser vi noe som kan se ut til å ha vært en rensemaskin med rystesold.

Fra Skogfrøverkets produksjonslokaler på Hamar. Fotografiet

Fra Skogfrøverkets produksjonslokaler på Hamar. Fotografiet er tatt våren 1967. Det viser en av Skogfrøverkets sesongansatte, en dongerikledd mann, med en sekk som kan ha inneholdt frøhams. Til venstre for mannen ser vi noe som kan se ut til å ha vært en rensemaskin med rystesold.

Laborant Gerd W. Sæther (1921-2017) i arbeid ved Skogfrøverk

Laborant Gerd W. Sæther (1921-2017) i arbeid ved Skogfrøverkets laboratorium. Fru Sæther ble ansatt som laborant ved Skogfrøverket i 1961, mens Charles D. Kohmann fortsatt var bestyrer. Hun deltok ivrig i internasjonalt faglig samarbeid i organisasjonen ISTA (International Seed Testing Association), og drev laboratoriet på en samvittighetsfull måte fram til hun ble pensjonist. Gerd Sæther lærte sjøl opp sin assistent, Aggi Høstmælingen, og sin etterfølger, Aud Jovall. Dette fotografiet ble tatt i 1967. Gerd Sæther sto ved et av Skogfrøverkets spirebord med lokk av stål og spalteåpninger ned mot et underliggende, temperert vannbad. Over disse spaltene lå det oblater med veker, som var stukket gjennom spaltene og ned i vannet. Kapillæreffekten bidro til å holde oblatene fuktige. På dem lå det et tilfeldig utvalg, men et bestemt antall, frø under glassklokker. Disse skulle ligge et bestemt tidsrom på spirebordet i laboratoriet, slik at man kunne antyde en spireprosent for frøpartiet. Dette var et viktig ledd i Skogfrøverkets kvalitetssikringsarbeid.

Plantegning over 1. etasje i klengstua som det statlige skog

Plantegning over 1. etasje i klengstua som det statlige skogvesenet fikk reist på Hamar planteskoles driftsareal på et jordstykke som ble leid av gardbrukeren på Tommelstad i Vang i midten av 1890-åra. Kjernen i anlegget var et sinklaftet volum som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. På denne planskissa er dette volumet markert med forholdsvis tjukke, skraverte vegger. I denne bygningen lå sjølve klengrommet, som hadde ei grunnflate på 9 X 6 meter. Langs den øvre delen av de to langveggene i dette rommet ble det lagd fire 1,9 meter brede nettinghyller – «hjeller» – for konglene som skulle klenges. Varmen som trengtes ble produsert i to hvelvete murovner, med ilegg fra de to enderommene i den laftete bygningskjernen, ei vaktstue og et kontor. Fra de to murovnene ble varmen ledet i blikkrør under hjellene mot pipeløp i den indre delen av klengstua. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av det varme klengrommet. Der ville kongleskjellene, etter noen timer i 40-50 varmegrader, åpne seg slik at mesteparten av frøet falt ned på golvet, stimulert av at en mann periodevis gikk langs midtgangen i rommet med ei rive og vendte litt på konglene. Prosessen tok vanligvis 12-14 timer. Etter at klenginga av et parti var avsluttet ble tomkonglene båret over i en del av bygningen som var utført i uisolert bordkledd bindingsverk (til venstre på dette bildet). De kunne nemlig selges som brensel til folk i Hamar by. Også på østsida av bygningen (opp på denne tegninga) var det et tilbygd i uisolert, bordkledd bindingsverk. Her var det et arbeidsrom, hvor kongler som hadde ligget lenge i varmen i klengrommet ble tromlet, slik at de siste frørestene falt ut. I det samme siderommet ble også frøvingene fjernet, rett og slett ved at frøet ble samlet i striesekker, som ble banket og knadd, før innholdet ble såldet, slik at frøene ble skilt fra støv, barnåler og kongleskjell. Det andre siderommet var et ekspedisjonslokale, antakelig for pakking og veiing av ferdigreset frø. Over det etasjeplanet som vises på denne tegninga var det et loft med trappeoppgang fra vaktstua. Loftet ble i hovedsak brukt som lager for uklengete kongler, som kunne tappes ned på hjellene gjennom luker i himlinga. Tilgangen på kongler til den nye klenganstalten på Hamar var god, og spiretesting av frøet som ble levert fra klenganstalten gav svært oppmuntrende resultater. Anlegget på bildet fikk imidlertid ingen lang levetid. En februarkveld i 1898 oppsto det brann i konglelageret, og bygningen ble totalskadd. Skogfrøproduksjonen hadde imidlertid vært så vellykket, at det ble reist ei ny klengstue på branntomta. Det sto ferdig høsten 1899.

Snittegning gjennom klengstua som det statlige Skogvesenet f

Snittegning gjennom klengstua som det statlige Skogvesenet fikk reist på Hamar planteskoles driftsareal på Tommelstad i daværende Vang herred i 1894-95. Kjernen i anlegget var et sinklaftet volum som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. På denne snittegninga fyller dette volumet størstedelen av førsteetasjen (til venstre). Her lå sjølve klengrommet, som hadde ei grunnflate på 9 X 6 meter. Langs den øvre delen av de to langveggene i dette rommet ble det lagd fire 1,9 meter brede nettinghyller – «hjeller» – for konglene som skulle klenges. Varmen som trengtes ble produsert i to hvelvete murovner, med ilegg fra de to enderommene i den laftete bygningskjernen, ei vaktstue og et kontor. Fra de to murovnene ble varmen ledet i blikkrør under hjellene mot pipeløp i den indre delen av klengstua. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av det varme klengrommet (ikke synlig på tetgninga). Der ville kongleskjellene, etter noen timer i 40-50 varmegrader, åpne seg, slik at mesteparten av frøet falt ned på golvet, stimulert av at en mann periodevis gikk langs midtgangen i rommet med ei rive og vendte litt på konglene. Prosessen tok vanligvis 12-14 timer. Etter at klenginga av et parti var avsluttet ble tomkonglene båret over i et siderom (til høyre på denne tegninga), der de ble tromlet med sikte på å få ut de siste frørestene. Trommelen er ikke inntegnet. Etter tromlinga ble konglene samlet i digre binger i et uisolert bindingsverkstilbygg til den nordvestre enden av bygningen. Heller ikke denne funksjonen er markert på tegninga. Det er derimot loftet, som tjente som lager for uklengete kongler. Herfra kunne de slippes ned på hjellene gjennom luker i himlinga. Tegninga antyder også hvordan bygningen var ventilert. Til høyre over snittegninga av bygningen vises en detalj, nemlig hvordan varmerørene i klengrommet var montert og avskjermet. På grunn av ildsfaren var det viktig å skjerme treveggene i rommet mot de varme blikkrørene, noe som ble oppnådd ved å la dem ligge på jernknekter som sikret en viss avstand til treveggene. I tillegg ble det montert metallplater med bakenforliggende luftspalte mellom varmerørene og veggene. Over disse rørene lå det skåstilte blikkplater. Disse skulle dels hindre for intens varmestråling på de delene av konglehjellene som lå rett over rørene, dels forebygge at frø falt ned på rørene og fikk spirekraften ødelagt. Tilgangen på kongler til den nye klenganstalten på Hamar var god, og spiretesting av frøet som ble levert fra klenganstalten gav svært oppmuntrende resultater. Anlegget på bildet fikk imidlertid ingen lang levetid. En februarkveld i 1898 oppsto det brann i konglelageret, og bygningen ble totalskadd. Skogfrøproduksjonen hadde imidlertid vært så vellykket, at det ble reist ei ny klengstue på branntomta. Det sto ferdig høsten 1899.

Grafisk gjengivelse av den første klengstua eller «klenganst

Grafisk gjengivelse av den første klengstua eller «klenganstalten» det statlige Skogvesenet fikk bygd Tommelstads grunn like utenfor Hamar by i 1894-1895. Det forelå to alternative løsningsforslag til hvordan et slikt anlegg kunne bygges da Skogvesenets budsjettforslag ble behandlet av Stortinget i 1894. Landbrukskomiteen samlet seg om forstkandidat Johan G. Nerdrums (1854-1905) forslag om å satse på hjellesystemet. Konglene ble lagt på nettinghyller og eksponert for varme, slik at skjellene åpnet seg og frøene falt ut. Gardbruker og byggmester Johannes Larssen Engstad (1856-1905) fra Furnes påtok seg å bygge klenganstalten etter Nerdrums tegninger for den summen på 3 000 kroner som Stortinget hadde stilt til disposisjon. Bildet viser hvordan klenganstalten så ut fra vest. Kjernen i anlegget var et sinklaftet volum som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. På denne planskissa er dette volumet markert med forholdsvis tjukke, skraverte vegger. I denne bygningen lå sjølve klengrommet, som hadde ei grunnflate på 9 X 6 meter. Langs den øvre delen av de to langveggene i dette rommet ble det lagd fire 1,9 meter brede nettinghyller – «hjeller» – for konglene som skulle klenges. Varmen som trengtes ble produsert i to hvelvete murovner, med ilegg fra de to enderommene i den laftete bygningskjernen, ei vaktstue og et kontor (jfr. de to dørene i gavlveggen til høyre på bildet). Fra de to murovnene ble varmen ledet i blikkrør under hjellene mot pipeløp i den indre delen av klengstua. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av det varme klengrommet. Der ville kongleskjellene, etter noen timer i 40-50 varmegrader, åpne seg slik at mesteparten av frøet falt ned på golvet, stimulert av at en mann periodevis gikk langs midtgangen i rommet med ei rive og vendte litt på konglene. Prosessen tok vanligvis 12-14 timer. Etter at klenginga av et parti var avsluttet ble tomkonglene båret over i et arbeidsrom på østsida av bygningen (ikke synlig på dette fotografiet). Der ble de tromlet for få ut de siste frøene, før tomkonglene ble samlet i binger i den nordvestre delen av bygningen (til venstre på dette bildet) som var utført i uisolert bordkledd bindingsverk. De kunne nemlig selges som brensel til folk i Hamar by. I siderommet hvor konglene ble tromlet ble også frøvingene fjernet, rett og slett ved at frøet ble samlet i striesekker, som ble banket og knadd, før innholdet ble såldet, slik at frøene ble skilt fra støv, barnåler og kongleskjell. Det andre siderommet var et ekspedisjonslokale, antakelig for pakking og veiing av ferdigrenset frø. Over det etasjeplanet som vises på denne tegninga var det et loft med trappeoppgang fra vaktstua. Loftet ble i hovedsak brukt som lager for uklengete kongler, som kunne tappes ned på hjellene gjennom luker i himlinga. Tilgangen på kongler til den nye klenganstalten på Hamar var god, og spiretesting av frøet som ble levert fra klenganstalten gav svært oppmuntrende resultater. Anlegget på bildet fikk imidlertid ingen lang levetid. En februarkveld i 1898 oppsto det brann i konglelageret, og bygningen ble totalskadd. Skogfrøproduksjonen hadde imidlertid vært så vellykket, at det ble reist ei ny klengstue på branntomta. Det sto ferdig høsten 1899. Dette grafiske bildet av den første klenganstalten på Hamar skal være utført med utgangspunkt i et fotografi. Arbeidet er utført av firmaet «Sørensens eftf.» i Kristiania.

Grafisk gjengivelse av den første klengstua eller «klenganst

Grafisk gjengivelse av den første klengstua eller «klenganstalten» det statlige Skogvesenet fikk bygd Tommelstads grunn liker utenfor Hamar by i midten av 1890-åra. Det forelå to alternative løsninger da Skogvesenets budsjettforslag ble behandlet av Stortinget i 1894. Landbrukskomiteen samlet seg om forstkandidat Johan G. Nerdrums (1854-1905) forslag om å satse på hjellesystemet. Konglene ble lagt på nettinghyller og eksponert for varme, slik at skjellene åpnet seg og frøene falt ut. Gardbruker og byggmester Johannes Larssen Engstad (1856-1905) fra Furnes påtok seg å bygge klenganstalten etter Nerdrums tegninger for den summen på 3 000 kroner som Stortinget hadde stilt til disposisjon. Kjernen i anlegget var et laftehus som målte 12 x 6 meter, og følgelig hadde ei grunnflate på drøyt 70 kvadratmeter. Det var i denne delen av bygningen sjølve klengrommet var. I den ene enden av laftehuset var det dessuten avdelt to små rom, ei vaktstue og et kontor (jfr. dørene i gavlveggen). I disse rommene var ileggsåpningene til de to klengovnene plassert. Både vaktstua og kontoret hadde observasjonsvinduer der personalet kunne kikke inn og overvåke klengingsprosessen uten stadig å måtte ta seg inn og ut av klengrommet. I klengrommet forsøkte man å holde temperaturen på 40-50 grader. Under slike forhold åpnet kongleskjellene seg og mesteparten av frøet falt ned på golvet. Etter 10-12 timer ble konglene båret over i et arbeidsrom i bindingsverksdelen til høyre i forgrunnen. Der ble de tromlet, slik at også de siste frørestene falt ut. I den samme delen av bygningene ble for øvrig frøet renset og pakket i høvelige porsjonspakninger for ekspedisjon til kundene. Tomkonglene ble til slutt båret over i den uisolerte nordenden av bygningen, som vi ser lite av på dette bildet. De kunne nemlig selges som brensel til folk i Hamar by. Tilgangen på kongler var god, og spiretesting av frøet gav svært oppmuntrende resultater. Anlegget på bildet fikk imidlertid ingen lang levetid. En februarkveld i 1898 oppsto det brann i konglelageret, og bygningen ble totalskadd. Skogfrøproduksjonen hadde imidlertid vært så vellykket, at det ble reist ei ny klengstue på branntomta. Det sto ferdig høsten 1899. Dette grafiske bildet av den første klenganstalten på Hamar skal være utført med utgangspunkt i et fotografi. Arbeidet er utført av firmaet «Sørensens eftf.» i Kristiania.

Uttak av frø for spiretesting ved Skogfrøverket på Hamar. P

Uttak av frø for spiretesting ved Skogfrøverket på Hamar. På bildet ser vi hendene til en av laborantene ved anlegget som holder et sugehode som ble brukt til å trekke ut et bestemt antall tilfeldige frø fra ei prøve. Laboranten sitter med en pinsett, antakelig for å sørge for at det var ett og bare ett frø i hvert av hullene på sugeinnretningen. Når dette var gjort ble sugehodet vendt over den sirkelrunde oblaten. Deretter ble vakuumet opphevet, slik at frøene falt ned på den sirkelrunde oblaten av filtrerpapir som lå på brettet. Slike oblater, med veker på undersida, ble deretter lagt på et spirebord, hvor vekene trakk opp fuktighet fra et underliggende bad av lunkent vann. Her ble frøene liggende, under kontrollerte lys og temperatur- og lysforhold, beskyttet av glass- eller plastklokker en periode mens laborantene kartla spiredyktigheten og spirehastigheten til den beholdningen frøpartiet var hentet fra (vanligvis ved å undersøke spireprøvene etter 7 og 21 dager). Dette var viktige data for skogplanteskolene som skulle kjøpe frøet. Arbeidet foregikk på et serveringsbrett, som igjen var satt på en arbeidsbenk med underlag av korkplater.

Uttak av frø for spiretesting ved Skogfrøverket på Hamar. P

Uttak av frø for spiretesting ved Skogfrøverket på Hamar. På bildet ser vi hendene til en av laborantene ved anlegget som holder et sugehode som ble brukt til å trekke ut et bestemt antall tilfeldige frø fra ei prøve. Laboranten sitter med en pinsett, antakelig for å sørge for at det var ett og bare ett frø i hvert av hullene på sugeinnretningen. Når dette var gjort ble sugehodet vendt over den sirkelrunde oblaten. Deretter ble vakuumet opphevet, slik at frøene falt ned på den sirkelrunde oblaten av filtrerpapir som lå på brettet. Slike oblater, med veker på undersida, ble deretter lagt på et spirebord, hvor vekene trakk opp fuktighet fra et underliggende bad av lunkent vann. Her ble frøene liggende, under kontrollerte lys og temperatur- og lysforhold, beskyttet av glass- eller plastklokker en periode mens laborantene kartla spiredyktigheten og spirehastigheten til den beholdningen frøpartiet var hentet fra (vanligvis ved å sjekke status etter 7 og 21 dager). Dette var viktige data for skogplanteskolene som skulle kjøpe frøet. Arbeidet foregikk på et serveringsbrett, som igjen var satt på en arbeidsbenk med underlag av korkplater.

Inn- og uttakssonen til skapklengingsanlegget i Skogfrøverke

Inn- og uttakssonen til skapklengingsanlegget i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Dette var et provisorisk anlegg, som ble installert i kjelleretasjen på et uferdig, drøyt 20 år gammelt uferdig industribygg Hamar Statskleng overtok etter at den daværende «klenganstalten» ved Ringgata hadde blitt ødelagt av brann i 1946. Daværende frøverksbestyrer Kohmann fikk lagd 20 hengende nettingskap med hyller, der det ble lagt kongler, til sammen cirka to hektoliter i hvert skap. Skapene hang i en skinnegang i taket, og de ble kjørt gjennom en varmluftkanal. Etter at kongleskapene hadde stått der ei stund tørket konglene, slik at skjellene begynte å sprike og frøet falt nedover, i siste instans på blikkplater i botnen av ”skapene”. Fotografiet er tatt i den sonen der skapene ble tømt og deretter fylt opp igjen, før de på nytt ble sendt inn i varmluftkanalen. I veggen til høyre ser vi ei lita nisje der operatørene kunne lese av temperatur og luftfuktighet i kanalen på et termometer og et hygrometer. Skapklengeanlegget i Birkebeinervegen hadde vel så stor produksjonskapasitet som den nedbrente klenganstalten ved Ringgata hadde hatt. Kohmann hadde imidlertid langt større ambisjoner enn som så, og med god støtte fra et skogreisingsorientert Landbruksdepartement fikk han reist et svært skogfrøproduksjonsanlegg i betong oppå kjelleren der dette fotografiet er tatt. Etter at dette nyanlegget sto ferdig ble konglene i hovedsak klenget i digre trommelklenger i byggets andre etasje. De hengende nettingskapene ble imidlertid ikke stående helt ubrukte, for gartnerier og blomsterforretninger kjøpte pyntekongler til kranser og blomsterdekorasjoner, og skapklengene gav – i motsetning til trommelklengene – ingen utvendig slitasje på konglene.

Nisje i vegg med termometer og hygrometer. Fotografiet er t

Nisje i vegg med termometer og hygrometer. Fotografiet er tatt i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Instrumentene ble brukt til å overvåke klimaet i et provisorisk skapklengingsanlegg som ble bygd i kjelleren på er drøyt 20 år gammelt, uferdig industribygg i 1946-47, etter at Hamar Statsklengs daværende bygning ved Ringgata var blitt ødelagt av brann. Daværende frøverksbestyrer Kohmann fikk lagd 20 hengende nettingskap med hyller, der det ble lagt kongler, til sammen cirka to hektoliter i hvert skap. Skapene hang i en skinnegang i taket, og de ble kjørt gjennom en varmluftkanal. Etter at kongleskapene hadde stått der ei stund tørket konglene, slik at skjellene begynte å sprike og frøet falt nedover, i siste instans på blikkplater i botnen av «skapene». Fotografiet er tatt i den sonen der skapene ble tømt og deretter fylt opp igjen, før de på nytt ble sendt inn i varmluftkanalen. I veggen til høyre ser vi ei lita nisje der operatørene kunne lese av temperatur og luftfuktighet i kanalen på et termometer og et hygrometer. Skapklengingsanlegget i Birkebeinervegen hadde vel så stor produksjonskapasitet som den nedbrente klenganstalten ved Ringgata hadde hatt. Kohmann hadde imidlertid langt større ambisjoner enn som så, og med god støtte fra et skogreisingsorientert Landbruksdepartement fikk han reist et svært skogfrøproduksjonsanlegg i betong oppå kjelleren der dette fotografiet er tatt. Etter at dette nyanlegget sto ferdig ble konglene i hovedsak klenget i digre trommelklenger i byggets andre etasje. De hengende nettingskapene ble imidlertid ikke stående helt ubrukte, for gartnerier og blomsterforretninger kjøpte pyntekongler til kranser og blomsterdekorasjoner, og skapklengene gav – i motsetning til trommelklengene – ingen utvendig slitasje på konglene

Inn- og uttakssonen til skapklengingsanlegget i Skogfrøverke

Inn- og uttakssonen til skapklengingsanlegget i Skogfrøverkets bygning i Birkebeinervegen 11 på Hamar. Dette var et provisorisk anlegg, som ble installert i kjelleretasjen på et uferdig, drøyt 20 år gammelt uferdig industribygg Hamar Statskleng overtok etter at den daværende «klenganstalten» ved Ringgata hadde blitt ødelagt av brann i 1946. Daværende frøverksbestyrer Kohmann fikk lagd 20 hengende nettingskap med hyller, der det ble lagt kongler, til sammen cirka to hektoliter i hvert skap. Skapene hang i en skinnegang i taket, og de ble kjørt gjennom en varmluftkanal. Etter at kongleskapene hadde stått der ei stund tørket konglene, slik at skjellene begynte å sprike og frøet falt nedover, i siste instans på blikkplater i botnen av ”skapene”. Fotografiet er tatt i den sonen der skapene ble tømt og deretter fylt opp igjen, før de på nytt ble sendt inn i varmluftkanalen. I veggen til høyre ser vi ei lita nisje der operatørene kunne lese av temperatur og luftfuktighet i kanalen på et termometer og et hygrometer. Skapklengeanlegget i Birkebeinervegen hadde vel så stor produksjonskapasitet som den nedbrente klenganstalten ved Ringgata hadde hatt. Kohmann hadde imidlertid langt større ambisjoner enn som så, og med god støtte fra et skogreisingsorientert Landbruksdepartement fikk han reist et svært skogfrøproduksjonsanlegg i betong oppå kjelleren der dette fotografiet er tatt. Etter at dette nyanlegget sto ferdig ble konglene i hovedsak klenget i digre trommelklenger i byggets andre etasje. De hengende nettingskapene ble imidlertid ikke stående helt ubrukte, for gartnerier og blomsterforretninger kjøpte pyntekongler til kranser og blomsterdekorasjoner, og skapklengene gav – i motsetning til trommelklengene – ingen utvendig slitasje på konglene.

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar sprøyter finforstøvet

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar sprøyter finforstøvet vann inn i en oransjelakkert, roterende betongblander som er fylt med granfrøhams. Dette var første fase i en prosess som kaltes våtavvinging, og som endte med at sjølve frøet ble skilt fra frøvingene. I naturen bidrar slike vinger til å gi frøet oppdrift, og dermed til å føre det et stykke bort fra det skyggekastende mortreet, men i skogplanteskolenes såmaskiner eller i såaggregater på markberedningsutstyr i skogen var vingene bare i vegen. Derfor ble altså frøet avvinget. Etter at frøhamsen var fuktet fikk maskinen gå noen minutter, slik at massen ble godt eltet, før det ble tilført luft for å tørke frø og frøvinger igjen. Blåselufta, som kommer fra et par støvsugerliknende innretninger på en hjell over de tre betongblanderne som ble brukt, føres gjennom den smale, grå slangen som her henger over armen til operatøren og karet foran betongblanderen. Etter hvert som innholdet tørker, får rotasjonen og luftstrømmen de lette frøvingene til å løftes opp og flagre ut. De samles opp i digre blikkbeholdere foran betongblanderne. Da dette fotografiet ble tatt hadde Skogfrøverket også fått en spesialmaskin for frøavvinging. Vi skimter denne maskinen, som er gul, inne ved veggen til venstre i bakgrunnen. Ved denne anledningen var den imidlertid full av furukongler, og Frode Murud fant det like greit å bruke betongblanderne. Fotografiet i frøverksbygningens andre etasje våren 2011. Frode Murud har ei foret arbeidsjakke på overkroppen, fordi denne delen av bygningen var uisolert og forholdsvis kald. På hodet hadde han øreklokker som skulle skjerme ham mot den monotone maskinduren, og i stedet gi ham tilgang til radioprogrammer.

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar triller to aluminiums

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar triller to aluminiumsbeholdere med granfrøhams inn i det rommet i frøverksbygningens andre etasje som var innredet med henblikk på våtavvinging. De to beholderne var lagd av aluminium og hadde to handtak på den flate ”baksida” og en antydning til ”nepp” (”helletut”) på motsatt side. Granfrøhamsen besto av uavvinget frø. Frøvingene, som i naturen bidro til å gi frøet oppdrift, slik at det seilte et stykke bort fra det skyggekastende mortreet før det nådde bakken, var uhensiktsmessig i ha med når frøet skulle brukes i skogplanteskoler eller til direktesåing i skogen. Vingene kan fjernes på flere måter, men i dette tilfellet dreide det seg om våtavvinging. Frøhamsen ble helt over i beholderne på tre betongblandere som sto i det rommet der fotografiet er tatt. Deretter blanderne satt i rotasjon, og det ble sprøytet inn finforstøvet vann. Den fuktige frøhamsen ble eltet noen minutter. Deretter ble det tilført blåseluft gjennom slanger fra et par støvsugerliknende maskiner som var montert over betongblanderne, på ei søyle. Den roterende bevegelsen kombinert med tilførsel av blåseluft fikk massen til å tørke, og frøvingene til å virvle opp og ut av betongblanderen. De falt deretter ned i vide kar, som var plassert foran betongblanderne. Frøet ble liggende igjen i beholderne. Det ble seinere renset på en maskin i et tilstøtende rom. Da dette fotografiet ble tatt hadde Skogfrøverket også fått en spesialmaskin for frøavvinging. Vi skimter maskinen, som er gul, inne ved veggen til venstre i bakgrunnen. Ved denne anledningen var den imidlertid full av furukongler, og Frode Murud fant det like greit å bruke betongblanderne. Fotografieter tatt i frøverksbygningens andre etasje våren 2011. Frode Murud har ei foret arbeidsjakke på overkroppen, fordi denne delen av bygningen var uisolert og forholdsvis kald. På hodet hadde han øreklokker som skulle skjerme ham mot den monotone maskinduren, og i stedet gi ham tilgang til radioprogrammer.

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar triller to aluminiums

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar triller to aluminiumsbeholdere med granfrøhams inn i det rommet i frøverksbygningens andre etasje som var innredet med henblikk på våtavvinging. De to beholderne var lagd av aluminium og hadde to handtak på den flate ”baksida” og en antydning til ”nepp” (”helletut”) på motsatt side. Granfrøhamsen besto av uavvinget frø. Frøvingene, som i naturen bidro til å gi frøet oppdrift, slik at det seilte et stykke bort fra det skyggekastende mortreet før det nådde bakken, var uhensiktsmessig i ha med når frøet skulle brukes i skogplanteskoler eller til direktesåing i skogen. Vingene kan fjernes på flere måter, men i dette tilfellet dreide det seg om våtavvinging. Frøhamsen ble helt over i beholderne på tre betongblandere som sto i det rommet der fotografiet er tatt. Deretter blanderne satt i rotasjon, og det ble sprøytet inn finforstøvet vann. Den fuktige frøhamsen ble eltet noen minutter. Deretter ble det tilført blåseluft gjennom slanger fra et par støvsugerliknende maskiner som var montert over betongblanderne, på ei søyle. Den roterende bevegelsen kombinert med tilførsel av blåseluft fikk massen til å tørke, og frøvingene til å virvle opp og ut av betongblanderen. De falt deretter ned i vide kar, som var plassert foran betongblanderne. Frøet ble liggende igjen i beholderne. Det ble seinere renset på en maskin i et tilstøtende rom. Da dette fotografiet ble tatt hadde Skogfrøverket også fått en spesialmaskin for frøavvinging. Vi skimter maskinen, som er gul, inne ved veggen til venstre i bakgrunnen. Ved denne anledningen var den imidlertid full av furukongler, og Frode Murud fant det like greit å bruke betongblanderne. Fotografieter tatt i frøverksbygningens andre etasje våren 2011. Frode Murud har ei foret arbeidsjakke på overkroppen, fordi denne delen av bygningen var uisolert og forholdsvis kald. På hodet hadde han øreklokker som skulle skjerme ham mot den monotone maskinduren, og i stedet gi ham tilgang til radioprogrammer.

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar triller to aluminiums

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar triller to aluminiumsbeholdere med granfrøhams inn i det rommet i frøverksbygningens andre etasje som var innredet med henblikk på våtavvinging. De to beholderne var lagd av aluminium og hadde to handtak på den flate ”baksida” og en antydning til ”nepp” (”helletut”) på motsatt side. Granfrøhamsen besto av uavvinget frø. Frøvingene, som i naturen bidro til å gi frøet oppdrift, slik at det seilte et stykke bort fra det skyggekastende mortreet før det nådde bakken, var uhensiktsmessig i ha med når frøet skulle brukes i skogplanteskoler eller til direktesåing i skogen. Vingene kan fjernes på flere måter, men i dette tilfellet dreide det seg om våtavvinging. Frøhamsen ble helt over i beholderne på tre betongblandere som sto i det rommet der fotografiet er tatt. Deretter blanderne satt i rotasjon, og det ble sprøytet inn finforstøvet vann. Den fuktige frøhamsen ble eltet noen minutter. Deretter ble det tilført blåseluft gjennom slanger fra et par støvsugerliknende maskiner som var montert over betongblanderne, på ei søyle. Den roterende bevegelsen kombinert med tilførsel av blåseluft fikk massen til å tørke, og frøvingene til å virvle opp og ut av betongblanderen. De falt deretter ned i vide kar, som var plassert foran betongblanderne. Frøet ble liggende igjen i beholderne. Det ble seinere renset på en maskin i et tilstøtende rom. Da dette fotografiet ble tatt hadde Skogfrøverket også fått en spesialmaskin for frøavvinging. Vi skimter maskinen, som er gul, inne ved veggen til venstre i bakgrunnen. Ved denne anledningen var den imidlertid full av furukongler, og Frode Murud fant det like greit å bruke betongblanderne. Fotografieter tatt i frøverksbygningens andre etasje våren 2011. Frode Murud har ei foret arbeidsjakke på overkroppen, fordi denne delen av bygningen var uisolert og forholdsvis kald. På hodet hadde han øreklokker som skulle skjerme ham mot den monotone maskinduren, og i stedet gi ham tilgang til radioprogrammer.

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar triller to aluminiums

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar triller to aluminiumsbeholdere med granfrøhams inn i det rommet i frøverksbygningens andre etasje som var innredet med henblikk på våtavvinging. De to beholderne var lagd av aluminium og hadde to handtak på den flate ”baksida” og en antydning til ”nepp” (”helletut”) på motsatt side. Granfrøhamsen besto av uavvinget frø. Frøvingene, som i naturen bidro til å gi frøet oppdrift, slik at det seilte et stykke bort fra det skyggekastende mortreet før det nådde bakken, var uhensiktsmessig i ha med når frøet skulle brukes i skogplanteskoler eller til direktesåing i skogen. Vingene kan fjernes på flere måter, men i dette tilfellet dreide det seg om våtavvinging. Frøhamsen ble helt over i beholderne på tre betongblandere som sto i det rommet der fotografiet er tatt. Deretter blanderne satt i rotasjon, og det ble sprøytet inn finforstøvet vann. Den fuktige frøhamsen ble eltet noen minutter. Deretter ble det tilført blåseluft gjennom slanger fra et par støvsugerliknende maskiner som var montert over betongblanderne, på ei søyle. Den roterende bevegelsen kombinert med tilførsel av blåseluft fikk massen til å tørke, og frøvingene til å virvle opp og ut av betongblanderen. De falt deretter ned i vide kar, som var plassert foran betongblanderne. Frøet ble liggende igjen i beholderne. Det ble seinere renset på en maskin i et tilstøtende rom. Da dette fotografiet ble tatt hadde Skogfrøverket også fått en spesialmaskin for frøavvinging. Vi skimter maskinen, som er gul, inne ved veggen til venstre i bakgrunnen bak Frode Murud. Ved denne anledningen var den imidlertid full av furukongler, og Murud fant det like greit å bruke betongblanderne. Fotografiet i frøverksbygningens andre etasje våren 2011. Frode Murud har ei foret arbeidsjakke på overkroppen, fordi denne delen av bygningen var uisolert og forholdsvis kald. På hodet hadde han øreklokker som skulle skjerme ham mot den monotone maskinduren, og i stedet gi ham tilgang til radioprogrammer.

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar triller to aluminiums

Frode Murud ved Skogfrøverket på Hamar triller to aluminiumsbeholdere med granfrøhams inn i det rommet i frøverksbygningens andre etasje som var innredet med henblikk på våtavvinging. De to beholderne var lagd av aluminium og hadde to handtak på den flate ”baksida” og en antydning til ”nepp” (”helletut”) på motsatt side. Granfrøhamsen besto av uavvinget frø. Frøvingene, som i naturen bidro til å gi frøet oppdrift, slik at det seilte et stykke bort fra det skyggekastende mortreet før det nådde bakken, var uhensiktsmessig i ha med når frøet skulle brukes i skogplanteskoler eller til direktesåing i skogen. Vingene kan fjernes på flere måter, men i dette tilfellet dreide det seg om våtavvinging. Frøhamsen ble helt over i beholderne på tre betongblandere som sto i det rommet der fotografiet er tatt. Deretter blanderne satt i rotasjon, og det ble sprøytet inn finforstøvet vann. Den fuktige frøhamsen ble eltet noen minutter. Deretter ble det tilført blåseluft gjennom slanger fra et par støvsugerliknende maskiner som var montert over betongblanderne, på ei søyle. Den roterende bevegelsen kombinert med tilførsel av blåseluft fikk massen til å tørke, og frøvingene til å virvle opp og ut av betongblanderen. De falt deretter ned i vide kar, som var plassert foran betongblanderne. Frøet ble liggende igjen i beholderne. Det ble seinere renset på en maskin i et tilstøtende rom. Da dette fotografiet ble tatt hadde Skogfrøverket også fått en spesialmaskin for frøavvinging. Vi skimter et hjørne av maskinen, som er gul, inne ved veggen til venstre i bakgrunnen bak Frode Murud. Ved denne anledningen var den imidlertid full av furukongler, og Murud fant det like greit å bruke betongblanderne. Fotografiet i frøverksbygningens andre etasje våren 2011. Frode Murud har ei foret arbeidsjakke på overkroppen, fordi denne delen av bygningen var uisolert og forholdsvis kald. På hodet hadde han øreklokker som skulle skjerme ham mot den monotone maskinduren, og i stedet gi ham tilgang til radioprogrammer.