46 results in DigitaltMuseum:

Harv

Harv, skogsharv, markberetningsharv, produsert etter ide av forstkandidat Anders Jørgensen Hope (f. 1894), som i mange år var skogfunksjonær på Kongsberg i Buskerud. Markberedningsharva er konstruert for bruk med hest som trekkraft. Den har drøyt 260 centimeter lange skjæker av tre. Den bakre delen av skjækene har kvadratisk tverrsnitt, og er festet på oversida av ramma markberedningskomponenten er festet til. Den fremre delen av skjækene er tynnere, har rekatangulært tverrsnitt og er innsvingt mot hestekroppen. Skjækene har spor av blygrå beis. Den arbeidende delen av redskapet består av en snaut 70 centimeter bred sylindrisk trommel med skiveformete endeflater. Denne roterende komponenten er hengslet til V-formete sidestag på ei rektangulær ramme av jernstenger (85, 7 X 45, 8 centimeter). Trommelen har en diameter på 20 centimeter, mens endeskivene måler 42 centimeter. Gjennom den sylindriske trommelkjernen er det ei gjennombrutt spalte hvor det er innsatt jernpigger som skulle fungere som grev. De nevnte jernpiggene er festet ved hjelp av trekiler. Når redskapet trekkes framover, med endeskivene som hjul, risper disse piggene i markvegetasjonen og humuslaget. Større såruter kunne lages ved å bremse trommelen med piggene (grevene) mot marka mens hesten trakk framover. På denne måten fikk en blottlagt mineraljord som gav gode spiremuligheter for skogfrøet og ryddet unna konkurrerende markvegetasjon. Markberedning ble helst gjort mot slutten av sommerhalvåret når det tegnet til å bli godt frøår. Denne markberedningsharva har imidlertid også såapparat. Såing kan igangsettes ved hjelp av en cirka 85 centimeter lang hendel (vektarm) som er montert midt på dette stativet som trommelen er hengslet opp i. Hendelen var lett tilgjengelig for den karen som gikk bak harva og hesten. En taustubb som har et jernhandtak i ytterenden representerte et alternativ til å gripe sjølve hendelen. Ved å trekke i taustubben eller sjølve hendelen bakover åpnes et spjeld i botnen av en sylindrisk frøbeholder bakerst på redskapet. Frøbeholderen er 14 centimeter høy og 12 centimeter i diameter. Den har lokk med omvendt U-formet jernhank. På undersida har den en sylindrisk rørtapp, der det skulle slippes ut en passende frøporsjon i såruta når kjørekaren trakk i snora på vektstanga. Enkelte av jernkomponentene på harva har spor av blågrå lakk, men mesteparten av lakken er vekkslitt og ytterflatene preges av rødbrun rust. Treverket er malt blygrått.

Fra konglesanking i et granbestand i Rokoberget i Løten i slutten av oktober 1983. Fotografiet viser hendene til konglesanker Knut Langdalen, idet han plukket fra en grantopp med tett konglesetting over i ei lys plastbøtte med cirka ti liters volum. Fulle bøtter ble tømt over i striesekker, som etter hvert skulle leveres til Statens skogfrøverk på Hamar. Langdalen utførte arbeidet med bare hender. Sekkene ble levert til Statens skogfrøverk på Hamar, som høsten 1983 skal ha betalt fire kroner per kilo for grankongler.

Interiør fra Arnestadkoia i Løten allmenning (Løiten Almenning). Fotografiet er tatt fra den indre delen av koierommet mot komfyren som sto midt i koierommet, med døra til venstre i bakgrunnen. Ildstedet var en HamJern-komfyr nr. 4, som var 85 centimeter lang, 43 centimeter bred og 56 centimeter høy. Denne ovnen sto midt i koierommet, som hadde bordgolv. Røykavløpet skjedde gjennom et blikkrør som var ført gjennom taket ved mønet. Fotografiet er tatt fra den sida som vendte mot gavlen med inngangsdøra. Langs de tre andre veggene i det drøyt 20 kvadratmeter store koierommet var det sitte- og liggebrisker for skogsarbeiderne. Norsk Skogbruksmuseum fikk denne koia som gave fra Løten allmenning i 1971, da museet hadde fått sitt nye utstillingsbygg. Her valgte utstillingsleder Jostein K. Nysæther å dele koia på langs, slik at publikum dels kunne se inn i interiøret, dels ta plass på koiebriskene og sitte mens en omviser orienterte om omkringliggende montasjer. Den «gjennomskårne» koia ble gjenbrukt på samme måte da museet fikk sin neste basisutstilling om skog og skogbruk, «Tid for Skog», i 2000-2001.

Interiør fra Arnestadkoia i Løten allmenning (Løiten almenning). Fotografiet er tatt fra inngangsdøra og innover i koierommet. Til venstre i forgrunnen ser vi komfyren, som sto midt i koierommet. Det var en HamJern-komfyr nr. 4, som var 85 centimeter lang, 43 centimeter bred og 56 centimeter høy. Røykavløpet skjedde gjennom et blikkrør som var ført gjennom taket ved mønet. Denne koia hadde bordgolv. Langs de tre «innvendige» veggene i det drøyt 20 kvadratmeter store koierommet var det sitte- og liggebrisker for skogsarbeiderne. Norsk Skogbruksmuseum fikk denne koia som gave fra Løten allmenning i 1971, da museet hadde fått sitt nye utstillingsbygg. Her valgte utstillingsleder Jostein K. Nysæther å dele koia på langs, slik at publikum dels kunne se inn i interiøret, dels ta plass på koiebriskene og sitte mens en omviser orienterte om omkringliggende montasjer. Den «gjennomskårne» koia ble gjenbrukt på samme måte da museet fikk sin neste basisutstilling om skog og skogbruk, «Tid for Skog», i 2000-2001.

Koie fra Løten allmenning, fotografert mot gavlveggen med dør vinteren 1971. Dette er antakelig Arnestadkoia, som skal være bygd omkring 1920, Norsk Skogbruksmuseum fikk denne koia som gave fra Løten allmenning i 1971, da museet hadde fått sitt nye utstillingsbygg. Her valgte utstillingsleder Jostein K. Nysæther å dele koia på langs, slik at publikum dels kunne se inn i interiøret, dels ta plass på koiebriskene og sitte mens en omviser orienterte om omkringliggende montasjer. Den «gjennomskårne» koia ble gjenbrukt på samme måte da museet fikk sin neste basisutstilling om skog og skogbruk, «Tid for Skog», i 2000-2001.

Koie fra Løten allmenning, fotografert mot gavlveggen med dør vinteren 1971. En mann med nikkersbukser, vindjakke og skjoldlue sto med ryggen mot fotografen og blikket vendt mor bygningen da bildet ble tatt. Dette er antakelig Arnestadkoia, som skal være bygd omkring 1920, Norsk Skogbruksmuseum fikk denne koia som gave fra Løten allmenning i 1971, da museet hadde fått sitt nye utstillingsbygg. Her valgte utstillingsleder Jostein K. Nysæther å dele koia på langs, slik at publikum dels kunne se inn i interiøret, dels ta plass på koiebriskene og sitte mens en omviser orienterte om omkringliggende montasjer. Den «gjennomskårne» koia ble gjenbrukt på samme måte da museet fikk sin neste basisutstilling om skog og skogbruk, «Tid for Skog», i 2000-2001.

Arbeidshest med trekksele og bøyledrag som ble brukt under tømmerlunning i etterkrigstida. Dette fotografiet skal være tatt i Løten allmenning (Løiten almenning) vinteren 1971. Selen gjorde det mulig for hesten å dra og bremse med bøyledraget og tømmerlasten. Dette er en bogtresele. Den har ei stoppet pute som er festet rundt bogen på trekkdyret. Det er viktig at puta er tilpasset hesten i form og størrelse. Bogtrærne holdes sammen av ei brystreim i den nedre enden og ei nakkereim i den øvre. Disse måtte ikke være så løse at bogtrærne dras for langt inn på bogen under tunge trekkoppgaver, men heller ikke så stramme at hestens hals klemmes og rynkes. Fra bogtrærne går det drotter - brede, solide dragreimer - til oreringene, som er festet der hvor bukgjorden møter oppholdsreimene fra høvret. Dette er ei tverrstilt bøyle, montert i overgangen mellom hestens manke og rygg. Høvret bæres av avrundete høvreballer. Tømmene føres gjennom to hull i høvret eller - som her - gjennom metallringer i de ytre endene av høvret. Bærereimene fra høvrets ytterender skal ligge godt ut fra hestekroppen. De strammes slik at oreringene får riktig høyde. Dette er viktig, for når hesten trekker, skal drottreiemene danne ei rett linje med skjækene mot festet i trekkredskapet. Bakselen er nødvendig, både fordi hesten skal kunne bremse lasset i utforbakker. Bakselen var også en forutsetning for at hesten med enkelte redskapstyper skulle kunne rygge.

Arbeidshest med trekksele og bøyledrag som ble brukt under tømmerlunning i etterkrigstida. Dette fotografiet skal være tatt i Løten allmenning (Løiten almenning) vinteren 1971. Kjørekaren var i ferd med å løsne de stokkene han kjørt fram til en brytet plass på en mo med mye ungfuru. Selen gjorde det mulig for hesten å dra og bremse med bøyledraget og tømmerlasten. Dette er en bogtresele. Den har ei stoppet pute som er festet rundt bogen på trekkdyret. Det er viktig at puta er tilpasset hesten i form og størrelse. Bogtrærne holdes sammen av ei brystreim i den nedre enden og ei nakkereim i den øvre. Disse måtte ikke være så løse at bogtrærne dras for langt inn på bogen under tunge trekkoppgaver, men heller ikke så stramme at hestens hals klemmes og rynkes. Fra bogtrærne går det drotter - brede, solide dragreimer - til oreringene, som er festet der hvor bukgjorden møter oppholdsreimene fra høvret. Dette er ei tverrstilt bøyle, montert i overgangen mellom hestens manke og rygg. Høvret bæres av avrundete høvreballer. Tømmene føres gjennom to hull i høvret eller - som her - gjennom metallringer i de ytre endene av høvret. Bærereimene fra høvrets ytterender skal ligge godt ut fra hestekroppen. De strammes slik at oreringene får riktig høyde. Dette er viktig, for når hesten trekker, skal drottreiemene danne ei rett linje med skjækene mot festet i trekkredskapet. Bakselen er nødvendig, både fordi hesten skal kunne bremse lasset i utforbakker. Denne delen av selen var også en forutsetning for at hesten med enkelte redskapstyper skulle kunne rygge. Her var hesten forspent et bøyledrag. Dette var et redskap der dragarmene (skjækene) var forlenget bakover slik at de jernbeslåtte bakre endene skulle kunne fungere som meier. På oversida av dragarmenes ytterender var det festet ei kraftig jernbøyle. Sentralt på toppen av denne bøyla var det festet snarelenker (vanligvis 3 stykker) - kjetttingstumper - som ble viklet et par ganger rundt endene på de stokkene som skulle lunnes. Deretter ble stokkene løftet litt og kjettingene ble festet i hakk i et jernbeslag på toppen av bøyledraget. Det var skogsarbeideren Emil Ruud fra Sør-Odal som i 1937 konstruerte bøyledraget, som i litteraturen også er omtalt som «lunnesulky». Seinere utviklet Andreas Bergundhaugen fra Ringsaker en modell med en spesiell anordning for stramming og løsning av lenkene med tømmerstokker.

Andreas Stenseth, fotografert på en selvlaget tømmerflåte på Stendammen i Stensåsen i Løten skogbygd i Hedmark i 1962. Stenseth manøvrerte flåten ved hjelp av en langskaftet fløterhake, som han brukte som stakestang mot dambotnen. På vannspeilet bak ham fløt det store mengder tømmer. Firmaet And. H. Kiær & Co. i Fredrikstad kjøpte cirka 50 000 dekar med skog i dette området i 1875. Skogen var bra, men driftsforholdene var vanskelige, i og med at det var arbeidskrevende å få tømmeret fram til de store fløtingsledene - via Rokosjøen og Svartelva til Mjøsa i vest, eller med lang hestetransport og fløting i Norderåa mot Glomma på Elverum-sida. Kiærs forstmester Thorvald Mejdell foreslo derfor å bygge ei bortimot fem kilometer lang tømmerrenne østover mot Attholdsdammen i Norderåa. Derfra anså han det for overkommelig å fløte virket videre i vassdraget slik det var. Idéen ble realisert i 1889-90, i første omgang med ei trerenne. For å skaffe vann til renna og for å ha et reservoar for påstikking av tømmer bygde man samtidig Stendammen.

Interiør fra Arnestadkoia i Løten allmenning (Løiten almenning). Fotografiet er tatt mot komfyren som sto midt i koierommet. Det var en HamJern-komfyr nr. 4, som var 85 centimeter lang, 43 centimeter bred og 56 centimeter høy. Dette ildstedet sto midt i koierommet, som hadde bordgolv. Røykavløpet skjedde gjennom et blikkrør som var ført gjennom taket ved mønet. Fotografiet er tatt fra den sida som vendte mot gavlen med inngangsdøra. Langs de tre andre veggene i det drøyt 20 kvadratmeter store koierommet var det sitte- og liggebrisker for skogsarbeiderne. Norsk Skogbruksmuseum fikk denne koia som gave fra Løten allmenning i 1971, da museet hadde fått sitt nye utstillingsbygg. Her valgte utstillingsleder Jostein K. Nysæther å dele koia på langs, slik at publikum dels kunne se inn i interiøret, dels ta plass på koiebriskene og sitte mens en omviser orienterte om omkringliggende montasjer. Den «gjennomskårne» koia ble gjenbrukt på samme måte da museet fikk sin neste basisutstilling om skog og skogbruk, «Tid for Skog», i 2000-2001.

«Skallberget, Løten. Utretting av Rokoelven. Okt. 1950.»

Fra Stensåsrenna i grensetraktene mellom Løten og Elverum. Fotografiet er tatt omkring 1910 i nærheten av Stormyra, på et sted der renna gikk i rett linje over en forholdsvis flat furumo. Bildet er tatt i driftssesongen om våren - renna gikk full av strømmende vann. Renna var på det tidspunktet da dette bildet ble tatt en trekonstruksjon. På begge sider av renneløpet, i forgrunnen, lå dfet en del tømmerstokker som var øyete og barkete. Dette var sannsynligvis stokker som skulle løftes opp i renna og fløtes i retning av Norderåa og Glommavassdraget. To karer sto på bakkekammen ved en nedgraving renna passerte i forgrunnen. Dette skal være Knut Skogen (1882-1967), mangeårig skogvokter i Stensåsskogen og Helge Bjørklund, som var skogbestyrer her i perioden 1902-1928. Langt nede i renneløpet skimtes et kvitt flagg. Dette ble brukt som signal på at alt var klart. Ble det kvite flagget skiftet ut med et som var rødt, betydde det man ikke skulle slå på mer tømmer, vanligvis fordi renna var blokkert på et eller annet punkt. Stensåsrenna var et anlegg som skulle gjøre det noenlunde enkelt å transportere virke fra Solbergskogen i Stensåsen øst i Løten mot Norderåa i Elverum og Glomma. Lange strekninger med sledetransport østover eller vanskelig fløting til Rokosjøen og videre via Svartelva til Mjøsa hadde gjort transportkostnadene på tømmeret fra dette området tunge. Poenget med renna var å effektivisere transporten av virke ut av skogene til firmaet And. H. Kiær & Co, Anlegget sto klart til bruk våren 1890. Den første renna var bygd av planker og kvilte stedvis på trebukker. I slutten av 1920-åra ble det lagt sammenklinkete tyske støpejernselementer i sjølve rennefaret for å eliminere vanntapet, som hadde skapt problemer i den nedre delen av anlegget. Dette fotografiet er tatt drøyt 20 år etter ombygginga.

Arbeidshest med trekksele og bøyledrag som ble brukt under tømmerlunning i etterkrigstida. Dette fotografiet skal være tatt i Løten allmenning (Løiten almenning) vinteren 1971. Kjørekaren var i ferd med å løsne de stokkene han kjørt fram til en brytet plass på en mo med mye ungfuru. Selen gjorde det mulig for hesten å dra og bremse med bøyledraget og tømmerlasten. Dette er en bogtresele. Den har ei stoppet pute som er festet rundt bogen på trekkdyret. Det er viktig at puta er tilpasset hesten i form og størrelse. Bogtrærne holdes sammen av ei brystreim i den nedre enden og ei nakkereim i den øvre. Disse måtte ikke være så løse at bogtrærne dras for langt inn på bogen under tunge trekkoppgaver, men heller ikke så stramme at hestens hals klemmes og rynkes. Fra bogtrærne går det drotter - brede, solide dragreimer - til oreringene, som er festet der hvor bukgjorden møter oppholdsreimene fra høvret. Dette er ei tverrstilt bøyle, montert i overgangen mellom hestens manke og rygg. Høvret bæres av avrundete høvreballer. Tømmene føres gjennom to hull i høvret eller - som her - gjennom metallringer i de ytre endene av høvret. Bærereimene fra høvrets ytterender skal ligge godt ut fra hestekroppen. De strammes slik at oreringene får riktig høyde. Dette er viktig, for når hesten trekker, skal drottreiemene danne ei rett linje med skjækene mot festet i trekkredskapet. Bakselen er nødvendig, både fordi hesten skal kunne bremse lasset i utforbakker. Denne delen av selen var også en forutsetning for at hesten med enkelte redskapstyper skulle kunne rygge. Her var hesten forspent et bøyledrag. Dette var et redskap der dragarmene (skjækene) var forlenget bakover slik at de jernbeslåtte bakre endene skulle kunne fungere som meier. På oversida av dragarmenes ytterender var det festet ei kraftig jernbøyle. Sentralt på toppen av denne bøyla var det festet snarelenker (vanligvis 3 stykker) - kjetttingstumper - som ble viklet et par ganger rundt endene på de stokkene som skulle lunnes. Deretter ble stokkene løftet litt og kjettingene ble festet i hakk i et jernbeslag på toppen av bøyledraget. Det var skogsarbeideren Emil Ruud fra Nord-Odal som i 1937 konstruerte bøyledraget, som i litteraturen også er omtalt som «lunnesulky». Seinere utviklet Andreas Bergundhaugen fra Ringsaker en modell med en spesiell anordning for stramming og løsning av lenkene med tømmerstokker.

Skogstall i Stensåsskogen i Løten, Hedmark, fotografert våren 1963. Dette er et meget enkelt husvære, i stor ustrening lagd av materialer som er funnet ved byggeplassen. Sideveggene besto av ubarket smågran, som var lagt horisontalt oppå hverandre med staurpar ved hjørnene som sidestøtte. På den veggen som vente mot fotografen var det innsat ei vindusgrind med to ruter. Stallen hadde pulttak som ble båret av åser av smågran. På «bakveggen» var det montert to labankdører. På motsatt side av bygningen sto det et lite tilbygg, med inngangsdør i trekvart høyde, med vegger av papp og hunstubb og med bølgeblikktekke. I en kommentar i opptaksjournalen heter det at stallen «Ligger ved ljørkoia ved en nedlagt fløtningsdam».

«Savalseteren, Løten, Hedmark»

«29 aarig bjerk efter tynning [sterk], fra Hedmark skogforenings løvskogforsøk»

En ung mann i kvit dress, antakelig en skogfunksjonær, fotografert i tett skog med bjørketrær. Under fotografiet er det pålimt en etikett med følgende tekst: «29 aarig bjerk før tynning, fra Hedmark skogforenings løvskogforsøk». Skogen der fotografiet ble tatt sto meget tett, og bjørk var det dominerende treslaget. Vi skimter imidlertid også at par små grantrær. Fotografiet skal altså være fra et forsøksfelt «Hedmark skogforening» skal ha hatt for lauvskog. Antakelig refereres det her til en av de fem regionale underavdelingene Hedmarkens Amtsskogselskab (seinere «Hedmark skogselskap» og «Skogselskapet i Hedmark») hadde tidlig på 1900-tallet. Skogfaglige feltforsøk var ikke det organisasjonen var mest opptatt av de første åra. Det første styret i organisasjonen anså det for sin hovedoppgave «at hjælpe den enkelte Skogeier, saa det bliver ham lettest mulig at begynde det endnu omtrent ukjendte Arbeide med en tidsmæssig økonomisk Udnyttelse af Skogmarken». Pionerene i organisasjonen visste godt at Hedmark var landets betydeligste skogfylke, og blant skogeierne i fylket var det derfor en gjengs oppfatning at «det ligesaa meget gjælder at bevare og forbedre den Skog, der allerede forefindes, som at lægge det største Arbeide paa at skaffe ny saadan». Derfor hadde Hedemarkens Amtsskogselskab et hovedfokus på grøftingsarbeider og tilskudd til slikt arbeid, noe man mente hadde en kraftig vekstforbedrende effekt. Men selskapet støttet også lokal planteskoledrift og bidro til at barn og unge fikk opplæring i skogplanting. Det første forskingspregete arbeidet Hedemarkens Amtsskogselskab engasjerte seg i ser ut til å ha vært systematiske tilvekstanalyser som ble gjort i skogene vest for Glomma i Åmot kommune i 1907. Forskningspreget arbeid kom inn i virksomheten etter at skogforvalteren på Hedmarken, Thorvald Kiær (1870-1941) i 1908 etablerte en forsøksstasjon på 600 hektar i sin private skog, Solbergskogen i Løten skogbygd. Her ledet Kiær ulike forsøk med en dertil hørende lærlingordning gjennom en tiårsperiode. Virksomheten ble drevet med bidrag fra blant annet Hedemarkens Amtssskovselskab, men den var likevel en belastning på Kiærs privatøkonomi, samtidig som virksomheten «stjal tid» fra andre embeter han etter hvert fikk. Først da Kiær oppgav sitt arbeid etablerte den norske stat sitt skogforsøksvesen. Etter at Kiær hadde etablert sin forsøksskog i Løten stilte også lensmann Carsten Simonsen (1872-1945) i Elverum et areal i Bronken skog til disposisjon for skogforsøk, men der var det særlig furu det dreide seg om. Det er derfor mest sannsynlig at lauvskogforsøket befant seg i Solbergskogen i Løten skogbygd. Det er også grunn til å tro at dette feltet ble tynnet i slutten av 1930-åra under ledelse av daværende fylkesskogmester Ingvar Telle, som skal ha hatt dette fotografiet hengende på sitt kontor. Fylkesskogmesteren hadde også et fotografi fra det samme bestandet etter tynning, jfr. SJF-F. 007234.

Fra den såkalte Stendammen i Stensåsen i Løten skogbygd. Her kjøpte firmaet And. H. Kiær & Co. i Fredrikstad cirka 50 000 dekar med skog i 1875. Skogen var bra, men driftsforholdene var vanskelige, i og med at det var arbeidskrevende å få tømmeret fram til de store fløtingsledene - via Rokosjøen og Svartelva til Mjøsa i vest, eller med lang hestetransport og fløting i Norderåa mot Glomma på elverumsida. Kiærs forstmester Thorvald Mejdell foreslo derfor å bygge ei bortimot fem kilometer lang tømmerrenne østover mot Attholdsdammen i Norderåa. Derfra anså han det for overkommelig å fløte virket videre i vassdraget slik det var. Idéen ble realisert i 1889-90, i første omgang med ei trerenne. For å skaffe vann til renna og for å ha et reservoar for påstikking av tømmer bygde man samtidig Stendammen. Dette fotografiet later til å være tatt på et tidspunkt da dammen var fullstendig nedtappet. I forgrunnen ligger det en del tømmer på det som antakelig må ha vært en strandbakke når dammen var full. Kiær & Co. bygde også koie og stall ved Stendammen, som ble et slags sentrum for skogsdriftene i området. Disse bygningene er ikke med på dette fotografiet. I 1929 var det innmeldt 92 727 tømmerstokker til fløting i Norderåa, der fløtinga startet med at tømmeret ble sluppet fra Stendammen over i Stensåsrenna.

Stensåsrenna - ei tømmerrenne som skulle føre fløtingsvirke fra Kiærskogen lengst øst i Løten til Glomma, istedet for tungvinn hestetransport østover eller tungvinn fløting vestover mot Rokosjøen og videre gjennom Svartelva til Løten. Renna var delvis bygd på trebukker, der sjølve vannløpet var sammensatt av tyske støpejernselementer. Dette fotografiet er tatt på et sted der renna går i bue over ei åpen myr. Fotografiet viser derfor både bukkekonstruksjonene og arbeidsplattformen, som besto av to parallelle plankerekker uten rekkverk på den ene sida. Da bildet ble tatt var det både vann og tømmer i renna. På bakken nedenfor ligger fortsatt litt snø, samt noen tømmerstokker. Om dette er virke som har sklidd over rennekanten i kurven er usikkert, ikke minst fordi stokkene ligger i "innersving". I bakgrunnen en morenerygg med furutrær. Bakenfor denne skimtes granskog.

Fra Stensåsrenna i grensetraktene mellom Løten og Elverum. Fotografiet er tatt på et sted der renna gikk i rett linje i flatt, myraktig lende med forholdsvis tett, men ikke frodig furuskog. Bildet er tatt i driftssesongen om våren - renna gikk full av strømmende vann hvor det fløt en del tømmerstokker. Rennebotnen besto da dette fotografiet ble tatt av sammenklinkete jernplater på fundamenter av tre. På den ene sida av renna (til venstre i dette bildet) var det dessuten lagd ei gangbane av to parallelle planker, som fløtrerne kunne gå på. Da dette fotografiet ble tatt var det ingen fløtere å se på denne strekningen. Stensåsrenna var et anlegg som skulle gjøre det noenlunde enkelt å transportere virke fra Solbergskogen i Stensåsen øst i Løten mot Norderåa i Elverum og Glomma. Lange strekninger med sledetransport østover eller vanskelig fløting til Rokosjøen og videre via Svartelva til Mjøsa hadde gjort transportkostnadene på tømmeret fra dette området tunge. Poenget med renna var å effektivisere transporten av virke ut av skogene til firmaet And. H. Kiær & Co. Anlegget sto klart til bruk våren 1890. Den første renna var bygd av planker og kvilte stedvis på trebukker. I slutten av 1920-åra ble det lagt sammenklinkete tyske støpejernselementer i sjølve rennefaret for å eliminere vanntapet, som hadde skapt problemer i den nedre delen av anlegget. Dette fotografiet er tatt drøyt 20 år etter ombygginga.