62 results in DigitaltMuseum:

Tømmerlensene ved Eidselvas utløp i Norsjø. Her samlet man «kanalflåtene» som var fløtet ned det kanaliserte vassdraget mellom Flåvatn og Norsjø med tanke på at de skulle bukseres med slepebåt mot Løveid og det kanaliserte vassdraget nedover mot Skien. I forgrunnen ser vi pæler – i Skiensvassdraget kalt «røttærær» - som støttet lensa, et flytende stengsel av sammenkjedete tømmerstokker, og som holdt tømmeret samlet. I forgrunnen ser vi tømmer som er flåtelagt i såkalte «klubber» med sikte på videre fløting i forholdsvis stilleflytende vannmasser. Disse fløtingsenhetene besto av tømmer som var lagt oppå hverandre, i mange lag. De største stokkene ble gjerne samlet i «botnfloa» eller «hulaget». På disse ble det lagt «strø» - enten av hunved eller småtømmer – på tvers av hulaget. I ytterendene av disse strøelementene hogg lensearbeiderne fra gammelt av hull med cirka seks centimeters diameter med smaløks. I disse hullene tappet man ned loddrettstilte «påler», som dannet et slags rammeverk for nye floer med tømmer som ble trukket opp over de underliggende. Slik fortsatte man, flo for flo, inntil klubben var stor nok. I 1870-åra ser det ut til at normen for hvor stor en klubb skulle være var 15 tylfter – 180 stokker. På første halvdel av 1900-tallet ble det etter hvert snakk om volummål – cirka 70 kubikkmeter. På kanalene ble klubbene kjedet sammen i lengderetningen og «seilt» med strømdraget.

Vinsj

Håndvinsj av jern. Håndsmidd av rester etter andre gjenstander ved kanalen. Disse kan være fra anleggstida. Mangler sveiv og kjetting. Sortmalt.

Jernbanebrua på Gvarv, Telemark.

Latebåten "Dyre Vaa" på Eidselva mellom Vrangfoss og Eidsfoss, Nome, Telemark

«Telemarken. Naaledam i Lundefaret.»

Nåledam, såkalt «fermettedam», i Eidselva ved Ulefoss i Nome kommune i Telemark. Dammen besto av ei rekke med stålpilarer som bar ei gangbru av tre, på tvers av vassdraget. På denne brua lå det en del planker, såkalte «nåler», som når dammen skulle stenges ble stukket motstrøms slik at den ene enden lå an mot en terskel ved elvebotnen mens den øvre lå an mot gangbrua. Når nålene sto tett, samlet det seg mye vann på oversida av konstruksjonen. Da dette fotografiet ble tatt var det flom i elva, og høy vannføring. Nålene lå derfor på dambrua. I bakgrunnen ser vi et bordkledd skur med bølgeblikktak, muligens et lukehus. Fotografiet skal være tatt i 1918.

Kartblad nr. 4 i en serie fløtingskart fra Telemark tegnet i målestokk 1:100 000. Kartet ble produsert av Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening på et kartgrunnlag fra Norges Geografiske Oppmåling i 1945. Dette kartet viser den øvre delen av Ulefossvassdraget, med innsjøene Kviteseidvatn og Bandak, samt sidevassdragene Dalaåi og Morgedalsåi, og den øvre delen av Bøvassdraget, men den nordøstre enden av Seljordsvatnet. Bygdaråi, Vallaråi, Flatdalsåi og Åmotsdalsåi. I dette området var det Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening som organiserte fløtinga på Kviteseidvatnet og Bandak. Dalaåi og Morgedalsåi hadde egen tverrelvforening, organisert av de skogeierne som soknet til disse vassdragene. Bøelva fikk egen fellesfløtingsforening i 1862. Denne organisasjonen ble fusjonert med Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening i 1884. Under de vanskelige konjunkturene etter 1. verdenskrig var imidlertid mistilliten mellom den tømmerkjøperdominerte Skiensvassdragets Fellesfløtiningsforening og skogeierne langs Bøvassdraget så stor at skogeierne i 1926 vedtok å stifte Bø og Seljord Samflotingslag. Denne organisasjonen overtok administrasjonsansvaret for fløtinga her – også i Bygdaråi og Flatdalsvassdraget – fra 1931. Samflotingslaget greide imidlertid ikke å drive fløtinga i balanse, så i 1939 søkte de om å få gå inni Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening igjen. Det fikk de ingen umiddelbar aksept for, men etter 2. verdenskrig påtok «hovedforeningen» seg å administrere fløtinga i Bøvassdraget, men ikke å overta gjeldsbyrden Samflotingsvassdraget hadde pådratt seg. Ny fusjon mellom de to fløtingsorganisasjonene ble realisert først i 1964. Vråvatn lens nede til venstre på kartet inngikk i nedslagsfeltet til Arendalsvassdraget Fellesfløtningsforening. Fløtingsinspektør Ebbe Theisen var ansvarlig for redigeringa av kartgrunnlaget med henblikk på Fellesfløtingsforeningens behov. Han har prioritert vannårene, som er markert med blå streker. Sjøer og fjorder er markert med skravur, som også er blå, mens veglinjer er markert med rødt på dette kartet. De røde tallene ved vassdraget markerer skiller mellom roter, som både var grenser mellom ulike fløterlags ansvarsområder og prissoner – jo større avstand fra lensa ved vassdragets utløp, jo høyere fløtingspriser.

Kartblad nr. 3 i en serie fløtingskart fra Telemark tegnet i målestokk 1:100 000. Kartet ble produsert av Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening på et kartgrunnlag fra Norges Geografiske Oppmåling i 1945. Dette kartet viser Ulefossvassdraget fra utløpet i Norsjø ved Ulefoss til Flåvatn med sidevassdragene Skoevassdraget, Eikjaelva og Kilen. Lengre nord ser vi Bøelva mellom utløpet i Norsjø ved Gvarv og Seljordsvatnet med sidevassdrag som Juvsåa, Åseåa og Lone- og Hørteåa. Det var Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening som organiserte fløtinga i hovedløpet, men langs det vassdraget som hadde sitt utløp i Kilen i Kviteseid var det familieselskapet Aall Ulefos Brug som eide skogen og som organiserte fløtinga. Når det gjaldt Skoevassdraget var det, av samme årsak, familieselskapet S. D. Cappelen som sto for fløtingsadministrasjonen. Eikjaelva var fløtbar på en om lag 25 kilometer lang strekning. På de øverste 7 kilometrene var det Aall Ulefos Brug som sto for fløtinga, nedenfor var det den skogeierdrevne Eikjaelvas Fellesfløtningsforening som organiserte framdriften av tømmeret til lenseanlegget ved Østeråas utløp i hovedvassdraget ved Lunde. Bøelva fikk egen fellesfløtingsforening i 1862. Denne organisasjonen ble fusjonert med Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening i 1884. Under de vanskelige konjunkturene etter 1. verdenskrig var imidlertid mistilliten mellom den tømmerkjøperdominerte Skiensvassdragets Fellesfløtiningsforening og skogeierne langs Bøvassdraget så stor at skogeierne i 1926 vedtok å stifte Bø og Seljord Samflotingslag. Denne organisasjonen overtok administrasjonsansvaret for fløtinga her fra 1931. Samflotingslaget greide imidlertid ikke å drive fløtinga i balanse, så i 1939 søkte de om å få gå inni Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening igjen. Det fikk de ingen umiddelbar aksept for, men etter 2. verdenskrig påtok «hovedforeningen» seg å administrere fløtinga i Bøvassdraget, men ikke å overta gjeldsbyrden Samflotingsvassdraget hadde pådratt seg. Ny fusjon mellom de to fløtingsorganisasjonene ble realisert først i 1964. Åseåa, Lone- og Hørteåa hadde egne «tverrelvforeninger» som var organisert av skogeierne som soknet til disse vassdragene. Juvsåa hadde ingen slik organisasjon, men en del skogeiere fløtet tømmeret sitt ned til Juvsåa for egen regning. Fløtingsinspektør Ebbe Theisen var ansvarlig for redigeringa av kartgrunnlaget med henblikk på Fellesfløtingsforeningens behov. Han har prioritert vannårene, som er markert med blå streker. Sjøer og fjorder er markert med skravur, som også er blå, mens veglinjer er markert med rødt på dette kartet. De røde tallene ved vassdraget markerer skiller mellom roter, som både var grenser mellom ulike fløterlags ansvarsområder og prissoner – jo større avstand fra lensa ved vassdragets utløp, jo høyere fløtingspriser.

Tømmerfløting i Eidselva i Ulefoss-vassdraget i Telemark. Fotografiet viser tømmer som er flåtelagt i såkalte «kanalflåter» eller «klubber» på en stilleflytende del av vassdraget. Disse fløtingsenhetene besto av tømmer som var lagt oppå hverandre, i mange lag. De største stokkene ble gjerne samlet i «botnfloa» eller «hulaget». På disse ble det lagt «strø» - enten av hunved eller småtømmer – på tvers av hulaget. I ytterendene av disse strøelementene hogg lensearbeiderne fra gammelt av hull med cirka seks centimeters diameter med smaløks. I disse hullene tappet man ned loddrettstilte «påler», som dannet et slags rammeverk for nye floer med tømmer som ble trukket opp over de underliggende. Slik fortsatte man, flo for flo, inntil klubben var stor nok. I 1870-åra ser det ut til at normen for hvor stor en klubb skulle være var 15 tylfter – 180 stokker. På første halvdel av 1900-tallet ble det etter hvert snakk om volummål – cirka 70 kubikkmeter. På kanalene ble klubbene kjedet sammen i lengderetningen og «seilt» med strømdraget, en løsning vi ser sentralt i dette fotografiet. På innsjøene – i åpne farvann med god plass og med slepebåter som trekkraft – forteller Axel Borchgrevink («Haandbog i norsk Flødningsvæsen – del 1» [utgitt 1889, side 100] at 60 til 80 slike klubber ble samlet i fire rader, tett inntil hverandre, for sleping. Da dette fotografiet ble tatt var de sammenkjedete klubbene sentralt i bildet fortøyd med et tau som var knyttet på en av pålene. Vi ser også en del av fløterne som arbeidet i denne delen av vassdraget på klubbene. Til venstre i bildet ser vi akterenden på passasjerbåten D/S Victoria, som har trafikkert det kanaliserte vassdraget mellom Skien og Dalen i Tokke kommune siden 1880-åra.

Slepebåten «D/S Axel» ved brygga på Strengen i Nome kommune i Telemark. Fotografiet er tatt over det smale sundet ved utløpet av Flåvatn, mot brygga der Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening hadde redskaps- og lagerhus (til venstre) og dampskipsbrygga der blant annet turistbåten Victoria hadde stoppested (til høyre). På bakkekammen i bakgrunnen skimter vi et jorde med «oppdrått», korband som er tredd på staurer for tørking, før det kjøres inn på låven på garden Ovastrøm for å treskes. I bakgrunnen skimter vi også takene på gardsbruket Ulsnes, og over det hele kneiser bergryggen Vardefjell.

Eikaelvens lense, Nome

Strengen pakkbod, Lunde, slepebåten D/S Axel

Eikaelvens lense, Lunde

Eidselven, tømmer og arbeidere

Hogga damutbygging 1979

Hogga damutbygging 1979

Hogga damutbygging 1979

Hogga damutbygging 1979

D/S Axel ved Strengen brygge, Lunde omkring 1905

Hogga, Bandakkanalen 1937