499 results in Anno Norsk skogmuseum:

Kurv

Kurv

Sponkurven har blitt brukt til bærplukking. Sponene er trolig høvlet av gran. Kurven er rettflettet, og har en bøyd hank. Bunnen har en rektangulær form. Sponene er vikt opp, og sidene er rette. Kanten danner en form som er tilsvarende bunnen. På kurvens kant er det lagt på et smalere spon på innsiden og på utsiden av kurven som er festet med spiker. Sponet på ytterkanten er festet på kurvens langside, mens sponet på innerkanten er festet på kurvens kortside. På tvers av hankens midtparti er det en bærehank. Hanken er festet mellom flettet side og indre kantspon. Hanken består av spon i to, til dels tre lag. Spiker er slått inn i kantsponet. Giveren Ola Kolstad forteller at det i Nord-Odal fantes en kurvmaker og bureiser ved navn Svein Jonsrud, som på 1930-tallet hadde som vintersyssel å lage slike kurver. Kurvene ble brukt som beholdere for blåbær som ble eksportert til engelske gruvebyer. Bærene ble til dels plukket direkte i kurvene, stundom også med bærplukker. Flere kurver ble etter hvert samlet i kasser, som seinere ble båret hjem som "tårn" på plukkernes rygger. Kolstad nevner også slekkjøring med hest. Blåbærplukking med henblikk på eksportsalg kunne sysselsette hele familier i sesongen. Ola Kolstad forteller at transporten måtte skje med største forsiktighet, og at det var svært viktig at bæra var tørr med tanke på at den ikke skulle bli fordervet før den nådde mottakerne.

Kniv

Kniv

Tollekniv med slire, lagd av Birger OIsen Vestby (f. 1902) fra Nord-Odal. Arbeidet er utført i drakestil, med knivene til Birgers far, Ole Jacobsen Vestby (1875-1854) som forbilder. Knivstelllet (kniv i slire) er 23,6 centimeter langt. Målt hver for seg har kniven en lengde på 21,3 og slira 15,9 centimeter. Redskapet veier 145 gram, kniven alene 78 gram. Bladet er utført i stål, skaftet og slira av ibenholt med beslag av nysølv. Bladet er 9,6 centimeter langt og 1,8 centimeter bredt ved brystningen. Tjukkelsen, også målt ved brystningen, er 2,9 millimeter. Den bakre delen av bladryggen er planslipt, mens den fremre (mot bladspissen) er mer rundslipt. Bladet har en tange som er ført gjennom den sentrale delen av skaftet, og enden av tangen er stuket mot en dreid, profilert skaftknopp. Bladet er usignert. På den bakre delen av det som når redskapet holdes i arbeidsstilling blir høyre bladside er det gravet et akantusmønster med skravur. Skaftet er lagd av ibenholt. Det er rett, har ovalt tverrsnitt (2,4 X 1,4 centimeter på midten) og en noe konveks form (i lengderetningen). Den midtre delen av skaftet er prydet med marketeriarbeider i nysølv. På den høyre «bredsida» er det innfelt to blomsterstengler som slynger seg om hverandre. I begge ytterendene av skaftet er det elegant utformete skaftholker av nysølv, begge 2,9 centimeter lange. Den bakre har et presist utført gravert felt (1,7 centimeter bredt) med drakeornamentikk mot skravert bakgrunn. Også slira er utført av ibenholt, omsluttet av nysølvbeslag som består av doppsko, munningsholk, sideskinner og midtbånd. Både ibenholtstykket på forsida av slira og nysølvbeslagene er rikt dekorerte. For ibenholttreets vedkommende er det snakk om to dekorfelt – ett mellom munningsholken og slirebåndet, og ett mellom slirebåndet og doppskoen. På det øverste av disse finner vi en løvefigur, stående på bakbeina med ei hevet øks i framlabbene og krone på hodet. Inspirasjonen er åpenbart «riksløven» - nasjonalsymbolet som ble brukt på mynter og som segl på mange offisielle dokumenter. I det nedre feltet (mellom dopskoen og slirebåndet) finner vi – som på den ene sida av skaftet – blomsterfigurer som slynger seg i hverandre. Stilpreget er tydelig det samme, men formen er ikke lik, så håndverkeren har åpenbart vært lagt vekt på å unngå å kopiere seg sjøl. Forsidene på doppskoen og munningsholken har begge gravert dragedekor mot en skravert bakgrunn, som skaftholkene. Dopskoen har i tillegg en dreid, profilert knopp i den nedre enden. Baksidene av dopskoen og munningsholken er glatte, uten dekor. Det samme gjelder ibenholttreet på baksida av slira. På baksida av munningsholken er det påsatt ei hempe for beltestropp, formet som en halvoval. Beltestroppen er lagd av mørkebrunt lær. Den er lagd av en strimmel, der den ene endefliken er slisset gjennom den bredeste delen av stroppelæret. Begge endeflikene har spaltehull, det ene til å feste knivstellet i en knapp i brukerens bukselinning, den andre skal tres over knappen i ytterenden av skaftet for å hindre at kniven uforvarende falt ut av slira. Form: Jugend, dragestil Blomster, riksløve, dragerB. bl:1, 8 T: 0, 33 L. sl:15 L/B/T dopsko:4, 5/2, 5/1, 1 sl. holk:2, 6/ 2, 7/1, 7 sk. holk ø:2, 8/2, 2/1, 2 n:2, 8/2, 2/1, 2. Dekor på ene siden av bladet.

Fra Molensa i Storsjøen i Nord-Odal, der tømmer som kom fra

Fra Molensa i Storsjøen i Nord-Odal, der tømmer som kom fra skogene langs Juråa ble samlet opp med sikte på bomming videre sørover innsjøen. Dette er imidlertid et vinterbilde, tatt på et tidspunkt da det lå snødekt is på Storsjøen. Opp fra isen stakk det høye, nesten loddrette påler - i den fløtingstekniske faglitteraturen kalt duc'dalber - som skulle holde lensa og beholdningen av løstømmer på plass. I 1969 rykket Glomma fellesfløtingsforening inn en annonse i lokalavisene, der det blant annet ble varslet om opphør av fløtinga i dette distriktet: «STORSJØEN I ODALEN med tillliggende sjøer samt Størja og Opstadåa nedlegges som hovedvassdrag etter avsluttet fløting 1970. I 1970 kan tømmeret bare leveres over utislagsplassene ved Mo og Sand, tillegningsplassene Kuggerud og Delpvika og barkeplassene Molensa og Hee.» Etter at fløtinga i Juråa opphørte ble det etablert en «barkeplass» der Molensa hadde vært, en terminalplass dit det ble kjørt ubarket tømmer. Barkinga ble utført med en motorisert ringbarkemaskin. Glomma fellesfløtingsforening fortsatte å motta tømmer ved Molensa også etter at fløtinga på Storsjøen opphørte etter 1970-sesongen. Etter at også terminalfunksjonen opphørte har det tidligere lenseområdet vært en populær badeplass.

Share to