![Flyfotografi av slepebåten «Storsjø» på innsjøen i Rendalen]()
Flyfotografi av slepebåten «Storsjø» på innsjøen i Rendalen som den hadde fått navn etter. I ei trosse bak i god avstand bak «propellvannet» bak fartøyet hang slepet, som besto av en stor, to mellomstore ringbommer med fløtingstømmer. Slepene var tunge. I dampdriftsperioden, som for Storsjøs del varte fra 1912 til 1956, tok slepinga lang tid. Dampmaskinen slukte nemlig 16 kubikkmeter ved i døgnet, og båten måtte gjerne ankres opp for bunkring av mer ved fra lagre langs strendene sørover. I dieselepoken (fra 1957) brukte Storsjø brukte gjerne 30-40 timer på å buksere tømmer fra Åsheim i nordenden av sjøen til Åmot-grensa 36 kilometer lengre sør. Gjennomsnittshastigheten var med andre ord cirka 1 kilometer i timen. Tilbaketuren nordover sjøen, uten slep, var vanligvis unnagjort på to og en halv time. Slepetida var for øvrig avhengig av vær og vind, og av mannskepenes evne til å følge strømdraget i sjøen, den såkalte «råka». I kraftig vind kunne bommene ryke, slik at løstømmeret ble spredt ut over sjøens vannspeil. Under slike værforhold svarte det seg å legge båten og slepet mot land og vente på at vinden spaknet, eller rett og slett å la ringbommene flyte fritt. Med den driftsaktiviteten som foregikk i rendalsskogene i 1950-åra kunne det går over tredve slike slep over Storsjøen i løpet av en sesong. De siste åra, da det bare var massevirke til Borregaard som fortsatt ble fløtet, var antallet slep redusert til om lag en tredel av dette. Fra gammelt av ble det sagt at det kunne gå 12-15 000 tylfter tømmer i hvert slep, men med stadig større massevirkeandel ble det mer småtømmer og dermed flere stokker i ringbommene.
Mer informasjon om slepebåten «Storsjø» finnes under fanen «Opplysninger».
