![Familen i Veststua Storbråten (gnr 54, bnr 9), Austvatn i No]()
Familen i Veststua Storbråten (gnr 54, bnr 9), Austvatn i Nord-Odal, samlet ute på tunet en sommerdag ca 1912.
Fra venstre datter Mathilde Bergsødegård f. Storbråten (1894 -1918), far Ole Hansen Storbråten (1843-1927), barnebarn Marthea Solvang, mor Berthe Mathea Sjønnesdatter Storbråten (1855-1936) og sønn Reinhart OIsen Storbråten (1892-1960).
Ole var fra husmannsplassen Vestby i Knapper(foreldre fra Stange/Romedal). Etter å ha gått underoffiserskolen i Halden 1866-1867, kom han tilbake til Nord-Odal. Han fikk etter hvert jobb som gardsbestyrer på garden Rønningen i Austvatn der enken Berthe Tostensdatter Rønningen styrte garden alene etter at mannen Sjønne gikk bort i 1869. Han hengte seg i ei løe på garden og i kjerkeboka er dødsårsaken supplert med "forrykt". Før han ble mentalt sjuk, var han en ressursperson i bygda som bl.a. satt i Herredstyret.
På garden Rønningen bodde også dattera Berthe Mathea. Vittige tunger sa om den nye gardsbestyreren Ole, at han "kunne velge mellom mora og døttera, men tok døttera", altså Berthe Mathea. Vittigheten hadde sitt utspring i at han var midt mellom mor og datter i alder.
Ole og Berthe Mathea, etter hvert bare kalt "Tea" giftet seg i 1877 og dreiv garden Rønningen fram til 1883 da den yngre broren til Berthe Mathea, Theodor, skulle ta over garden. Kvinner hadde ingen arverrett på denne tida og Tea og Ole måtte derfor finne seg et annet sted å bo og drive jordbruk. De fikk kjøpe en av husmannsplassene til Rønningen, Veststua Storbråten, og fikk også med en skogteig på 300 daa samt seter i Skålbergsætra og Bakkesætra. Med på flyttelasset til Storbråten, fulgte også Berthe (mor til Tea) som levde sammen med datter og svigersønn til hun døde i 1892. Garden Rønningen ble solgt på auksjon etter at Theodor gikk fallitt. Han skulle etter sigende, ha levd som storkar og "red på en hvit hest" (sitat Marie Solvang).
Tea og Ole fikk fem barn, men bare to levde til de ble gamle. Den eldste, Sjønne Bredo, druknet i Nøkktjennet en vårdag i 1899, 21 år gammel etter å ha gått gjennom isen ved det som siden har blitt hetende "Sjønnesteinen". Berte døde av lita av en infeksjon, og Mathilde døde som nevnt i spanskesjuken i november 1918. Hun, mannnen og to barn døde i løpet av få dager i en pandemi som tok livet av et stort antall unge mennesker. Pandemien slo særlig hardt ned i Mo. En gjenlevende sønn levde hos slektninger noen år, før også han døde av en infeksjon, trolig varig svekket av spanskesjuken. Alma og Reinhardt derimot, levde opp, ble gift og fikk mange barn.
