DigitaltMuseum

Fra elva Rindas utløp i Mjøsa ved Vingrom i daværende Fåberg kommune i Oppland. Fotografiet er tatt våren 1939. Vi ser ut over et bredt, grunt og steinete elveløp med lav vannføring og enkelte små isflak etter foregående vinter. På motsatt side av Mjøsa ser vi i retning bygdelaget Søre Ål, som også lå i Fåberg. I Glomma fellesfløtingsforenings album er dette bildet er montert som den venstre delen av et todelt panoramaopptak. Elva Rinda kommer fra Rindtjernene sør for Rindåsen, i grensetraktene mellom Vestre Gausdal og Fåberg. Den renner gjennom Saksumdalen, og når Mjøsa etter drøyt to mil. Rinda renner gjennom skogtrakter, og den var derfor ei viktig fløtingselv. For å hindre at fløtingsvirket strøk fra elveosen og ut i Mjøsa ble det oppsatt ei lense som skulle samle opp alle stokkene, slik at de kunne buntes før de ble buksert videre sørover. Lensa besto av en kjede av flytende tømmerstokker, støttet av ei pælerekke.

Fra elva Rindas utløp i Mjøsa ved Vingrom i daværende Fåberg kommune i Oppland. Fotografiet er tatt våren 1939. Vi ser ut over et bredt, grunt og steinete elveløp med lav vannføring og enkelte små isflak etter foregående vinter. På motsatt side av Mjøsa ser vi i retning bygdelaget Søre Ål, som også lå i Fåberg. I Glomma fellesfløtingsforenings album er dette bildet er montert som den høyre delen av et todelt panoramaopptak. Elva Rinda kommer fra Rindtjernene sør for Rindåsen, i grensetraktene mellom Vestre Gausdal og Fåberg. Den renner gjennom Saksumdalen, og når Mjøsa etter drøyt to mil. Rinda renner gjennom skogtrakter, og den var derfor ei viktig fløtingselv. For å hindre at fløtingsvirket strøk fra elveosen og ut i Mjøsa ble det oppsatt ei lense som skulle samle opp alle stokkene, slik at de kunne buntes før de ble buksert videre sørover. Lensa besto av en kjede av flytende tømmerstokker, støttet av ei pælerekke.

To godt voksne menn poserer for fotografen ved Søre Imssjøen, lengst øst i Ringebu kommune en kald høst- eller vårdag i 1939. Søre Imssjøen ligger 616 meter over havet og har et vannspeil med snaut en halv kvadratkilometers grunnflate. Fra nordenden av denne sjøen er det en 200-300 meter lang elvestrekning til Nordre Imsjø, som ligger om lag tre meter høyere og har mer enn dobbelt så stort vannspeil, Fløtinga på Imsa startet vanligvis ved Imsdammen, men enkelte år skal det også blitt fløtet på de to sjøene. I vannet bak de to mennene ser vi ei rekke av påler - duc d'amber - som var anleggspunkter for ei lense som antakelig ble brukt til å samle det tømmeret som etter hvert skulle fløtes nedover Imsa. I bakgrunnen, i vika i sørenden av sjøen, skimter vi Tujordsbua. I de snødekte liene ned mot sjøen vokste det glissen granskog. I Glomma fellesfløtingsgforenings album er dette bildet venstre del av en panoramamontasje, der SJF.1989-03525 er høyre del.

Fra elva Rindas utløp i Mjøsa ved Vingrom i daværende Fåberg kommune i Oppland. Fotografiet er tatt våren 1939. Vi ser ut over et bredt, grunt og steinete elveløp med lav vannføring og enkelte små isflak etter foregående vinter. På motsatt side av Mjøsa ser vi i retning bygdelaget Søre Ål, som også lå i Fåberg. I Glomma fellesfløtingsforenings album er dette bildet er montert som den venstre delen av et todelt panoramaopptak. Elva Rinda kommer fra Rindtjernene sør for Rindåsen, i grensetraktene mellom Vestre Gausdal og Fåberg. Den renner gjennom Saksumdalen, og når Mjøsa etter drøyt to mil. Rinda renner gjennom skogtrakter, og den var derfor ei viktig fløtingselv. For å hindre at fløtingsvirket strøk fra elveosen og ut i Mjøsa ble det oppsatt ei lense som skulle samle opp alle stokkene, slik at de kunne buntes før de ble buksert videre sørover. Lensa besto av en kjede av flytende tømmerstokker, støttet av ei pælerekke.

Fra elva Rindas utløp i Mjøsa ved Vingrom i daværende Fåberg kommune i Oppland. Fotografiet er tatt våren 1939. Vi ser ut over et bredt, grunt og steinete elveløp med lav vannføring og enkelte små isflak etter foregående vinter. På motsatt side av Mjøsa ser vi i retning bygdelaget Søre Ål, som også lå i Fåberg. I Glomma fellesfløtingsforenings album er dette bildet er montert som den høyre delen av et todelt panoramaopptak. Elva Rinda kommer fra Rindtjernene sør for Rindåsen, i grensetraktene mellom Vestre Gausdal og Fåberg. Den renner gjennom Saksumdalen, og når Mjøsa etter drøyt to mil. Rinda renner gjennom skogtrakter, og den var derfor ei viktig fløtingselv. For å hindre at fløtingsvirket strøk fra elveosen og ut i Mjøsa ble det oppsatt ei lense som skulle samle opp alle stokkene, slik at de kunne buntes før de ble buksert videre sørover. Lensa besto av en kjede av flytende tømmerstokker, støttet av ei pælerekke.

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Seterstøa eller Sæterstøa, i grensetraktene mellom Sør-Odal kommune i Hedmark og Nes kommune i Akershus, i andre halvdel av mai 1938. Bildet viser et stilleflytende elveløp som var helt fullpakket av tømmer på et sted der elva dreide ganske krapt fra en sørgående flytretning vestover mot Funnefossen. Her har fotografen forsøkt å lage et vidvinkelbilde ved å sette sammen to opptak som er gjort fra samme punkt, men med kameraet i posisjoner som gjør at bildeutsnittene supplerer hverandre. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Sæterstøa eller Seterstøa, i grensetraktene mellom Sør-Odal kommune i Hedmark og Nes kommune i Akershus, i andre halvdel av mai 1938. Bildet viser et stilleflytende elveløp som var helt fullpakket av tømmer på et sted der elva dreide ganske krapt fra en sørgående flytretning vestover mot Funnefossen. Her har fotografen forsøkt å lage et vidvinkelbilde ved å sette sammen to opptak som er gjort fra samme punkt, men med kameraet i posisjoner som gjør at bildeutsnittene supplerer hverandre. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Seterstøa eller Sæterstøa, i grensetraktene mellom Sør-Odal kommune i Hedmark og Nes kommune i Akershus, i andre halvdel av mai 1938. Bildet viser et stilleflytende elveløp som var helt fullpakket av tømmer på et sted der elva dreide ganske krapt fra en sørgående flytretning vestover mot Funnefossen. Her har fotografen forsøkt å lage et vidvinkelbilde ved å sette sammen to opptak som er gjort fra samme punkt, men med kameraet i posisjoner som gjør at bildeutsnittene supplerer hverandre. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

Såkalt «tømmersett» i Glomma ved Sæterstøa eller Seterstøa, i grensetraktene mellom Sør-Odal kommune i Hedmark og Nes kommune i Akershus, i andre halvdel av mai 1938. Bildet viser et stilleflytende elveløp som var helt fullpakket av tømmer på et sted der elva dreide ganske krapt fra en sørgående flytretning vestover mot Funnefossen. Her har fotografen forsøkt å lage et vidvinkelbilde ved å sette sammen to opptak som er gjort fra samme punkt, men med kameraet i posisjoner som gjør at bildeutsnittene supplerer hverandre. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

Øks

Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er 13,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,9 centimeter lang og om lag 2,6 centimeter bred bakerst, 2,2 centimeter i fronten. «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 3,7 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er, med unntak av den fasslipte eggen, lakkert med gulfarget lakk. Øverst på høyre side av øksehodet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» sammen med avbildninger av to medaljer denne smeden hadde oppnådd under vareutstillinger der han hadde vist produktene sine. Karl Henrik Knudsen (1870-1956) i Mjøndalen i Nedre Eiker patenterte denne typen merkeøkser i 1908. Denne øksa har et drøyt 60,5 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Merkekart for Glomma knytter denne øksa til tømmer som ble annammet på vegne av firmaet Bay & Torp (merke nr. 223) Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er snaut 16 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,5 centimeter lang og om lag 2,3 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4,2 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT MJØNDALEN». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 62 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er 13,1 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 8,2 centimeter lang og om lag 2,5 centimeter bred bakerst, 2,2 centimeter i fronten. «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er en noe avlang åttekant (oktogon). Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er, med unntak av den fasslipte eggen, lakkert med gulfarget lakk. Denne øksa har ikke noe smedstempel, men form og overflatebehandling tyder på at den er produsert av smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) i Mjøndalen i Nedre Eiker. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Fetsund lenser i Glommavassdraget (jfr. merke nr. 35). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er 16,3 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,0 centimeter lang og om lag 2,6 centimeter bred. «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4,6 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er en trekant med en halvsirkelformet utbuktning på ei av sideflatene. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT MJØNDALEN». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 60 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Den venstre skaftsida har vært påført et navn ved hjelp av et svijernstempel. Navnet er imidlertid forsøkt fjernet ved hjelp av ei rasp, antakelig fordi det firmaet som opprinnelig fikk tømmeret sitt merket med denne øksa ble avviklet, slik at merket muligens ble overtatt av en annen virksomhet. Det kan se ut til å ha stått «GL. KUR KOMPANI». Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,2 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 8,2 centimeter lang og snaut 2,4 centimeter bred. «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av denne U-formen er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert anker. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet har vært svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61,5 centimeter langt og forholdsvis rett bjørkeskaft. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn tre bokstaver – «M. D.[?] F.» og «Nr. 255». Ellers har skaftet en del kvaeflekker. Dette er sannsynligvis initialene til den tømmerkjøperen som fikk merket fra denne øksa påslått sitt tømmer og nummeret merket hadde på merkekartet i det vassdraget der den ble brukt. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Denne merkeøksa er uvanlig liten og lett. Øksehodet (den smidde delen) er snaut 10,6 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 4,7centimeter lang og om lag 2 centimeter bred. «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv) av bladets nedre del er det utsmidd en cirka 3,4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er en noe avlang åttekant (oktogon). Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet har, med unntak av den fasslipte eggen, vært svartlakkert. På venstre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN». Karl Henrik Knudsen patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Øksa har et 34 centimeter langt og forholdsvis rett bjørkeskaft. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Fetsund lenser i Glommavassdraget (jfr. merke nr. 35). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Øks

Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,7 centimeter lang og snaut 2,4 centimeter bred. Slagflata på øksenakken er svakt konvekst buet. På den nedre delen av bladet er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av denne U-formen er det påsveiset en cirka 4,2 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet har vært rødlakkert. På venstre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like over flisåpningen over merkeskoen, finner vi stempelet «K. KNUDSEN PATENT». Det nevntet patentet på denne merkeøksmodellen ble registrert i 1908, og denne typen økser ble produsert av Karl Henrik Knudsen, sønnen Oddmund og sønnesønnen Oddbjørn Knudsen, som alle arbeidet i den samme smia i Mjøndalen i Nedre Eiker. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile, som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn tre bokstaver – «M. D.[?] F.» og «Nr. 255». Ellers har skaftet en del kvaeflekker. Dette er sannsynligvis initialene til den tømmerkjøperen som fikk merket fra denne øksa påslått sitt tømmer og nummeret merket hadde på merkekartet i det vassdraget der den ble brukt. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

Sølvkrans

Gravminne, der noen elementer i sølv er ment å være de mest iøynefallende. Den mest sentrale av disse komponentene er et kors, der armene har treflikete avslutninger. Fra hjørnene der disse armene møtes «vokser» det ut spissflikete blader. Korsets ytterkanter har også symmetrisk rankegravyr. Sentralt på korset er følgende tekst inngravert: «H.O.Engemoen FARVEL FRA ARBEIDSKAMERATER OG VENNER I OSEN». På begge sider av korset ligger det buete kvister - på den ene sida en eikekvist med nøtter og på den andre en kvist med mer spissovale blader og kuleformete fruktlegemer. De to kvistene møtes i ei stililsert sløyfe av tynne sølvband, plassert sentralt under korset. De beskrevne sølvornamentene er plassert på ei pute som er trukket med et svart, plysjliknende stoff. Hele montasjen ligger i ei svartmalt, nesten kvadratisk trekasse. Standflata er 42,5 centimeter bred og 42,8 centimeter høy. Lokket er 43,4 centimeter bredt og 43,8 centimeter høyt. Sjølve kassa er 40,2 centimeter bred og 40,8 centimeter høy. Høyden fra standflata til lokkets overkant er 10,9 centimeter i fronten og 15,5 centimeter i bakkant. I lokket er det ei glassrute - 34,8 X 35,0 centimeter - som gjør det mulig å se ned på sølvkomponentene på den svarte puta. I den fremre veggen på kassa er det et nøkkelhull. Nøkkelen later ikke til å være bevart.

Tømmervase i et trangt, berglendt gjel i elva i Tromsa, i Fåvang i Ringebu i Gudbrandsdalen. Fotografiet er tatt fra elvebrinken, en bergnabb, gjennom et lauvkratt og ned mot tømmeret, som lå sammenfiltret i elveløpet. Tromsa er 32 kilometer lang og har et nedslagsfelt på bortimot 340 kvadratkilometer. Den nedre delen av vassdraget er trang, bratt og svingete. Derfor var det lenge en utbredt oppfatning at Tromsa ikke var fløtbar. Enkelte år tok man likevel sjansen. 1941 var en vanskelig fløtingssesong, for det kom ingen skikkelig flom. Følgelig ble det noe tømmer som ikke ble utfløtt. I Gudbrandsdalen gjaldt dette elvene Sjoa, Vinstra, Våla og Tromsa, der dette fotografiet er tatt. Dette året var det innmeldt 874 000 stokker med et samlet volum på 152 000 kubikkmeter fra Gudbrandsdalen og Mjøsbygdene. Cirka 45 prosent av dette tømmeret var solgt til lokale bedrifter, resten skulle fløtes lengre nedover vassdraget.

Fra «Tronget» eller «Trånget», et trangt, berglendt gjel i elva i Tromsa, i Fåvang i Ringebu i Gudbrandsdalen. Sentralt i bildet ser vi hvordan noe av tømmeret hadde satt seg fast i den trange passasjen, der elveløpet, da dette fotografiet ble tatt, var tørrlagt. Tromsa er 32 drøyt 3 mil lang og har et nedslagsfelt på bortimot 340 kvadratkilometer. Den nedre delen av vassdraget er trang, bratt og svingete. Derfor var det lenge en utbredt oppfatning at Tromsa ikke var fløtbar. Enkelte år tok man likevel sjansen. 1941 var en vanskelig fløtingssesong, for det kom ingen skikkelig flom. Følgelig ble det noe tømmer som ikke ble utfløtt. I Gudbrandsdalen gjaldt dette elvene Sjoa, Vinstra, Våla og Tromsa, der dette fotografiet er tatt. Dette året var det innmeldt 874 000 stokker med et samlet volum på 152 000 kubikkmeter fra Gudbrandsdalen og Mjøsbygdene. Cirka 45 prosent av dette tømmeret var solgt til lokale bedrifter, resten skulle fløtes lengre nedover vassdraget.