51 results in DigitaltMuseum:

Haglpung

Haglpung

Haglpung i belte med haglmål av messing. Haglbeholderen har pølseform og er sydd av brunsvart lær. Lengden på denne komponenten er cirka 35 centimeter. Over sømmen på pungen og i fortsettelsen av den bakre eller indre enden er det påsydd ei reim som er om lag 80 centimeter lang. Den er cirka 1,5 centimeter bred på baksida av pungen, men smalner noe utover mot ytterenden, der den har en del hull for tilkopling til ei nålespenne. Nålespenna og en 22 centimeter lang reimstubb den er forankret i er intakt. Også dette elementet kan ha vært fastsydd på baksida av pungen. I den fremre enden av haglpungen er det festet et vinklet messingrør med en cirka 1,7 centimeter bred krage ved sammenføyingspunktet. Det røret som går i rett linje fra åpningen på haglpungen er 4,5 centimeter langt og har en utvendig diameter på snaut 1,7 centimeter, riktignok med en utvendig ring som øker diameteren noe ved munningen. Vinkelrett på dette røret er det et noe kortere og trangere rør med lokk, om lag 2,2 centimeter langt og med 1,2 centimeters diameter. Sentralt i veggene på dette røret er det ei åpen spalte for et fjærbelastet spjeld som stenger «hovedrøret». I ytterenden av dette stikkes det inn en sylindrisk liten skuff med skråskåret front og ei rund messingplate som bakvegg. I sentrum av denne runde plata er det en liten messingtapp og i ytterkanten ei stålfjær, som skulle forebygge at skuffen løsnet fra røret. Denne komponenten ble antakelig brukt som målebeger.

Eksemplarer av karpefiskene vederbuk  (Leuciscus idus - øver

Eksemplarer av karpefiskene vederbuk (Leuciscus idus - øverst) og mort (Rutilus rutilus - nederst), fotografert på en stein med en fyrstikkeske som målestokk. Begge disse artene lever fortrinnsvis i innsjøer og stilleflytende elver, men de tåler også brakkvann. Begge arter lever av insektlarver, snegler, muslinger, krepsdyr og plantemateriale. Stor vederbuk kan også spise småfisk. Begge artene har kraftig, spoleformet kropp med forholdsvis store skjell. Voksen mort er vanligvis mellom 15 og 25 centimeter lang, mens vederbukens normalstørrelse oppgis i oppslagsbøker å være 30-50 centimeter. Det er fanget eksemplarer av begge arter som godt overstiger de nevnte normalmålene. Vederbuken har gulaktige øyne, mens mortens øyne er mer rødlige. Ingen av artene har fettfinne. Både vederbuk og mort er utbredt på Østlandet. Av vederbuk finnes dessuten en mer gulaktig variant som kalles gullvederbuk, og som finnes som prydfisk i parkanlegg på Sør- og Vestlandet. Fiskene på bildet er fra Mjøsa, der ingen av artene har vært særlig attraktive som matfisker. Fotografiet er tatt i forbindelse med et notkast etter krøkle ved Langodden i Furnesfjorden i Mjøsa i mai 1972. Disse fiskene ble fanget under et notkastet som i 1972 ble gjort som et forsøk med noe som hadde vært et tradisjonelt vårfiske i Furnesfjorden da de karene som prøvde nota var barn. En del større garder hadde hevd på å drive såkalt «langrevfiske», en ferskvannsvariant av linefiske, utenfor sine strandlinjer. I dette fisket brukte man levende krøkle som agn på langrevens kroker. Krøkla ble fanget i nøter, som den vi ser på dette fotografiet, når den kom inn mot strendene for å gyte om våren. Denne formen for fiske opphørte etter at det ble forbudt å bruke levende agnfisk. Fiskeplassen ved Langodden skal ha vært et av Mjøsas beste krøklevarp. Fiskeredskapen disse fiskene var tatt med var antakelig utlånt fra boet etter brødrene Hans (1900-1966) og Martin (1904-1960) Storihle på garden Stor-Ile i Furnes. Fra denne garden ble det lenge drevet et omfattende fiske i Mjøsa, til dels med sikte på videresalg av fisk til kjøpmenn på Hamar og i Oslo. Garden har fortsatt fiskerhytte på Langodden.

1
Notkast etter krøkle ved Langodden i Furnesfjorden i Mjøsa.

Notkast etter krøkle ved Langodden i Furnesfjorden i Mjøsa. Fotografiet er tatt fra strandlinja. I en robåt 10-15 meter utenfor ser vi to menn, en som ror og en annen som står og kaster nota overbord. I forgrunnen til høyre ser vi det ene nottauet, som det antakelig var en fisker der som holdt. Det andre nottauet ble seinere rodd i land etter at nota var kastet. Ved inndraing ble den til en U-formet nettpose som fanget opp fisk i den innenforliggende strandsonen. Dette notkastet var nok et rekonstruksjonsforsøk knyttet til noe som hadde vært et tradisjonelt vårfiske i Furnesfjorden, antakelig fram til disse karenes barndom. En del større garder hadde hevd på å drive såkalt «langrevfiske», en ferskvannsvariant av linefiske, utenfor sine strandlinjer. I dette fisket brukte man levende krøkle som agn på langrevens kroker. Krøkla ble fanget i nøter, som den vi ser på dette fotografiet, når den kom inn mot strendene for å gyte om våren. Denne formen for fiske opphørte etter at det ble forbudt å bruke levende agnfisk. Karene på fotografiet hadde følgelig neppe vært med på notdraing etter krøkle. De hadde imidlertid med seg en 90-årig veteran, som nok kunne fortelle hvordan det ble gjort (jfr. SJF-F. 007189). Dette stedet ved Langodden skal ha vært et av Mjøsas beste krøklevarp. Fiskeredskapen var antakelig utlånt fra boet etter brødrene Hans (1900-1966) og Martin (1904-1960) Storihle på garden Stor-Ile i Furnes. Fra denne garden ble det drevet et omfattende fiske i Mjøsa, til dels med sikte på videresalg av fisk til kjøpmenn på Hamar og i Oslo. Garden har fortsatt fiskerhytte på Langodden.

Notkast etter krøkle ved Langodden i Furnesfjorden i Mjøsa.

Notkast etter krøkle ved Langodden i Furnesfjorden i Mjøsa. Fotografiet er tatt fra strandlinja. I en robåt 10-15 meter utenfor ser vi to menn, en som ror og en annen som står og kaster nota overbord. I forgrunnen til høyre ser vi det ene nottauet, som det antakelig var en fisker der som holdt. Det andre nottauet ble seinere rodd i land etter at nota var kastet. Ved inndraing ble den til en U-formet nettpose som fanget opp fisk i den innenforliggende strandsonen. Dette notkastet var nok et rekonstruksjonsforsøk knyttet til noe som hadde vært et tradisjonelt vårfiske i Furnesfjorden, antakelig fram til disse karenes barndom. En del større garder hadde hevd på å drive såkalt «langrevfiske», en ferskvannsvariant av linefiske, utenfor sine strandlinjer. I dette fisket brukte man levende krøkle som agn på langrevens kroker. Krøkla ble fanget i nøter, som den vi ser på dette fotografiet, når den kom inn mot strendene for å gyte om våren. Denne formen for fiske opphørte etter at det ble forbudt å bruke levende agnfisk. Karene på fotografiet hadde følgelig neppe vært med på notdraing etter krøkle. De hadde imidlertid med seg en 90-årig veteran, som nok kunne fortelle hvordan det ble gjort (jfr. SJF-F. 007189). Dette stedet ved Langodden skal ha vært et av Mjøsas beste krøklevarp. Fiskeredskapen var antakelig utlånt fra boet etter brødrene Hans (1900-1966) og Martin (1904-1960) Storihle på garden Stor-Ile i Furnes. Fra denne garden ble det drevet et omfattende fiske i Mjøsa, til dels med sikte på videresalg av fisk til kjøpmenn på Hamar og i Oslo. Garden har fortsatt fiskerhytte på Langodden.

Share to