1 result in DigitaltMuseum:

Professor Agnar Johannes Barth (1871-1948) taler under Norsk Forstmannsforenings studieutferd i Kongsvinger-traktene i Hedmark sommeren 1938. Barth står til høyre i bildet med ei forsamling av lyttende yngre kolleger foran seg. Fotografiet er tatt på en hogståpning i et grandominert bestand. Lokalavisa «Indlandsposten» refererte professorens syn på «gjenreisningen av våre vanskjøttede og forhuggne skoger» slik: «Skogvidenskapens dyrkere har lagt frem klare beviser for nødvendigheten av skogbehandling på naturlig grunnlag. Jeg ser et økonomisk og samfundsmessig skogbruks opgave i den størst og best mulige produksjon, og jeg mener at man opnår dette ved å økonomisere med de nuværende skogers og bestands produktive og kvalitativt gode elementer. Jeg mener at denne opgave må gå foran nyskapningen av skog, dog uten at nyskapningen skal forsømmes. Jeg går ikke av veien for en radikal og hurtig foryngelse av helt uveksterlige, syke og stekt oprevne, for glisne skogbestand eller for en bortrydning av produksjonsudyktig underskog og forhåndsgjenvekst på foryngelsesflatene. Men det bør prinsippmessig tas vare på alle ennu produksjonsdyktige treindivider, så lenge deres vekstydelse har større verdi enn den ungskogen som de beskytter uten fare for ungskogens videre utvikling. I den utstrekning som på ethvert sted er nødvendig for å skape nye og tette veksterlige skogbestand, når de gamle har utspilt sin rolle, bør man også benytte sig av alle rasjonelle hjelpemidler i jordbunnhevdens og skogforyngelsens tjeneste; jeg kan nevne markberedning, lyngbrennig, såing, plantning og grøfting. Endelig bør det legges vekt på å gjeninnføre løvtrærne i våre barskoger for igjen å sanere den på grunn av løvskogens utryddelse over store arealer ved råhumusdannelse degenererte skoggrunn.» Barth var den sentrale talsmannen for «bledningsbruk» i Norge. Bledningsbruket var en avvirkningsmetodikk som var orientert mot enkelttrær, ikke mot bestandsgrupper. Her var det altså ikke snakk om sluttavvirkning og klare generasjonsskifter i skogbestandene, men om suksessiv utplukking av enkelttrær etter vurderinger av hogstmodenhet og av fristillingseffekter på omkringstående ungskog. Barth og hans meningsfeller så på dette som en «naturlig, biologisk begrunnet skogskjøtsel». Da dette fotografiet ble tatt orienterte mange av Barths yngre kolleger seg mer mot «bestandsskogbruk», med snauhogster og påfølgende planting, som skulle gi ensaldrete bestand av bare ett treslag. Dette prinsippet hadde lenge vært praktisert i andre land, til en viss grad også i Sverige. Også i Norge var stadig flere fagfolk som mente at bestandsskogbruk med snauhogster og ensaldrete bestand var bledningsbruket overlegent, både med hensyn til produktivitet og virkeskvalitet. Denne diskusjonen opptok åpenbart også deltakerne under Forstmannsforeningens utferd i 1938, som også tiltrakk seg en del svenske fagfolk.