![Arbeidshest med trekksele og bøyledrag som ble brukt under t]()
Arbeidshest med trekksele og bøyledrag som ble brukt under tømmerlunning i etterkrigstida. Dette fotografiet skal være tatt i Løten allmenning (Løiten almenning) vinteren 1971. Kjørekaren var i ferd med å løsne de stokkene han kjørt fram til en brytet plass på en mo med mye ungfuru.
Selen gjorde det mulig for hesten å dra og bremse med bøyledraget og tømmerlasten. Dette er en bogtresele. Den har ei stoppet pute som er festet rundt bogen på trekkdyret. Det er viktig at puta er tilpasset hesten i form og størrelse. Bogtrærne holdes sammen av ei brystreim i den nedre enden og ei nakkereim i den øvre. Disse måtte ikke være så løse at bogtrærne dras for langt inn på bogen under tunge trekkoppgaver, men heller ikke så stramme at hestens hals klemmes og rynkes. Fra bogtrærne går det drotter - brede, solide dragreimer - til oreringene, som er festet der hvor bukgjorden møter oppholdsreimene fra høvret. Dette er ei tverrstilt bøyle, montert i overgangen mellom hestens manke og rygg. Høvret bæres av avrundete høvreballer. Tømmene føres gjennom to hull i høvret eller - som her - gjennom metallringer i de ytre endene av høvret. Bærereimene fra høvrets ytterender skal ligge godt ut fra hestekroppen. De strammes slik at oreringene får riktig høyde. Dette er viktig, for når hesten trekker, skal drottreiemene danne ei rett linje med skjækene mot festet i trekkredskapet. Bakselen er nødvendig, både fordi hesten skal kunne bremse lasset i utforbakker. Denne delen av selen var også en forutsetning for at hesten med enkelte redskapstyper skulle kunne rygge.
Her var hesten forspent et bøyledrag. Dette var et redskap der dragarmene (skjækene) var forlenget bakover slik at de jernbeslåtte bakre endene skulle kunne fungere som meier. På oversida av dragarmenes ytterender var det festet ei kraftig jernbøyle. Sentralt på toppen av denne bøyla var det festet snarelenker (vanligvis 3 stykker) - kjetttingstumper - som ble viklet et par ganger rundt endene på de stokkene som skulle lunnes. Deretter ble stokkene løftet litt og kjettingene ble festet i hakk i et jernbeslag på toppen av bøyledraget. Det var skogsarbeideren Emil Ruud fra Sør-Odal som i 1937 konstruerte bøyledraget, som i litteraturen også er omtalt som «lunnesulky». Seinere utviklet Andreas Bergundhaugen fra Ringsaker en modell med en spesiell anordning for stramming og løsning av lenkene med tømmerstokker.
