3 results in DigitaltMuseum:

Kurv

Kurv

Tægerkurv fra Nedre Helstad, Elvål, f. Rendal, Kolbein Helstads barndomshjem. Kurven er en sendingskurv. Den er 30 cm i diameter i øverste kant, og 19 cm i diameter i bunnen. Den har en innvendig dybde på 11 cm. Kurven har en gråmalt bunn, delen med sikksakkmønster på kurvsidene er rødmalt, mens kurvens avslutning og hank er blåmalt. Bunnens underside og fot er blåmalt. Kurven har en rund form, og har både fot og hank. Bunnen er spiralformet og er flettet med teknikken konturbinding. Det vil si en teknikk som er en kombinasjon av vikling og binding. Denne bindingsteknikken danner et stjernemønster i kurvens bunn. Konturbindingsteknikken er også brukt på kurvens side. Det er også to omganger med klare høye trekanter. Slik får kurven ett gjennombrutt mønster. Kurvsiden avsluttes med tre omganger binding i konturteknikk, som tilslutt er dekorert med en siksakkkant (tunger). Kurven har en isydd trehank som består av en kløyvd stake. Denne er antagelig dimensjonert med høvel og kniv i rå tilstand. Den er bøyd og holdt i spenn til den er så tørr at den beholder formen. På endene er det lagd et lite hode for at emnet ikke skal gli ut av festestingene. Oversiden av hanken er viklet over en støttetåg med regelmessige mellomrom. Kurvens fot har et sikksakmønster. Foten er flettet til kurvens bunn, ved at det er lagt en innleggståg til å feste foten i. Nederst på kurvens fot er det en tykk tåg som gjør foten slitesterk og stødig.

Telefonapparat

Telefonapparat

Veggtelefon, produsert av Elektrisk Bureau i Christiania i år 1900, brukt i Rendalen, i siste fase som skogstelefon, noe den opprinnelige overflatebehandlinga bærer preg av. Apparatet er bygd på ei treplate som er 74,5 centimeter høy og 24,8 centimeter bred og 2,5 centimeter tjukk. Denne plata har rette sidekanter, mens ytterkantene øverst og nederst er profilerte på en måte som er symmetrisk om midtaksen. Den øvre delen, som egentlig er påskjøtt, er halvsirkelformet og har ei profilert list langs øvre ytterkant. Under denne er det plassert fem messingskruer, antakelig kontraktpunkter, i ei bue. Under disse skruene er det små innfelte sirkler med bnokstavmarkeringer og ei lita messingramme som er tom, men som kanskje skulle inneholde en etikett med telefonnummeret. Under det beskrevne toppstykket er det en profilert avsats, lagd av listverk. Under den igjen er det påskrudd tre profilerte stålplater med åpninger mot hull i opphengsplata. Nedenfor disse er det plasser to blanke, skålformete bjeller med 6,5 centimeters diameter. Bjellene er festet ved hjelp av messingskruer. Under dem igjen er det montert ei profilert, sidehengslet trekasse, som skjuler mekanikken. På toppen av denne kassa, på ei fast hylle, finner vi holderen for telefonrøret. Denne komponenten er symmetrisk om apparatets midtakse i høyderetningen, lagd av elegant svungne rør med dekorative kuleledd. Det bæres av en fjærbelastet midtakse, som står i ei messinghylse. Når røret legges på, slik at holderen belastes med tyngde, senkes holderen cirka 1 centimeter, og den nedre enden av holderaksen støttes av en messingkrok med gummipakning. Når røret løftes av igjen sørger to fjærbelastete armer for at også holderen heves igjen. Mekanikken er innbygd i ei ramme der fire U-formete jernbøyler er sentrale elementer. Kassa som skjuler og beskytter mekanikken framstår, når telefonen henger på vegg, som en todelt konstruksjon, med et skrått overhengende lokk på toppen, der det gikk an å gjøre små notater på lapper under telefonsamtalen. På fronten, under dette skrå dekselet, er det ei konvekst buet flate, mens sideveggene er formet som profilerte knekter. Fronten på den nedre delen av kassa er lagd av blikk, men formet og lakkert som om den også skulle ha vært lagd av et mørkt, eksotrisk treslag. På midten av denne komponenten kan vi ane restene av en etikett - st skjold med løvemotiv på under ei krone - et symbol som antakelig skulle markere at apparatet kunne brukes i et riksdekkende telefonnettverk. Dekselet er, som nevnt, sidehengslet og har hatt et lås på det som når apparatet henges på vegg vil være venstre side. Den høyre sida av kassa er utstyrt med ei sveiv. Når den roteres utløses en ringelyd ved at ei lita metallkule mellom de to bjellene beveges mot dem. Sveiva må løsnes om lokket skal kunne åpnes. Her mangler nøkkelen. Den bedre delen av kassa, som skulle romme to batterier, er tom. På innsida av høyre kassevegg er det innlimt en etikett med følgende tekst: «Induktortens motstand 502 ohm Klokkens do 404 Ringer gjennem 25 000 Aktiesekskabet Elektrisk Bureau Obs Induktoren smøres en gang imellem med et par draaber fin madolje i smørekopperne». Denne telefonen mangler det såkalte «røret» med tilhørende ledningskopling. Apparatets trekomponenter har vært brunbeisete og lakkerte, men mye av overflatebehandlinga er vekkslitt.

Lykt

Lykt

Fjøslykt, lagd av jernblikk. Lykta består av en sylindrisk beholder med et kjegleformet toppstykke. Den sylindriske delen er 17,5 centimeter høy og har en diameter på 11,6 centimeter. Inkludert det kjegleformete er høyden 27,7 centimeter. I den sylindriske hoveddelen er det en rektangulær døråpning som er 10,4 centimeter høy og 8,8 centimeter bred. Framfor denne åpningen er det ei sidehengslet, buet dør. Ytterenden av dørbladet har en påhengslet blikkvinge med ei spalte for en knast som er påloddet den ytre sylinderveggen, ved sida av døråpningen, svlik at døra kan "låses" i lukket stilling. Både sideveggene i den sylindriske delen, dørbladet og det kjegleformete toppstykket har et gjennombrutte hullmønstre, hvor det vil sive ut litt lys, samtidig som hullene tjente som avløp for varmen fra lysflammen. Da denne lykta ble registrert inn i museets samling noterte registrator at «Mønsteret ser ut som det er laget med spiker og en kniv som er banket gjennom blikkplatene». På botnflata, inne i sylinderen, er det fastloddet et rund beholder med en gjenget krage. Dette kan ha vært bakgrunnen for at denne gjenstanden opprinnelig ble registrert inn i Norsk Skogbruksmuseums samling som «parafinlykt». Det kan naturligvis tenkes at den nevnte beholderen er fra ei parafinlampe, og at den gjengete kragen kan ha vært til en sylindrisk vekeholder for ei slik lampe. Her er imidlertid ingen slik komponent bevart, og stumper av stearinlys nede i beholderen tyder på at den nevnte kragen har vært brukt som holder for slike lys. I toppen av lampas kjegleformete toppstykke er det påbundet en bærering som er 1,6 centimeter bred og har 4,0 centimeters diameter ved hjelp av ståltråd.

Share to